lørdag 11. desember 2010

Utvikling.

 Religiøs utvikling.
Vi må ha i tanke den utvikling som er skjedd i kristenfolket etter krigen. Vi som har gjennomlevd denne tida, ser at mye er annerledes nå enn før. Noe positivt er det selvsagt. All utvikling er ikke galt.

Men noe negativt ser vi. En slik tendens er at skillet mellom ulike grupper viskes ut. Nå kan det se ut som om alt er like godt, særlig om det samler mye folk. Store folkemengder er blitt et kjennetegn på sann kristendom. Når så mange samles om en sak, må det jo være rett! Det er en vanlig tankegang. Men er det rett?

Den religiøse utvikling henger da sammen med stevne- og festivalmentaliteten. Konsert er blitt et moteord og en nokså vanlig erstatning for oppbyggelsesmøter. Folk reiser villig vekk lange strekninger for å komme på konsert. Men gjør de det til en vanlig bibeltime?

Konsert har vært et vanlig trekk blant verdslig ungdom i en del år nå. Og det får oftest store oppslag i avisene. Det har smittet over på de kristne. Både sommeren og adventstid er full av konserter.

Hva får vi egentlig på en konsert? Ser vi vår synd og vårt ofte dårlige kristenliv og blodet og tilgivelsen? Eller er det selve opplevelsen og stemningen ved musikken og alt folket som griper oss?

Vi frykter nok for at det er følelsen som berøres mer enn samvittigheten og hjertet. Og da må vi spørre: Er det rett i denne sammenheng? Å gå på en god konsert er selvsagt ikke synd, men blir det erstatning er faren nær.

Det skal vi bare minne hverandre om i denne ”søde juletid”, som sangeren sier.
NDH.

Dagens redaktør

Dagens redaktør og vår kristentid

Av Nils Dybdal-Holthe.

DagenMagazinet har nylig tilsatt Selbekk som fast redaktør. Slik utviklingen har vært, var det ikke overrasket, men ventet. Likevel er det en skuffelse for mange av oss som ønsket en annen utvikling. Som overskrift her har vi satt Dagen, ettersom Selbekk selv har foreslått at det blir navnet.

Her må vi først si at det har ingen ting eller lite med redaktørens faglige dyktighet eller personlighet og tro å gjøre. Det gjelder også de andre medarbeiderne i DagenMagazinet. Årsaken til våre tanker ligger dypere. Her må vi tenke prinsipielt, langsiktig og ikke minst åndelig. Jeg tror det er flere grunner til at det ble slik og at vi engster oss for utviklingen videre.

1. Karismatikk.
Flere har pekt på at karismatikken overtar mer enn før. Selbekk kom fra Magazinet som var en utpreget karismatisk avis der hovedtyngden av leserne og støttegruppene var karismatiske grupper i kristenfolket. Dette ble flyttet over i den nye DagenMagazinet (DM). Det så vi ikke minst i alle de nye annonsene som kom. Da var det noen ganger ca. tre sider med møteannonser for pinsegrupper og frie, karismatiske menigheter av ulik slag.

Vi sier ikke noe vondt om disse menighetene som kristne betraktet, men de var et fremmedelement i Dagen. Den var grunnlagt på en helt annen kristen tradisjon, nemlig luthersk, roseniansk (og haugiansk) læresyn. De organisasjonene som hadde en stor del av aksjene tilhørte denne retningen. Og det var andre aviser og blader med utpreget pinseteologi som hovedretning. Det gjelder både Korsets seier (som nå opptrer som avis) og Norge i dag som har et sterkt innslag av det samme. Hvorfor gikk ikke Magazinet til slike blader? Det hadde vært naturlig om de ville inngå ekteskap med noen.

På bakgrunn av dette er det nå ganske merkelig, uryddig og utrolig at både generalsekretæren i Indremisjonsforbundet, Erik Furnes, og medieansvarlig i Misjonssambandet, Espen Ottosen, går inn for Selbekk. De kan ha grunner som vi ikke kjenner til, men av det som kommer offentlig fram nå, er det overraskende. – Men karismatikken er trolig ikke den eneste grunnen til redaktørvalget.

2. Redaksjonell linje.
En annen viktig faktor her er måten DM skal redigeres på. Det har noen medarbeidere i avisen lagt vekt på. Og til en viss grad har vi sett at det er skjedd. Avisen skal legge mer vekt på kjappe, tidsaktuelle innlegg. De mener nok ikke å lage en kristen ”VG-avis”, men tendensen kan likevel gå i den retning. I vår tid gjelder det jo om å selge, komme ut på markedet og bli sitert i f. eks. riksmedia for å bety noe. Dette er ingen insinuasjon om at slike tanker har vært betydningsfulle i prosessen og valget. Men det er en naturlig del av mediabildet i vår tid.

I en slik avis blir det mindre eller ingen plass for dypere, prinsipielle artikler som danner grunnlag for tenkningen blant folk. Hvis fremtidens DM blir en avis med korte, aktuelle oppslag om det som skjer just nå, vil det bli en fattig avis på sikt og føre til at folk får fattige tanker. Tankelivet vårt blir sterkt påvirket av det vi leser og hører.

Arthur Berg skrev flere ganger at folk må lære å tenke bibelsk. Vi gjør ikke det av natur. Og skal det skje, må ikke bare Bibelen siteres – det vil nok fremdeles skje. Men det syn som preger avisen må være gjennomsyret av det bibelske syn på skapelse, syndefall og forløsning og frelse. Og selv om ikke det lutherske syn var nedfelt i grunnregler, var det likevel bakteppet som styrte tanken. Det ser vi av de som startet avisen og den første redaktør.

Vi ønsker selvsagt en oppgående avis. Det ligger ikke der.  
Nå er det opp til redaktør og staben hans og vise at de vil følge de gamle stier i lære og syn.
.

tirsdag 30. november 2010

Luthers Romerbrev.

Jakten på Luthers Romerbrev.    
Av Nils Dybdal-Holthe

Vatikan-biblioteket i Roma har en av verdens største boksamlinger med 1, 1 mill. bøker og ca. 75.000 manuskripter. Det er nå blitt digitalisert og åpnere enn før. Hva har det å gjøre med luthersk kristenliv og Romerbrevet?

Martin Luther hevder at Romerbrevet i Bibelen ”er det rette hovedstykke i det nye Testamente og det aller klareste evangelium”. Det leser vi i hans ”fortale” til brevet. Men inntil 1908 hadde vi ikke mer fra hans hånd om det brevet, skriver professor Olav Moe.

Vi skulle gjerne hatt mer av det reformatoren skrev om dette ”hovedstykke”. Jeg tipper at flere tenker som meg her. I vår lutherske kirke er jo han en viktig ”lærefader” om de viktigste artiklene i vår tro. Og i vår lærefattige tid med vekt på opplevelser, er det ekstra nødvendig med solide fedre som kan vise rett vei for nye slekter. Det gjelder troen og nåden, rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen – og selve fundamentet for troen: Jesu død for våre synder.

Så finnes det en kommentar til Romerbrevet av Luther trykt i 1878! Den fantes både på tysk og norsk. Hvordan henger det sammen med prof. Moes ord fra 1948?

Denne historien er interessant. En dansk cand. theol, Finn B. Andersen, vet mye om Luther. Han hjelper oss å trekke opp noen linjer i denne historien, som også er engasjerende for vanlige kristne. For å forstå dette bedre, må vi ta en runde i kirkehistorien.

Luther holdt en forelesningsrekke over Romerbrevet i 1515-16 i Wittenberg. Deretter overtok Melanchton undervisningen i dette brevet, og Luther fortsatte med bl. a. Galaterbrevet, Hebreerbrevet og Salmene. Men hvor ble det av manuskriptet til Luther fra 1515? Det ville mange ha interesse av, siden Romerbrevet er et hovedbrev i NT. Han skrev nemlig sine forelesninger som han leste opp, og studentene skrev av nærmest ord for ord.

Johannes Ficker
Johannes Ficker i Tyskland er sentral her. Han var født i 1861 i Leipzig og døde 1944 i Halle. Ficker var evangelisk teolog, kirkehistoriker og arkeolog og var bl. a. professor i kirkehistorie. I 1886 fikk han et reisestipend som skulle få stor betydning. Han kom bl. a. til Italia og oppholdt seg i Rom.

Der var han en tid i det Vatikanske bibliotek, men på den tid var det forbudt å bruke bibliotekets katalog fritt. En av hans venner, dr. H. Vogel, kom flere år senere til Rom i samme ærend. Og da kunne han bruke Katalogen ubegrensa. Det åpnet en ny verden for dem. På dette tidspunkt var disse to vennene først og fremst interessert i Melanchton og arbeidet med reformasjonens begynnelse. Ficker ba Vogel gjennomgå Katalogen i det romerske bibliotek, og Ficker ble overrasket da han så mapper med manus av Luther. Her var nok en gullgrube.

Ved omveier både i Rom og i Tyskland fant de først en studentavskrift av Luthers forelesninger, og senere hans originalmanus. Og de brukte 8-9 år på å lese og skrive av de håndskrevne notatene. Det var et møysommelig arbeid. I september 1908 kunne Ficker legge fram en foreløpig utgave av kommentaren i to bind. Alt er skrevet på latin, det vanlige undervisningsspråket den gang. Det er i forordet til denne første utgaven at Ficker har redegjort for forarbeidet. Men det åpnet altså opp for en ny verden. Vi er enig med O. Moe som skriver at det kastet nytt lys over Luther som reformator og ekseget. Her har vi en grunn til at Luther-manuset er viktig.

Vi skal være oppmerksom på når vi leser denne første forelesningen om brevet. Luther var ennå katolikk, og det finner vi spor etter i denne boken. Han ble ikke frigjort som evangelisk kristen før omkring 1518-19. Han har selv fortalt det. Luther sier også at vi skal være forsiktige med det man leser i hans første skrifter. Hans forhold til katolisismen er et slikt eksempel. Men det kan også gjelde synet på troen og gjerningene og hans bruk av allegorisk tolking, f. eks i tolkingen av 2. Mos 12.

Eberle
Hva så med utgaven av 1878? Ja, første utgave kom i 1866. Noen år før – i 1857 - hadde presten Eberle gitt ut en Evangelie-utleggelse der han hadde samlet prekener og stykker med tekster fra evangeliene. I 1866 kom en lignende utgave med tekster fra Apostlenes gjerninger til og med Åpenbaringen. Brevene er altså med her. Og senere i 1873 gjorde han det samme med salmene og andre poetiske skrifter i GT.

Eberle har nok lest mer av Luther og funnet nye tekster. Slik utvidet han Kommentaren til Romerbrevet betydelig. Hvis vi så sammenlikner den med Fickers utgave, ser vi en betydelig forskjell. Fickers bok er mer en fortolking, mens Eberles er mer oppbyggelig, for å si det kort og enkelt.

Et par innvendinger mot Eberles utgave er først at han ikke angir kilder. Vi kan ikke vite hvor han har sitert Luther uten å være meget godt kjent med Luther. Vi vet noe om kilder, for han bruker Luthers prekener over tekster i de forskjellige bøkene. I tillegg bruker han Luthers mange ”Randglosse” (bemerkninger i margen) i sin bibeloversettelse, utgave 1545 og hans fortaler til de bibelske bøker. Noe annet er at han tar stoffet ut fra sin sammenheng.

Et interessant sidesprang her er en norsk oversettelse av Eberles kommentar til Romerbrevet, trykt i Kristiania i 1874, oversatt av presten O. Kildal. Den er på bare 188 sider, og følger i hovedsak Eberles første utgave.

Ellwein
Eduard Ellwein har oversatt Fickers latinske utgave til tysk. Dermed ble den tilgjengelig for folk flest. Og han angir nøyaktige kilder til alt, så vidt jeg kan se. Han bruker både Luthers prekener, fortaler og Bordtalene. Han viser til tekstene i Weimar-utgaven slik at det er lett å finne dem for interesserte.

Kommentaren til Romerbrevet finnes også på engelsk. Dermed ble boken kjent for enda flere. Et interessant tillegg her er at J. Th. Mueller har oversatt og forkortet kommentaren og skrevet en sammenhengende fortolking. Luther delte den nemlig opp i to deler etter skikken på hans tid. Først kom de såkalte ”Glosses” som bl. a. var ordforklaringer skrevet mellom linjene og i margen på selve NT. Studentene fikk utdelt ark med den latinske bibeloversettelse med dobbel linjeavstand til å notere i. Deretter kom eksegesen eller ”Scholia”. Mueller har arbeidet disse sammen til én kommentar. Når en har lest alle disse kommentarene, er det tydelig at Muellers bok er den letteste, som anbefales for nybegynnere. Det er ingen tvil om at Romerbrevet er viktig innholdsmessig, og Luther har en god innføring i stoffet. Vår tid behøver den. Ikke minst er det viktig for å bevare vår protestantiske frihet i troen. Funnet i Vatikanet er et av hjelpemidlene.

(DagenMagazinet 30. nov. 2010.)


torsdag 25. november 2010

Kva er kyrkja?

Kyrkja

Spørsmål om kyrkja kjem stadig opp på dagsorden. Og igjen er det Gelius. Ein politikar sa på TV at han ynskjer seg ei kyrkje – for han var medlem av kyrkja. Eg har undrast på om mange av dei som skriv om dette, veit kva kyrkja eigentleg er.

Jesus sa til læresveinane ein gong: Eg vil byggja mi kyrkje, Mat. 16, 18. Det er hovudsaka. Me må attende til det han vil og gjorde. Heile den bibelske bodskapen og vår vedkjenning seier at kyrkja er samlinga av dei truande. Det er ikkje nok med eit formelt medlemsskap i ei kyrkje. Det handlar om mi eiga stilling til kyrkja sin Herre. Det ser ikkje ut til at ein del ser det eller vil bøya seg for det.

Martin Luther er sentral i vår kyrkje. Han gjorde det klårt at det er berre ved tru og nåde og Skrifta me er Guds born. Tanken vår må dreia seg om det i kyrkjespørsmålet, ikkje berre om dei praktiske sakene.
DagenMagazinet 25. nov. 2010.

Nils Dybdal-Holthe.

mandag 18. oktober 2010

Krf.

Det har roa seg noko ned i saka om Krf og Høybråten i media. Høybråten hadde avklara sin avgang som formann lenge før den siste striden. Men hovudsaka i partiet er ikkje avklara. Kva retning skal partiet gå i framover? Det er mange spente på. Spørsmålet er om det framleis blir eit kristent parti slik det byrja eller om ei ny leiing også stakar ut ein ny kurs og blir eit allmennpolitisk parti. Det er for tidleg å spå om det nå, men me vonar og ber om at Guds rike må sigra på den måten også.

mandag 4. oktober 2010

Himmelriket.

H i m m e l r i k e t.
Av Ludwig Harms
Oversatt av Nils Dybdal Holthe.

Tekst: Mat. 25, 1-13.
Dette evangeliet handler om himmelriket på jorden, og det er den kristne kirke. I kap. 24 har han talt om dommen og de tegn som skulle gå forut for den ytterste dag. Da kan dette avsnittet bare tale om tilstanden for den kristne kirke kort før den siste dag.

Her står det altså ingen ting om jødene eller hedningene, for de hører ikke til den kristne kirke. Heller ikke gjelder det de frafalne som har overgitt seg til djevelens tjeneste, for de tilhører heller ikke den kristne kirke.

Herren taler meget mer om deres tilstand som tilhører kirken, som tror på Jesus Kristus, Guds Sønn, som er kirkens brudgom. Denne lignelsen lærer oss altså hvorledes det skal se ut med disse kristne kort før han kommer. Og dette er meget viktig for oss, da vi åpenbart lever i de siste tider. Den hellige evangelist Johannes sa allerede i sitt første brev: Barn, det er den siste time. Og siden er 1800 (snart 2000) år gått. Derfor kan det godt være at vi lever i det siste minutt. Og vi ser for våre øyne at urettferdighetens hemmelighet blir mer og mer åpenbar, og det antikristne sinn vinner mer og mer rom på jorden, selv om Antikrist selv ikke er kommet ennå.

Lever vi nå i den siste tid kort før den siste dag, så må vi jo være så meget mer oppmerksom på Herrens undervisning og spørre oss alvorlig: Hvorledes står det til med deg? Hvor befinner du deg i disse skildringene? La oss omhyggelig prøve oss selv. Og vi vet at det dessverre er meget vanlig hos mennesker at de bedrar seg selv. Derfor vil vi høre dette evangelium under Guds velsignelse om

Den Herre Jesu undervisning om den kristne kirkes tilstand før den ytterste dag.

La oss be om det.

1. Hvem er de kloke og hvem er de dårlige (ukloke) jomfruer?
Her tales om ti jomfruer som tar sine lamper og gikk for å møte brudgommen. Fem var kloke og fem var dårlige. Hvorfor det tales om ti, vet vi ikke. Noen sier at tallet ti er et hellig tall fordi det er sammensatt av to andre hellige tall, tre og sju. Andre sier at det var skikk og bruk ved jødiske brylluper at bruden hadde ti brudejomfruer. Dette er temmelig likegyldig, synes jeg. Bibelen sier ikke noe om det, og i gamle troverdige bøker har jeg ikke lest noe om det. Derfor lar jeg de lærde strides om det, de strides ofte helst om pavens skjegg.

Men jeg vet at de ti jomfruer betyr de kristne. For kirken er Herrens brud, og de enkelte medlemmer kalles kirkens jomfruer. Slik er det både i det gamle og det nye testamentet. Dere kan bare lese Salme 45 og Åp. 14, 4.

Det er merkelig at tallet på de kloke og de dårlige jomfruer er likt. Halvdelen var kloke og halvdelen dårlige. Dette synes ved første øyekast å ikke være rett. For ellers blir tallet angitt som meget lite for de som blir salige. Tallet på de som blir fordømt, angis derimot som ganske stort. Og her skal begge grupper være like! Men tenk nå på at her slett ikke tales om fromme og ugudelige, eller troende og vantro. De egentlig ugudelige er her slett ikke medregnet, for de tilhører slett ikke den kristne kirke.

Etter fradrag for alle vantro og ugudelige skal vi her med de ti jomfruer bare forstå kirkens virkelige medlemmer, som alle tror på Jesus Kristus, Guds sønn og kirkens brudgom. Alle disse bruker flittig nådemidlene, og derfor ser de også ut som sanne kristne, og de har en kristen livsstil. Og blant disse få som antas å være kirkens virkelige medlemmer, der må tallet på de kloke og de dårlige vel være likt slik Herren sier.

Men at alle ti virkelig skal betraktes som kirkens medlemmer, det ser vi av at alle tok sine lamper og gikk for å møte brudgommen. Lampen forstår vi som kristendommens ytre kår, altså nådemidlene, Guds ord dåpen og nattverden. De som tok sine lamper var altså ikke bare døpte, men de brukte Guds ord, hørte preken og leste Bibelen og gikk til nattverd.

De mente også at Jesus var deres brudgom, for de gikk for å møte ham. Det var altså ingen blant dem som ikke ville bli salig og som ikke ventet saligheten fra Jesus. I alt dette var de like.

Men den store forskjell mellom dem bestod i dette: De dårlige hadde ingen olje, mens de kloke hadde olje. Hva betyr da oljen? Skriften viser at det er Den hellige Ånd. Derfor måtte f. eks. konger og prester salves med olje som tegn på Den hellige Ånd, og i profetien om Kristi dåp heter det i salmen: Din Gud har salvet deg med gledens olje framfor dine brødre. Salm. 45, 8.

De kloke hadde altså Ånden, mens de dårlige hadde den ikke. Det var forskjellen. Hos de dårlige jomfruer var en død kristendom uten Ånden, hos de kloke var en levende kristendom ved Ånden. Saken forholder seg slik. Alle ti hadde mottatt Den hellige Ånd i dåpen, og de hadde også erfart Åndens kraft og virkning og erkjent at frelsen bare er i Jesus. De trodde at han var kommet for å frelse syndere og hadde tatt imot ham som sin frelser og vist det ved å forsake det grove syndevesen. Alle ti hadde også erkjent ved Ånden at alle Guds nådevirkninger kommer ved nådemidlene. Derfor har de holdt seg til forkynnelsen og nattverden. Også deres hus hadde den kristelige skikk og orden med andakt og bordbønn og i tillegg et rett og ærbart liv.

Men her kan man ikke være nok på sin post, slik at ikke Ånden med tiden viker bort og bare den døde ytre form blir igjen. Det skjer f. eks. hos noen når de gifter seg, hos andre ved jordbruk, handel og håndverk. Det kan også skje ved overdrevne praktfulle klær, innbo, kjærlighet til nye moter og å delta i såkalte uskyldige fornøyelser. Hjerte kan henge seg ved familien som blir en avgud, ved åker og eng m.m.

Man ser kanskje at man har framgang og vil gjerne ha det mer og mer. I tillegg går man regelmessig til kirke og nattverd, holder andakter og ber bordbønn, tar seg i vare for grove synder. Man mener at alt er godt og vel, men hjertet er blitt jordisk sinnet og man spør: Hva feiler det meg ennå? Ja, når hjertet og samvittigheten noen ganger sier fra, eller en preken straffer og advarer og Ånden banker på og sier: Er hjertet ditt også nå slik som det var før? Elsker du også nå din Frelser så inderlig som før? Har du ennå et så hjertelig og inderlig trossamfunn med brødrene som før?

Du kan kanskje ikke svare med sannhet Ja, men du påberoper deg at du ennå går til kirke og til alters osv. Se, da er Ånden veket bort, og bare den døde, ytre form er tilbake. Du har ennå lampen, men oljen mangler. Slik går det ofte når vakte og omvendte kristne er blitt vise og begynner i åndelig hovmod å blåse seg opp, roser seg av kirkegang og nattverd m.m. Dette blir ikke lenger et middel der nåden blir til frelse, men en gjerninger der de fortjener Guds nåde. Da er også hjertet blitt et annet, Den hellige Ånd veket bort og bare den døde form er igjen. Og med alt dette er slike folk blinde.

De kan stå, som Jesus sier i Bergprekenen, like innfor dommerens ansikt og si: Har vi ikke profetert i ditt navn, og drevet ut vonde ånder i ditt navn og gjort store gjerninger?

De kloke har kanskje vært mer trofaste i bruk av preken og nattverd og tjent Herren i sitt hus og vist trofasthet og flid i sitt kall. Men de har også ved Ånden vært stadig, inderlig bønnesamfunn med Herren og har alltid hatt sin beste trøst i preken, Guds ord og nattverd og i samfunnet med brødrene. De har verken det jordiske sinn eller hovmod. De har lampen, men oljen mangler heller ikke.

Prøv dere nå, mine kjære, om dere tilhører de kloke eller de dårlige jomfruer. Du må ikke tro at det er nok om du ennå har lampen. Se til at du ikke mangler olje. For jeg sier dere i sannhet, at kristendommens ytre form uten Ånden er til ingen nytte til frelse. Heller ikke fornuften og vantroen vil gagne verden til frelse. På dommens dag vil dere fare til djevelen sammen med verden, for Herren ser til hjertet. Og det er det samme som hos verdens barn og hos de døde fromme kristne.

Slik ser det altså ut i kristenheten kort før den siste dag. I det hele er det få kristne som ennå holder seg trofast til kirken og nådemidlene, og blant dem har bare halvparten den levende tro. Den andre halvpart lever i selvbedrag ved en død tro og utvortes formkristendom.

II. Brudgommen gav seg tid, og menigheten sovnet.

Alle slumret inn og sov. Vi legger merke til at disse ord ikke bare sies om de dårlige jomfruer, men også om de kloke. Alle slumret de inn og sov. Det antyder en alminnelig sikkerhetstilstand før den siste dag. Også andre steder i Skriften tales det om dette, som i Mat. 24, 37-39 og Luk 17, 26-27. Alle levde i sikkerhet. De åt og drakk, kjøpte handlet, solgte, tok til ekte og gav til ekte. Ingen tenkte på Syndfloden før den plutselig brøt fram.

Og for at dere ikke skal mene at dette betyr bare de syndige verdens barn, sier han et annet sted at Herrens dag skal komme som en tyv om natten eller som lynet som går fra den ene ende av himmelen til den andre. Dett kommer altså helt plutselig. 1. Tes. 5, 2; 2. pet. 2, 10; Mat. 24, 27.

Slik står det også her: De slumret alle inn og sov. Dette ligger også i sakens natur. Når man lenge og ivrig og lengselsfullt venter på noe og det ikke kommer, så blir man til slutt trett av den lange, forgjeves ventingen. Og om man ikke gitt opp håpet, så blir da håpet ganske matt og sløvt. Og fra å bli søvnig kan man lett sovne inn.

Jo mer den ytterste dag nærmer seg, desto utåleligere blir det på jorden. Urettferdigheten vil ta overhånd, troen vil slokne hos mange, kjærligheten blir kald hos mange, de vantros ondskap og fiendskap vil bli stadig sterkere og mer skamløse. Og det synes som om all kristendom må gå til grunne.

I tillegg vil de troende bli forfulgt og bli jaget som rovdyr. Ingen vil jo lenger kjøpe og selge om de ikke har Antikrists segl på seg. Kort sagt, djevelens rike synes å triumfere og Kristi rike ligge under. Da retter de kristnes lengsel seg mot Herrens gjenkomst, for bare hos ham er det hjelp å få. Og han jo også på det sterkeste lovet sin gjenkomst. Og jo mer Herrens gjenkomst er den eneste redning, desto mer spent, mer engstelig, ja desto mer feberaktig blir forventningen til hans gjenkomst og lengselen etter den.

Og dette er nettopp feilen. Dermed taper de kristne edrueligheten og kommer inn i en lidenskapelig stemning, går inn på Herren i sin nød med stadig mer inntrengende bønner, om at han dog snart, ganske snart. Han må heller komme i dag enn i morgen og befri dem fra det svære og utålelige åket.

Og når Herren ennå ikke er kommet, slår den feberaktige, lidenskapelige tilstand av forventning og lengsel meget lett over i en dødelig tretthet. Man blir likegyldige og sløve som om det ikke lenger er noe håp. Det er det som sies her: Da brudgommen gav seg tid, slumret de alle inn og sov. Og dette kan bli en høyst farlig tilstand da mange lir skipbrudd på sin tro og vil endog falle fra.

Jeg husker meget godt at i året 1838 ventet mange troende at herrens gjenkomst sikkert ville skje i det året. En gammel, ellers meget bra teolog, ved navn Albrecht Bengel, hadde nemlig forutsagt at Herrens gjenkomst skulle skje det året, fordi han ment at han hadde funnet det i Johannes Åpenbaring. Den gang så mange troende dette året i møte med en slik feberaktig spenning og mente at de var ganske sikre på at Herren ville komme.

Da nå han ikke kom at alt var som det hadde vært før, da fikk manges tro en knekk som de aldri kom over, andre falt fra og atter andre forble vel i troen, men endog lang tid etter kunne man se på dem at de var motløse og forsakte. Derfor kan jeg ikke nok advare dere mot en slik lidenskapelig forventning etter den ytterste dag. Jeg er overbevist om at jo nærmere den ytterste dag kommer, desto mer vil det regne med bøker som viser tidens for Herrens gjenkomst, og alle vil pårope seg en åpenbaring.

Jeg advarer på det alvorligste mot slike bøker. Får dere slike bøker, kast dem på ilden selv om det blir gjort aldri så mye vesen av dem. For herren har sagt at menneskene kan ikke vite og skal ikke vite tid og time for hans gjenkomst. Derfor er det alltid formastelig når mennesker mot dette Herrens ord vil beregne og forutsi når den ytterste dag kommer. Dere må ikke bli delaktig i slikt.

Det er en hovedsak for en kristen å være edru og alltid være opptatt av det ene nødvendige og rolig overlate det andre til Herren. Å bli fast i troen, å stride troens gode strid og bli trofast i kjærlighet og lydighet og alltid være rede til å fare herfra, og om så skal være, bekjenne Jesus i martyrdøden, er det en kristen skal øve seg i. Ja, ikke ønske noe mer enn å leve faste i troen og dø salig i troen og overlate tiden for herrens komme til ham selv.

Da blir man stille, rolig, edru og bli ved i hele troen og ikke bare i en læresetning, og trenger ikke frykte et tilbakefall, men vil intet annet enn å leve fromt i troen og dø salig i troen. Da har vi alt og kan vinne seier. Og jeg ber dere: Vokt dere for slik lidenskapelig spenning, vær edrue og da vil dere lettere holde dere våkne og mindre frykte søvnen.

Det kom nylig et menneske til meg og holdt med skjelvende hånd fram en bok og sa: Kjenner du dette skriftet? Det handlet om Herrens gjenkomst og bestemte hva tid det skulle skje. Jeg tok rolig boken fra ham, så på den og stakk den rolig i ovnen. Deretter advarte jeg ham og sa at hvis han hadde sin tro og frelse kjær, skulle han fortsette å lære og øve seg i den lille katekisme og ikke befatte seg med slik dumt prat.

Slik vil det altså etter en slik lengselsfull, feberaktig, lidenskapelig venting på den ytterste dag, inntre en alminnelig tilstand av sikkerhet. Alle vil slumre inn og sove. Her må man være på sin post og holde seg edru.

III. Midnattsropet.
Midt på natten kom anskriket: Se, brudgommen kommer, gå ham i møte.

Dere kan lett forstå at det må være en sann hjertesorg for herren når han ser de kristnes alminnelige søvn og treghet, for intet ligger han så på hjerte som de kristnes frelse. Det er jo lett å innse at alle må gå fortapt, hvis Herren ved sin gjenkomst skulle møte de kristne i denne tilstand. Derfor forbarmer Herren seg over de arme kristne, særlig fordi deres åndelige sikkerhet er kommet på grunn av deres svakhet, men ikke av ondskap og forherdelse.

Og derfor gjør Herren av nåde det han kan for å vekke de sovende kristne. Hvorledes gjør han det? Jo, ved Ordets veldige forkynnelse. Det står: Midt på natten lød det er rop. Dette ropet er den mektige røst i hans kraftige forkynnelse som skjer i Den hellige Ånd. Herren vil kort før sin gjenkomst sende en særdeles kraftig, veldig, gjennomtrengende forkynnelse, i likhet med Noahs forkynnelse før syndfloden. Det samme skjedde ved profetene Jesajas og Jeremias forkynnelse før Jerusalems ødeleggelse ved kaldeerne. Og apostlene forkynte på samme måte før Jerusalems ødeleggelse ved romerne.

Denne forkynnelse vil særlig være en veldig botspreken, i likhet med Elias’ og døperen Johannes’ preken for å vende barnas hjerte til fedrene og fedrenes hjerte til barna. Og ved denne veldige preken er det Herrens hensikt å vekke de sovende opp av deres søvn, for at Herren ved sin gjenkomst kan finne dem våkne.

Se, brudgommen kommer. Det er prekenens innhold. Jesus vil altså forkynnes som brudgommen. I all sin kjærlighet, barmhjertighet og nåde og trofasthet, som den eneste frelser som kjøpt menneskene med sitt blod, skal han forkynnes. Men til denne forkynnelse hører ordet om Jesu kjærlighet, trofasthet og barmhjertighet, om Jesu nåde og hans lengselsfulle bønn: La dere forlike med Gud. Men også denne forkynnelse hører med: han kommer som dommer for å herliggjøre sine hellige og æres av dem som tror (1. Tes. 1, 10). Men han kommer også med ildsluer for å bringe hevn over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot Kristi evangelium. De skal lide straff, en evig forbannelse fra Herren (2. Tes. 1, 8-9).

Og denne veldige forkynnelse som Herren skal sende før den siste dag, vil ikke være uten frukt. ”Gå ham i møte!” Slik vender denne forkynnelse seg til de kristne. Stå altså opp fra deres søvn. Hvorledes kan dere sove og hvile når Herren er så nært?

Satan er listigere og mektigere enn noensinne. Verden er mer rasende og falsk enn noen gang før. Det blir verre for hver dag, man forfører og blir forført – og så kan dere sove? Mener dere at han slett ikke kommer fordi dere har ventet med lengsel og han ikke er kommet snart nok? Vet dere ikke og har dere ikke hørt at han selv bestemmer tid og time? Stå nå opp, gå ham i møte.

Og Gud være takk. De kristne lar seg vekke ved dette ropet: Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand. Her ser dere at søvnen ikke kom av forherdelse, men bare av svakhet. Ganske kort før den ytterste dag kommer det altså en stor vekkelsestid som framkalles ved en kraftig forkynnelse av Guds ord. Herren vil finne sine utvalgte redskaper til det. Botens og troens forkynnelse vil lyde like kraftig, og den sovende kristenhet vil våkne og gjøre seg rede til å gå Herren i møte.

Hvilken trøst under vår svakhet, utroskap og treghet er ikke dette! Vi må sannelig akte på Herrens langmodighet til frelse, med all vår virksomhet og gjerning er i snart fortapt. Men han har tegnet oss i sine hender. Han vil nødig at vi skal komme løs derfra, derfor arbeider han trofast på våre sjeler. Selv fra vår svakhets søvn vekker han oss opp når vi bare vil la oss vekke av ham.

Og ser vi ikke dette daglig? Vi må erkjenne at vi ikke har elsket ham, men han har elsket oss. Vi har ikke arbeidet så trofast på vår frelse, men han har gjort det. Og i dette er vår frelse. Derfor, i dag om dere hører hans røst, når han kommer nær til dere med sin nådes fylde, da forherd ikke deres hjerte slik det skjedde i ørkenen (Hebr. 3, 7-8; 2. Mos. 17, 2-7).

Jeg vet ikke når Herren kommer, men jeg vet at han kommer som en tyv om natten, og jeg vet at hvis han finner dere sovende, kan dere ikke gå med ham inn til hvilen.

IV. Uten olje.
Den som ikke har olje, kommer for sent. Vi har allerede sett at alle jomfruene gjorde sine lamper i stand. Alle hadde jo lamper. Men de må være brennende, for hva hjelper en utslukket lampe? Og lampen brenner jo ikke når der ikke er olje. Her skal vi lære at den døde tro ikke hjelper, troen må være levende. Selv om djevlene heter det: De tror også, men de skjelver (Jak. 2, 19). Også Judas trodde jo at Jesus er Guds Sønn, og at han forrådte uskyldig blod. Men hva hjalp hans tro på Jesu guddom og Jesu uskyld?

Også kong Agrippa trodde. Paulus sa til ham: Tror du, kong Agrippa, det profetene forkynner? (Apg. 26). Ja, jeg vet at du tror. Men hva hjalp hans tro. Se, det var en død tro, som man også kan ha uten Den hellige Ånd. Likeså lite gagner det deg, om du er døpt, går til nattverd, leser i Bibelen, holder gudstjeneste i huset ditt, når du ikke gjør dette i den levende tro og ved Ånden. Du gjør det ikke av brennende kjærlighet til Herren og til menneskene, slik at troen er lyset som må ha næring av Den hellige Ånds olje.

Kjærligheten må være det klare skinn som stråler fram av en brennende tro, og de gode gjerninger den varme som går ut fra det skinnende og brennende lys. Tror dere kanskje at jeg forakter dåpen, forkynnelsen og nattverden når jeg taler slik? Nei, Gud bevare meg fra det. Uten disse nådemidler ville intet menneske bli frelst, uten at de ble brukt ville det ikke finnes noen kristendom eller noen kristen.

Den kristne fødes først ved den hellige dåp, og den kristne får ikke næring av noe annet enn forkynnelse, absolusjon og nattverd. Men det sier jeg, at om en bare har en utvortes bruk av disse nådemidler uten den levende tro, vil det ikke gagne noen til frelse. Slik heter det jo f. eks. uttrykkelig om dåpen: Den som tror og blir døpt, han skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.

Også om forkynnelsen heter det: Den hjelper ingen om de ikke tror på det de hører. Og like klart og bestemt heter det om nattverden i Luthers katekisme: Dette ordet krevet et hjerte som tror Gud. Men den sanne, levende tro som Ånden virker, er nettopp det som Gud gir ved nådemidlene, nemlig syndenes forlatelse, liv og salighet. Slik er han i ydmykhet og takknemlig viss på sin frelse og elsker den trofaste Gud og frelser, fordi han har kjøpt oss med sitt blod, elsker brødrene på det inderligste. For ved Guds Sønns blod er alle like dyrekjøpt og frelst.

I denne sanne og levende tro går de ut og tjener Gud og brødrene i barnlig lydighet og vokter seg for alle synder for å gjengjelde den kjærlighet som Herren elsket oss med.

Se, dette er den brennende lampe full av olje. Denne olje hadde ikke de dårlige. Da de så at deres lamper sloknet, sa de til de kloke jomfruer: Gi oss av deres olje, for våre lamper slokner. Men de fikk dette svaret: Det blir ikke nok til oss og til dere, men gå heller bort og kjøp til dere selv.

Glem ikke, mine kjære, det Herren vil lære oss i disse ordene. Den som har Ånden og den sanne, levende tro, han har det nettopp til seg selv og kan ikke gi noen andre av den. Og har du ikke Ånden og den sanne tro, så kan du verken låne den eller få noe av andre mennesker. Det er Guds gjerning at dere tror på meg, sier Herren. Joh. 6, 29; Ef. 2, 8f. Og Ånden går ut fra Faderen og Sønnen og ikke fra mennesker. Og Gud gir alle mennesker Den hellige Ånd når de søker ham i nådemidlene og ber alvorlig om det.

Men vi må gjøre det i nådetiden, ellers blir det for sent. Det hjelper ikke å gå til de som ”selger”, dvs. prestene, hvis man har forsømt nådetiden.

Å, dette forferdelige ordet: for sent! Brudgommen kom, De kloke var rede med brennende lamper, og de sluttet seg med glede til brudgommen og gikk med ham til bryllupet. Men så blir døren lukket. Da de dårlige jomfruer kom, banket de på og ropte: Lukk opp for oss! Da var det for sent, og de fikk høre: Jeg kjenner dere ikke.

Hva hjelp var det nå i lampene? Hva gagn hadde de av sin kristendom? Det var for sent. De hadde bedratt seg selv når det gjaldt frelsen. De hadde ikke brennende lamper, det var ikke olje i dem. Deres kristendom var det ikke hjelp i. De hadde ikke Ånden og troen.

Mine kjære: Jeg var i en by og stod ved et sykeleie. Han hadde ikke vært i kirken på ti år og ikke gått til alters på tjue år. Han lå og skalv på sitt leie. På alt det jeg sa til ham, svarte han alltid med dette ordet: Det er for sent. Jeg knelte ned ved sengen hans og ba for hans arme sjel. Da jeg hadde sagt amen og reiste meg opp, vendte han seg mot veggen og sa: Det er for sent. Og en halv time etter var han et lik.

Dette ordet: For sent, har lenge tonet i mine ører, og jeg ønsker å rope dette til alle kirke-og nattverdforaktere. En annen gang så jeg en mann som regelmessig kom til kirken og til nattverden og gråt heftig under gudstjenesten. En tid etter sa han til meg at han allerede i lang tid hadde innsett at det ikke kunne bli slik med ham, men at han måtte omvende seg. Det var ikke nok bare med kirke-og nattverdgang. Han hadde ofte ville begynt på det, men det hadde ikke blitt noe av.

Ved den siste preken han hørte var det igjen blitt så levende for hans sjel, Nå ville han for alvor begynne, og det var to ting han måtte få orden på. Han hadde en klage og han måtte foreta en reise. Jeg advarte ham og minte han om dette ordet: I dag når du hører hans røst. Men han mente at denne gangen var det alvor. To dager etter fikk mannen nervefeber. Da jeg kom til ham, kunne han ikke beherske seg mer, men var rasende. Han forstod ikke mine ord og hørte ikke bønnen min. Han bare raste videre og sa: Nå er det for sent.

Dette ordet gikk gjennom marg og ben på meg, og jeg ønsker å rope det til alle: Du må ikke utsette omvendelsen.

Jeg har kjent en annen som man mente var en from kristen og som selv også mente han var det. Men han hadde ikke lenger samfunn med en annen kristen som han mente hadde krenket ham. På alle oppfordringer svarte han bare: Jeg er ikke vred på ham. Mannen hørte en gang en preken over den femte bønn. Den gikk slik inn på ham at han virkelig måtte forsone seg med mannen. Hans ord om at han ikke var vred, var bare hykleri og selvbedrag.

Han kjempet i to dager, i tre dager med sin stolthet og kunne ikke få bukt med stoltheten. En dag sa han at han skulle gå neste dag. Da spurte jeg: Hvorfor ikke i dag? Nei, i morgen, var svaret, da vil det bli tid til det.

Om natten ble hans motstander rammet av slag og tapte taleevnen og kom heller ikke til seg selv. Da mannen neste dag stod ved den sykes seng og gråt og talte til ham, fikk han intet svar. Han trykket hånden, men fikk ikke et håndtrykk igjen. Da sukket han og brøt ut: Det er for sent! Dette harjeg aldri kunnet glemme og ønsker å si til alle som er uvenner.

Og nå, mine kjære, vil jeg slutte. Det er i dag den siste søndag i kirkeåret. Jeg i hele dette året talt omvendelse til gud til dere og om å tro på Herren Jesus. Ennå er nådens tid. Hvem vet hvor snart den er slutt. Skal kanskje dere også slutte deres nådetid med dette ordet: Det er for sent! Da vitner jeg i dag for Gud og deres øre, at jeg er uskyldig i deres blod. Jeg vil fortsette å forkynne og be for dere. Gud forbarme seg bare at ingen forsømmer nådetiden slik at det blir for sent.
- La oss be.

søndag 3. oktober 2010

Høybråten og KRF.

- Falt på grunn av KrF-paragrafen

Vebjørn Selbekk tror ikke Høybråten når han sier han tok avgjørelsen for to år siden.

Redaktør Vebjørn Selbekk i den kristne avisa Dagen Magazinet tror Høybråtens støtte til å droppe KrFs bekjennelses­paragraf førte til hans fall.


Selbekk tror ikke på at Dagfinn Høybråten bestemte seg for å gå av som partileder for to år siden.
- Han sa i sommer at han utelukket at han skulle gå av før neste stortings­valg. Han har også sagt at han kommer til å lede Kristelig Folkeparti lenge. Men det har raknet for ham de siste ukene og månedene, sier Selbekk.

I går kveld sa Høybråten at han kommer til å gi seg som partileder til våren.


Garantist for paragrafen

Hans støtte til å fjerne bekjennelses­paragrafen var en skuffelse for mange i KrFs konservative fløy, mener han.
- Mange på den fløyen så nok Høybråten som en garantist for at den paragrafen skulle bestå, i hvert fall så lenge han var KrF-leder, tror Selbekk.
- Nå er det nødvendig å få en leder som kan samle de ulike partifløyene, mener han.


- KrF har jo tradisjonelt vært på sitt beste når partiet har klart å stå samlet foran et valg. Det er jo ingen hemmelighet at KrF er et parti som spenner veldig vidt.
Selbekk sier til NRKs Søndagsavisa at det ikke er en enkel sak å samle KrF.
- Men det er helt nødvendig i den situasjonen partiet er i nå, mener han.
(Utdrag av NRK-nett).

Utleie i NLM.

Prisverdig avklaring fra Misjonssambandet

 I siste nummer av Utsyn melder hovedstyret i Norsk Luthersk Misjonssamband om en prisverdig avklaring knyttet til rammene for utleievirksomhet av organisasjonens møtesaler, bedehus og andre lokaler som benyttes av eksterne aktører. Det er en nyttig presisering. Et viktig punkt handler om at hovedstyret fraråder utleie til religiøse arrangementer som «ikke er å betrakte som kristne». Dermed ville prinsesse Märtha Louises engleskole ikke kunnet finne sted i NLM-eide lokaler, selv om hun hevder at det de driver med ikke handler om religion. For det gjør det.
Vi er glade for at Misjonssambandet her gjør det tydelig hva slags praksis de mener er hensiktsmessig i lokaler som er bygget for å tjene evangeliets utbredelse. Fra DM.

torsdag 19. august 2010

Den liberale teologi lever.


Prof. Carl Fr. Wisløff sa ein gong: Folk trur at den liberale teologi er død. Då sa professoren: Nei! Eit døme på det har me nå i boka ”Om Jesus” av Jonas Gardell. Han har før skrive bok om Gud. Seth Erlandsson har analysert Jesus-boka. Han er kjend som bibelomsetjar og bibeltru teolog.

Gardell er m.a. forfattar, men står fram som ein superliberal teolog. Han tar utgangspunkt i spekulasjonar og teoriar som liberale teologar har bore fram for lenge sidan. Hans Jesus er det han sjølv tenkjer om han og tar ikkje omsyn til det Bibelen seier.

Det er ikkje evangelistane som har skrive evangelia, men folk frå langt seinare tid. Jesus er ikkje død for synda vår. Han sa aldri at han var Guds son. Han var ikkje fødd av ei møy og var ikkje syndfri. Og han kjem ikkje att som Messias.

Alt dette er kjent frå liberale bøker. Men det viser at liberale tankar ikkje er døde. Og det er ikkje tvil om at slik tale øydelegg for Guds rike. Det vil alltid vera nokon som bit på, særleg om dei har lite kunnskap om bibelteologi. For liberal teologi er reine mennesketankar.

Nils Dybdal-Holthe

tirsdag 17. august 2010

SALMESANGEN TILBAKE

Avisen Vårt Land melder i dag at NRK P1 skal fortsette å spille fedrelandssangen søndag morgen, slik de har gjort i mange år. Det er kommet 300 melding direkte til NRK om å få beholde fedrelandssalmen. Og i tillegg en rekke andre medieoppslag. NRK lover nå at "Gud signe vårt dyre fedreland" er tilbake kommende søndag. Det gleder vi oss over.

Sjefen for denne hovedkanalen i NRK sier han er ganske overrasket over folkets reaksjon-. Betyr det at de ikke helt vet hva grasrota i dette tilfelle mener. Tradisjonen er 70 år gammel. Og dermed er det en solid norsk tradisjon vi har her. Røster i NRK mente at tradisjonen nå var død, og der traff de altså langt fra målet. Vår tid er preget av at det stadig må komme noe nytt, med en ny vri hele veien. Hvordan kan det bli tradisjon av slikt?

Nå blir ikke et folk kristent i egentlig forstand av å høre noen salmevers søndag morgen. Det skjønner alle som er noe bevandret i teologien. Men en slik tradisjon er likevel med på å minne folket om Gud og at penger og moro ikke er alt. I det gamle Rom ropte folket på to ting - da hadde de nok. Og det var "Brød og sirkus". Vi er i noen grad i det gamle Rom nå.

Denne hendelsen viser også at det ennå nytter å protestere. Det skal minne oss om at vi ikke skal slå oss til ro med tingenes tilstand og tro at det ikke nytter lenger. Det er fatalisme og dødstanker åndelig sett. Vi skal ikke protestere mot alt og alle. Det kan lett bli å rope "ulv" i utide. Men vi skal finne de viktige sakene og kjempe for dem.
NDH.

torsdag 29. juli 2010

Benny Hinn


Denne predikanten er igjen i fokus i Skandinavia. Og han får kraftig kritikk både i Vårt Land og Dagen. Til og med vennen Ulf Ekman i Livets Ord kritiserer ham og kaller han vranglærer. Men Visjon Norge har heiet på ham og løfter ham fram for folk flest som ser på denne kanalen.

Men det ser ut til at mange kristne ikke har oppdaget vrangbildet av evangeliet her. Derfor er det fint av Ekman har pekt på noe vesentlig ved Hinns forkynnelse. Det er egentlig ikke noe nytt ved ham, men kanskje en større aksentuering av enkelte punkt. Det som vakte mest oppsikt nå, var tanken om menneskets treenighet (selv om det samme kommer fram f. eks. i hans bok: God morgen, Hellige Ånd).

Nå vekker det oppsikt at han skiller så sterkt mellom mennesket som ånd som har et legeme og en sjel. Legemet er bare et ytre skall. Det var denne tanken som førte til et negativt syn på vårt legeme. I eldre tid ble dette knyttet sammen med hedenske tanker og retninger som gnostisisme og doketisme som Markion var en talsmann for. I sin konsekvens kom dermed tanken om at Jesus ikke hadde et virkelig menneskelig legeme og dermed døde han ikke en fysisk død. Det berører selvsagt forsoningen. Hvor mye Hinn tenker i den retning, skal være usagt. Men slike hedenske tanker skal vi holde oss langt borte fra.

Nå er det viktigere enn noen gang at vi kristne har et fast tak i sann og sunn bibelsk teologi og kjenner godt de såkalte ”dogmer”. I uklare tider blir de ofte satt til side og til og med latterliggjort. Luthersk teologi er en god og stødig dogmatikk i disse hovedspørsmålene.

Troende mennesker bør ta fram igjen Luthers lille katekisme og stanse for hver setning og uttrykk i f. eks. forklaringen til trosartiklene. Dernest bør vi igjen begynne å lese mer i Luthers store forklaring til katekismen. Den var opprinnelig tenkt for foreldre, lærere og prester.

Det er ofte slik med forkynnere som selv har et svakt dogmatisk grunnlag, at de før eller siden uttaler seg uklart. Det er lett å bli begeistret og opptatt av spesielle spørsmål og læresetninger, som også kan føre til at hovedlinjene i frelsesverket og teologien blir svak. Hvorfor skal vi lytte til uklar forkynnelse når vi har så mye klar tale. Her er det igjen de gamle stier som fører til målet, og ikke de mange moderne sideveiene ut i jungelen.
. NDH.

fredag 16. juli 2010

Kyrkja

Boe Johannes Hermansen har vore prest i Den norske kyrkja, men har meldt seg ut, VL 15/7-10. Han er kjend som ein bibeltru teolog og har også vore med i misjonsarbeid. Han summerer opp årsaka til det steg han har gjort slik: "I en sum: Det som det dreier seg om er hvordan klassisk kristen tro skal overleve, og hvordan folk skal bli bevart for evigheten i denne forvirrede tid. Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at den vei som Dnk ved sine foresatte har valgt, innebærer at utvannet og/eller vrang forkynnelse og lære truer med å utslokke levende kristen tro og å legge kristens liv øde."

Sjølv om me ikkje tek same konsekvens som han, er det klårt at Hermansen ser rett på kristenlivet i Noreg i dag. Han nemner fleire ting, som homofili, læremessig pluralisme og med det uklår forkynning, bispekollegiet som er splitta og har dermed ikkje ein klår tale til folket, og sjølve statssystemet der staten brukar makt. Det siste ser vel ut til å bli avløyst av ei fri kyrkje på sikt. Om den vert betre bibelsk sett, er eit heilt annan spørsmål. Skal dei same personane som nå sitja ved høgsetet då, blir endringane minimale.

Det kyrkja vår treng er ikkje ytre reformer og stadige forsøk på nye gudstenesteformer. Skal det gå vel med Noreg som ein kristen nasjon og folket vera eit kristent folk i bibelsk meining, må vekkjinga og reformasjonen byrja nedanfrå. Det nyttar ikkje med ny skipper om skuta er råtten. Nå treng me ei himmelsk vekkjing over den jamne mann og kvinne i landet. Soga har lært oss at toppane har vanskeleg for å snu og endra seg. Då er det - som det heiter i arbeidslivet - at folket "på gølvet" stig fram. Nokre gonger har dei eit uvanleg skarpt syn for saka.

Lat oss nytta sumar og haust og så langt med lever til å be vår Gud gripa inn. Då ber han ofte eit menneske om å vera reiskap. Difor skal me vera vakne for det som hender. Me skal ikkje fylgja ein kvar flink predikant. Me skal høyra nøye etter om dei talar "som Guds ord" (1. Pet), om dei er audmjuke og set Gud først, og at deira eine og store mål er å vinna sjeler for Gud. Nå er det "tid for Herren å gripa inn" (Salme 119, 126).

Nils Dybdal-Holthe.
.

fredag 2. juli 2010

Nedgangstider.


Nedgangstider før og nå.

De økonomiske nedgangstider nå minner oss om åndelige bølgedaler. For begge to ligger det årsaker bak, ofte knytt til mennesker. Vi gjør vel i å granske dem nøye – og ta det på alvor. Et kritisk blikk på vår egen tid er nyttig. Ser vi samtidig på deler av fortiden, kan vi oppdage om vår tid er noe av et speilbilde av fortiden.

Spurgeon
Her skal vi se tre slike åndelige tider i sammenheng. For snart 20 år siden skrev den amerikanske baptistpresten John MacArthur boken: ”Ashamed of the Gospel” (Å skamme seg ved evangeliet). Da dro han paralleller til slutten av Charles H. Spurgeon sin tid over 100 år før. Nå i 2010 har MacArthur gitt ut denne boken på nytt – med fire tillegg om vår tid. Hva handler denne historievandringen om?

Poenget hans er at det samme skjer gang etter gang. For noen tiår siden var Spurgeon godt kjent blant kristenfolket her i landet. Flere forlag har gitt ut bøker av ham. Han er kalt ”Predikantenes fyrste” og mye folk hørte ham i London gjennom mange år.

Men mot slutten av livet ble det en nedgangstid åndelig talt i England. Og Spurgeon kastet seg inn i den striden og viste med stor kraft at prester og kirker lærte feil og slo av på bibelordet og etterlignet denne verden. Dette finner vi igjen i de siste årgangene av hans prekener og i hans eget blad.

Som ventet fikk han motgang. De kirkene han kritiserte gikk til motangrep. Det teologiske han sa var feil, ble ikke rettet, men forsvart. Og da er det lite fremgang. Storpredikanten slet seg ut i den striden, meldte seg ut av baptistkirken og døde i 1892.

Spurgeon selv kalte frafallstiden i England for ”Down-grade”, som bokstavelig betyr ”Nedover”. Men kontroversen begynte med en artikkel i bladet hans ”The Sword and the Trowel” i mars 1887 av Robert Shindler, en venn av Spurgeon. Og han trekker faktisk linjene helt tilbake til nedgangstiden etter puritanismen i 1662.

Felles for alle slike nedgangstider er det første steg nedover. Og det er alltid at en ikke tror at Skriften er inspirert av Gud! Det er ikke overraskende for oss som har arbeidd med slike spørsmål en tid. Bibelen er fundamentet for alt i kristentroen. Det står alltid om Skriftens autoritet.

Tiden omkring 1990
Det er denne tendensen vi også ser i vår tid. Det er synet på Skriften som går ”nedover”-bakke. Og da følger flere andre ting med.

MacArthur ser på sin tid. Og han finner flere paralleller til Spurgeons tid – en person han også ser opp til. I 1980-90-årene kom for alvor kritiske røster mot tradisjonell kristen tro og liv. Det har bare eskalert i tiden etter.

Et kjennemerke på denne tiden er at flere og flere kirker begynner å eksperimentere med andre former for gudstjenester og møter. En må skape noe nytt for å få fornyelse, sa mange. De gamle formene er utslitt og folk vil ikke lytte til dem lenger. Det gjaldt både forkynnelsen, møteformene og ikke minst musikk og sang.

Det er her ordet pragmatisme kommer inn. ”Pragmatisme” er en filosofi som sier at det som er nyttig, er sant. Og det betyr igjen at det som gagner vårt liv, er sant og viktig. Slike tanker er tiltalende for menneskene. Og isolert sett behøver det ikke være galt.

Problemene blir likevel store om vi bruker denne tanken i religiøse spørsmål. Da blir det snart kollisjon med Den Hellige Skrift. Dette gjelder både i spørsmål om Gud og frelse, om moral og etikk og om arbeidet i Guds rike. Alt dette henger nøye sammen. Det vi f. eks. lærer i dogmatikken, kan lett få følger for hvorledes vi må arbeide i Guds rike.

Vår tid
Liberal teologi er kjent her i landet fra før 1900, men tok seg kraftig opp fram mot 1920 da det berømte Calmeyergate-møtet ble holdt i Oslo. Det var en stor presentasjon av kristen-Norges nei til de liberale. Tradisjonell liberal teologi fornekter vesentlige deler av kristen domatikk, som Jesu under, forsoningsdøden på korset og hans oppstandelse fra graven.

Men vi kan ikke si at bare disse dogmene kjennetegner liberal teologi senere. Men de er nok en grunnkilde for senere avvik fra kristentroen. Blir predikanter og prester litt påvirket av denne lære, får det følger for hva de forkynner. For en hovedsak ved liberal teologi er at en ikke benytter Skriften som eneste kilde til teologien. Den er liberal, dvs. fri fra gamle dogmer som ligger som en mur omkring kristentroen. Her sprengte de seg ut og skapte sine egne dogmer, dvs. en lære motsatt Bibelen på flere punkt. At Jesus ikke gjorde noe under, er også et dogme. Å fornekte at Jesus sonet vår synd, er et dogme . Det gjeld også oppstandelsen fra de døde. De lager hele tiden nye dogmer som de venter at folk skal tro på.

En annen verdslig bevegelse som kommer inn her er utviklingslæren og Darwin. Den ser helt bort fra Gud både i skapelse og styring senere. Det er ødeleggende for kristentroen og arbeidet i Guds rike. Konsekvensene av denne lære er at vi ikke er skapt av Gud fordi det ikke er noen Gud. Da står vi heller ikke ansvarlige for Gud. Hva skal vi da med kristendommen?

Det mest alvorlige for vår tid er synet på Guds ord. Frafallet begynner med svik mot noe av Guds ord. Og det fortsetter slik gjennom hele frafallstiden. Når Bibelen ikke er forpliktende, åpner det vei for mennesketanker. Og vi vet av erfaring at de spriker til alle kanter. Våre egne tanker har også en tendens til å skyve bort Guds ord. Da er det særleg de vanskelige tema som blir satt til side.

Alt står og faller med vårt forhold til Bibelen. Der man diskuterer hva som er sant i Bibelen og hva som det er tvil om, vil man snart misse kraft og frimodighet i selve arbeidet for Gud. Da blir det gjerne erstattet med sosialt arbeid og mer underholdning. En skal vinne verden ved å bli lik verden. Det har aldri lykkes. Det er de mest bibeltro kirkene og organisasjonene som går fram og vinner nye mennesker for Gud. Frafallskirkene slutter med vekkingstaler og holder foredrag i stedet.

Konklusjon
Frafall og nedgangstider har vanligvis sin rot i mangel på bibeltroskap. Og det får følger for arbeidet i Guds rike: Hva legger vi mest vekt på? Er det forkynnelsen av Guds ord til vekkelse og frelse i Jesus alene? Eller kommer det sosiale aspektet i forgrunnen? Da er vi på gli.

- Begge disse to baptistene er gode talere så langt vi kan bedømme, og de har en sterkt bibeltro. Vi skulle ønske alle predikanter hadde det. Som lutheraner må jeg peke på at vi ikke kan følge dem i alt det de lærer. Men om bibeltroen kan vi stå sammen. Det burde alle kristne gjøre. Skriften peker på veien for oss, og den gir oss kraft til å gå der.

Nils Dybdal-Holthe

tirsdag 22. juni 2010

Israel-teologi.

I Dagen 21. juni '10 er det ein artikkel av Roy Throndsen om: Teologisk gufs fra Midtøsten. Eg har ikkje nok kunnskap om det han skriv om, men det verkar bra. Fliere arbeider med dette spørsmålet, nemlig om ein ny teologi blant arabarar, slik framståande folk i Sabeel-gruppa lærer. Såkalla palestinsk teologi går nå ut på at det ikkje er jødane som er Guds utvalde folk og som lovnadane i Bibelen gjeld. Det er palestina-arabarane. Prestar og biskopar i Midt-Austen hyllar tanken.

Dokumentet som tek opp saka ligg på nettet. Det er underleg at kristne teologar i det heile kan tenkja slik når dei kjenner Skriftene. Går det verkeleg an å bli så blinde. Eg skal ikkje gå nærare inn på dette her. Forfattar av artikkelen er Gershon Nerel, og ein søkja på namnet hans.

lørdag 19. juni 2010

Behov for bønn.

En kristens liv er et liv i bønn. Han kan ikke leve som kristen uten bønnestunder. Det er vel ikke slik at Gud er avhengig av våre bønner, men vi er det. Ser vi på kirkehistorien, har det nok alltid vært behov for ekstra bønn. Vi taler gjerne om bønnevekkelser. Det er tider da noen kristne ser at noe går galt - både i Guds menighet generelt og i verden.

Jeg tror vi er inne i en slik tid nå. Det er mye sløvhet og verdslighet blant mange kristne. De synes å være så fornøyd med alt. Vi har det så godt, sier de, og det må vel være et tegn på Guds velsignelse og at vi derfor står i et rett forhold til ham.

Er det egentlig slik? Er materiell velstand et tegn på velsignelse?

Vi har eksempler i Bibelen på at det ikke var slik. De kristne i Laodikea hadde det meget godt materielt sett. De hadde alt det de behøvde og mye mer. De hadde ingen nød - og likevel sier Jesus til og om denne menigheten: Du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Åp. 3, 17. Og det verste her var at de ikke skjønte det selv.

Levde de da under Guds velsignelse?

Da Israels folk kom inn i Kanaans land etter ørkenvandringen og Josva tok hele landet i eie, bodde de i et land som fløt med melk og honning. Det var Guds løfte. Så døde Josva, Guds hellige tjener. Da står det i Dom. 2, 10: "Etter dem vokste det opp en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerningene han hadde gjort for Israel." Kristendommen blir heller ikke automatisk bevart i neste slektsledd. Hver generasjon må så å si kristnes på nytt. Landet vårt er en misjonsmark - ikke bare på grunn av alle hedningene og innflytterne som er kommet hit. Der er en misjonsmark blant det norske folk som vi må ta på alvor. Derfor trenger vi en kraftig indremisjon her i landet.

I verset etter står det så: "Da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne, og dyrket Ba'alene." Det betyr bl. a. at etterslekten til de kristne ikke er religiøst nøytrale. I og med at de svikter fedrenes tro, synder de. Ingen er nøytrale. Selv om du er snill og grei og god som menneske, er du en stor synder uten troen på Jesus. Og du skal i dette dømmes like sterkt som de mest umoralske mennesker.

Lever et slikt folk og enkeltpersoner under Guds velsignelse?

Ut fra bibelsk tanke må vi svare nei.

Og da er det behov for bønn. Bønn for oss kristne at vi ikke skal sovne og bli sløve og likegyldige både for vår egen sak hos Gud og for de andre som er på fortapelsens vei.

Det er behov for privat bønn. Det må ikke bli støv i lønnkammeret. La det bli en lønnkammervekkelse i våre liv. Det betyr at du setter av mye tid der du er alene med Jesus og Bibelen.

Og det er behov for bønnemøter. Men nå mener jeg ikke at vi bare skal "avholde et møte". Nå er vi begynt med bønnemøter! Nei, det kan godt være uttrykk for lovgjerninger eller ønske om å vise fram hva vi gjør. Da er det til fånyttes. Bønnemøter er nød og gråt og rop til Gud om at han må gripe inn. Det kan bli en mektig bønnevekkelse i land og folk.

Vi er alle syndere og behøver frelse. Det må vi ikke rokke ved. Men det finnes noen "store" syndere som har stor innflytelse i landet og påvirker folket vårt. Disse må stå på bønnelistene våre. Noen vekkelser har begynt i det små med noen alminnelige folk som gav seg over til Gud. Men det var også store vekkelser som begynte med at ledere i bygd og samfunn ble omvendt. Og det førte med seg at mange våknet og tenkte og sa: Kan han bli frelst, må vi også søke Gud. Vekkelse er at noen våkner og ser sin sanne stilling og forstår at det går galt uten Gud. Det må folket se.

Det er behov for bønn - også på mange andre områder. Men tenk litt på dette, og gå inn til deg selv. Du skal ikke står fram på møte eller forkynne de hvor mye du ber. Det er ikke behagelig for Gud. Det skal være en dør til lønnkammeret, og i den døren skal det være lås.

Lås døren, la ingen få vite det. tal alene med din Frelser og Herre. Og han har sagt at han skal svare. Gud er alltid tro mot sitt ord. Amen.
Nils Dybdal.Holthe.
 

lørdag 12. juni 2010

Hognestad.

 I dag 12. juni har Helge Hognestad en artikkel i Vårt Land. Den handler vesentlig om ham selv og hans kristne syn. Jeg klipper noe fra den her - uten at det skader sammenhengen, tror jeg:

"Men for meg er historien om Jesus fra Nasaret den sentrale livserfaring som kan gi mening til livet. Det er en fortelling om nestekjærlighet som det dypeste i et menneske. Det er om veien til et helere og sannere liv. Og det er om å overgi seg til en høyere visdom og vilje.
Guddommelig indre. Menneskene i 2010 har andre innsikter og erfaringer enn de som levde for 50 eller 100 eller 2000 år siden. Vi tar alle del i en utvikling, en evolusjon. Stadig nye sider i menneskets indre utfolder seg. Det betyr at vi forstår verden og oss selv på en dypere måte i dag enn tidligere. Og noen synes allerede å være kommet dit hvor jeg tror at alle mennesker etter hvert skal, at en kjenner det guddommelige i sitt indre og kan øse av  uante visdomskilder. Men mange mennesker leter fortsatt etter svar og vei i sitt liv. Og menneskeheten som helhet er stilt overfor enorme utfordringer, noe som avisenes redegjørelse fra FNs miljøprogram nylig minnet oss om, at 'jorden forfaller i høyt tempo', og at 'klodens naturresurser i en fart som ryster FN' (Aftenposten 4. juni). Vi trenger sårt guddommelig visdom for å finne veien videre, både som enkeltpersoner og som kollektiv.
Verdens religiøse tradisjoner sier at visdommen finnes. Kirken kan på sin side bidra til at visdommen kommer frem, men da må den lære å være åpen for det nye som bryter på. Det betyr å legge mindre vekt på fasiter og læresetninger som sier hva som er 'rett lære', og i stedet med nysgjerrighet lytte til folks opplevelser av det guddommelige. Med biskop Schjelderups ord: Kirkelig orden og tradisjon må ikke stå hindrende i veien for det som med livets egen rett bryter på." Sitat slutt.

- Det siste avsnittet avslører Hognestad - ja, det gjør mye av det han skriver. Men her bytter han faktisk ut Bibelen med det jeg tenker og opplever i mitt indre. Hva skal vi da med Bibelen? Og hva slags kirke blir det? Da får det nettopp de følger som Hognestad taler om: Hva kan vi gjøre med dette livet, med miljøet og naturresursene?
Men HVOR ER GUD OG JESUS? Og SYNDEN og behovet for SONING?
ndh.

fredag 11. juni 2010

Allah, Antikrist og NLM.


Alle leirstedene til Norsk Luthersk Misjonssamband er åpne for utleie til Allahs etterfølgere.                   
Dette er konklusjonen til NLMs informasjonsleder Espen Ottosen på spørsmål fra Vårt Land 21.5.2010. Bakgrunnen er at en islamsk menighet i Oslo har spurt KFUM om å få leie deres leirsted. Leder i KFUM sier det er greit, og mener at Islams Allah og den kristne Gud jo er den samme. Ottesen ”finner det er umulig å forene det kristne og muslimske gudsbildet”, men hans pragmatiske og ”profesjonelle” holdning er at dette er utleie og butikk, og da er det ok.
Er dette riktig ut ifra en bibelsk tanke og vurdering? Kan kristne leirsteder, skoler og møtelokaler leies ut til hva som helst? Også til organisasjoner som tilber andre guder?                                                             
Satt på spissen: Om Antikrist selv kommer, ikke til tempelet i Jerusalem, men til NLMs leirsteder for å ha konferanse, får han da rom og opphold såfremt leien betales og ordensreglene følges?  
         Islams og Koranens Allah er ikke Bibelens Gud. Bibelens Gud er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud – Israels Gud. Når vi vet at islams Allah ikke er Bibelens Gud, hva er det da? Da er det djevelen, satan, løgneren, Antikrist. Koranen taler om en Jesus (Isa) som er profet, men fornekter Jesus som Messias, Guds Sønn. (Jf 1. Joh 2,22-23).
La oss håpe og be om at NLM og andre kristne sammenhenger ikke blir fornøyd bare det klinger i misjonskassen av utleiekroner fra muslimske menigheter, men stopper dette og setter tydelige grenser for sin utleievirksomhet.
Misjons-ja til Allah-penger. VL.
”Et kjærkomment friskt pust i kristenmetallenes verden.” (NLMung iTro.)
.ven
Bibelen lærer at Antikrist ikke bare fremstår som en åpenbar motsetning til Bibelens Jesus Kristus, Guds Sønn. Han gir seg også ut for å være/ligne/representere Jesus.  En slik Antikrist vil snart vise seg personlig, men antikristens ånd er allerede virksom i verden og får dessverre stadig mer rom og plass i kristenheten.
Dette er særlig tydelig på musikkens område. I de fleste kristne sammenhenger tenker og lærer man ikke lenger at musikk er bærer av eller representerer ånd, men at musikk er nøytralt. Derfor er det ikke Bibelen, men de kristnes ulike syn, smak og behag som skal bestemme sang og musikkformer.
NLMs nettsted for ungdom anbefaler ”kristen” pop og rock, ja til og med ”kristen” dødsmetall, jf bildet over fra iTros nettarkiv. Et eksempel på en anmeldelse 23.03.2010 av en ”kristen” pop-gruppe som (utdrag)
har levert i toppklasse med sin særegne blend av hip hop, urban pop og rock gang på gang… et bunnsolid album med plettfri produksjon, fengende rytmer og hooks i fleng… er hipt, kult og hadde gjort seg strålende på et eller annet neonopplyst dansegulv en sen natt… Men kort sagt: Det er den heftige beaten som er verdt pengene, ikke nødvendigvis innholdet.”
Eksemplet over illustrerer tragisk og alvorlig hvor verdslig og kjødelig kristenheten er blitt, hvordan antikristens ånd får inngang i ører, preger tanker og tale og gis rom i hjertets tempel hos bekjennende kristne.
Bibellærer i NLM, Øivind Andersen (1905-1994) refererer til Amos kap 5 om Israelfolkets innføring av støyende, rytmisk sang og musikk – som en lærdom for oss i dag. (Jf boken ”Hva med Israel?” Sambåndet forlag 2009).  
Dessuten må vi ta til oss Bibelens ord i 2. Mos.32,17-19 og følgende som Herren sier til sitt folk:
 ”Gi ikke djevelen rom” (Efes.4,27)
”Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg” (Efes.4,30).
”Utslokk ikke Ånden!” (1. Tess.5,19).  
Bibelen advarer de troende mot å tillate, bli dåret, fordervet og forført av en forkynnelse, formidling og tilstedeværelse av en annen Jesus, en annen ånd og et annet evangelium. (2. Kor.11,1-4)
I vår tid samles mange bekjennende kristne i forsamlinger og mørke konsertlokaler i larmende lovprising og tilbedelse med løftede hender og gjentagende lovsangs-mantraer, new-age inspirert soft soakingmusikk, fengende rytmisk og swingende gospelpop, støyende worship-rock med trøkk og rå, heavy dødsmetall mens røyk og neonfarget lysflimmer fyller showscenen der artistene opptrer, vitner og underholder til fansens og publikums jubel og applaus.
Er det noen som hører hva Ånden sier til menighetene, røsten av Bibelens Jesus og hans banking på døren fra utsiden? (Joh.åp.3,14-22).
Arve M. Abelsen.



Se:http://www.bbif.no/aktuelt/apologetikk/

En underlig tid.

Vi lever i en tid som ikke lar seg forklare rett. Vi får åndelige sjokk stadig vekk - nei det er kanskje ikke sjokk, vi burde visst at det kommer til å skje. For tida er som en bratt bakke: Har en først kommet på gli, går det gjerne raskere og raske nedover. Et par slike "nye" ting kan vi nevne nå:

1. Helge Hognestad.
Han er prest og dr. teol. og har gjort seg bemerket på flere måter i årevis. For noen år siden sa han fra seg presteembetet - og bra var det. For hans teologi er om mulig verre enn den liberale. Så var han taus noen tid. Da fikk han en slags "åpenbarelse" der han ble bedt om å bli prest igjen. Slik oppfattet han det selv.

Biskopen i Hamar er blant de frigjorte og liberale. Hun tok imot ham, og han ble kapellan i dette stiftet. Men det viste seg snart at han slett ikke var blitt mer troende eller bibeltro. Han kjører fremdeles sitt eget løp og har sin egen teologi.

Det ble nye samtaler med biskopen i Hamar. Og resultatet? Jo, han kan brukes som prest. Men nå er han 70 år snart og en fri mann. Og da frykter noen for at flere bispedømmer vil bruke han, han er ikke lenger i Hamar.

Biskop Olav Skjevesland i Kristiansand er preses for biskopene nå, og han peker på at lærenemnda burde vurdere Hognestad. Men det skjer antagelig ikke lenger ettersom han blir pensjonert. Men det var på tale i 1999.

Nå er det slett ikke sikkert at det hadde vært til noen hjelp. Spørsmålet er om denne nemnda ville lagt Bibelen til grunn for sine vurderinger? Eller ville de vurdert saken ut fra dagens teologi slik de fleste oppfatter den? Da er faren stor for at ingen ting ville skjedd.

Vi skal ikke gå nærmere inn på Hognestads lære her nå.

2. Frafalne prester.
Nå er det også avdekket at flere prester "mister troen", som det heter. da er de frafalne. Humanetikerne griper nå sjansen og vil ha tak i slike mennesker. Antagelig vil de bruke dem sine korstog mot kristendommen. De har blitt mer og mer aggressive med årene. Vårt land omtaler det på lederplass 9. juni og sier at "det bare rent unntaksvis vil være mulig å finne norske prester som har mistet troen og som likevel og uanfektet fortsetter i sitt yrke".

Ja, er det så sikkert? Å miste troen kan være flere ting. Noen mister nok troen på enkelte deler av bekjennelsen - og de forsetter uanfektet videre å preke. De som slutter og går over i annet yrke kan ha flere grunner: De kan være utbrent, møte veggen, blir syk og kanskje trett av å omgås mennesker til stadighet. Vi må ha forståelse for en del av det. Det samme skjer med lekpredikanter.

Virkelig alvorlig blir det om man taper troen på frelsen, at det egentlig er nødvendig å bli frelst om det skal gå oss godt i død og dom. Da blir prestetjenesten et gigantisk hykleri, der den vantro "må" lese bekjennelsen og Fadervår og bibeltekster uten å mene noe med det.

Av forkynnelsen deres kan vi nok lure på om ikke mer enn en har tapt noe på veien - hvis de i det hele tatt  hatt noe. Da blir forkynnelsen alminnelig prat om hverdagslige ting, om å være snill og grei med hverandre og ikke tape motet i alt strevet i livet. Men korset og blodet og omvendelsen nevner de nesten ikke.

3. Politisk forfølgelse.
SV går nå ut med nye mål for sitt arbeid. Får de holde på stort lenger, vil de kanskje lykkes enda mer. De bruker integrering som et slagord og en døråpner for nye mål. Alt det religiøse skal vekk. Små barn skal ikke få lov å bruke små kors som smykker! Det er diskriminerende, og settes nå faktisk på linje med hijab. Religionen skal bli mer og mer privat og dermed usynlig. Vi må altså være våkne rent politisk i dag. Et typisk trekk er at radikale politiske krefter bruker barna som fortropper. Svært mange foreldre blir da enige. Barna vil jo alle beskytte.

I tillegg ser vi nå at ledere i Europa vil fjerne korset fra flagget. Det er et for sterkt symbol på den kristne tro - og de har rett i det. Korset er kristendom.

Men skal korset fjernes, må alt religiøst fjernes fra andre flagg også. Noen muslimske land bruker f. eks. halvmånen og den grønne farge som sine islamske symbol. Legg merke til muslimske land der flagget som oftest har grønnfarge og noen ganger en halvmåne. Det er for å tilkjennegi at Islam er hovedsaken der. Noen unntak finnes.

- Alt dette er trekk i frafallet som vi møter hver dag i vår tid. Nå må kristenfolket våkne og se hvor veien går i folket vårt. Det er ikke nok å sukke og klage. Vi må be og arbeide for Guds rikssak på jord. Herre, reis opp nye redskap som våger å stå fram og hevde sannheten slik at den blir hørt av folk flest.
Amen i Jesu navn.
NDH.

onsdag 9. juni 2010

Pilegrimsvandringen.

Kristen het han, og drog ut på en lang reis. Han skulle til den himmelske byen. Men han bærer på en tung bør i en sekk på ryggen. Og der ligger alt det gale han har gjort. Det var syndene. Og de tynget ham dypt. Han er så bedrøvet over dem, men kan ikke bli kvitt dem.

Så kommer han til ei myr. Den er dyp og farlig, og han hadde nær druknet i den. Men Kristen vil videre. Derfor sliter han strever og har mye ondt.

Etter en stund kommer han til Korset, det stod rett ved pilegrimsveien, men høyere opp. Han kommer også opp dit og faller på kne ved korset. Da skjer det underlige: Hele byrden faller av ham. Han gjorde ingen ting selv, det bare skjedde så snart han var ved korset.

Da kunne han dra videre, og nå gjorde han det med glede.

På sin videre vandring kom han mange steder også etter korset. Og han møtte mennesker, noen til glede og hjelp, og andre til besvær og nye fristelser. Huset til Tolkeren er ett av dem. Der var det mange rom og han fikk se mye nytt. På veien videre gikk det noen ganger oppover og noen ganger nedover. Han kom også til byen Tomhet og Tomhetens marked, Forfengelighetens marked. På vandringen måtte han dra tvers gjennom Dødsskyggedalen og kom til grenselandet.

På veien gjennom livet var det en Evangelist som viste ham veien til Byen, og han hadde møtt Trofast og Modig og Ærlig og mange andre.

Til slutt så han ei stor elv, og den måtte han over når kongen sendte bud på ham. Kongen er Gud selv, og det var bare en liten bakke opp til Den himmelske byen. Da han kom dit, ringte klokkene og det lød vakker musikk. Noen engler kom og ledet ham fram til Gud og den evige lykke i hans rike.

[Boka En pilegrims vandring er skrevet på 1600-tallet av den puritanske pastor John Bunyan. Den har vært til stor hjelp for utallige kristne og er vel verd å lese i sin helhet. Her er bare tatt med og lett bearbeidet et sammendrag fra forfatteren Amy le Feuvres bok: Vesla.]
NDH.

lørdag 5. juni 2010

Svar frå NLM.

Gen. sekr. O. Tulluan og E. Ottosen svarer i Vårt Land i dag 4. juni på kritikken som var reist etter Ottosen sitt svar i VL 21. mai om utleige av leirstader til muslimar. Fleire har reagert på det, m. a. Øystein Løining 31. mai.
Etter ei innleiing om saka kjem dei fram til eit svar, og det vi eg sitera her:

- "Samtidig er det ingen hemmelighet at de fleste leirstader i NLM, og også en del forsamlingshus, blir leid ut til annet enn kristne arrangement. Misjonssalen i Oslo har i en årrekke blitt leidd ut til juridisk fakultet. Salem i Bergen leies ut via en hotellkjede til en stor bredde av arrangement. Leirstedene våre blir brukt som sommerhotell, til bryllupsfeiringer, 60-årsfeiringer og politiske møter. Slik utleie kan foregå på ulike måter, og enkelte leirsteder vil nok skille mellom selve forsamlingssalen og andre deler av institusjonen.
 
I møte med VLs spørsmål om det vil være mulig å leie ut et leirsted til muslimer, syntes vi det var vanskelig å avvise dette prinsipielt. En utleievirksomhet må drives på en ryddig og profesjonell måte. Vi synes det er vanskelig å stille som krav at de som leier står for klassisk kristendom. I det øyeblikk et leirsted drives som sommerhotell, vil vi faktisk åpne dørene for mennesker som ikke tilber den sanne Gud - om de så tilber Allah, er nyreligiøse eller avviser at det finnes noen gud.

Det er ikke slik at Misjonssambandet synes det er "verre" at mennesker drikker alkohol enn at mennesker tilber fremmede guder, slik Løining anklager oss for. Eksemplet om bruk av alkohol ble nevnt overfor VL for å illustrere noen krav i møte med de som leier våre lokaliteter. Så vil vi vurdere fremover om det er nødvendig å klargjøre hvordan vi vil møte eventuelle henvendelser om leie fra for eksempel muslimer."

- Eg skal ikkje kommentera dette. Men det er eit lyspunkt at de vil vurdera saka nærare.