torsdag 30. april 2009

Formaning - 2

.

Rom 12, 1-2.

Av Nils Dybdal-Holthe

.

Formaning er oppfordringer og vennlig rettledning i vårt jordiske liv. Og de er nødvendige for alle troende – hvorfor står det ellers så mye i NT om det? Alt i Bibelen er jo nødvendig for oss i vårt gudsliv. Da har vi ikke lov til å si om noe at vi ikke behøver det. Da blir det også feil å sløyfe dette i forkynnelsen. Der bør vi holde fram alt Guds ord så langt vi har lys og rekker det.

.

Når Paulus har skrevet mye om frelsen i de første kapitlene i Romerbrevet, er han nå kommet til siste del med praktisk teologi der han formaner de troende til å leve rett. Ofte kommer formaningen til slutt i brevene og dermed etter forkynnelsen av evangeliet.

.

Her taler han til ”brødrene”. Det betyr først at formaningene ikke er til alle. Verden og hedninger har faktisk ingen nytte av dem åndelig sett. Det er bare en gruppe mennesker som kan ha nytte av dem, og til dem er de derfor skrevet: Jeg formaner altså dere – brødre, sier Paulus.

.

Og ”brødre” er uttrykk for alle de troende. Det har ikke noe med kjønn å gjøre. Det er ganske enkelt et samleord for Guds folk. Og det er et talende uttrykk. Brødre betyr slektskap og nærhet. I sin barndom og tidlig ungdom bor de sammen og er stilt likt i hjemmet. Senere i livet søker de også sammen i helg og høytid, ferie og ved spesielle anledninger. For brødrene hører sammen, de er på en måte ett til forskjell fra naboene og fremmede.

.

Det blir feil på en måte å formane de ufrelste til å leve rett etter Guds ord. På den måten kan man faktisk skape fariseere som blir fornøyd med seg selv og sitt liv uten at de eier det åndelige livet. En forbedring av moralen og det ytre menneskelig fører ingen til himmelen. Der gjelder bare en ny fødsel ved troen på Jesus Guds Sønn.

.

Men formaningene gjelder Guds folk. De skal hjelpe oss fram på veien gjennom verden her i livet. På den måten skal de gjøre oss ”bedre” kristne. Det betyr ikke at vi dermed fortjener noe i Guds rike, alt er av bare nåde der. Men de står i helliggjørelsens tjeneste, selv om dette ikke er hele helliggjørelsen.

Formaningens grunn og kraft

Formaning ut fra menneskelig tanke og måte blir lett en kald moraltale med oppfordringer uten kraft. Men her taler Paulus om noe helt annet. Han sier: ”Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn.” Og det betyr først:
.

a) Vi må ha tatt imot Guds nåde og miskunn og slik blitt frelst på bibelsk vis før vi kan ha nytte av formaningen. Formaningen kan ikke erstatte nåden. Formaningen kommer heller i til sin rett i fortsettelsen av nåden.

.

b) Vi må leve i nåden når vi tar imot formaningen. Vi kan komme til å glemme evangeliet hvis vi blir opptatt med strev og gjerninger. Nåden skal heller gi kraft og lyst til å høre og ta imot formaningen – for det ønsker ikke kjødet å høre. Den gir også kraft til å etterleve Guds vilje.

.

c) Den som skal formane skal gjøre det i en evangelisk ”ånd” og ikke som en dom over andre. Den som skal formane må derfor også leve i evangeliet slik at formaningen ikke blir harde ord ovenfra og nedover. Paulus formaner ”ved Guds miskunn” og gjør det som Jesus selv gjorde det.

.

Vi sier ofte at ”alt er av nåde”. Og det er sant når vi taler om evangeliet og frelsen. Likevel har han mer å si når det gjelder livet vårt. Han ber leserne om å ”fremstille deres legemer som et … offer”. Der er noe fra vår side også. Et frivillig offer til Gud. Han regner med det, uten at det skal oppfattes lovisk som en gjerning for å fortjene noe hos Gud. – Og da er vi inne på spørsmålet:

.

Hva er formaningens hensikt?

I. Først: et offer.

Vi blir altså formant til å gi et offer. Og det er vårt legeme, og det er uttrykk for hele vårt liv med alt vi eier og har. Det er ikke likegyldig hva vi bruker legemet til. Det kan være et redskap for synden, men for en troende er det Åndens tempel. 1. Kor. 6, 19. Offeret skal være Gud velbehagelig der alt gis til Gud. Et offer er noe som koster, og det blir gitt som gave uten baktanker. Nå står det fire ting om legemet som vårt offer:

.

1) Det er et levende offer. I GT ofret de døde dyr med forskjellig virkning eller hensikt.

Vårt offer er vårt eget liv. Jesus ønsker hele livet vårt i sitt rike, ikke bare stumpene og restene, alderdom, fritid og pensjonsalder. Gud vil ha barndommen og ungdommen inn i sitt hellige rike på jord. Tenk om alle barn på jord og alle tenåringer sammen med alle voksne i denne verden ville gi sitt liv til Jesus og tjene ham her i verden! Er noe offer egentlig for stort for Gud?

.

I en misjonssang heter det: ”Misjonens herre venter på unge som vil gå, med livet selv som innsats i ildlinjen å stå.”

.

Og så skal offeret være levende og ikke døde gjerninger. Dette offer taler om hjertets offer og ikke ytre, fromme gjerninger som man gjør for syns skyld. Det levende offer er noe vi gir til Gud som ingen andre vet om uten det er høyst nødvendig. Og vi vil gi det som takk for Jesu offer – da han ga alt på Golgata.

.

2) Dernest er det et hellig offer. Det betyr at det er rent og utskilt fra denne verden. Det er noe som skal tilhøre Gud alene. I GT var det spesielle rene dyr som ble brukt til offer. Lammet skulle være uten lyte i påskeofferet.

.

Skal vårt liv og legeme være et offer for Gud, må det være renset i Jesu blod. Ellers er det ikke rett. Vi kan aldri tjene Gud med synd og verdslighet. Hellig betyr å av utskilt fra noe og innviet til noe annet. En kristen er hellig i Jesus, utfridd fra syndens verden og ført inn i Guds rike. Slik skal også vårt daglige liv stadig skilles fra de verdslige, syndige ting og overgi oss til Gud. Et hellig folk er et folk som vil det Gud vil. Ved tanken på dette blir vi skamfulle, for vi ser vår egen skrøpelighet. Tanken på det hellige offer vil derfor dra oss inn til Jesu sår og søke ny renselse hos ham.

.

3) Deretter kalles det et Gud velbehagelig offer. Det blir også oversatt ”et offer til Guds behag”. Vi blir altså formant til å ta hensyn til det som Gud har behag i. Vi tar vel oftest mest hensyn til det vi selv liker og har tro for og det som passer oss. Men i Rom. 15, 1 skriver Paulus at vi ikke skal være oss selv til behag, som betyr at vi ikke bare skal tenke på oss selv (NO-78). Vårt kalle er å leve for Gud. Og nå tenker vi ikke på misjonæren eller predikanten eller andre som tjener Gud i full tid. Her gjelder det oss alle i vårt hverdagsliv. Og da kan det bli et offer å tjene Gud slik han vil. Johannes skriver om å gjøre det som er til behag for ham (1. Joh 3, 22). Det er det normale livet for en kristen og vårt stadige mål. Mange av oss har visst stykke å gå før vi når målet.

.

4) Dette offer er vår åndelige gudstjeneste. Det er ikke ritual og former og gamle skikker som folk ofte er opptatt av. Men det er en levende kontakt med Gud. Ordet ”åndelig” betyr her fornuftig, noe som stemmer med ordet.

.

II. Skille med verden, v. 2.

Det er neste hensikt med formaningen. Paulus skriver klart: Skikk dere ikke lik med denne verden. Ordet for verden er her ”aion” som betyr vår tidsalder eller tidsånda. Vårt forhold til Gud henger nøye sammen med vårt forhold til verden. For disse to krefter og riker kan aldri forenes. Der det ene får makt, må det andre vike. I ”Gullgruben” står det om dette: ”Et ja til Gud krever et nei til Satan.” Og Ø. Andersen skriver at dette er ”den store grunnleggende advarsel”. Den danske oversettelsen av Seidelin uttrykker det slik: ”Tilpas dere ikke etter den ånd som til enhver tid rår i verden.” Kristendom må aldri bli ”mote”. Da er skille borte. Det er vår største fare!

.

Bibelen har noen sterke uttrykk om dette. I Jak 4, 4 står det: Vennskap med verden er fiendskap mot Gud. OG Johannes skriver: Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden. Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham, 1. Johs 2, 15. Gud og verden er to motsatte riker som ild og vann. De kan ikke forenes.

.

I dag er dette blitt tydelig. Spørsmålet er om alle troende oppdager det? Eller om de er villige til å innse det. Det er oftest lettere å inngå kompromiss enn å kjempe for sannheten.

.

Og dette skille gjelder ikke bare i det ytre, som klær, levemåte og pengeforbruk. Slike ting er ofte klare indisier. Men det viktige er verdens ånd. Som troende kan vi ikke tenke slik som de gjør. Ef. 2, 2 taler om verden slik: den ånd som er virksom i vantroens barn. De vandrer etter høvdingen over luftens makter, og er dermed ledet av djevelen. Satan er jo denne vedrens fyrste og gud.

.

Derfor går det galt om vi innretter oss og lever som denne verden. Noe av verdens ånd er at vi selv for det meste kommer i sentrum. Det dreier seg om hva vi er og vil og får til.

.

En slik formaning til skille med verden er særlig viktig og nødvendig i dag. For det kommer stadig krav om at vi ikke bør skille oss ut. Snille og vennlige kristne tror at slik må det være. Vi skal ikke mene og tro at vi er bedre enn andre, sier man. Det går både på ungdom og voksne og gamle. Det er viktig for verden at ingen skiller seg ut, for da ser de bedre hva de selv mangler.

,

Noen vil være lik verden for å vinne verden. Intensjonen er altså bra. Men holder det prøve? Vi er verdens lys, sa Jesus. Og verden er mørke. Hvordan kan da vi lyse for dem hvis vi er lik dem?

.

Blant ungdom kommer gjerne kravet: Alle må være like i klær, fornøyelser og bruk av fritid. Tidligere var det en selvfølge at kristen ungdom ikke hadde noe med alkohol å gjøre. Få kristne var røykere. Det var skadelig og dyrt og ofte en plage for andre. Så kom toleranseprinsippet snikende inn. Vi kan jo ikke skille oss ut, og hva galt kan det være i en sigarett eller et glass øl? Nå har den tanken båret mange frukter.

.

Likevel: vi skal ikke gå i kloster. Det er ikke poenget. Men vi skal skille oss fra verdens ånd og vesen, det den liker og er opptatt av. Du vinner aldri noen fra verden ved å være verdslig. Du skal nettopp skille deg ut fra andre for å kunne vise vei til himmelrike.

.

Hvordan er verden med få ord? Jo, i verden vil man bli stor, få ære og makt, penger og innflytelse, få fordeler og hevde seg og slik komme over andre. Dette stemmer ikke med Guds rike.

.

Jeg blir trist når jeg hører folk tale f. eks. om bispeembeter. Da sier folk: Nå har han nådd langt, han har nådd det høyeste embete i kirken! Var det slik Jesus talte om sine tjenere? Den som vil bli stor, sa han, skal være alles tjener. Og det betyr ikke at man sier at man vil tjene kirken. En tjener (en slave) er den som tar de verste jobbene, de ingen andre vil ha, det arbeidet som ingen ser eller skriver om i bladene. En tjeneste er å gjøre det anonyme, når de andre går hjem og har fri.

.

Verden innretter seg også bare for dette livet. Tenker de på noe etter døden, er det oftest sitt eget rykt og minne de ønsker skal være godt. De har bare dette livet, og da må de gjøre mest mulig ut av det for sin egen del. I verden følger man også sine egne behov og drifter så langt de våger. Grensene tøyes mer og mer i vår tid, og da får kjødet mer og mer spillerom.

.

MEN:

De vil ikke underordne seg Guds ord og bud. Jo mer vi får av disse ting, jo mer lik verden blir vi. Og i den grad vi ikke underordner oss Gud ord, er vi verdslige.

.

Jeg trår det er nødvendig å formane om dette nettopp nå. Det gjelder også oss med kristennavn.

.

Vi skal bli løst fra verden og bundet til himmelen. Lots hustru var verdslig i sitt sinn. Hun var på vei ut av ødeleggelsen, mens hjertet fremdeles var i Sodoma. Hun så seg tilbake. Og vi ser gjerne på det som opptar oss. 1. Mos. 19, 26.

.

Du Guds mann, fly disse ting, sa Paulus til en ungdom. Det blir alltid en kamp mot verden så lenge vi er i verden.

.

III. Fornyelse.

”Bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn,” sier Paulus. Formaningen vil ikke dømme eller kritisere, men lede oss til fornyelse. Det betyr et nytt forhold til Gud. Det gjelder ikke bare ytre ting – det kan hyklerne også få til. Fariseerne var jo nærmest perfekte på den måten.

.

Fornyelsen skjer på det indre plan, i vårt forhold til Gud. Når det fornyes, blir vi lettere løst fra verden. Men det skjer ikke automatisk, det viser nettopp de mange formaningene.

.

Det viktigste for en kristen er å leve godt med Gud, som vi sa før. Det skjer ved å leve i Guds nåde, i evangeliet. Det er vår åndelige mat hver dag. Det er bare slik vi kan bevares i denne verden. Vi skal jo leve i denne verden, men ikke som verden.

.

Derfor blir vi aldri ferdig med å leve i fornyelsen. Det er ikke skippertak, men en stadig fornyelse. Og den gjør oss ung igjen som ørnen, Salm 103; 5.

.

IV. Guds vilje.

”Så dere kan prøve hva som er Guds vilje,” skriver han også. I 1978-bibelen heter det: dømme om hva som er Guds vilje. Her blir det egentlig en stadig bedømmelse om hva som er rett, fordi vi hele tiden møter nye ting i verden. Den utfordrer oss stadig på nye områder.

.

Den ene side ved Guds vilje er å ha kunnskap om den. Av natur vet vi ikke hva Guds vilje er. Vi er uten kunnskap om den etter syndefallet, derfor må vi lære den. Og det finner vi bare i Bibelen. Bibelkunnskap er viktig på flere områder, også til å vise hva som er rett etter Guds vilje. Paulus skriver i Kol. 1, 9: ”At dere må fylles med kunnskap om hans vilje.”

.

Dernest skal vi følge Guds vilje. Vi må både forstå hva Gud vil og følge den. Her behøver vi øvelse og lydighet. Øv deg i gudsfrykt, sier Paulus til den yngre Timoteus. Lydighet betyr å bøye seg, si nei til egne tanker og innfall og meninger, og la Guds ord få tale slik til oss at vi handler etter det. Det er også en daglig øvelse, slik idrettsmannen og musikeren må øve hele tiden for å yte det beste.

.

Jesus sa til sine en dag: Ta mitt åk på dere og lær av meg. Mat. 11, 29. Vi taler ikke her om lovtrelldom eller å fortjene noe hos Gud. Men vi er vitner og forbilder for verden. Og da gjelder disse ordene fra Talmud (Sheviit 7): ”Den som lærer andre, må være nøye med seg selv.” – Det var Jesus og Paulus og mange andre Herrens vitner.

(Neste del vil følge senere.)

søndag 19. april 2009

Formaning

Nåde og formaning

Av Nils Dybdal-Holthe

.

Det er mange sider ved kristen forkynnelse, og derfor er det lett å bli ensidig eller legge noe til side. Det har sikkert skjedd til alle tider i alle kirkesamfunn. Vi mennesker er svært like på den måten.

.

En grunn til ensidighet er at noen læresetninger ser ut som om de er motsetninger. Av frykt for å falle i en grøft, overdriver man kanskje en spesiell forkynnelse. Det gjelder særlig spørsmål som lov og nåde. Ikke alle evner å skille og kombinere slike ordpar rett.

.

Her skal vi bare ta fram noe om formaning i forkynnelsen i forhold til ordet om nåde.

.

1. Forkynnelse til formaning

er lite påaktet blant noen troende og i enkelte kristne forsamlinger. En forkynner som taler formaning kan lett få stemplet på seg som en lovisk predikant. Og slike folk vil få høre på. Og få forkynnere vil få det ryktet på seg at de er loviske. Og hvem vil egentlig være lovisk?

.

Er dette en hovedgrunn til lite forkynnelse om formaning i kristne forsamlinger, er vi ille ute. Og forsamlingene får ensidig føde og kan derfor lett bli ensidige kristne. Ensidige mennesker har lett for å ta feil ettersom de ikke har særlig oversikt. Da kan man også komme i skade for å dømme andre mennesker urettferdig uten at man er klar over det.

.

En gammel ”regel” sier at menigheten blir som forkynnelsen. Tanken er at forkynneren påvirker sin forsamling og menighet nettopp ved ordene han bruker. Så sant forkynneren har en viss tillit i forsamlingen, vil folket ta imot og lytte og innrette sin tanke og sitt liv etter det i noen grad. Derfor er det meget alvorlig å være forkynner. Det er ikke bare å ”si noen ord” – han har også ansvar for sine tilhørere. Tenker prester og predikanter på det?

.

Dersom en prest eller forkynner taler lov og lovisk (du skal, du må og du bør osv), vil han føde en lovisk forsamling. Hans menighet blir med andre ord opptatt av hva de skal gjøre og være for å bli og å være en kristen. Han vil faktisk ”føde barn til trelldom”.

.

Ser vi på det motsatte, har også det konsekvenser. Dersom en forkynner bare taler evangeliet i form av nåde og Guds gaver og kjærlighet, vil tilhørerne over tid bli snille og gode mennesker i det ytre, men spørsmålet er stadig: Er disse menneskene omvendt til Gud og gjenfødt til evig liv? En ”snill” forkynner kan faktisk ”føde” hyggelige mennesker uten en levende tro. De blir da fariseere, selv om de er av en annen kaliber enn fariseerne på Jesu tid. Det er alvorlige tanker når vi stiger opp på en talerstol.

.

2. Formaning i Bibelen.

Vi skal nå se litt på formaningens plass i Bibelen. Og her holder vi oss til Det nye testamentet og i særlig grad brevlitteratauren. Det gjør vi her for korthets skyld, og ikke fordi vi vraker noe av Bibelen. Det skal vi aldri gjøre.

.

Selve plasseringen av formaningene er talende og ikke uten teologisk hensikt. Med noen unntak er det meste av formaningene satt til slutt i brevene. Først må folk bli frelst ved evangeliet, før de kan leve som kristne. Det er enkel logikk. La oss nå se på noen brev der dette er særlig framtredende uten at vi nå skal gå dypt inn i disse bibelstedene.

.

Romerbrevet er det store lærebrev i NT. I de åtte første kapitler skriver Paulus om evangeliet, frelsen og helliggjørelsen. Noen steder kommer enkelte formaninger midt i denne talen. Deretter kommer tre kapitler om Israel. Fra kap. 12 forkynner han formaning i stor stil. Vi kan være trygg for at det er nettopp slik Paulus har talt muntlig også mange ganger. Som i mange brev kommer en rekke hilsener til slutt. Men helt til det siste varer formaningen, kap. 16, 17.

.

Et annet eksempel er Efeserbrevet. I kap. 1 skriver Paulus om Guds velsignelse og han ber for dem at leserne må få se dypere inn i dette. I kap. 2-3 taler han om nåden og menigheten av både jøder og hedninger. Enda en ganger skriver han om sin bønn for dem. Fra kap. 4 formaner han leserne til et nytt og rett liv. De skal vandre slik det er verdig for det kall de har fått. Han advarer mot konkrete synder og sier at de skal heller være Guds etterfølgere.

.

Vi legger merke til at dette gjelder ikke bare enkeltpersoner eller bare folket i Efesus. Det kan en være fristet til å tro. Men Paulus taler om ”Kristus og menigheten”, se kap. 5, 32 og flere vers før (kap. 1, 22; 3, 10 og 21; 5, 23-29. 32). Formaningene er ikke tenkt lokalt i Efesus og heller ikke tidsbestemt for den første kristentid. De gjelder Guds menighet i alle land til alle tider. Slik vil Gud vi skal leve. Og på grunn av synden i oss og omkring oss er de nødvendige for å hjelpe oss fram på veien.

.

3. Formaningens innhold

Det har vært en del diskusjon om formaningene er lov eller evangelium. Då går en gjerne ut fra formelen: Loven er alt som krever noe av oss og evangeliet det som Gud gir oss. Og det er viktig å ha klare skiller i dogmatikken. Men vi kan også se praktisk på formaningene ut fra en annen vinkel. De er gitt oss for å hjelpe oss i vårt hverdagsliv som kristne.

.

Innholdet blir da både tilrettevisning når vi synder og oppmuntring og hjelp til å fortsette livet med Gud. Men i alt dette skal kjærligheten råde slik at det ikke blir dom eller personlig gjengjeldelse i formaningen. Den skal også skje i en evangelisk ånd.

.

Dette dobbelte innhold finner vi flere steder i NT. Kol. 3 er et slikt eksempel (Jfr. Ef. 4-5). Her sier Paulus at de troende skal døde sine jordiske lemmer, og han regner så opp en del synder vi mennesker kan begå. Kol. 3, 5f. I v. 8 gjentar han det med andre ord: ”Nå skal dere legge av alt slikt,” og regner igjen opp en del synder.

.

Kort etter, i v. 12, kommer den positive siden: Ikle dere da … Her taler han ikke om synder og fall, men det motsatte: De skal eie barmhjertighet, godhet, ydmykhet, m.m. Men alt dette er hjelp i kristenlivet og blir altså en del av den praktiske, daglige helliggjørelse.

.

4. Formaning og nåde

Ikke alle har klare tanker og skillelinjer mellom nåde og formaning og dermed til gjerninger og hverdagslivet vårt. Da kan man lett tenke galt og leve deretter. Går det an å forene Guds uforskyldte nåde og formaning til et nytt liv som kristen?

.

Det står fast i Guds rike at frelsen er av bare nåde. Ingen må rokke ved dette prinsippet. Og denne nåde må ikke blandes opp med slike gjerninger som skal gjøre oss til kristne. For den slags gjerninger finnes rett og slett ikke. Hele livet må vi pugge på denne ”leksa”: ”Av nåde er vi frelst.”

.

Og da står ikke nåden i motsetning til slike gjerninger som gjelder oss mennesker imellom. Nåden gjelder for Gud, livet og gjerningene er for menneskene. Men de henger også sammen. For livet vårt skal være for Gud i den betydning at vi får ære Gud med det. I et slikt perspektiv får livet en ny dimensjon og mening. Men også der ser vi at alt er nåde, slik en sanger sier:

.

Det er bare nåde å give sin tid og sitt liv i Hans hånd.

.

mandag 13. april 2009

Påske i tverrsnitt !

Etter skriftene

Påskeord i 2009.

Av Nils Dybdal-Holthe

.

.

1. Kor. 15, 1-

Dette er den teksten vi skal se litt på i dag. Den går rett inn i påsken og i hele vårt kristenliv. Den er til og med en sammenfatning av det kristne hovedbudskap, som en utvidet ”lille bibel”. For her får vi med mange sider ved kristentroen, og vi må ta oss litt tid med dette nå.

.

Dette er et samleord om påsken og dermed om evangeliet. Og det er ikke et hvilket som helst budskap. Evangeliet er et bestemt budskap, og ordet betyr det gode eller det glade budskap. Vi har derfor all grunn til å studere det

.

Her klargjør Paulus mye av det. Og det forteller i grunnen hva rett og god forkynnelse er! Vi skal ikke godta all tale selv om de taler godt og fint om Jesus. For å være rett, må det inneholde noen spesielle trekk. Paulus har forkynt dette også før, på sin andre misjonsreis. Det er derfor ikke noe nytt for leserne. Men han vil minne folket om dette. Behøver ikke vi også en slik repetisjon iblant?

.

Bare dette budskapet kan frelse. Men evangeliet har kraft til frelse for alle mennesker. Selv de som har falt dypest i synd, kan komme med frimodighet. For Gud frelser oss ikke etter vår fortjeneste. Men evangeliet kan tilgi all synd og dermed gi oss en ny og fullkommen rettferdighet. Vi tror ikke på et sosialt eller politisk budskap. Vi tror på Jesus til frelse for vår sjel. Kap. 1, 18.

.

Evangeliet kan også bevare oss gjennom alle prøvelser. Martyrene i gammel og nyere tid er strålende eksempler på det. Og dermed kan han frelse oss til slutt inn i evigheten i himmelen.

.

1. Paulus kunngjøring.

Paulus begynner kapitlet med disse ordene: Jeg kunngjør dere, brødre. Ordet kunngjør er en slags annonsering, det er noe han vi ha fram og si til folket. I gamle aviser var det ofte en spalte med nettopp denne overskriften: Kundgjørelser! Noen ville selge varer, andre ville kjøpe, og atter andre skulle annonser møter eller annet som folk måtte se.

.

Paulus har en slik iver og tanke om at hans budskap må ut til folket. Nei, det er ikke hans. Han har fått det. Men budskapet er blitt så ett med ham selv at han kjenner det som sitt eget. Og han vil at leserne skal høre det og ta imot det.

.

2. Kunngjørelsen er: Evangeliet.

Evangelium er et ord sammensatt av to andre ord som til sammen betyr: Godt budskap, eller det glade budskap. Det handler om noe godt som gjør menneskene glade.

.

Nå er ikke alle slags god forkynnelse dermed et evangelium. Det spørs hva som er godt, eller hva budskapet inneholder, hva handler det om? Paulus har brukt mye tid på å forklare det både muntlig i alle de årene han reiste med evangeliet, og skriftlig i sine brev. Og nå vil han gjenta dette i konsentrert form.

.

Og la oss si med en gang: Det er bare dette ordet og budskapet som kan frelse et menneske – alle de som forakter og fornekter det, vil gå fortapt. Det er en alvorsfull tanke i livet vårt. Og den kommer for fullt nå i påsken.

.

3. Noen tok imot budskapet.

- Det som dere også tok imot, sier han, v. 1c. Han tenker på vekkelsen i Korint og ellers da folk ble frelst. Å ta imot evangeliet betyr å tro på Jesus som sin personlige frelser. Sml. Johs 1, 12. Det er ikke bare å høre og forstå noe av det eller akseptere at det er sant. Det gjelder et personlig forhold mellom en synder og Frelseren der vi er totalt avhengige av Ham. Å tro eller å ta imot er ingen gjerning fra vår side. Det er ikke en menneskelig bestemmelse der vi vil bli kristne.

.

4. Og de stod faste i det.

Slik omtaler Paulus korinterne her. V. 1. Og dette er nødvendig skal vi nå fram til slutt. Det var mange fristelser på hans tid og mange sekter og avveier. Slik er det også i dag. Men fremdeles er det bare EN vei som fører fram. Derfor må vi holde fast på Guds ord som forteller oss om veien.

.

For noen var det til fånyttes. De begynte godt, men holdt ikke ut. Og da er alt forgjeves.

.

HVA ER EVANGELIET?

Svaret på dette får vi i flere punkt, og vi gjør vel i å se nøye på dem. Det er også hovedpunktene i et sant og rett vitnesbyrd. Paulus hadde selv mottatt det, v. 3. Han visste hva kristendom var også fra sin personlige erfaring. Kristendom er ikke en selvlaget tro eller religion. Det er faktisk nødvendig å tro det Bibelen forkynner her for å være et Guds barn. Derfor er vi ved kjernen nå.

.

1. Først: Jesus døde for oss. Det er hovedsaken i kristendommen. Uten det, blir det bare en moral eller filosofi. Gjennom hele livet var døden hans mål. Og døden var ikke en vanlig martyrs død. Mange har gått i døden for en ide eller en sak de trodde på. Jesus gjorde ikke det.

.

Han døde for vår synd. Det kommer vi alltid tilbake til når vi taler om frelse. Jesus betalte vår synderegning da han hang på korset på Golgata. Der tok han dommen og straffen i vårt sted. Det er et stort budskap.

.

Dermed er Golgata fristedet vårt. Det er vå eneste redning. ”Er det underlig at jeg er glad,” står det i en sang. Luther forklarte dette fint til den andre artikkel i katekismen: ”Han er min Herre, som har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død.” Det er flott sagt!

.

Og det stemmer så godt med det Paulus skriver andre gang til korinterne: Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud” (2. Kor. 5, 21). Dermed synger vi med stor glede og frimodighet: ”Ren og rettferdig, himmelen verdig, er jeg i verdens frelser alt nu. Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hu…” Slik sang en 32 år gammel forkynner i 1895. Og slik synger vi. Dette er vår faste tro.

.

Så sier Paulus: Dette er etter Skriftene. Det fins altså profetord om Kristus og frelsen i GT. Ett av dem er dette: Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger … Jes. 53, 5. Og det fins mange andre. – Dette er frelsen – og vårt vitnesbyrd om Jesus! Men der er mange andre. Hele Bibelen er full av profetier om Messias, helt fra syndefallets dag, 1 Mos 3, 14f. Da var seieren over synd og Satan forkynt, og på Golgata lød seiersropet: Det er fullbrakt! Mot slutten av GT skriver Sakarja: ”For ditt paktsblods skyld vil jeg også utfri dine fanger,” Sak. 9, 11.

.

Det står også noe om Jesus på korset, en hemmelighet som verden ikke forstod: ”Da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster.” Johs 19, 28. Han var klar over at det var hans siste time, og at nettopp da skulle Skriften oppfylles. Og da han hadde fått noe å drikke, lyder ropet: Fullbrakt! over folkemengden langfredag.

.

2. Dernest: Jesus ble gravlagt.

Graven er bevis på død – og han var et menneske som også måtte ned i graven. Alle som så det, regnet med at nå var det slutten på Jesu liv. Til vanlig er det slik, menneskelig talt. Og mange regner med i dag at graven er slutten. Der er ikke noe mer for et menneske, sier man. – Og da forregner de seg grovt. Det kommer en ny dag etter den kalde grav. – Også graven er forutsagt i GT, Jes. 53, 9.

.

3. Jesus stod opp fra graven.

Det var underet og det uventa. Ingen hadde vist regnet med det for alvor. Styresmaktene var litt usikre, derfor satte de ut vakt for sikkerhets skyld. Men om morgenen var ikke Jesus i graven lenger. Gud hadde hentet ham.

.

For nå hadde Guds Sønn seiret ikke bare over synden på jord. Han hadde seiret over døden og viste seg dermed som seiersherre over evigheten. Det er han som bestemmer den. Nå hadde Gud godtatt frelsesverket og skrevet sitt segl på det. Alt står og faller nå med Jesu oppstandelse. Dersom ikke det var tilfelle, ville alt være forgjeves. Det ser vi f. eks. av v. 14ff.

.

Oppstandelse.

I v. 20 kommer seiersropet fra Paulus: Han roper det ut r alle hav og land: NÅ er Kristus oppstått! Dermed har han sikret oss en plass i himmelen. Dette er også etter Skriftene. I Salme 16, 10 det f. eks. : Du skal ikke la din hellige se tilintetgjørelse. Historien om Jona er også profetisk: Etter tre dager i fiskens buk ble han kastet på land. Jfr. Mat. 123, 29f.

.

Hva gan har vi av Kristi oppstandelse spør Pontoppidan i sp. 462. Da svarer han: ”Derved stadfestes vår tro på en fullkommen betaling for våre synder, da vår formilder er sluppet ut av dødens fengsel. Og: Vi får kraft til å stå opp fra den åndelige død og vandre i et nytt og hellig liv, og til sist skal våre legemer oppstå til salighet.”

.

Den fattige sangeren Halmrast synger så fint:

.

Ӂ, salige stund uten like,

han lever han lever ennu.

Han vandrer i seierensrike,

min sjel hvorfor sørger da du?”

.

4. Han viste seg for folket.

Flere ganger viste Jesus seg både for de 11 disiplene og for andre folk, en gang viste han seg for 500 på en gang, v. 6. Det må ha vært et veldig og mektig møte. Og hvorfor gjorde han det? Han visste nok at mange ville tvile på dette, derfor måtte han bevise det for sine. Det var virkelig slik. De behøvde det den gang, og vi trenger å lese om det for å se: Jo, han lever virkelig. Folk flest kunne nå spørre disiplene. De hadde et fast vitnesbyrd om dette.

.

Paulus kunne også vitne: jeg har sett ham, v. 8. Alt er ordna, frelsen er ferdig. Og vi som har møtt ham i troen, vitner også om det: Han lever, jeg har sett ham med troens øye. Han tok også min synd, og jeg vet jeg er fri.

.

Sikkert vil noen tvile – slik

.

torsdag 2. april 2009

Langfredag - et under

Underets dag - for oss!


Mat. 27, 45-56.

.

Langfredag var en lang dag for Jesus som menneske. Hele natta og dagen var Jesus i bønn og forhør og lidelse. På engelsk kalles dagen for den gode fredagen (Good Friday). Og for menneskene var det en god dag, det viser innholdet i den. Kl. 15 em. var Jesu mørkeste stund. Da var han forlatt av Gud og alt ansvar for synd lå på ham.

.

La oss se på noe som hendte denne dagen. Og stans litt ved underet!

.

1. Først forhøret av Jesus.

a) Først var han hos øvstepresten Annas, det var om natta. Johs 18, 13f 19-24. De bant ham og så ble han sendt til Kaifas, en annen øvsteprest. Det var altså religiøse ledere i Israel som ville dømme Jesus Guds Sønn. Det var ikke politi eller de militære som ville det.

.

b) Jesus for Det høye råd. Dette var også om natta. Mat. 26, 57-68. Dette rådet (Synedriet) var religiøse ledere i Israel som hadde stor sivil myndighet, men uten å kunne dømme noen til døden. Men de gjorde hva de kunne for å ydmyke ham. De spyttet på ham og slo ham med knyttneven og kom med falske anklager. Peter satt i forgården – og fornektet Jesus tre ganger. Så dypt kan et menneske falle. Men det var også han som gråt over sin synd og fikk tilgivelse.

.

c) Nytt møte i Rådet. Mat. 27, 1-14. Nå var det blitt morgen, og de religiøse overgav Jesus til den reelle politiske makt, romerne.

.

d) Jesus for Pilatus. Det er nå Pilatus stiller det berømte spørsmålet: Hva er sannhet? man har diskutert om han virkelig var en søkende og mente alvor med spørsmålet, eller om det var ment som hån eller uttrykk for at det ikke fins noen sannhet. Det er også han som etter samtalen slår fast: Jeg finner ingen skyld hos ham! Han mener nok at etter romersk lov har han ikke forbrutt seg.

.

Det er også nå Judas angrer som forferdelige synd. Det er tvilsomt om han var i syndenød eller bare beklaget det han hadde gjort. Kanskje han ikke hadde ment at det skulle gå så langt at romerne skulle dømme ham. Han gikk i alle tilfelle ikke til Gud med sin synd og nød, men gikk ut og hengte seg. Fortvilelsen hadde fått overtaket.

.

e) Jesus for Herodes. Luk. 23, 6-12. Det er nå Jesus unngår å svare kongen. Han visste det likevel ikke ville nytte noe. Kongen kledde ham i fine klær, i en purpurkåpe, en slags kongedrakt som hån.

f) Jesus på nytt til Pilatus. Han overlater saken til folket og ber dem stemme over hvem som skal bli frikjent i påsken, som skikken var. Folket valgte Barabas. Nå blir Jesus hudstrøken og får tornekrone på hodet, også det en hån mot Jesus kongedømme. Pilatus prøver å sette Jesus fri, og kona drømte om det. Men folket ropte bare. Korsfest. Og han var redd folkets gunst skulle avta, og i bakgrunnen stod keiseren med all makt. Her måtte han handle forsiktig.

.

g) Jesus til Golgata: Jesus måtte bære sitt eget kors som en forbryter, men segna om under byrden. Josef fra Arimatea overtok korset. Kvinnene gråt over Jesus, mens han bad dem gråte over seg selv. For han visste at det ble verre for de vantroende i dommen.

.

Se, mengden til Golgata iler, og Jesus imellom dem går...

.

2. På Golgata.

Mange ting hendte mens Jesu hang på korset. Det var en grusom død for ham og de andre som hang der. Men Jesus hadde en tilleggslidelse de andre var fri for: Våre synder overtok han nå for alvor. Noe av det som hendte var:

.

a) Han ble hånet av folket og av røverne. Den ene røveren sanset seg og bad om en tanke. Han fikk inngangsbillett til Paradis.

.

b) Jesus ble forlatt av Gud. Han ropte det ut på korset. Bibelen har bevart disse ordene på grunnteksten: Eli, Eli, lama sabaktani, som betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? V. 46. Jesus siterer Salme 22, 2 som en profeti om seg selv. Og Jesus ble virkelig forlatt, det var ikke bare en følelse han hadde. Han var helt alene med hele verdens syndebyrde. David var nok aldri forlatt, slik ingen troende blir det. Men han var profet.

.

Du Guds barn blir aldri forlatt av Gud, selv om troen er svak og følelsene er mørke og livet tungt. Han er med deg alle dager, kap. 28, 20. Læreren spurte skoleklassen: Hvor forlot Gud ham på korset. En liten gutt svarte: Det var så mye synd der at han orket ikke å se det. Og det er nok saken. Han led Helvede for oss. ”Så sank du i vår jammer ned, så dypt som ingen vet.” Og da det var skjedd, døde han, han oppgav ånden, v. 50.

.

c) Forhenget i templet revna, v. 51. Det var Gud som grep inn. Forhenget var skille mellom det Hellige og det Helligste i templet. I det siste rommet kunne bare øvstepresten gå inn en gang om året, da han ofret på den store forsoningsdagen. 3. Mos. 16. Hebr. 10,20. For der inne var Gud og talte med øvstepresten. Ingen andre kunne gå inn der å leve.

.

Da forhenget revna, betydde det en helt ny tid. Veien til Gud var åpen for alle. Det var ikke noe stengsel lenger. Vi har faktisk rett til å gå til Gud uten noen mellommann, enten det er prest eller helgener. Røveren på korset var den første som spaserte rett inn. Og vi kan følge etter. Dette er den nye og levende vei inn bak forhenget, Hebr. 10, 19f. Og det var Jesus død og blod som åpnet veien. Derfor er det bilde på forsoningen og dens frukt. Johs 19, 30; Kol. 2, 14-15.

.

d) Enda et under skjedde for å understreke Guds verk: Gravene åpnet seg og mange døde stod opp. Etter oppstandelsen forlot de gravene og gikk inn i Jerusalem og viste seg for folk! V. 52-53. Det må ha blitt oppstandelse blant folket, men dette ble liksom overskygget av at Jesus selv hadde stått opp. Det hadde ikke disiplene helt regnet med, og slett ikke fariseerne og soldatene. Det fikk så være at noen gamle døde så ut til å vandre omkring i byen. Men at Jesus var stått opp, han de bevisst hadde tatt livet av, det var verre. Han ble faktisk regnet som en konge og leder.

.

e) Noen var øyenvitner til dette dramaet. Høvedsmannen og vakten så det, v. 54. Og de skjønte at noe stort og alvorlig var skjedd. For de vitnet: Dette var Guds Sønn! Og i utkanten stod noen kvinner fra Galilea og så på, v. 55. Mange, står det. Så dette skjedde ikke i en avkrok. Trolig var det mange andre som også var der til slutt. Det var vanlig at folk så på en henrettelse.

.

En legende forteller om Barabbas – han som folket satte fri og Jesus ble dømt. Han fulgte med mengden ut til Golgata. Han kom helt opp til Jesu kors og spurte: Er det sant at du henger der i mitt sted? Var det du som tok min plass? Og Jesus nikket. Slik er det med oss også. Det var for oss han led og døde. Og det er vår frelse. Vi møter kanskje Barabbas i himmelen.

ndh

--