søndag 20. juli 2008

Nye innlegg:

På bloggen: bibelkommentarer er nå sett inn en oppbyggelig bibelkommentar til 1. Tessalonikerbrev kap. 1. Resten følger senere. På samme sted er også en enkelt kommentar til Efeserbrevet - den vil bli utvidet senere. På bibel-kurs ligger første og andre del av Odebergs skrift om GT og NT. Der vil også komme mer.

onsdag 16. juli 2008

Kritikk av Lakeland.

Lakeland.

Helbredelsesmøtene i Lakeland får nå også kritikk fra karismatiske ledere. Lederen Todd Bentley sier mye om seg selv. Han har gjort under og tegn, helbredet kreft bl.a., og reist døde opp. Store skarer har besøkt telet i juli, over 400.000 sies det. Han taler sjelden evangeliet om synd og nåde. Og Bentley bruker under og helbredelser som bevis på sannheten. Men en pinsevennleder sier nå at under aldri er tegn på sann vekkelse. Og fra Bibelen vet vi at det er sant. Vekkelse henger sammen emd syndserkjennelse og frelse fra synden. Det er vårt hovedproblem.

tirsdag 15. juli 2008

Trosbekjennelse i Lakeland.

De fleste kirker og fristilte grupper lager sine egne retningslinjer og trosbekjennelser. Den lutherske kirke har f. eks. sine bekjennelsesskrifter. Tanken er at slik er den rette tro, og den skal de følge. Slik også i Florida, USA.

Grupper og kirker som kaller seg kristne har selvsagt noen punkter som er nokså like. Noe annet ville være unaturlig. Vi må også se at det går an å forklare en sak på flere måter, og at ikke alle deler alltid kan være med.

Trosbekjennelsen virker inn på forkynnelsen, den setter grenser og gir muligheter i forkynnelsen hvis den blir tatt alvorlig.

Det er nå så mange nye grupper som stiger fram i TV-verden og internett at folk flest har vansker med oversikten. Men tross de mange navn og steder (Toronto, Lakeland, osv) er det likhetspunkter mellom dem. Her skal vi se litt på trosbekjennelsen til ”Fresh Fire Ministries” med kontor både i Canada og USA. Todd Bentley i Lakeland er hovedpersonen.

Guddommen.

De tror på treenigheten og viser til Mat. 28, 19 og Luk. 3, 21-22. Dette har vært et gammelt tegn på en evangelisk kirke. De tror også på en inspirert Bibel uten feil og viser bl.a. til 2. Tim. 3, 16-17. De tre personene i guddommen er tydelige.

Med et slikt utgangspunkt skulle en vel være på trygg grunn? Syndefallet tas på alvor, det skilte mennesket fra Gud og gjør at ingen kan frelse seg selv. Frelsen er bare ved tro, fordi Jesus bar våre synder på korset. Alt dette er del av evangelisk kristendom.

Når vi kommer til sakramentene skiller de seg ut fra luthersk tro og viser tydelig at de reformerte i teologien. Sakramentene er ikke frelsesmidler men tegn. Synet på ”dåpen i Ånden” viser at de er nær pinsevenner (pentacostals). Kirken blir ikke så tydelig forklart, selv om det tales om kristne og troende. Det kan jo være så mye.

Kristenliv og praksis.

Mange pinsevenner og såkalte ”herlighetskristne” knytter helbredelse til Jesu død, og viser til 1. Pet. 2, 24 og Mat. 8, 17 og dermed Jes. 53, 4. Slik er det også her: Vi tror at guddommelig helbredelse er innenfor Kristi forsoningsverk. De legger også vekt på befrielse fra djevelen rent personlig. Dette er problematiske sider ved læren.

De tror på og bruker håndspåleggelse på minst seks områder, og mener det er en nytestamentlig lære. Da virker Ånden. Hellighet er å frigjøre Kristus i hver enkelt troende. Det er en problematisk uttrykksmåte og trolig en sammenblanding av den grunnleggende frelse og et hellig liv. Det kan binde sjelene mer enn å løse dem.

Talen om hellighet er sterk i reformerte kretser, ikke minst i den opprinnelige metodismen ved John Wesley. Lutherske kristne har kanskje vært svake her mange ganger. Men helliggjørelsesforkynnelse kan meget lett bli lovisk. Og da binder det sjelene. Det er en vanskelig kunst å tale rett evangelisk om helliggjørelse. Og forkynnelsen i Lakeland o.a. st. presser sterkt på lydighet og offer. Også talen på Jesu gjenkomst er sterk.

Det vanskeligste punkt i trosbekjennelsen er nr. 12 om videre åpenbaring. Det åpner for mye nytt, selv om de sier den skal være ”etter skriftene”. Hvis Bibelen har all åpenbaring, hvorfor og hvordan åpnes da for nye?

Punktet innledes med dette problemet: Vi erkjenner at Gud kontinuerlig fornyer/gjenoppretter sannhet og lys til sin kirke. Her ligger en viktig grunn til det problematiske ved Lakeland og lignende bevegelser. Hva er det som ikke er gjenopprettet ved Jesus Kristus, hans liv og død? Ser man ikke at en slik paragraf gjør ganske mye mulig, selv om ikke alt? Hvem kan så mene at noe av dette nye ikke er rett, hvis det er en Guds åpenbaring?

Det alvorlige er at mange gode og rette punkter om troen gagner lite om det finnes ett uklart punkt. Det skal bare en halv dråpe gift til i et glass vann før alt er ødelagt. Slik er det i de fleste sekter: Noe rett og noe galt. Litt galt gjør alt galt. For det lille slår alt det andre i hjel.

Jeg er fullt klar over at ikke alt er sagt med dette, men det er et forsøk på å finne ut hvor landet ligger.

Nils Dybdal-Holthe.

mandag 14. juli 2008

Et religiøst stortorg.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Vår tid er et religiøst stortorg. Her kan du skaffe deg den religion eller livssyn som du selv ønsker, alt etter hva smak du har. Alle må ha lov til å tro det de vil og så gjøre akkurat det man selv ønsker og føler for. Nei, takk, vi skal ikke ha noen regler i dag, og ingen skal få tre noe ned over våre hoder. Vi er da selvstendige mennesker, som skoleloven sier noe om.

Dermed er det en nesten komplett flora som tilbys folket.

Det er ikke bare de store religionene – som Islam, hinduisme og buddhisme som fallbys på markedet ved siden av kristen tro. Det er et utall av små og store og ofte navnløse religiøse retninger. Noen er lette å oppdage – mange vil kunne si: Nei, det er en farlig sekt. De er ikke så farlige.

Mye verre er det med dem som etterligner sann kristendom på nær sagt alle områder. Da er de farlige. Mange klarer ikke å skille mellom det sanne og ekte og en etterligning. Vi har mange surrogater nå til dags. Og slike lærere kan godt være lærde og ha titler. Det skal vi ikke bry oss om i denne sammenheng. En Kand. Teol-eksamen eller Mastergrad i kristendom er ingen garanti (selv om vi i prinsippet ikke forakter det).

Den eneste måte å kjenne det falske på er å kjenne det sanne meget godt. Altfor mange i dag har en overfladisk kunnskap om kristendom og tro, og mener de har rett til å bedømme og vite hva som er sant og galt.

Vet du at mange eksperter på f. eks. elektroniske varer og merkevarer ikke greier å finne ut om de faktisk er originale eller ikke. Så godt kan de etterligne varene i dag. Det må du også regne med på det religiøse marked.

Og det fins bare en vei å lære kristendom på. Bibelen. Det er ikke bøker om Bibelen, men selve Skriften. I tillegg er det litt smart å være på vakt mot annen litteratur. Ta ikke imot all slags hefter og skrifter. De kan se smakfulle ut – men hva er innholdet. Vi må gjøre som de kristne i Berøa: Se etter i Skriften og spør: Står det virkelig slik? Apg. 17, 11. De gransket hver dag i Skriftene, står det.

Skal vi bli et ”sterkt” kristendolk, må vi bli sterke i Skriftene.

søndag 13. juli 2008

Florida

Florida helbredelsesmøter.

Nå i juli pågår en serie vekkelsesmøter i en stor hall i Florida. Mye av møtene er sang av typen: Sett oss fri, vi ber deg, sett oss fri. Hele forsamlingen (flere tusen?) står med løfta hender og roper. Der er trolig folk fra flere nasjoner, bl. a. Korea som vifter med sine flagg. Stemningen blir oppjagd etter hvert som de synger, hopper og roper og ler.

Også talen er lang og en vesentlig del av det fire timer lange møtet. Uttallige bibelsitat, oppfordringer til å komme og henvisning til den siste tid er gjennomgående. Nær sagt alle slags sykdommer kan helbredes her og nå – det er et hovedsikte i møtet.

Det er ganske klart at miljø og møtekultur er langt fra vår norske. Nå behøver ikke det å bety så mye isolert sett. Gud har mange slags barn som oppfører seg ulikt.

De taler også mye om Jesus, om å komme til ham og å få tilgivelse. Der er sterke kall til å komme, som grenser til mas. Gud elsker deg og kaller på deg nå. Løft din hånd, vær med, ta imot. Denne delen varer lenge og kommer i flere puljer.

Om vi kortfattet skulle si litt om noe vi savner, må det bl.a. bli dette: Klar tale om syndeskylden er fraværende så langt jeg har hørt det. Synd blir et ord som ikke blir fylt med konkret innhold – slik det var i norske vekkelser ved gamle lekpredikanter. Talen om forsoningen er også svak med ord om nåde og kraft som blir gjentatt og virker som et mantra, der selve lyden av ordet virker. Folk må få vite hva synd, nåde, tilgivelse og forsoning ER. Det er det objektive innholdet som er viktig.

Ved slutten av det møtet jeg så på ”nettet”, var det mange som kom, store flokker ble ledet fram mot podiet under sang og nye innbydelser. Det kan ikke bortforklares at i en slik ”setting” blir det mye stemning, og da trives svermeriet meget godt. Og i svermeriet har man liten og ingen kontroll med det som skjer. Ja, det er viktig at noe skjer, jo mer jo bedre.

Alt dette er Åndens gjerning, påstår man gjerne. Og da er kontrollmekanismene borte. Noen har altfor lett for å tro store ord og massebevegelser. ”Det må jo være rett når så mye skjer,” tenker og sier de. Jesus så den faren og bad noen av de som fikk hjelp om ikke å si det videre. I dag er det viktig å komme fram til mikrofon og få kringkaste det. Er ikke det også et varsel?

NDH.

fredag 11. juli 2008

Fleire slags bøn!

Mat. 6, 5-8.


Desse versa kjem før Fadervår og dannar ein bakgrunn for den bøna.
Bøna er vårt inderlegaste forhold til Gud – den Allmektige. Tenk, eit menneskekryp får lov å tala med Skaparen. Det er stort.

Men det er ikkje sjølvsagt. Bøna er eit under – og ei gåve frå Gud. I dette avsnittet ser me klart at det er fleire slags bøn. Og ikkje alle bøner når fram til Faderen. For også andre enn dei kristne kan be. Men heller ikkje me ber alltid rett.

Det hadde læresveinane skjøna. Difor kom dei til Meisteren ein dag og sa: Lær oss å be. Luk. 11. For det er slik at ingen kan be av natur eller av seg sjølv. Me snakkar ofte i bøna utan at det vert bøn. For bøna er sjela sitt andedrag. Me lever med Gud på ein måte ved bøna.

Nå skal me stansa for tre slags bøn.

1. Hyklarane, v. 5.

Dei ber! Dei brukar ord, men bøna blir feil. Nå er det mange slags hyklarar. Men i hovudsak er det slike menneske som seier noko anna enn det dei er. Ordet for hyklar (hypokrites) tyder ein som gir svar, ein skodespelar. Han spelar ei rolle og lever seg inn i noko han ikkje er. Slik er hyklaren. Han seier og meiner han er ein kristen, utan å vera det. Slik er han og i bøna! Tenk å hykla i det finaste me har: å tala med Gud. Her får me tre kjennemerke på ei slik bøn:

a) Han ber for å visa seg. Han er oppteken av kva andre meiner om han. Då vil han hausta ros og applaus om lag slik: Du er ein god kristen og varm i bøna. I Mat. 23, 5 talar Jesus tydeleg om det: Hyklarane gjer alle gjerningane sine for at folk skal sjå dei. Og det er ikkje rett. Og kvifor tenkjer dei slik?

b) Dei ber ikkje for Guds ansikt. Dei ber eigentleg for menneska, og då er det ikkje bøn, v. 5. Farisearen i Luk. 18, 11ff var ein av die. Han fortalde Gud kor god han var og viser at han var nøgd med seg sjølv. Difor hadde han ingen ting å be om. Hjarteinnstillinga hans var feil og usann. Hallesby seier noko klårt her: ”Bønnens kjennetegn er hjelpeløsheten.” Det mangla farisearen – og me merker vel det i vår tid også. Mange vil hjelp til å bli friske og få goder i livet. Men dei kjenner ikkje på sjelenaud, og bøna blir ord om jordiske ting. Salme 50, 15 er lærerik: Kalla på meg den dag du er i naud. Det er ikkje først og fremst økonomi og sjukdom som er nauda vår – men vår synd. Den ser me best når me står for Guds ansikt og let hans blikk ransaka oss.

c) Dei får ikkje løn og bønesvar. Bøna vert med andre ord utan resultat og rett svar. Dei har har fått løna si her. Det tyder ros og at folk ser opp til dei. Dette ligg svært djupt i kvar einaste menneske. Også kristne kjenner at denne synda lokkar. Det er så besnerande at ros frå menneske skal tyda at vår kristendom er god. – Må Gud hjelpa oss til å vera redd den fariseiske ånda. Den fører folk i fortapinga. Og Jakob skriv: De får ikkje, for de be ille. Jak. 4, 3.

2. Heidningane.

Heidningane er dei som ikkje kjenner Gud og frelsa i Kristus, v. 7. Men har og eit bønneliv, og dei ber til avgudar som ikkje kan hjelpa. I India såg eg ein gong at menneske laga avgudar til ein bestemt festdag som nærma seg. Kva er då gudar som er laga og malt fine av menneske- kan dei hjelpa i naud?

Jesus seier dei brukar mange ord og ber lenge, ofte utan tanke på innhaldet. I Islam ber dei fem gonger dagleg og vender seg då til Mekka. Katolikkane brukar Rosenkransen og ber Ave Maria 150 gonger og Fader vår 15 gonger. Er tanken at dei mange gongene skal vera til hjelp i bøna. (Nå er ikkje katolikkane heidningar etter definisjonen ovafor, men dei har altså noko likt.)

Og det er ein stor freistnad for alle: Å halda tale for Gud. Me skal fortelja han kva me vil og difor kva han må gjera. Mange meiner nok at sjølve orda er viktige, det å seia dei fram. Ordtaket eller regla: Å ramsa opp Fadervår talar litt om det. – Me har alt sagt det, men bøn er å ropa for livet når ein er i naud.

3. Guds folk.

Når de bed, seier Jesus, v. 6. Her kjem han til dei truande, Guds born her på jorda. Vår bøn er nok uforståeleg, som eit mysterium. Gud veit alt og han vil oss vel – likevel skal vi be.

Me kan ikkje innynda oss hjå Gud, eller å få Gud til å ombestemma seg. Det er nyttelaust og eigentleg ein spott. Men bøna kan endra oss, gjera oss meir mottakelege og avhengige av Gud. Og så er det slik at du kritiserer ikkje den som du ber mykje for. For bøna er eit uttrykk for kjærleik. Den du elskar, vil du hjelpa og vera saman med. Slik er også bøna eit uttrykk form personleg samfunn mellom ein frelst syndar og Gud. Det er ikkje ritual eller tillærte reglar- Det er samtale og tillit.

Og då kjem Jesus med råd:

a) Bruk lønnkammeret. Det tyder at me skal vera åleine med Gud. Me skal ikkje ha publikum. Nokre gonger er det godt med felles bøn både i forsamling og i heimen. Men det kan aldri erstatta dei stundene me har åleine der ingen andre enn Jesus høyrer på.

Ordet for ”lønnkammer” (”tameion”) tyder lager, skattkammer, forrrådsrom – og det hadde ikkje vindauga. Med det ville Jesus seia at me skulle stenga alt og alle ute, og ha disiplin over tanke og tid. Det er ikkje lett. Det veit me alle. Men dette var kanskje og med i ordet: Øv deg i gudsfrykt (1. Tim 4, 7).

Så skal me hugsa at me bør ikkje fortelja andre kor lenge me har vore i lønnkammeret! For då er det ikkje lenger eit lønnkammer. Du har opna døra. Difor vert me litt misstenksame når folk fortel på møte eller andre stader at dei har vore i bøn 3-4 timar den dagen. – Det skal du ikkje seia.

Lukk døra, sa Jesus. Det er då du kan syngja og tenkja frimodig: Når eg og Jesus åleine er, då ynskjer eg ikkje meire her! Er det sant om oss? Eller prioriterer me travelheten?

Tek du deg til åleine med Jesus, vil du oppdaga at dette rommet verkeleg er eit skattkammer. Der ligg krafta, og der finn du skattar løynt i mørke. Mange taper nok velsigning av di dei ikkje er der inne. Dei jordiske ting kveler dei og lukkar døra til Guds skattkammer.

En stille stund med Jesus, den bringer kraft med seg.

Den gir meg mot å vandre på Herrens gode vei.

Jeg har så lun en hytte i bønnen med min Gud,

Vi synd og nåde bytter, og jeg er Jesu brud.

Er det sant?

b) Dinest: Gud ser i det skjulte. V. 6.

Han veit om dine tunge, einsame timar. Han kjenner kvart sukk og lengt i hjarta. Og han veit det før me byrjar å be. Alt ligg ope og bart for han.

Hvert bønnesukk som i ditt hjerte røres,

Det høres klart i himlens helligdom.

c) Gud skal løna dei som ber.

Det tyder i første rekke at han høyrer og svarar på bøna. Han har gjeve lovnad om det, kap. 7,7-8. Du finn noko når du ber. Dører vert opna av ei naglemerkt hand. Bønesvaret er frukt, og ho kjem i rett tid. Og svaret kjem slik som Han ser det gagnar mest og best. Difor skal me venta på svar – sjølv om det tek tid og det røyner på tålmodet!

Det er svar underveis, engler kommer med bud,

Om det drøyer det fram då skal nå!

---

torsdag 10. juli 2008

Vitnesbyrd om Toronto

Toronto. Et vitnesbyrd.


Kristne aviser har i det siste skrevet flere reportasjer med fokus på den såkalte Toronto-bevegelsen.

Jeg vil med dette gi mitt vitensbyrd om bølgen som kom over flere menigheter på 90-tallet.


Jeg hadde et sterkt ønske om å kjenne Guds nærhet.

Derfor var det med forventning jeg oppsøkte Kristkirken i Bergen flere ganger da Toronto- bølgen kom midt på 90-tallet. Særlig da det kom besøk fra Amerika, var det viktig å være til stede.

Jeg husker forkynnelsen om hvordan vi måtte åpne oss og la Gud berøre våre hjerter og fylle oss med sin nærhet og kjærlighet.

Den største faren var å stenge for Guds nærhet, ble det sagt.

Vi hørte at dette var en suveren og kraftig inngripen fra Gud, og at den store vekkelsen, endetidsvekkelsen sto for døren.

Vi måtte dessuten glemme alt vi hadde lært. For det Gud gjorde nå, var noe helt utradisjonelt.

Profetiene var sterke, og handlet alltid om store ting. Brann stadion skulle fylles med søkende mennesker. Nattklubber og diskotek ville stenge, og skarer skulle omvende seg.

For dette var ikke et blaff, men det siste store og mektige Gud skulle gjøre før Jesus kom. De som ville være med måtte hoppe på, for ”toget går nå” ble det sagt; ”Ikke stå igjen på perrongen!”

I ettertid ser vi at det hele var ønsketenkning.


Selv om jeg var åpen for alt dette nye, var det en spesiell side av forkynnelsen jeg reagerte på. Det ble nemlig sagt at vi ikke skulle be under møtene. Jeg kan i ettertid ikke huske hvem som sa det, men det ble poengtert at bønn kunne hindre det Gud ville gjøre i våre liv.

Det var ikke et bønnemøte vi var kommet til, fikk vi vite, men et møte der vi skulle bare ta imot og være stille.

Dette aksepterte jeg aldri.

Da jeg gikk til forbønn og pastorer la sine hender på meg, ba jeg alltid, ”Herre, om dette er fra deg vil jeg ha det, om ikke ta det vekk fra meg!”

Jeg viste at jeg var ulydig mot forkynnelsen, men tenkte at å be til Gud vil aldri kunne skade meg.

I ettertid tror jeg at det var denne bønnen som gjorde at jeg ikke hadde de samme opplevelser som mange andre hadde. Det ga meg kanskje en beskyttelse?

Også historien fra Bibelen om ny vin i gamle skinnsekker ble brukt om igjen og om igjen.

Vi måtte liksom skjønne at Gud her brøt med alt han tidligere hadde gjort, og at de gamle tankene om hvordan han arbeidet ikke holdt nå.


Møtene gikk frem med hyl og skrik. Mennesker løp rundt omkring, hylte som dyr og noen satt og klappet seg på lårene gjennom hele møtet.

”Hvorfor skjer ikke dette meg?”, tenkte jeg. ”Jeg ønsker jo denne berøring like sterkt som alle andre”. Men jeg lå på gulvet i timevis og intet skjedde.

Var jeg ”negativ”? Kanskje Gud ikke elsket meg like mye?

Jeg hørte vitnesbyrd om hvor glad man var blitt i Jesus, og noen ble liksom hentet til ham under syner og opplevde Jesu nærhet på en ny og sterk måte.

Så kom Randy Clark til Kristkirken, og jeg tenkte ”Nå skal det skje!”

Det var jo han som startet det hele, og om ikke han hadde med seg det jeg trengte, hadde vel ingen det.

Clark kom og lokalet var fullt. Jeg hadde sikret meg plass langt fremme, og var raskt oppe da det hele startet.

Han kom ikke personlig til meg, men en pastor i Kristkirken, Reidar Paulsen, ba for meg. Jeg kjente et press foran brystet, og la meg ned. Bønnen min var den samme som alltid: ”Om dette er fra deg Gud, vil jeg ha det, om ikke ta det vekk fra meg!” Jeg hørte lydene rundt omkring, og ventet på Guds nærvær. Men intet skjedde.

Jeg lå sikkert en halv time på gulvet, og så hørte jeg plutselig en stemme som sa: ”Forlat dette sted, dette er IKKE fra meg!” Hva var dette? Var det Gud? Det føltes slik.

Lydene og latteren rundt meg forandret karakter. Latteren virket ond og hånlig. Støyen var bare ubehagelig. Jeg begynte å kaldsvette og kjente det som om jeg var omringet av en voldsom ondskap. Jeg skjønte ikke dette. Ville Gud at jeg skulle gå?

Til slutt reiste jeg meg og ville gå. Men pastoren stod ved siden av meg og holdt meg igjen.

”Du må la den hellige ånd få tid til å virke” sa han. Og jeg la meg ned igjen. Forvirret og usikker.

Da kom den samme stemmen til meg og sa. ”Så du lyder mennesker mer enn du lyder Gud?”

Da reiste jeg meg og sprang ut. Latteren i salen bak meg virket nesten demonisk da jeg forlot lokalet.

På veg hjem tenkte jeg; Hva var det som hadde skjedd? Hadde Gud reddet meg fra en farlig forførelse, eller hadde djevelen lurt meg?

Da jeg i ettertid snakket med tilhengere av bølgen, mente de at jeg hadde blitt fratatt velsignelsen, og at djevelen hadde lurt meg. Men hvordan kunne noen si at det var djevelen?

For meg var det mer og mer tydelig at Gud hadde talt til meg, og det er min overbevisning fortsatt.

Min lengsel var vel like sterk som andres, så min eneste forbrytelse var i så fall at jeg ba om Guds beskyttelse. Kunne det ha åpnet en vei for den onde? Meg bekjent står det ingen steder i bibelen at vi ikke skal be til Gud. Tvert imot står det mange steder at bønn kan beskytte oss.

Jeg ønsket fortsatt å være åpen for Guds velsignelse, og gikk til Kristkirken da Marc duPont kom en tid etter. Det ble rapportert om at det dukket opp gull- tenner på møtene hans, og det måtte jeg selvsagt få med meg. Men da menigheten holdt hverandre på kinnet, tittet inn i munne på hverandre mens de ba, virket det bare tragisk. Påstanden om at det hadde dukket opp en gulltann i et møte, med pastorens påfølgende dementi av dette, ”Han hadde glemt at han hadde vert hos tannlegen ” understreket dette.

Jeg syns det har vert for lite fokus på den skade Toronto-bølgen har gjort på Guds menighet.

Hvor mange familier er splittet hvor mange menigheter er ødelagt, og hvor vanskelig er det å nå frem med evangeliet hos ufrelste når de ser hele menigheter på TV hoppe rundt som gale?

Hvem vil være en del av det?


Hva skjer med forkynnelsen av Guds ord, når egne erfaringer og opplevelser får så stor plass?

Er det ikke tvilsomt at så mange reiser fortsatt til Toronto-møter uten motforestillinger?

Trenger man å reise til spesielle møter, steder eller personer for å møte Gud?

Har han ikke lovet å være midt i blant oss, om bare to eller tre er samlet i hans navn?

Og formaner ikke Paulus til sømmelighet i møtene våre?

Noe av det jeg så på møtene i Kristkirken kan ikke kalles annet enn seksuell aktivitet.

Andre jeg vet om har også hatt opplevelser som ligner på mine under Toronto-møter.

Men mange våger ikke å stå frem med det. Frykten for å stemples som ”negative, kritiske og dømmesyk” er for sterk. Men hva er negativt, og hva er positivt i en slik sammenheng?

Slike subjektive begrep er dårlig egnet til å beskrive åndelige spørsmål.

Hvorfor har ikke noen ledere stått frem og beklaget alle de falske og feilslåtte profetier?

Og hvorfor var de så avvisende til kritiske spørsmål?

Mange burde be mennesker om tilgivelse for ting som ble sagt. At man var overbevist om at noe er fra Gud, gir en ikke rett til å stemple andre mennesker som negative og lite åndelige.

Gud har heldigvis bevart meg gjennom alt dette. For fremtiden vil jeg ikke ha annet enn Guds ord forkynt, rent og klart. Så slipper jeg å lure på hvem som er avsender.

Jon Tore Lie

Fyllingsdalen


(Hentet fra Nyt-i-natten.) Kommentarer fra andre med lignende erfaringer imøteses. Dette ble skrevet for flere år siden da Toronto-vekkelsen kom. Men vi ser at det samme hender nå, noen ganger under andre navn.

Lekmannskristendommen - en kraft!

Carl Fredrik Wisløff blir svært ulikt bedømt.

Det er ikke en ny oppdagelse. Det er gammelt nytt for mange av oss.

Nytt er det likevel at sterke ord kommer fra uventet hold. I Dagbladet har man nå en serie gående med hovedoverskrift: Bøkene som endre Norge. I dag 10. juli er de kommet til nr. 22. Og hvilken bok er det?

C. Fr. Wisløffs troslære! "Jeg vet på hvem jeg tror" har vært brukt i "alle år" fra utgivelsen i 1946 som lærebok i den kristne tro på ulike skoler. Jeg har selv lest den som elev på lærerskolen, og undervist i den i et annet skoleslag.

Anmelderen Trygve Riiser Gundersen sier at den er "klarere og mer karakteristisk" enn noen annen.. Og Ottar Grepstad, som er direktør i Nynorsk kultursentrum, sier at det er "ei av dei få bøkene som har vore lese og brukt i heile tidsrommet".

Det bibeltro lekfolket i Norge har alltid holdt av Wisløff. Han var en klar basun. Og han var ikke redd for å si det han mente var rett ut fra Guds ord. Og han visste hva han snakket om, professoren i kirkehistorie på MF. Han hadde også praksis som vanlig menighetsprest og stor erfaring i forkynnelse landet rundt.

Eliten innen kultur og en del kirkelige miljø har derimot mislikt nettopp dette klare. De skrev mot ham og framfor alt ignorerte de ham. Om Wisløff var trett mange ganger, ble han ikke trett av å tale Guds sak.

Han skrev altså en bok som forandret Norge! Ja, mange har fått et klart og tydelig syn på hva kristendom er ved å lese bøker av ham og høre hans forkynnelse.

Det er kraft i hans skrifter. Kristendommens hellige kraft.
---

tirsdag 8. juli 2008

Jesus kjem att!

2. Pet. 3, 10-14 og 17.
(Fleire tekstar av Peter finn du på http://talarnt.blogspot.com under 1-2 Peter.)

Vers 10 talar om den aller siste tida. Då er det nytta sterke ord. Herrens dag kjem som ein tjuv. Himlane skal forgå med stort brak, og det vert brann og oppløysing. Det er eigentleg ei skremmande tid slik. Mange vil ikkje tru det. men Bibelen er klar: Trass vantrua vert det slik Skrifta har sagt. Me skal vera merksame på at nokre uttrykk ofte er bilder på noko som me ikkje har vanlege ord for.

Då skriv Peter litt om korleis dei kristne har det med tanke på framtida. Det han nå seier, er korleis det atterfødde sinn er.

1. Me ventar på Jesu kome.
Tre gonger seier han det her. Og slik er Guds born. Me veit at han kjem snart og teikna viser det. Det er mørke på jorda. Slik skal det bli. Det er vanskar for dei truande og då lengtar barnet heim. Verda vert meir og meir verdsleg. Islam krev å få rom i dei gamle kristne landa. Dei pressar på meir enn dei fleste andre kulturar.

Då gjeld Jesu bud: Når de ser dette skjer, lyfta hovudet dykkar: Nå kjem utløysinga for dei som høyrer Jesus til. Luk. 21, 28. Det er kjenneteikn på eit godt og rett gudsliv. Nokre bibelvers viser det.

Paulus skriv i Fil. 3, 20: Vårt rike er i himmelen og derifrå ventar me…. I 1. Tes. 1, 10 skriv han om å venta på Guds Son. Og til Titus 2, 13 seier han: medan me ventar på den sæle vona. Slik lever Guds born. Augo er retta opp mot himmelen, der er vår rette heim.

Nokre vil spotta, v. 3-4. Det skal me først og fremst vita. Folk seier at dei kristne alltid har sagt at Jesus kjem snart att. Men han er ikkje komen. Korleis kan me tru slikt då, seier dei?

Og svaret er enkelt: Gud reknar på ein annan måte enn me. Ein dag er som tusen år. Me har slik hastverk og alt skal skje straks. Gud har tid. Men det kjem nok slik han hat sagt. Det er trua sitt vesen: Gud har sagt det – og då skjer det.

Guds born skal då ha ei levande von og venta med tålmod på dagen. Me skal ikkje gro fast her eller slå oss til ro med dette livet. Å venta er å vera klar og rede kvar einaste stund til å ta imot han. Er du det?

2. Då skal me leva rett i verda.
Her nyttar Peter også store ord. I v. 11 skriv han: Då alt går i oppløysing, kor viktig er det då ikkje at de ferdast heilagt og i gudsfrykt. I v. 14 står det: Når det ventar på desse ting, så legg vinn på å verta funne utan flekk og lyte for han, i fred. Og i v. 17 vil han at me skal ta oss i vare så me ikkje vert rivne med av villfaringa åt dei lovlause.

Ikkje alle er så faste i tru og overtyding. Viljesterke og populære predikantar kan lett dra somme med seg ut i ei anna tru og føra dei bort frå den einfelde trua på Kristus. Det er mange farar og freistingar i endetida. Jesus tala om det i Luk. 21, 34-36: Men tak dykk i vare, så ikkje hjarta dykkar tyngjest av rus og svir og verdslege suter, så den dagen kjem uventa på dykk som ei snare. 35 For han skal koma over alle dei som bur over heile jorda. 36 Men vak kvar tid og stund, og be om at de må haldast verdige til å sleppa frå alt dette som skal koma, og til å verta ståande for Menneskesonen.

Dei orda kan me sjå nøyare på kvar for oss. Er det noko som tyngjer oss og dreg oss på fråstand? Eit par tankar om det er viktige her.

a) Me som trur har lyst til å leva for Gud. Den nye natura har dette sinn: Me vil gå Guds veg. I kap. 1, 4 skreiv Peter: Me har fått del i guddommeleg natur. Slik skulle det vore naturleg og sjølvsagt at me alltid levde rett for Han.

b) Likevel vert me formana til å leva rett. Og det kjem av at me er trege og sløve og gløymer oss bort. Og kjøtet vårt vil ikkje leva for Gud. Så blir det kamp i sjela. I Hebr. 3, 13 kjem nokre sterke ord igjen: Forman kvarandre kvar dag - - så ingen av dykk skal forherdast ved at synda dårar dykk. Bibelen har mange formaningar til oss i ulike situasjonar.

Men me skal ikkje leva rett for å bli betre for Gud og verdige til å kallast kristne i oss sjølve. Me har alt i Kristus, og berre det gjeld for Han. Men me kan bli betre for menneske her i verda. Å vera lys og salt er noko anna enn å leva som verdslege.

Det er viktig for oss som trur på Gud å visa at me meiner alvor. Kvardagslivet er eit vitnemål for andre. Og det seier m.a.: Det er da noe å være barn av Gud den evige Fader.

Døme på formaningsord er Rom. 12, 1-2 m.fl. og Ef. 4, 1-ff. Her er tale om leva slik det sømer seg for Guds born. Me skal altså ikkje leva slik det sømer seg for verda eller heidningane. Det er Gud som er vår standard og eksempel.

Legg vinn på å vera utan flekk og lyte. Då er me varsame med ord og gjerning og levevis mellom folket vårt.

3. Til slutt: Me skundar fram Guds dag, v. 12.
Er ikkje det interessant og underleg. Kristenfolket kan framskunda Jesu kome til jord. Korleis kan det skje? Kan det vera mogleg.

Guds ord seier at huset skal bli fullt. Evangeliet skal forkynnast for alle – og DÅ KJEM JESUS. Mat. 24, 14. Me kan berre vera med på dette ved å arbeida for Gud. Difor talar teksten om misjon i samband med Jesu atterkome.

I den bibelomsetjinga som kom i 1975 er det sagt slik: ”Gjer det de kan, så han skal koma snart.” Det kan me berre ved å fullføra misjonsbefalinga. Alle folkeslag skulle høyra. Så lenge det er eit folk att som ikkje er nådd, kan han ikkje koma. For Gud held alltid ord. Difor kunne dette ikkje ha skjedd ikr. 1900 då dei tala mykje om Jesu kome. Det skal me alltid gjera, men dagen veit me ikkje.

Jesus ser etter misjonssinn hjå oss. Han vil skapa det i oss, slik at nauda for dei ufrelste i vårt land og i andre land må verta stor og tyngjande.

Se, de går under i brenningens brus,
Redd en, redd en.
Sjeler fortapes i lystenes rus, redd en.

Slik syng me. Og ein misjonær song slik: Gi meg ditt ømme frelsersinn for slektens sorg og harm. Lukk meg i dine smerter inn og gjøre meg sterk og varm.

Har me gjort det me kunne for å berga nokon? Det spørsmålet å leva i oss og brenna seg fast i sjela. Tenk om me kunne vera med i dette sjelevinnararbeidet. Gud hjelp oss til det. Amen.