torsdag 4. april 2013

Vekking 1.




Me har høyrt om vekkingstider, og litt har me opplevd i vår eiga levetid og. Men det er lenge sidan det var ei landsvekking over Noreg. Mange har nok bedt til Gud om det og vona og trutt at han kom. Det har gått mange tiår utan svar.

Det har vore mange oppskrifter på vekking ned gjennom tidene. Somme meiner dei har funne det rette svaret og forkynt det høgt og frimodig. Men det vart lite synleg frukt. Kan me då ikkje seia noko om vekking og kva tid han kjem? Eg trur me kan antyda noko – menn heile tida vera audmjuk for Gud. Her blir det berre nokre antydningar.

FØRST: Gud er alltid årsak til vekking. Det er jo hans verk og gjerning. Og det gjeld heile tida hans rike her på jord og med det Guds eiga ære. Det handlar ikkje om kyrkjer og organisasjonar. Og det er ikkje tale om at me skal få meir folk på våre møte og forsamlingar. Det kan vera ein snubletråd i vår sterke iver for vekking.

DINEST: Audmjuke kristne er viktig. Det gjeld talarar og prestar, møteleiarar og styrelemer. Og det må vera ekte og ikkje utanpå. Me må ikkje syna oss audmjuke for å visa det fram. Det blir hykleri. Det har alltid vore dei små Gud brukar. Dei åndeleg små er dei som kjenner si synd og kor veike og svake dei er også i det kristne arbeidet.

BØN: Etter det eg har lese i vekkingssoga, var det oftast nokre bønekristne i forkant. Dei bad i mange år og tigga Gud om nye tider. Det var ikkje alltid dei fekk sjå frukta, men ho kom i rett tid. Ein storpredikant kom til London og vekkinga braut ut i storbyen. Ein dag vart kan kalla til ei sjukeseng der ei gamal og krank kvinne låg. Då predikanten kom inn, så ho berre: Og var det du som skulle koma. Eg har bede om det i mange år.

FORVENTNING: Det ligg ei kraft i det å venta. For då har du tru på det som kjem. Dersom me kristne sluttar å venta og tru på vekking, blir me lett sløve. Me slår oss til ro med det som er. Det kan og tyda på at me ikkje lenger trur at Gud kan og vil gjera meir hjå oss. Me skal ikkje meina at me kan gjera det, men for ventinga tyder at me trur Gud kan gjera noko. Det er stor skilnad på dette.

Skal me endå ein gong leggja alt i Guds hand, vera små i oss sjølve, be og venta pog tru at Gud kjem med si gjerning. Det gjeld jo hans sak.


onsdag 3. april 2013

Uro i verda

Havet er aldri i ro, det er stadig bylgjer att og fram. Nokre gonger ekstra sterke, i storm og skikkeleg uvær.
Nett nå er politisk uro i Aust. Mange tenkjer gjerne: Kva vil Nord-Korea gjera? Det skal så lite til for å tenna ein gneiste i turr mark. Det har me sett fleire gonger denne våren. Ei lita sigarettglo er nok til å skapa ein katastrofe for folk. Og eit ord sagt i sinne og uvisse, kan tenna ein krig. Populært sagt: Eit pistolskot skapte den første verdskrigen.

Kort mykje skal til i Korea? Me veit godt at all krig fører mykje vondt og fortviling med seg. Familiar og heile land må lida i årevis.

Me kan lite gjera. Me sit så hjelpelause i kvar vår stove. Som kristne folk kan me ein viktig ting: Be. Eg las ein gong at det var dei kristne som ba om fred i 1905 som berga Skandinavia frå broderkrig. Og det vat nett i 1905 at den store vekkinga gjerkk over hovudstaden der Albert Lunde tala.

Nå kan me gjera det same. Be for Korea - nord og sør - om fred.

tirsdag 2. april 2013

Etter påsketid.

I dei gamle tekstrekkene i kyrkja heiter det i seks veker: søndag etter påske. Nå har dei endra litt på det og seier: søndag i påsketida. Då tenkjer ein vel at desse seks vekene høyrer med i påsketida. Men det er jo etter sjølve påskehøgtida. Likevel er det fint å tenkja at påske varer vidare. Ja, me lever på ein måte i påsketida hele livet som kristne. For det var i påskehøgtida at grunnlaget for vår kristne tru vart lagd. Ja, vår kristendom er påske.

Det skulle me aldri gløyma. Vårt fundament for trua og innhaldet i kristentrua vår er det som hende i påsken. Det gir oss truande von om framtida og det gir livet innhald som ikkje noko anna.

Vel har me alle våre suter og tyngsler i livet. Dei er ulike, men like alvorlege for kvar ein ofte. Det kan ha med kristelege ting å gjera, men også om vanlege jordiske og menneskelege ting. Då har eg sett det slik at sjølve menneskelivet blir lettare å leva når trua sin grunn er sterkt og trygg. Dei samverkar desse sidene ved Gudslivet. Det er ikkje underleg at mange truande har klart seg betre i trengsler enn dei som er vantruande eller ha ei svak tru. Når nokon har svikta, kan ein grunn til det vera at dei ikkje har sett grunnvollen for si tru. Dei lever for mykje på kjensler og opplevingar. Dei dei ikkje lenger er der, rasar alt det andre lett bort.

difor skulle me vera opptekne av dette: ikkje berre at me trur; men kva er grunnen til trua? Vår grunn er sikker og trygg _den ligg i guds sjølv og vil aldri svikta: om me svikar vil han vera trufast: La denne "etter-påske-tida" få ha dette grunndraget og hovudsiktet.

mandag 1. april 2013

Andre påskedag.

Tekst på andre påskedag har ofte vore delar av Luk. 24 om dei to læresveinane som gjekk til Emmaus. På vegen kom plutseleg Jesus og samtala med dei. Men dei kjende han ikkje før han braut brødet med deg. Det var ikkje mange dagane sidan han hann gjort det og innstifta nattverden. Det minnet sat att i dei. Men han forlet dei like raskt som han kom. Da sa dei til kvarandre: Brann ikkje hjarto våre i oss då han tala til oss på vegen og opna skriftene for oss? v. 32. Det skjedde noko med dei då han tala. Det traff dei i samvit og hjarterot.

Har ikkje me opplevd det mange gonger? Guds ord møtte oss då me høyrde om synd. For me hadde også synda. Det hende i tanke og ord og gjerning. Det svir når Gud minner oss om det me er og har gjort. Og me veit at det så sant. Guds lov viser oss svikt og feil og mangler på mange måtar. Og det verste er vårt eige indre, med tankar og ynskje som ikkje kjem frå Gud. Er du ærleg og sann i ditt indre då, veit du at du står skuldig for Gud.

Då er det godt å høyra eit nytt ord frå Herren. For han talar då om nåde og tilgjeving. Då brenn det i hjarta: Tenk, eg blir fri alt i Jesus Kristus. Han døydde for meg og tok alt på seg! Og denne frelse får me leva på kvar dag heile livet. Og det er den frelsa som gjer at me skal møta ein open himmelport når vår tid er slutt her på jorda. Lat denne andre påskedag blir ein slik nådedag. Amen.