torsdag 13. mars 2008

Hvem er skjøgen 2?

Om skjøgen 2.
(Fleire innlegg om "Skjølgen i Åp. 17" ligg nå på Åpenbaringen, klikk her.

Åp. 17 begynner med å vise oss dommen over den store skjøgen. Når det står om en spesiell dom over henne, må det bety en alvorlig situasjon. Derfor kalles hun også stor. Dernest står det at hun sitter over de mange vann, som trolig betyr at hun har stor innflytelse og makt. Hun hersker over mange folk.

Vers 2 fører oss noe nærmere kvinnens liv. Hun har drevet hor med lederne i verden (kongene på jorden), og folket på jorden. Det ser ut til at det gjelder de fleste mennesker. Tanken føres straks til det STORE frafall som Bibelen taler om. Hor betyr utroskap og brukes i Bibelen om ofte i religiøs betydning, om slike som dyrker fremmede guder samtidig som de ikke helt forlater den sanne Gud. Det kan derfor bety en sammenblanding av flere religioner her, det vil kaller synkretisme. De har drukket seg drukne av det. Og drukkenskap er en slags sykelig hengivenhet til noe der man blir avhengig – som narkotika. Religion er en meget sterk avhengighet, som f. eks. Islam i noen land.

Vers 3: Engelen førte Johannes ut i ørkenen, antagelig i et syn. Der ser han en kvinne som sitter på et skarlagenrødt dyr. Det var unaturlig med flere hoder og horn og spottenavn på seg. Dette er symboluttrykk, og det klargjøres etter hvert.

Vers 4 forteller noe om kvinnens klær og utstyr, også det symbol på rikdom og makt og ære. Ytre sett er det altså noe storslagent over henne. Hennes kjennetegn er tydelig nok det som alltid har preget verdslig makt og storhet.

Og i vers 5 er hennes navn oppregnet. De er flere. Men det er uenighet om det første er et an navnene eller en felles beskrivelse: hemmelighet. I engelske bibler (f. eks. KJV, RV 1881 og NIV) har disse navnene med store bokstaver, og der Hemmelighet er ett av dem. Også den norske bibelen Guds Ord av N. Yri følger denne linje. Grunnteksten har ikke noen antydning om store bokstaver her, noe også Albert Barnes gjør oppmerksom på i sin kommentar.

Norske bibler har ellers oversatt slik at det er de følgene navn som er en hemmelighet. Og navnet blir da: Babylon, den store, Mor til horene og avskyelighetene på jorden (NB-07). Navnet er en beskrivelse av hvordan hun er. Og da er vi et steg nærmere svaret på spørsmålet: Hvem er skjøgen?

At navnet er en hemmelighet (eller kanskje en del av navnet) viser at ikke alle har forstått hva det dreier seg om. De har tatt henne ”for god fisk”, som det heter. Og det er grunnen til at de er blitt lurt av henne. Hun har så å si tildekket sine hensikter og framstått som en annen enn hun i virkeligheten er. Det er en av nøklene, eller hemmelighetene, til den religiøse forførelse. Og derfor får hun mange etterfølgere. – Men vi må vente litt på det endelige svaret på hvem hun er.

onsdag 12. mars 2008

Hvem er skjøgen?

I Åpenbaringen 17 er det tale om den store skjøgen. Hvem er hun? (I NB-07 og NT-05) er brukt ordet "horen".)

Det er et stort tema som jeg ikke kan løse fullt ut. Men jeg skal prøve å peke på noe i den sammenheng og sette det inn i vår tid om mulig. Jeg skal prøve å komme tilbake til dette i flere innlegg med tiden. Her må vi se det i sammenheng både med hele Åpenbaringen og profeten Daniel og ellers andre steder i Bibelen.

I dag vil jeg bare peke på noe Hans Nielsen Hauge skrev om dette, i boka "Forsøk til avhandling om Guds Visdom", s. 225. Her sier han først at han ikke har hørt noen forklaring om det, og derfor bad han Gud om lys over saken. Da sier han at ut fra Johs 8, 31f skjønte han at "der var en død djevelsk tro blant de fleste".

Og Åpenbaringen handler mye om de siste tider. Mange andre skriftsteder sier noe om frafall mot slutten av denne tids husholdning. Og det kan vel ikke være tvil om at vår tid har mye av det. Og frafallet kommer så ufattelig fort i våre dager. Alt skjer så fort nå, utviklingen går med stormskritt. Derfor er det enda viktigere å holde sterkt fast på de gamle sannheter. For i stormen skal det lite til for å rykke opp og rive end noe.

Haugianeren Matheus Holte har skrevet noe om dette. Og han har rett når han ønsker at "Skriftens klare og alvorlige vitnesbyrd om den store religiøse forførelse i endetiden, (må) virke til selvprøvelse og en rett nød i våre hjerter".

La det bli bønnen!

fredag 7. mars 2008

Klare bispeord i 1923

Synd og nåde i kirken.
Biskop Bøckmans avskjedstale ved stiftsmøtet i Trondheim (Nidaros) i 1923.

(Oppdatert rettskrivning og noe forkortet m.m. ved N. Dybdal-Holthe.Etter referat i Dagen.)

Ved stiftsmøtet i Nidaros skulle avsluttes, kom biskop Bøckman for å ta farvel. Da sa han bl. a.:
”Jeg har fått lov til utenom møtets program å oppta litt av møtetiden, og jeg vil benytte denne anledning jeg har nå. Da her er samlet så mange embedsbrødre og representanter for menighetene rundt om i bispedømmet, vil jeg si farvel til bispedømmets prester, da det er blitt meg nektet å komme omkring i bispedømmet. Jeg vil be de tilstedeværende prester og menighetslemmer å bringe min hilsen videre.

Først vil jeg si: En hjertelig takk. Det er i disse dager 13 år siden jeg deltok i det første kirkelige stiftsmøte i Trøndelag. Jeg skal aldri glemme, om jeg ennå har tid til å oppleve noe, den kjærlighet og velvilje som fra første stund ble vist meg i prestehjemmene på mine visitasreiser og i menighetene. Det har gjort meg godt og har styrket meg i min gjerning all den kjærlighet jeg har møtt. Og det så mye mer som jeg har våget å tro, at det som har bundet meg sammen til både prester og menigheter er noe som er mer dyrebart og større enn den personlige velvilje som har vært vist meg.

Og det som har bundet oss sammen er at vi har vært sammen med hverandre under Jesu Kristi kors. For det er ingen ting som kan knytte menneskehjertene slik sammen som Jesu Kristi kors. Under korset blir alle likemenn. Paulus uttrykker det i disse ord: Der er vi alle syndere og vi mangler Guds ære. Mye er forskjellig i menneskelivet, men under Kristi kors er vi alle brødre – vi har alle syndet.

Vi taler om store og små synder når vi måler med vår korte målestokk. Den når ikke lenger enn til det ytre. Men for Herren, som har den lange målestokk og som måler inn til hjertets dyp, for ham er det ingen forskjell. For ham er synd synd. Vi er alle syndere. Når vi står sammen under Jesu Kristi kors, må vi slå våre øyne ned, for der mangler vi ære for Gud.

Jeg har fått mye anerkjennelse for mitt lange arbeid i kirkens tjeneste, men det har ikke forblindet mine øyne. Jeg ser det er Herren som skal ha æren, og Herren som skal dømme. Ikke minst under dette års sykdom er jeg blitt klar over hva det gjelder.

Der er også en annen likhet mellom oss: Vi er blitt rettferdiggjort ved den forløsning som er i Jesus Kristus. Vi er alle benådede syndere. Derfor er det ordet om synd og nåde som knytter oss sammen. Jeg vet godt at det har vært mange mangler ved min tjeneste. Jeg forstår det godt selv, og jeg har hatt anledning til å prøve meg selv.

Men eg ting er jeg sikker på: Synd og nåde har vært de ord som jeg har båret ut til menighetene. Prester! La aldri ordet om synd og nåde dø på den norske kirkes prekestoler og i menighetens forsamling. For dør det, dør kirken – for dens livskilder stanser.

Om dagen er aldri så lang, så stunder det mot kveld. Herren sier: Vi bør arbeide så lenge det er dag. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Denne natt har senket sine skygger over meg nå. Den kommer for dere alle om kortere eller lenger tid. Derfor vil jeg si dere et hjertelig god natt. Og ved ordet om synd og nåde kan vi si hverandre et velsignet god natt.

Jesu Kristi kors gjør at kveldsstunden er en hvile som er gitt oss av Gud. ”Jeg vet meg en morgen lys og skjønn der synges i livsens lunde….”