145) Mat. 26, 36-45.

Mat. 26, 36-45. 1. faste.

Denne dagen skal vi samles om Jesu bønn i Getsemane. Ordet betyr oljepresse. Der kjempet han en ufattelig kamp. Det kan se ut som om han kjempet både med seg selv, med Gud og med djevelen. I forkant hadde han også en kamp med disiplene som sovnet og ikke ser ut til å fatte alvoret i denne stunda. Derfor er det stor dramatikk i Getsemane denne gangen. I dag ligger hagen der så fredelig og nærmest innbydende for turister og andre. Derfor må vi sette oss tilbake i tid og tenke oss inn i Jesu situasjon og det han opplevde.

Jesus hadde med seg de tolv disiplene, og han bad om at de ni skulle stanse ved inngangen mens han gikk lenger inn i hagen for må be, v. 36. Han tok med seg tre av de tolv, Peter og de to Sebedeus-sønnene. Det var Jakob og Johannes. De var vitner til Jesus kamp og bønn og må ha fortalt det videre til disiplene, slik at f. eks. Matteus kunne skrive det her.

1. Bedrøvet.

Da Jesus var kommet et stykke inn i hagen, stanset han og ba de tre om å være der og våke. Selv gikk han lenger inn for å tale med sin far. Men til de tre sa han: Min sjel er bedrøvet inntil døden, v. 38. Sorgfull og tung om hjertet gikk han videre. Det var dine og mine synder han bar og all den elendighet som finnes i verden. Han begynte virkelig å kjenne at byrden var stor. Det er umulig for oss mennesker å forstå hva han led og tenkte i denne stund. For det er en guddommelig smerte han har, og den kan ikke vi sette oss inn i.

Likevel kan vi også oppleve noe av en slik bedrøvelse. Det kan være ulike grunner til det, både rent jordiske og menneskelige som alle mennesker kan få, og åndelige ting som holder på å ta motet fra oss. Vi kan bli bedrøvet ved sykdom og død, fattigdom og strid i familie og nabolag. Men vi kan også bli det når vi ser på våre egne fall og synder. Fortida er nok skjult under Jesus blod for en kristen, men ikke minnet om dem. Og vi ser også at vi faller i synder og gjøre noe som vi angrer på i etterkant. Det bedrøver oss. Og vi ser på andre mennesker – de kan være snille og gode, men er uten liv i Gud. Da må også vi si: Min sjel er bedrøvet.

2. Er det mulig.

Kampen var så stor at spørsmålet brøt fram i Jesus som menneske: Er det mulig å slippe dette? Finnes det ikke en annen vei? Som Gudesønn visste Jesus at det var bare lidelsen og døden som kunne gi frelse for verden. Men som menneske hadde han de samme begrensninger som alle andre. Hans legeme var redd lidelsen og spurte etter en annen vei. Det kan synes underlig for oss nå, men det viser at han var et virkelig menneske og ikke bare lignet oss i det ytre.

Også vi spør ofte etter en lettere vei, både som kristen og i menneskelivet. En kristen vil noen ganger møte motstand også i vårt land. I mange land har det vært regulær forfølgelse der kristne måtte lide martyrdøden. Mon ikke de også har spurt den Allmektige Gud om å få slippe kampen. Det ligger i vår natur å finne en annen og lettere vei der vi kan gå utenom farene og motgangen. Vi er på den måten typiske som Peer Gynt som stadig gikk utenom. Han unngikk vanskene og alvoret og tok heller ikke et oppgjør med seg selv. Han lyttet til Bøygen som alltid sa: Gå utenom!

For en kristen er det ikke vei utenom korset og å følge etter Jesus på hans veier. Det er den smale vei som fører til målet.

3. Ikke som jeg vil.

Det er seieren i Jesu menneskehjerte. Det var ingen vei utenom kors og død. Det visste han også før. Og nå var seieren vunnet for alltid. Et menneske vil som regel aldri gjøre Guds vilje, fordi det er bundet til verden og synden. Jesus hadde ikke nettopp det, men ellers var han et fullverdig og helt menneske. Og det vegrer seg for lidelse.

Og nå kunne si det frem, så å si offentlig ettersom dette ble kjent og nedskrevet i Bibelen. For hele livet var hans vilje ett med Faderens og underlagt ham i alle ting. Det er en voldsom utfordring for oss kristne. For vi har også en vilje, og den stemmer ikke med Guds plan og tanke. Vi vil oftest gå våre egne veier som er preget av syndens makt i verden. Også for en kristen kan det koste å si: Skje din vilje, som det står i Fadervår.

Jesus legger til: Bare som du vil, v. 39. Her er ett av de steder som viser hvor unik Jesus var også som menneske. Han gjorde ikke Guds vilje bare når det stemte med han egen tanke. Han gjorde den ikke bare når den var lett og behagelig. Han sa: Bare som du vil! Noe annet eksisterte ikke i hans liv. Det var Guds frelsesplan som skulle fullbyrdes.

4. Søvn.

Etter den første bønnen, går Jesus tilbake til de tre disiplene. Det var nattetid og dermed ganske naturlig at de var trette og sovnet. Mark. 14, 37 sier at bønnen hadde vart i èn time. Når vi sover, merker vi ingen ting av det som skjer omkring oss. Heller ikke betyr tiden noe. Vi er inne i en egen uvirkelig drømmeverden. Og det er en behagelig situasjon.

Tenker vi nå på vårt eget gudsliv, er søvnen livsfarlig. Vi skjønner ikke selv at vi er i fare, og at søvnen medfører vår egen åndelige død. Ingen tar til seg næring i søvne. Det er faktisk slik at ingen ting betyr noe for oss. Når Jesus en gang sa at alle jomfruene sovnet inn, Mat. 25, viste han tydelig at de ikke selv forstod hvilken fare de var i. De fem hadde ikke lagt merke til eller sørget for oljeforsyning nok. Jesus legger et veldig alvor inn over Guds menighet når han sier at så mange ikke var rede til å møte ham, selv om de ønsket det.

Aktivitet og mye arbeid er ikke tegn på en våken menighet. For søvnen ligger på innsiden, i vårt åndelige liv som ikke er knyttet til ytre virksomhet. Gudslivet er troens liv i full avhengighet av vår Frelser. En åndelig sovende kristen kan godt gjøre mye for Gud ytre sett. Og da vil han bygge sitt gudsforhold på det han gjør. Han regner med Gud, men bare som medhjelper. I en slik situasjon trenger et menneske virkelig hjelp:

5. Våk og be.

Jesu råd til disiplene og alle kristne ligger her. Bønnen er ikke her en bønn om å bli en bedre kristen, men å bli en rett og sann kristen og å bli bevart der. Disiplene skulle bevares i en rett avhengighet av Jesus både i påsken som nå nærmet seg, og senere i livet.

Derfor må de både våke og be. Vi har hjelpemidler til å våke. Arbeid og aktivitet kan hjelpe oss her. Den er ikke erstatning for troen, men en hjelp til våkenhet. Bruk av Guds ord er også viktig, og samtale med andre troende om troslivet. Og bønnen er naturlig også her. Den er jo samtale med vår Gud og Frelser. Pontoppidan sier om det: Bønnen er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte.

Slik ser vi at bønnen griper inn i hele tankegangen i vår tekst: Den er hjelp når vi er bedrøvet og gir svar på vi spør om det er mulig. Bønnen hjelper oss også til å fornekte oss selv og si ja til Guds vilje og å være våken. I bønnen er vi jo nær vår Frelser og Gud, og han våker alltid over oss. I bønnen kan vi da takke for at han vi være oss nær og gi oss det vi behøver.

145) Mat. 26,

Påske.

Påskehøgtida er blitt noko anna det det ho eigentleg er. Det er for så vidt ikkje noko nytt i år, det har vore slik lenge. Men det gjer ikkje saka betre. Ein skade vert ikkje god eller betre om ein tek han opp att fleire gonger. Det blir verre.

KVA ER PÅSKE?
Ja, slik kan ein spørja. Mange veit det ikkje,  også vaksne bra folk. Det er ikkje noko å utsetja på godt-folk flest på mange måtar. Men kjernekunnskapen kjenner dei ikkje. Det gjeld jul og pinse og søndagen og.

Kva er påske, og kvifor har me ei slik høgitd? Jau, soga seier det sterkt: Gud hadde stige ned på jorda ved juletid i sonen sin, og nå ved påsketid døydde han. Og etter det braut han ned døden og blei reist opp or grava. Så han lever likevel - etter ei rekkje Guds under.

Og det er dette folket har gløymt. Dei vil gjerne ha fri, gå i fjellet, kvile ut på hytta etter ein streng vinter - men ikkje fylgja han som skapte påske.

Og eg trur at mange ikkje tenkjer det spor på kvifor Guds Son døydde.

Høyr: Det var for å betala og sona dom og straff for alt det vonde du og eg både ER og GJER.

Salmeskatten vår handlar om det, ei rett og sann bibelforkynning òg.

NY PÅSKE?
Me får ikkje ei rett og sann påskehøgtid før dette kjem på plass igjen. Det er noko falskt og skurrande ved påskefeiringa nå. Den handlar jo stort sett om oss sjølve, at me skal ha det og fint, få litt fri, nyta sola og livet. - Eller kanskje ein ferietur gjer same nytta for somme. Men altså: Ikkje Guds Son i bagasjen og tanken og livet.

Ny påske handlar om å venda om og attende til vær Frelsar, Jesus Kristus. Det er han som er Guds Son og sjølve hovudpersonen i påske - og heile kristendommen.
Kva gjer du?

same Gud?

-Kristne og muslimer kan be sammen

Av Stian Bakkom - Publisert: 16. februar, 2011

Del på Facebook    Tips en venn om denne saken

Prest i Voie kirke, Ole Jørgen Sagedal har en klar formening om at det bare finnes en gud

– Jeg ønsker å tydeliggjøre at vi som kristne og de som er muslimer ikke tror på forskjellige guder, sier Sagedal.

Kritisk

Nestleder av hovedstyret i Med Israel for fred (MIFF), Gabriel Edland, stiller seg kritisk til Sagedals uttalelser.

– Han, som alle andre, må gjerne be med muslimer og hvem som helst. Men har han vraket Jesus fra sin tro? Muslimene tror jo ikke at deres Gud har noen sønn, så hvordan Sagedal kan forene disse synene er uforståelig for meg.

Står for sitt syn

Be sammen: Sagedal mener kristne og muslimer kan be sammen. Foto: Wikimedia

Bakgrunnen er et innlegg Sagedal hadde under Teologicafén i Domkirken, tirsdag kveld.

- Jeg tror at bønnen i Jesu navn gir adgang til Gud, men også jødene ber til Gud. Så tror jeg at min tro på Kristus gir meg et fellesskap med Gud som det er vanskelig å forestille seg der Kristus-troen mangler. Jeg kan si at vi ber til samme Gud, men bevare håpet og lengselen etter at de skal lære Gud virkelig å kjenne, gjennom troen på Jesus.

- Jeg ser jo at det er å gå ganske langt, men jeg står for mitt syn. Hvis jeg og en  muslimsk venn snakker sammen og ønsker å avslutte det med en felles bønn, så ser jeg ikke noe problem i det, avslutter Sagedal.

Kommentarer

Hentet fra Sørnett.no.

Når muslimer blir kristne.

Nyhetsbrevet fra KABA for febr.-12 skriver litt om to muslimer som er blitt kristne i Norge, og hvor da det går med dem. Noe av det skal vi gjengi her:

Fikk kokende vann over seg.
I august i fjor fikk en mann fra Afghanistan helt koende vann over seg mens han bodde på et asylmottak i Hå (på Jæren). Han fikk annen grads forbrenning over bakke og skuldre. Saken ble oversendt til politiet, og selv om gjerningsmannen benektet at ugjerningen var religiøst motivert, ble han dømt for dette i retten.

Knivstukket i Haugesund.
To omvendte musilmer ble overfalt i januar i år da de var ute og gikk i Haugesund. De kom heldigvis fra det med livet i behold. Det ble ropt "kafer" til dem mens de ble angrepet, noe som betyr vantro på arabisk. Beggte sier at de har blitt trakassert flere ganger tidligere på grunn av sin omvendelse.

Hva sier Islam om dette?
Les mer om det på Kabas nettside: http://www.kaba.as/index.asp

Et nytt år.

2012 er et blankt år uten at noe særlig er skjedd ennå.-  Derfor kan mye skje framover. Det er som kjent umulig å spå om framtida. Vi kan tenke og mene og tro og håpe at noe må skje. Men vi mennesker har ikke makt til å la det skje. Det må skapningens Gud gjøre. Bare han har oversikt over alt. 

Det vi alle trolig håper skal skje, er at ikke noen store ulykker eller katastrofer vil hende. For det gjør noe med mennesker og skaper en hardhet og uvilje mot enkelte personer eller grupper. Vi skal passe oss for det, for vi ser ikke konsekvensen av slike holdninger.

Året 2011 var et fryktelig år på flere måter. Her i landet var det Utøya-tragedien som dominerte nyhetsbildet det siste halvåret. Og skyggene av det følger oss inn i dette året også. Så ingen ønsker en reprise av den.

Dette nye året.

Men det er en ting noen av oss ønsker framfor alle ting i dette nye året - og det overskygger tanken på alt det vonde som kan skje: 

Vi ønsker og ber om at Gud må gripe inn! 

Og her kan vi tenke og ønske og be mye om mye. Tenk om Gud ville bruke sin allmakt til å sende en vekkelsens vind over vårt land og utover hele verden. Han gjorde det i 1904-05 da det var åndelig vårvær i mange land. Også Norge fikk da sin del av Guds makt demonstrert i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo og senere utover landet. En kirkehistoriker skriver om en del av landet at det var nesten sammenhengende vekkelse de ti-tolv første år av det nye århundre. 

Vi vet at Gud kan. Og vi vet at det er Guds vilje at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhetens erkjennelse. Og det er noen kristne grupper og enkeltpersoner rundt i Norge som ber og arbeider og ønsker at det må skje en gang til. 

Vi har visst ikke lov til å spørre Gud om hvorfor han ikke gjør det. Vi har ikke tilgang til alle hans rådsmøter og kjenner ikke detaljene i hans vilje. Da kommer spørsmålet: Har det noe med oss å gjøre? Jeg tror vi må komme mer tilbake til det senere. Men vi kan tenke etter i oss selv: Er det noe ved oss som kan hindre folk i å vende om? For det er slik at menneskene selv må si ja til Guds kall. Han tvinger ikke noe inn på oss. Og av Israels historie vet vi at Guds folk var ulydig mot Gud mange ganger, og det endret Guds planer og vei med folket. Det er jo en tankegang vi ikke helt kan forstå, men vi må bare erkjenne vår uvitenhet her også.

Skal vi nå framover ransake oss selv og se om noe på ordnes - i det ytre eller det indre. Tenk om mennesker er med og hindrer andre i å komme til Jesus? 

Kan vi holde ut en slik tanke - uten et bønnemøte?

Må Gud selv få tale med hver enkelt av oss.

Mvh Nils dh.

Frafall 4. GT.

Frafall i Bibelen (4).

Frafall i Det Gamle testamentet.

Når vi leser i Bibelen, møter vi flere ganger ulydighet og synd og fall blant Israels folk. Og det skjer i flere tidsperioder, både i eldre og senere tid. Vi kan ikke ta plass til altfor mye av dette fra GT. Vi skal finne noen korte glimt om Israel under ørkenvandringen, i kongetiden, i profetbøkene.

1. Israel i ørkenen.

Ørkenvandringen varte i 40 år, og det er ikke så underlig at mange ble trette og tenkte på bedre tider. Vi har et bibelvers som viser at Gud forutså og regnet med at Israel kunne ønske seg tilbake til Egypt. Utgangen fra Egypt er skildret i 2. Mos. 12. Så kommer noen lover og regler for folket. I kap. 13, 17f leser vi noe: «Da nå farao lot folket fare, førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste (og altså korteste vei). For Gud sa: Folket kunne angre seg når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt. Men Gud førte folket omveien gjennom ørkenen mot Rødehavet.» Menneskene er ikke alltid stabile. Og Herren tok sine forholdsregler også med tanke på fremtiden. Vi er selv i fare og skal forstå folket når motgangen kommer.

Men kort etter utgangen knurrer folket for første gang. De hadde opplevd påsken og befrielsen fra Egypt. Nå nærmet de seg havet, og de ble oppmerksom på egypterne og farao som forfulgte dem. Da grep redsel og frykt dem og de anklaget Moses for at han hadde ført dem ut av landet, 2. Mos. 14, 10ff. Det er i og for seg ikke et frafall, men kan bli en sterk begynnelse til det.

Deretter ledet Herren ved Moses folket gjennom havet og de kom trygt og sikkert til den andre siden mens egypterne druknet. Da Israel så Guds mektige hånd, fikk de ærefrykt for herren, står det, v. 31. Og de trodde på Herren og på Moses, Spørsmålet er om det var en ekte og sann tro. Vi ser at den bygd på synet og Guds under, og det er alltid en skjør tro. For da ser de Guds gjerning. Troens kjennetegn er at den ikke ser men holder seg til Guds tale. Fremtiden viser hvordan det går.

Kort etter møter de en ny hindring, bittert vann ved Mara, kap. 15, 22ff. Da knurrer de igjen. Og slik holder de på hele veien. Elleve ganger er det notert at Israel knurret under vandringen. Verst er det kanskje ved Sinai da Moses var på fjellet og fikk lovens tavler. Da var fallet så dypt at de laget seg sin egen gud av gull. Til og med Aron var med på det. Kap. 32. Aron sa til folket: Dette er guden din, som førte deg opp fra Egypt.

Det er et dypt frafall. At Aron senere ble yppersteprest for den sanne Gud, viser bare hvor stor Guds nåde er. Vi skal ikke følge Israels mange fall videre, men bare vise til den siste gang det er sagt. Det er ved ørkenen sin. 4. Mos. 21. Da står det at folket talte mot Gud og mot Moses, v. 5. De var utålmodige og stilte spørsmål ved Guds og Moses’ ledelse: Hvorfor har det ført oss opp fra Egypt? Da er troen borte. Men igjen viser Gud sin langmodighet – det er nå kopperslangen ble reist.

2. Israel i kongetiden.

Vi går nå langt fram i tid. Israel ville være som de andre folkene i området og få sin egen kongen. De var ikke fornøyd med dommerne som hadde styrt landet etter Josva. Og Gud gav dem det, selv om det var mot hans vilje. På den måten skulle han lære folket noe.

Den første kongen i Israel var Saul. Han begynte godt, og profeten sa: Gud er med deg. 1. Sam. 10, 7. Men han svikta, litt etter litt og enda i et stort frafall. Han gjorde Gud imot og løy og døde som en usling.

Da ville Gud finne en mann etter sitt eget hjerte, 1. Sam. 13, 14. Det var David. Han ble en god og stor konge. Selv om han syndet og gjorde feil, ydmyket han seg og fikk nåde. Salme 51 og 32. Det er en rett utvikling. Men han fikk en begrensning i sin tjeneste: Han skulle ikke bygge templet, det skulle sønnen gjøre.

Salomo ble dermed den tredje kongen. Og mye gikk bra i hans tid, men også han hadde svikt og synd da han tok seg hedenske hustruer. Da han ble gammel, vendte de hans hjerte til andre guder. 1. Kong. 11, 1-6ff. Han fikk faktisk folket med seg og tilbad hedenske guder som Astarte, 1. Kong. 11, 33. Slik kan det gå med en Guds mann. Vi legger også merke til at han ikke er med i listen over troshelter i Hebr. 11, selv om ikke alle navn er med der.

På grunn av hans synd og fall, ble riket delt etter hans tid. Men for Davids skuld skulle en part av riket fremdeles tilhøre slekten. Sønnen Rehabeam ble konge i Sør-riket – nå kalt Juda, mens Jeroboam ble konge i nord, kalt Israel. Og nå begynner problemene og frafallet i Israel med etterfølgende dom.

Først kommer riket i nord med mange ugudelige konger som førte folket på avveier. Resultatet vet vi ble at folket ble ført bort til Assyria og kom aldri tilbake som et folk. Sørriket Juda fikk noe lenger tid i sitt land, men synd og frafall førte også dette folket i fangenskap i Babel.

En slik gudløs konge var Akab med dronning Jesabel. Om ham heter det at «det har aldri vært noen som Akab, han som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans kone Jesabel egget ham», 1. Kong. 21, 25. Hans ferd var over all måte avskyelig, v. 26. Det er en veldig attest. Mange i Israel falt bort fra Herren i denne tiden. Det er en av de mørke kapitler i deres historie.

3. Israel hos profetene.

Profetene talte og virket vanligvis i kongetiden i Israel. Men vi har eksempler på profeter før kongetiden og i Babel etter den egentlige kongetid. Og Israel hadde profeter i en lang periode av sin historie. De talte til folket, men også direkte til konger. Vi ser også at det var både falske og sanne profeter blant folket. Det gjorde saken ennå verre. Ikke alle klarte å skille mellom de sanne og de falske. De kunne tale så likt og godt til folket. Men i nedgangstider åndelig talt, var det ofte slik at de som talte gode ord til konger og folk, var falske. De sanne profeter hadde et klart syn for sin tid og visste at Gud reagerte på synd og gudløshet. Derfor måtte de tale om det.

Grovt skissert kan vi si at profettiden varte fra 800 til 400 f. Kr. Det er en lang periode. Amos var trolig den første og virket omkring 770-750 f. Kr. i nordriket. Han var en vanlig gjeter som ble kalt til å tale Guds vilje til folket. Hans tid var en økonomisk oppgangstid der mange levde i luksus og overflod, men umoral og gudløshet florete i landet. Nordriket hadde sin hovedhelligdom i Betel (kap. 7, 10). Han anklager folket for at de ikke omvendte seg til Herren. Det var Guds budskap, og nå måtte de gjøre seg rede til å møte sin Gud, kap. 4, 12.

Hoseas er den neste og virket omkring 755-715 i Nord-riket. Han er kalt for kjærlighetens apostel i GT. Stillingen var om lag den samme som i Amos’ tid, men Hoseas talte om at Gud elsket dem på tross av synden og fallet. Men han taler også skarpt om synden og frafallet. Det var i begynnelsen av hans tid at Jonas var profet. Hoseas opplevde at folket i nord ble bortført til Assyria på grunn av sitt fall, og det hadde han advart folket mot. «Du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn,» Kap. 4, 6b. Men helt til det siste bad han Israel om å vende om til Gud, kap. 14, 2. Men de ville ikke og måtte betale for sin synd. Kap. 14, 1. Det er en Guds «naturlov». Nordriket er borte og kom aldri tilbake slik Sør-riket gjorde.

Jesaja og Mika er de to neste profetene – og de var i Juda eller Sør-riket. Begge virket omkring 750-680/90 f. Kr. Begge er evangelister og taler om en kommende Messias. Mika taler likevel om Jakobs frafall, 1, 5. mange folkeslag samla seg mot folket, 4, 11. Dommen må komme, fordi den fromme er blitt borte og folket synder.

Også Jesaja kaller folket til omvendelse på grunn av deres synd og utroskap. Allerede i kap. 1 kommer sterke ord om det. De har satt seg opp mot meg, mitt folk har ikke forstått noe. De har forlatt Herren, fra fotsåle til hode er ingenting helt. Det sier han ikke til hedninger, men til Juda stamme i og omkring Jerusalem. Noe alvorlig er galt med folket. Herren ber folket om å rense seg og vende om – uttrykk for Guds frelse. Jesaja selv måtte gjøre det, kap. 6. Han taler om flere naboland, men en hovedsak er profetien om en frelser som skal komme. Selv om de må bort i landflyktighet, er ikke alt håp ut. Herren er nådig mot de som vender om, kap. 44, 22.

Sørriket Juda ble bortført til Babel i årene 597-587 ved Nebukadnesar. Profeten Jeremia talte sterkt og mye om frafall og synd blant Guds folk og kalte dem til omvendelse. Hans tid var både før og etter bortførelsen. Et av de sterkeste ordene her er kap. 8, 5: Hvorfor er folket her i Jerusalem falt fra med et evig frafall? Da er det ikke mye håp igjen. Og derfor måtte de til Babel – det var Guds reaksjon og svar. Han er kalt den gråtende profet, jfr. Kap. 9, 1.

- Her kan vi avslutte denne korte gjennomgangen og vise til vårt eget folk i vår tid. Her er mye synd og ulydighet. Folk flest er verdslige i sinn og gjerning. De som leder landet vårt sier åpenlyst at de ikke tror på Gud.

Jeg tror Guds reaksjon må komme også til oss som til Samaria og Juda. Men ennå kan enkeltpersoner reddes. Det skjer som før ved anger og tro, omvendelse til Gud med bekjennelse av synd og svikt og tro på det slaktede lam. Alt er av nåde, og vi kan bare takke og tilbe vår Frelser. Må Gud få lov ved sin Ånd å hjelpe mange til det. Amen.