tirsdag 17. november 2015

Kirkemøtet

Kirken og kirkemøtet.
Av Nils Dybdal Holthe.
Kirkerådet-og møtet er et indirekte folkevalgt organ som har fått en ganske stor myndighet og tillit blant folk flest. Og just nå er kirkemøtet i vinden: Det skal avgjøre om prester skal kunne vie homofile i kirken. Det ser ut til at mange vil det.
Da er det grunn til å spørre: Kan det være rett at folket i et folkekirke der alle kan være med, skal bestemme i kirkens åndelige saker? Jeg skal ikke her tale mye om hva kirken er. Men en ting burde være klart for alle: Det er en religiøs og åndelig gruppe mennesker. Vi må slutte å se på kirken som en folkelig bevegelse som skal følge strømmen i tiden. Kirken er ikke en vimpel som viser hva folket vil. Den har et fast fundament og skal ha stødig kurs i tiden.
Alle vet at tidsånden er som moten: Den skifter hele tiden. Toneangivende personer påvirker ofte hva folk skal mene. Det så vi ved kvinneprestsaken, og det ser vi nå i homofili-saken. Folket krever nærmest å få avgjøre dette til de homofiles fordel.
Uansett hva vi mener om homofili og kvinneprester m.m., synes jeg at det er klart at dette ikke er en sak for menigmann. Teologer er også uenige. Slike saker skal ikke avgjøres ved avstemming, enten det er blant prester eller lekfok.
Åndelige saker skal avgjøres med Bibelen. Og vi mennesker har ikke lov til å si at bibelord er blitt gammeldags, og at de bare gjaldt for Paulus og hans samtid. Bibelen er evige ord, og vi kan bare bøye oss for dem. Det vi ikke forstår, får vi la ligge så lenge.
La kirkemøtet holde på med menneskelige saker i kirken. Det har ikke myndighet til å avgjøre det åndelige. Det skal altså Bibelen gjøre.


fredag 23. oktober 2015

Ikkje berre homofili.

Ikkje berre homofili i kyrkja.

Det var vore mykje tale om homofili i kyrkja nå. Og særleg om homofile prestar skal få gifta seg og tena som prest. Eg skjønar godt engasjementet mot dette og støttar det.

Men ei anna side ved kyrkja må også fram. Litt kyrkjesoge viser at det har vore kamp om andre saker også. Og her meiner eg ikkje saker som er kulturelt grunngjevne. Her gjeld det forståing av Skrifta og å lata seg underordna den. Det er ei avsporing å skulda på kultur og gamaldags tenkjemåte.

Eg skal ikkje trøytta lesaren med mange detaljar, men peika kort på nokre trinn i nedtrappinga av bibelforståinga i kyrkja på fleire punkt.

Kvinneprestsaka er gamal, heilt frå før krigen. Men ho låg død heilt til biskop Schjelderup vigsla Ingrid Bjerkås og ho vart utnemnd til prest i 1961. 6 av dei 9 biskopane som var då var imot. MF også. Og organisasjonane sa nei. Dei grunngav det med Bibelen. Og det var nett dette bibelsynet Bjerkås meinte var «det forargeligste av alt».

Korleis har det gått sidan? Etter kvart vart det fritt fram for kvinner både som prestar og biskopar. Nokre lekfolk (og nokre teologar) kan berre sjå på at det skjer og kan ikkje gjera noko. Vil me ha Bibelen som rettesnor, kan me ikkje anna enn seia at dette er galt.

Så kom Hallesby-saka og debatten om helvete. Eg høyrde sjølv den talen i radio og reagerte ikkje. Det hadde me høyrt på bedehuset før. Også her var det Bibelen sin tale som var gyldig. Det var to utgangar av livet, og den eine var fortapinga. Men Schjelderup gjekk imot, og han fekk ein del prestar med seg. Han mana til kjærleik. Men MF trur eg var klar her og: Ikkje alle vart frelste inn i Guds himmel. Det er berre dei truande. Talen om helvete har stilna mellom dei fleste nå. Heller ikkje her kan me avlysa Guds vilje og tale med menneskeord. Saka står fast hjå Gud. Og Guds kyrkje tar skade når ikkje hans ord kjem klårt fram.

Og nå: homofili. Den er heller ikkje ny. Men det har toppa seg når dei vil gifte seg i kyrkja og vera prestar. Me talar ikkje om legning og natur. Me tenkjer på praksis. For me har klåre ord i GT og NT om at samkjønna liv er ein styggedom for Gud. Bibelen talar om det naturlege samlivet og eit samliv som er mot naturen. Rom. 1. Gud har skapt det slik. Dei som bryt det, driv skammeleg utukt. Det er ikkje me kristne som har sagt slikt. Det er Guds spesielle tenar Paulus.

Kyrkja i Noreg har altså lidd skade på fleire punkt i lang tid. Me står nok alle i fåre for å gå feil på ymse vis. Det veit eg godt. Men å leva og tala feil ut frå Guds ord med vitande og vilje er noko anna. Dei som har synda, får formaning til å omvenda seg i Bibelen. Det tyder på å tru på Jesus og å slutta med ytre synder. Kan me endå vona på at nokon vil gjera det? Då kan det og vera von om ei opptrapping av bibelsynet i landet vårt.


Nils Dybdal Holthe.

søndag 13. september 2015

Adam - den første og den siste


Adam.

Adam er det hebraiske ordet for menneske eller mann. Og det ble ordet og navnet på den første mann på jorden. Det er trolig kommet fra ordet for jord, adama. Jorden ble skapt først, og deretter mannen og så kvinnen. Etter bibelsk tankegang stammer hele jordens befolkning fra dette første menneske. Han er vår menneskelige stamfar.

 

På en måte er det slik at det som skjedde med Adam, påvirker oss alle. Vi har likesom hans gener i oss. Som stamfar er han vår representant. «Adams skjebne blir menneskehetens skjebne,» sier Karl Marthinussen om dette. Det kan både være godt og samtidig alvorlig.

 

Vi er både «skapt» av Gud slik Adam var det. Og samtidig fikk vi også med oss følgene av Adams syndefall. Det taler Paulus sterkt om i Rom. 5, 12-18. Vi ble født inn i en syndig slekt fordi vår stamfar syndet og kom dermed inn på et feil spor. Av fødsel og natur er vi ikke Guds barn. Det må vi BLI. Men samtidig er det slik at vi alle synder personlig slik Adam og Eva gjorde. Derfor har vi selv skyld i vår synd. Vi kan ikke anklage Adam og dermed Gud for synden. Den er helt og fullt menneskets feil, selv om vi ikke kan forklare det tilfredsstillende for tanken.

 

Da kommer vi til en annen bruk av ordet adam. Det er også blitt betegnelsen for vår onde og syndige natur. Det er arven fra den første Adam. Dette kjødet blir noen ganger omtalt som «den gamle Adam». Luther sier noe om det i forklaringen til dåpen: Det gamle menneske i oss skal druknes ved daglig anger og bot og dø…

 

Men vi finner enda en annen bruk av ordet Adam, nemlig den siste Adam, 1. Kor. 15,45. Det er ikke den andre Adam, som noen sier. Det har vært mange mennesker siden den første Adam. Men den siste Adam er Kristus som vår Frelser. Og det var han som gjenopprettet syndefallet og åpnet himmelporten og gav oss dermed rett til Guds rike. Og det kommer aldri noen ny og bedre Adam enn denne siste.

 

Dermed har vi fått en ny stamfar! Ved troen på Jesus Kristus får vi del i det nye menneske og den samme framtid som Kristus har. Vi er blitt Guds arvinger og Kristi medarvinger. Det er stort!

 

Ja, det største i verden. Måtte bare folk få øynene opp slik at de ser det!
Nils.

lørdag 12. september 2015

Vekkelse

Litt om vekkelse.
Av Nils Dybdal Holthe.

Det er klart at mange venter på vekkelse nå. Ja, det gjelder selvsagt Guds sanne barn. De sløve har ikke bruk for vekkelse. Men Guds folk er i nød. Og noen av Guds tjenere er i nød. Og noen ber av hjertet. Bønn er ikke bare ord, den er også smerte. Den har noe med dag og natt og alle tider.

Likevel: Vekkelsen uteblir. Vi som husker litt av vekkelseslivet tidligere, vet at da var det ikke bare en og to som kom og ble omvendt. Og vi spurte ikke etter hvordan vi skulle bli lykkelige eller få en mening med livet.

Vekkelsestankene handler om vår evige sjel, om døden og deretter, og himmel og helvete. Da kommer vi ikke bort fra alvoret. Da er Luthers spørsmål plutselig blitt mitt: Hvordan skal jeg få en nådig Gud? Halleluja-sangen er langt borte fra den som er i nød. For da blir synden stor, og vi begynner å se at vårt eget liv ikke er godt nok. Vi mangler faktisk alt. Vi klarer ikke engang omvende oss og tro på rett måte.

Bønnen vår om vekkelse må kanskje bli en bønn om nød blant folk. For mange år siden  sa jeg på et møte: Jeg ber om at dere må få det vondt! Da var det noen troende som reagerte. De sa: Det er ikke det du skal be om. Men etter en tid ble en kone frelst. Og hun minte meg om det jeg hadde sagt. Da fikk jeg det skikkelig vondt, sa hun. Hun ble ført inn i nød for sin sjels frelse. Og da fikk hun se det: Jesus hadde gjort alt. Etter mitt syn skal det være slik. Da blir ikke frelsen teoretisk – ved at man bestemmer seg for begynne et nytt liv. «Da blir det ham alene, og ikke meg og mitt.»

Vi verken kan eller skal bestemme hvordan en vekkelse skal være i detaljene. Men folk må se at frelse ikke er som å melde seg inn i en forening eller en kirke. Bibelen sier faktisk at det er å gå over fra mørke til lys, ja, fra Satans makt til Gud. Apg. 26,18. Det var Paulus’ oppdrag, og det er vårt. Her har vi sviktet mange ganger.

Vekkelsen i gamle dager var også slik at mange ble berørt. Det er selvsagt stort at en og to blir frelst. De er dyrebare for Gud. Men her tenker vi på alle de andre – de som nå går på fortapelsens vei. Og der er mange. I vekkelsen talte Gud ved sin Ånd til mange av dem. Og det var slik at det lå en slags åndelig atmosfære over bygda. Det var kanskje en følelse de troende hadde, fordi de selv var så opptatt av at noen måtte komme.

I en by jeg var for noen år siden og hadde møter, sa en av de eldre troende til meg en kveld: Før gikk vi og ventet og tenkte når høsten kom: Nå begynner møtene, og nå kommer vekkelsen! Det lå altså en forventningens ånd over de troende. Da er også nøden nær og det ærlige bønneropet til Gud.

Er dette borte i dag? Eller har mange troende gitt opp og tenker: Det er slutt. Det var vel noe av det som møtte meg en gang i ei bygd. Vi skulle ha møter der, og jeg nevnte litt om vekkelse. Da sa bedehusformannen: Vekkelsen kommer når Gud vil den, Nils. Vi kan ikke gjøre noe med det. Og det kom aldri noen vekkelse der. Det er snart 60 år siden.

Jeg spør: Hvordan er det med Guds folk i dag? Er denne sitrende forventningen etter Guds gjerning borte? Skal ikke Gud få røre ved noen som er tilsynelatende tilfreds med situasjonen? Det er bønnen nå: Herre, kan du ikke vekke noen av de troende nå?

Før vekkelsen i Wales i 1904-05 var det en gruppe som kom i slik nød. De samlet seg til bønnestunder hjemme hos hverandre. Bønneropet var unisont: Herre, send oss vekkelse, og begynn med meg! En av dem som var med i slike møter, var en ung mann. Og han ble redskapet Gud brukte den gangen – Evan Roberts. Hvem skal han få kalle nå?


mandag 13. april 2015

Påsketid

Etter påske.

    Påske er den viktigaste høgtida for kristenfolket. Store ting hende i verda, til beste for alle som vil tru og ta imot. Julehelga talar om Jesu kome til jord. Det var eit under. Og i pinsehelga kome Anden, han skulle vera Jesu representant på jorda.
   Og mellom desse ligg påske. Det var då Jesus gjorde si gjerning. I tida etter påske får me leva i lys av dette. For då gjorde Jesus noko som ingen andre kunne. Også det er eit under. Ikkje ein gong englane kunne gå i hans plass, og slett ikkje noko menneske.
   Det var ikkje politikk eller kultur og sosialarbeid. Jesu gjerning var religiøs. Skal me forstå poenget med det han gjorde, må me tenkja med religiøse ord! Av di menneska hadde synda grovt mot Gud, måtte Gud døma og straffa – slik det òg er vanleg i ein rettsstat. Hvis alle skulle dømast, ville det betyr at heile verda gjekk fortapt for alltid.
   Då kom Jesus. Han tok dom og straff og sona alt for alle då han døyde og stod opp. Difor er påske den STORE dagen for oss. Alt er ferdig for alle, men kvar og ein må ta imot det.


Nils Dybdal Holthe

lørdag 4. april 2015

Påskefeiring

Påske

4. april 2015 kl. 19:40
Påske er sanneleg blitt ei høgtid for folket, og dei feirar den på ulik måte. Det har nok gått føre seg ganske lenge, men kanskje må me seia at dei siste tiåra har det blitt meir feiring enn påske. Eg har ikkje noko mot at folk har fri og reiser på tur og har det "kjekt", som det heiter nå. Men me må kanskje spørja oss sjølv: Kvifor har me eigentleg påske?

Då kjem me ikkje forbi at det er ei bibelsk høgtid. Ingen andre religionar har påske - med unnatak av jødane. Og den jødiske påske ligg som eit bakteppe for den kristne påsken. På Jesu tid og ved hans død fall også begge desse hødtidene saman i tid. Det vil då seia at den kristne påske vart "skipa" medan den jødiske påske vart feira. Og ikkje berre det. Den jødiske påske var faktisk ein slags "mal" for den kristne. Det ligg noko profetisk i jødane sin påske. Dei feirar den til minne om utgangen av Egypt. Og den var dramatisk - med død og blod og utfriing for folket.

Slik vart også den kristne påske. Kort fortalt døyde fleire den dagen. To røvarar og ein uskuldig dømt. Og det var den romerske staten eller hæren som tok livet av Jesus. Og Jesu blod rann då soldaten stakk spydet i sida hans og då dei slo inn naglane. Då var det smertefullt for Jesus. Den lekamlege og menneskelege sida hans lei like mykje som røvarane.

Men Jesus hadde ei ekstra liding som ingen andre har prøvd og som røvarane ikkje kunne skjøna. For der på krossen tok han med seg alle synder på heile jorda frå alle tider. Det var ei ufatteleg bør han då hadde. Og ikkje nok med at han bar dei. Han blei dømd for dei. Han lei den gudsdommen som me alle skulle ha bore. Og då det var gjort, ropa han ut over Golgata-høgda: Det er fullført. På Jesu språk og i den greske grunnteksta er det berre eitt ord. Dei må ha høyrt det som ein fanfare: Fullført!

Når me ser og tenkjer på dette, vert påskefeiringa ein annan. Det blir ein stor takk til Gud som ordna det slik. Og det blir fødd noko i oss som vil at dette ordet og bodskapen må forkynnast utover heile verda. Eg vil gjerne få spørja: Har du teke imot det? Er frelsa blitt di, eller er det berre teori og historie? Bibelen seier at dei som trur på Jesus, får del i denne frelsa. Amen.

fredag 20. mars 2015

Vranglære.
Nils Dybdal Holthe

Bibelen sier mye om vranglære og falsk kristendom og om lærere som forkynner slik lære. Og det må vi nåtidskristne være oppmerksomme på og tale om. Vi skal ikke bare tale om det som er feil. Det kan lett føre oss på veier som går bort fra den enfoldige troen på Kristus som vår eneste Frelser og redningsmann. Vi må prøve å balansere vår tanke og tale mellom det rette og det feilaktige. 

I. Innledning.
Vår eneste frelsesgrunn.
Jesus er vår redningsmann, og det gjelder for alle, både jøde og greker. Og det gjelder i vår tid slik det var gamle dager. Frelsesgrunnen og frelsesveien er ikke blitt modernisert. Det er viktig å holde fram i vår tid. En annen sak er at veien fram til erkjennelse av at vi behøver frelse, er forskjellige fordi menneskene har en ulik kultur å forholde seg til. Og dermed har de ulik kunnskap om Gud og kristendom.

Vi kan bare tenke på oss gamle i dag i forhold til de helt unge i vår tid. Hva lærte vi på skolen, og hva lærer de nå? Det er stor forskjell. Vi kan være fristet til å tenke at noen vokser opp i dag som rene hedninger. Kunnskap er ikke det samme som personlig frelse. Men det er en god forutsetning for frelsen. Jeg har aldri tenkt at noen kan bli frelst på en annen måte enn ved troen på Jesus Kristus. Han er den eneste som kan berge sjelen inn til Gud – i Norge og Afrika og Asia og alle andre steder.

Avveier.
Men det finnes en del avveier. Andre religioner er en sak for seg som vi ikke berører særlig her. De relativt godt kjent. Islam er mye i fokus for tiden. For de vanlige kristne og mange ikke-kristne i vårt land er det nokså klart at de ikke er en vei til Gud og himmelen. Det samme gjelder buddhisme og hinduisme. De er avveier i religiøs forstand. Vi taler ikke her om politikk og kultur og vanlig opplysning. Her har vi en snever, åndelig synsvinkel: livet etter døden og en frelst sjel.

Her skal vi særlig tenke på bevegelser og «menigheter» og enkeltpersoner som vil være kristne uten å følge Bibelens ord om tro og liv. De er faktisk farligere, for de prøver å etterligne sann kristendom. Da må vi være godt rustet og kjent i den kristne lære for å kunne fange opp det som er feil, selv om den skjuler seg bak kristne ord.

Vi skal se litt på noe av det Bibelen sier om saken. Det er viktig å vite at Bibelen advarer oss mot vranglære og ber oss om å våke.

søndag 15. mars 2015

På leit.

På leit.

  Eg gjette sauene då eg var barn. Ein gong skulle eg sanka dei saman og leia dei heim. Eg fekk streng beskjed om at ALLE måtte koma heim. Og denne gongen mangla det ein eller to. Då måtte eg opp i lida ein gong til. Eg gjekk og gjekk mellom steinar og buskar og ropa og leita. Kor var dei henne? Det tok til å bli mørkt, men eg våga ikkje å gå heim. Eg måtte ha sauene med meg.
  Så hende det underlege: Mor og far vart redde for meg, og dei tok til å leita etter meg! Dei ropte ut i skogen og marka og bad meg koma heim. Og då eg nådde dei, fortalde dei at sauene var komne heim av seg sjølv.

  Her var det altså ei dobbel leiting. Slik er det kanskje i livet. Mange er på leit, etter nye ting og opplevingar og etter meininga med livet. På same tid er Gud på leit. Jesus kom til jord m.a. som hyrding. Og han er på leit etter menneska som ikkje har sjelefred og himmelbillett. Han tek imot alle som kjem. Velkomen heim, seier han.

Nils Dybdal Holthe, i Haugesunds Avis 14. mars 2015. 

lørdag 28. februar 2015

Filadelfia

Åp. 3, 7-13. Filadelfia


FILADELFIA.
Dette er en av de to menighetene som bare får ros av Jesus. I alle de andre har han noe å klage dem for. Det finner han ikke her. Det var godt om vi også tilhørte denne Filadelifa-menigheten.
Filadelifa lå noen mil sørøst for Sardes og var på en måte porten mot øst. Den ble grunnlagt i år 140 f. Kr., men var utsatt for jordskjelv flere ganger, bl. a. i år 17 f. Kr. men ble gjenreist. Om Johannes og Paulus har vært her, vet vi ikke sikkert. Men senere vet vi at Ignatius skrev et brev til Filadelfia, og i Polykarps martyrskrift omtales 11 martyrer fra denne byen som ble dødsdømt i Smyrna. Flere ganger senere ble kristne martyrer her.

A. Jesus presenterer seg.
Hvordan presenterer Jesus seg for denne kristenflokken? Han kaller seg Den hellige, Den Sannferdige, han som har Davids nøkkel. Når han lukker opp, kan ingen stenge, og når han stenger, kan ingen åpne. Jesus er altså den suverene dørvokter til himmelen. Ingen kan komme utenom ham i livets siste stund og i dommen. Og heller ikke her i livet kommer egentlig noen utenom han. Det er her han til sist vil vise seg som den sanne og hellige. De kristne i Filadelfia behøvde å høre dette.

B. Hvordan var menigheten?
Vi finner noen særtrekk ved denne kristenflokken som det er vel verd å understreke i vår tid.

a) De hadde liten styrke. De var små i seg selv og derfor ydmyke. Det beste kjennetegn på en kristen og en troende forsamling er skrøpelighet. Da, sier Paulus at vi er sterke. For da henter vi all styrke fra Gud selv. 2. Kor. 12, 10. Og den som er åndelig fattig på denne måten er salig. Mat. 5, 3.

b) De hadde tatt vare på Ordet. Guds ord var blitt deres redning og håp. De bygde sin tro og sitt liv på det Gud hadde talt i Bibelen. Det var deres redning og deres styrke. Guds ord er levende og kraftig den dag i dag (Hebr. 4, 12), og derfor er det viktig å rope ut: land, land, land, hør Herrens ord (Jer. 22, 29).

c) De hadde ikke fornektet Jesu navn. På tross av motstand og forakt bekjente de åpent hvem de trodde på. Mange er for feige til å gjøre det, derfor taper de i striden. I Filadelifa var en frimodig kristenflokk med et åpent vitnesbyrd.

d) De opplevde motstand og prøvelse. Jesus tillot noen fra "Satans synagoge" kom mot dem. De var jøder i navnet og mente de dyrket den sanne Gud. Men de var åndelige løgnere og hyklere som ville skade de troende.
De skulle likevel erkjenne at sannheten til slutt og se at de kristne var de sanne troende. Det betyr ikke at de selv ble troende. Jesus selv bevirket denne forandringen, og han ville også fri dem ut av prøvelsen. Her er ikke bare ment deres personlige prøvelse. Det tales om en prøvelse for hele jorden, og betyr trolig den siste store trengselstid. Da vil alle som tar vare på Guds ord bli berget.

e) De fikk et spesielt løfte: en åpnet dør, v. 8. En dør er et skille og taler om et innenfor og et utenfor. Men det taler også om en mulighet, om å gå inn i et nytt liv. Vi kan tale om flere dører her når vi anvender et slikt ord:

1. Frelsens dør er den første. Den sier at Jesus tar imot syndere. I Joh. 10, 9 sier Jesus: Jeg er døren. Han representerer et skille mellom verden og Guds folk. Vi kommer ikke utenom ham. Mange fikk gå inn der og finne nytt liv for tid og evighet. Å bli frelst er å ta imot Jesus, å gå inn til ham.
a) Om døren er det sagt den er åpnet. Det betyr at den har vært stengt en gang. Og ved syndefallet ble frelsens dør stengt for alle mennesker. Adam og Eva ble jaget ut av Edens hage, en handling som viser at menneskeheten er borte fra Gud. Mennesket er født på avstand fra Gud, ja i en helt annen verden. 

Så skjedde det noe. Jesus ble ført til Golgata og spikret på et kors. I sin siste stund ropte han: Det er fullbragt! Joh. 19, 30. Da ble verdens synd sonet og alle hindringer tatt bort. Fra nå av gjelder det: En port til himlen åpen står, hvor Jesu kors nå tindrer.
Porten er nok trang og veien smal, som Jesus forkynte for oss. Mat. 7, 13-14. Det betyr at alt er av nåde, og alt vårt eget blir utenfor. Det koster alltid for kjødet. Men: Å, hvilken salig dag du fikk, om du begynte nå i dette øyeblikk.

b) Et herlig løfte er knyttet til denne døren: Ingen kan lukke den til. Om venner og slekt eller andre forsøker å stanse oss, er de ikke i stand til det. Den som holder fast på Guds ord og ikke fornekter hans navn, vil seire om hans egen kraft er liten. Så lenge nådens tid varer, holder Jesus døren åpen for syndere. Derfor kan du komme nå. Gå inn til Jesus. Han kan frelse.

2. Bønnens dør er åpen. Veien oppad er fri. Guds folk kan gå ned på kne og rope til den Allmektige om hjelp. Der er ingen kontortid, og aldri er skiltet STENGT hengt på døra. Gud hører bønner i dag som før, bønnen er nøklen til nådens dør. 

Det står om Daniel at han gikk tre ganger hver dag opp på sitt rom og åpnet vinduet som vendte mot Jerusalem. Der ropte han til sin Gud om hjelp. Og Jesus gir oss en åpen innbydelse: Be, og dere skal få. Mat. 7, 7. Vi har både en mulighet til å be når vi trenger det. Og vi har et kall til å gjøre tjeneste for Gud i lønnkammeret. For her på kne er en dør åpnet like inn i himmelen. 

3. Misjonens dør er åpnet. Vi skal få forkynne evangeliet om frelsen så lenge nådens dag er på jord. Det betyr at vi skal få vise andre inn til frelsens dør. Gud vil det. Misjonsbefalingen sier klart at evangeliet tilhører alle slekter og folkeslag. Mat. 28, 19.
Men denne dør ser vi bare i Guds nærhet, og vi får bare lyst til å gå inn gjennom den når vi selv er blitt varm ved evangeliet.

Jesus sa en gang til disiplene da han så de hvite markene: be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst. Mat. 9, 38. Vi må drives ut i tjenesten. På grunnteksten står her ordet ekballå, som betyr å kaste ut som en general kaster ut sine reservetropper i krigen.
Vi har bare ett våpen og ett budskap: Jesus og hans blod og seier. Alle må høre dette: Jesus døde for deg. Bare det kan frelse både hedninger og nordmenn. Og budskapet er gyldig i dag som før. Har du gått inn gjennom misjonens dør?

4. Himlens dør blir den siste vi lukker bak oss. Det skjer ved døden eller ved Jesu gjenkomst. For nettopp i dette brevet kommer et ord om at Jesus kommer snart, v. 11. Denne døren er bare åpen for Guds sanne barn som lever i troen på Kristus. Alle andre blir stående utenfor.
Og når han kommer i det blå, er kristens kamp til ende; hva troende i speilet så, de salige skal kjenne.
Hvor salig da den som når alt farer hen, har Jesus og himlen igjen.
Skal du gå inn gjennom denne døren?

C. Løftet. Også i dette brevet finner vi løfter. Den som holder ut, skal ikke tape sin krone, v. 11. Han vil oppnå saligheten hjemme hos Gud.
Og den som seirer skal først bli en støtte i Guds tempel, v. 12. Barnes og Dächsel sier at støttene både tjente som ornamenter og pryd, og til å holde templet oppe. En slik seirende kristen vil dels bli æret som en pryd i Guds rike, og dels som en nødvendig del i riket. Han blir til støtte for andre troende så lenge nådens tid varer, og en pryd for Guds rike blant de utforstående. En støtte eller pillar var også en fast del av templet som ikke kunne tas bort. Slik vil dette ordet si oss at et Guds barn er trygt og kommer ikke mer ut av Guds hus medmindre det selv blir ødelagt og forlater Herren. Og i himmelen kan det ikke skje. 

Dernest gjelder løftet at Jesus vil skrive Guds navn på den seirende, og Jerusalems navn og sitt eget nye navn. Slike innskrifter på søyler forekom i GT (1. Kong. 7, 21). De står som eiendomsmerke: den troende tilhører Gud og har sitt hjem i det himmelske Jerusalem. Der skal han være Lammets brud. Jesu nye navn er hans herlighetsnavn i motsetning til forsmedelsen han bærer nå. Det er "vel et uttrykk for at han da skal kjennes på en ny måte" (L. Eritsland).

onsdag 25. februar 2015

Kjødet og nåden.

Vår gamle natur og nåden.

Alle mennesker har fra fødselen en natur som er ødelagt av synden. Det er derfor vi ikke kan frelse oss selv. Men ettersom den gamle natur («kjødet») er ganske mektig og full av kraft, skaper den også vansker for oss når vi skal bli frelst. For kjødet har sin egen mening om hvordan det skal skje.

Kjødet kan gjerne høre evangeliet. Men det legger noe annet i evangeliet enn Bibelen. For kjødet vil ha hjelp av evangeliet til å klare det selv. På den måten vil et kjødelig menneske rettferdiggjøre seg selv – med Guds hjelp. Derfor ber de mye om kraft til å klare det. Det kan til og med be om nåde. Og her ser vi noe underlig. For med nåde «mener det at Gud skal legge sin kraft ned i dets natur, omskape den og forbedre den» (Øivind Andersen).

Det naturlige menneske (etter syndefallet) kan gjerne beklage enkeltsynder og alt det onde i verden. Det kan til og med innrømme at det er noe, ja ganske mye ondt hos oss mennesker. Men det kjødet ikke vil er å stille seg inn under Guds dom over seg selv. For da blir ikke bare enkeltsynder dømt. Da blir alt i meg lagt inn under synden på en måte. Alt i meg, det jeg er og det jeg har gjort, blir dømt som synd. Det er da et menneske kjenner seg fortapt. Og det er det siste kjødet vil. Det verken kan eller vil følge Guds lov og vilje (Rom. 8, 7).

For når vi står for Gud som fortapt, kan vi ikke gjøre noe som helst for å nå himmelen. Da er vi som salmedikteren Landstad sier: «Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned. For jeg ser min synd at den er stor i tanker, gjerninger og ord. Det meg igjennom hjertet skjær. Og Gud, meg synder nådig vær.»

Da får plutselig ordet nåde en ny og annerledes klang og betydning. Da er det ikke hjelp til selvhjelp. Det vil alle religiøse mennesker ha. Men da er nåden den eneste utvei. Alt er stengt. Da er du som røveren på korset. Han irettesatte den andre fange og sa: Vi får igjen hva våre gjerninger har forskyldt. Luk. 23,41.

Å ta imot Jesus (Joh. 1, 12) blir da ikke å bestemme seg for å følge Jesus eller ha ham som sin venn. Da blir det å si farvel til hele seg og ale det «gode» vi tror vi har gjort. Vi ser at vi ikke eier noen rettferdighet. Vi mangler ikke noe her og der, men vi mangler alt. Da får vi se i Bibelen at Gud har en gave til oss, nemlig en ny og annerledes rettferdighet, fullstendig hvit og ren i alle deler. Ikke en eneste flekk kan du skimte, for den er guddommelig. Slik er det fordi Jesus gikk til korset. Der skjedde det. Da får vi også en ny natur som er etter Guds vilje og som lever ved siden av den gamle. Men det er en annen historie.

Den som da sier farvel til det gamle menneske med dens løgn og hykleri, vil få en ny og himmelsk glede, et nytt liv og et herlig mål for livet der framme. Alt har han i Jesus. Og da synger som en ukjent forfatter har skrevet:

«En underfull Frelser er Jesus for meg,
Han kjente den nød jeg var i.
Min straff og min pine tok Jesus på seg,
Og jeg som var skyldig, gikk fri.»


Nils Dybdal-Holthe.

fredag 20. februar 2015

Farga biblar.

Ein farga Bibel.

Bibelskapet har gjeve ut ei ny utgåve av 2011-Bibelen. Etter det me kan sjå er det ikkje endra noko i sjølve teksten eller  om setjinga. Men Bibelen er endra på ein annan måte. Av Bibelen sine ca. 31170 vers er 3000 av dei fargelagde med gult. Og det er vers som talar om fattigdom og rettferd. I vår eiga tidskontekst er det lett å sjå at den er «politisk», om ikkje partipolitisk.

Bibelen talar om urett og fattige folk. Og det er rett at me gjer noko på det feltet. Men det er ikkje hovudsaka i Bibelen. Den er om folk si frelse, av nåde ved tru for Jesu skuld.

Kanskje eit forlag vil laga ein ny farga bibel – med vekt på hovudsaka? Frå før er det jo biblar der Jesus ord er trykt med raud skrift. Kanskje heile frelsesbodskapen med lovnader om frelse og fullføringa av den kunne løftast fram slik. Eg har forresten ein bibel der fleire tema er fargelagde. Det er ikkje noko nytt.


Nils Dybdal-Holthe.
(Innlegg i Dagen 20. febr. 2015.)

torsdag 19. februar 2015

Ånden.

Åndens frukt
Er kjærlighet. Gal. 5, 22.
Tale av Gunnar Alvsvåg, ca. 1989.
(Gunnar var lærar og budde på Norheim, Karmøy. Han hadde mange møte i distriktet som fritidspredikant og pensjonist for NMS. Ord i slike klammer som [ ] er satt inn av avskriveren som forklaring.)

Åndens frukt hører organisk med til selve det å være kristen. Og hva Åndens frukt så i praksis er, det får vi et avgjørende svar på i Gal. 5, 22. Åndens frukt er kjærlighet. Hva denne kjærlighet innebærer uttrykkes gjennom de følgende ord i vers 22: glede, fred osv.

Dette betyr at frelsen og Guds tilgivelse gjennom Jesus Kristus fører til et nytt liv. Troen må bokstavelig talt ikles kjøtt og blod. Troen må få armer å arbeide med og bein å gå på, ellers er troen invalid. «Like uatskillelig som lys og varme er fra ilden, like uatskillelig er kjærligheten fra troen,» sa M. Luther.
Åndens frukt er da tegnet på at troen er en levende tro, og ikke en død tro. Fortellingen om den barmhjertige samaritan (Luk. 10, 23-37) er med og understreker akkurat denne sannhet. Hva var feilen med presten og levitten som «gikk like forbi»? Feilen var at deres tro kun var blitt lære og tørr teori, uten virkelig liv. Kanskje kom de begge to rett fra templet i Jerusalem, hvor de nettopp hadde lest Guds ord og bedt bønner i gudstjenesten.

På landeveien heimover settes deres tro på prøve. Begge faller fullstendig igjennom. Her var ingen tro virksom i kjærlighet. Her var bare tørr lære og ikke liv. Vi minnes Paulus sine alvorsord: «Om dere har tro så dere kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er dere intet.»

På denne bakgrunn er det derfor mange av oss som spør: «Men jeg kjenner så lite av denne forandring og denne nye kjærlighet i mitt kristenliv. Jeg ser så lite av denne Åndens frukt hos meg selv. Kan jeg da være en kristen?»
Her må vi først være klar over en ting: Åndens frukt er ikke noe som vokser fram på en natt. Det er ikke slik at man den ene dag blir en kristen, og den enste dag våkner opp til et liv i kjærlighet, glede, fred osv. Gal. 5,22). Tvert imot: Som kristne vil vi alltid være i den situasjon at vi er på vei. Vi er på vei i helliggjørelse. Det kan gå svært sakte, men poenget er dette: Å være på vei. Litt etter litt blir vi forandret, ja støpt om. Men det er en lang prosess. «Vårt gamle menneske» vil egentlig ikke ha noen forandring.

Nå er vi inne på den alvorlige kjensgjerning at grunnen til at vi ikke er virkelig opptatt av våre medmennesker, er at vi ikke er virkelig opptatt av Jesus. Og grunnen til at vi ikke er virkelig opptatt av Jesus, det er at vi er altfor opptatt av oss sjøl. Nettopp dette er det som er vårt store problem som kristne. Og derfor er det også akkurat her kampen står – kampen mellom «kjøt og ånd».

Men her skal du som er kristen være klar over en ting som er lett å glemme: «Den Hellige Ånd bor i deg.»
Så sant du tror på Jesus som din frelser og eneste håp, så bor Den Hellige Ånd i ditt hjerte. Ellers hadde du aldri kunnet komme på å tro noe slikt i det hele tatt – hvis det ikke var for Ånden. «Vet dere ikke at Den Hellige Ånd bår i dere!» utbryter Paulus til menigheten i Korint, som tydeligvis hadde glemt dette.(1. Kor. 3, 16 og 6, 19).

På denne bakgrunn er det derfor ikke rett, som det ofte sies, at vi som kristne må «få Den Hellige Ånd» eller «få mer av Den Hellige Ånd». Nei, poenget er tvert om dette: Det er Den Hellige Ånd som må få mer av oss. Det betyr at vi må gi arbeidsrom og arbeidsplass for Han som allerede bor i oss. Hos altfor mange av oss kristne er det oppstått det som vi må kalle en «boligkrise» for Ånden, og nettopp i dette er grunnen å finne til at Åndens frukt synes å utebli så mye i vårt kristenliv.

På denne bakgrunn er det store spørsmålet blitt: Hvordan skal vi da slippe Den Hellige Ånd til i våre liv? Det skjer ved å skru på de kanalene som Den Hellige Ånd sender på. I korthet er det fire stykker, de fire B’ene slik vi finner dem i Apg. 2, 42: Bibel, Bønn, Brorskap og Brødsbrytelse. Nettopp nødvendigheten av ordnet Bibel-og bønneliv må understrekes. Helst skulle dette vært innordnet som en daglig rutine, ja som en del av det daglige liv. Like naturlig som vår kropp trenger mat og næ næring for å leve, like naturlig trenger vår ånd det.

Gjennom de fire B’er åpnes kanalene for Åndens livgivende kraft. En ting må også understrekes: betydningen av kristen meditasjon [dvs tenke og reflektere] i bønnelivet. Vår bønn kan lett bli som  en slags telefonsamtale med  Gud, der vi legge på røret straks vi har sagt de vi hadde på hjertet, uten å lytte etter hva Gud vil si oss. Nettopp stillheten i forbindelse med Bibel og bønn, er den tiden da Den Hellige Ånd kan få peke på dagens oppgaver for oss.

Betydningen av «Brorskap» kan heller ikke understrekes for mye. Som kristen har en behov for å komme sammen, også utenom gudstjenestene, for å samtale videre om uløste spørsmål som man kanskje ikke synes man har fått tilfredsstillende svar på. Bibelgrupper og samtalegrupper er derfor et viktig skritt i riktig retning.

Også den siste av B’ene bør understrekes, fordi Brødsbrytelsen er en naturlig del av en kristens liv. Nattverden har to hovedsiktemål: 1) Fellesskapet med Gud og syndenes forlatelse. 2) Fellesskapet med andre kristne. Her trives Den hellige Ånd.

Hvis det skjer at vi som kristne holder oss borte fra  disse Åndens kanaler, da tørker vi faktisk Ånden ut, og dermed tørker kristenlivet ut. Og med det tørker fruktene ut. Og det som blir tilbake er bare tørr lære og teori om noe vi engang lærte. (Jevnfør fortellingen om den barmhjertige samaritan.)

Men hvis vi derimot gjør jevnlig bruk av disse midlene, vil Ånden bruke dem som redskaper til å bringe fruktene fram. Nettopp her er det nemlig hele hemmeligheten med Åndens frukt ligger. 

På denne bakgrunn er det da også lignelsen om vintreet og greinene må forstås, slik det kommer fram i Joh. 15. Det er ikke noe ved greinene i seg sjøl som gjør at de bærer frukt. Greinene tar seg ikke krampaktig sammen for å frambringe et resultat. Nei, de gjør ikke annet enn å være der de er, nemlig festet på treet. Og så er de åpne for den livgivende kraft og næring som strømmer fritt gjennom årene. Ved at greinene er der hvor de skal være, kommer frukten av seg sjøl. Slik er det også med Åndens frukt. Den er Guds verk gjennom Den Hellige Ånd og ikke vårt.

Mange spør: Må fruktene være synlige? Må jeg se dem selv?
Det er et spørsmål som det ikke er lett å svare på. For noen vil det å kunne registrere en viss framgang i forhold til tidligere liv, være en styrke og visshet om at Ånden er i arbeid. Og [det er] samtidig en trosvisshet om at man er et Guds barn som har Ånden i seg. Andre kan begynne å tvile på sin tro fordi de ikke synes å registrere noen frukt i det hele tatt. Da kan det være godt å minnes Jesu ord i Mat. 25, der han skiller geitene fra fårene på hver sin side og sier: «Jeg var sulten og dere gav meg å spise. Tørst – og dere gav meg å drikke, i fengsel, og dere så til meg osv.

Hva er det så de salige på hans høyre side svarer ham på dette? De svarer: Herre, når så vi deg sulten, tørst, i fengsel osv. og tjente deg? Alt dette hadde de gjort uten at de visste om det. Ånden hadde arbeidet det gradvis fram i dem, uten at de sjøl merket forandringen. Det vokste fram som en naturlig frukt a

Men så er det også kristne for hvem det er en stor fortvilelse at de ikke kan se none synlig framgang i forhold til det tidligere liv. Fruktene fra Gal. 5, 22, som fred, langmodighet og tålmodighet synes så aldeles uoppnåelig. Tvert om: Man synes at oppfarenheten og sinnet er akkurat like umulig å stagge som før. «Det følger ingen fred med meg,» sukker mange.

Her må man også ta med i betraktningen at noen mennesker er utstyrt fra naturens side med et lettere og mildere temperament enn andre. Derfor kan det ikke her være snakk om at det er en viss grense av helliggjørelse som man må overskride for å kunne bli godtatt. Det riktige må være dette: Å være på vei! Og der hvor det skapes fortvilelse og anger hos en kristen fordi «frukten» og framgangen tilsynelatende uteblir, der er det det beste bevis for at Ånden er i arbeid. Hadde ikke Ånden vært i arbeid, så hadde det heller ikke vært noen fortvilelse og nød. Og der hvor Ånden arbeider, der vil det alltid skje forandring. Lar vi ham bare få ar beidsro0m og arbeidsmuligheter med oss, vil han litt for litt meisle og støpe oss om. Det er å være på vei.

Men la oss i ett og alt ha dette for øye, at frelsens grunnlag og basis alltid bare er denne ene: Nåden alene for Jesu døds og oppstandelses skyld. Derfor er selve utgangspunktet for Åndens frukt dette: At Han har vist sin kjærlighet mot oss. «Vi elsker fordi han elsket oss først.» Nettopp her ligger hele poenget ved en ny kjærlighet». Ikke det at vi skal gjøre gode gjerninger for å bli frelst, men fordi vi er frelst.

Derfor er det et levende ønske hos meg: Må Ånden få fylle oss som tror på Jesus Kristus! Kun i Åndens kraft kan vi bære fram Kristusvitnesbyrdet med ord og i liv. Kun i Åndens kraft kan kampen tas opp mot den makt i oss som står Guds vilje imot. Bare Ånden kan vinne seier, ikke vi sjøl. Men det betyr igjen, at dersom Ånden skal bli levende og seire, da må vi sjøl dø.

Det er det som skjer hver gang vi åpner vår Bibel og folder våre hender i syndserkjennelse for nederlag og fall, og med Guds løfte om til givelse for Jesu skyld, igjen reiser oss frimodig opp og går glad videre. Hver gang det skjer er det noe ved «vårt eget jeg» som dør, og noe ved Ånden som seirer og vokser fram. Og slik er det Ånden får vokse i oss og herliggjøre Jesus Kristus for oss på en slik måte at vi får åpnet øynene for Hans kjærlighet, Hans tjenersinn og Hans offer for vår skyld.

Når det skjer drives vi ut til tjeneste, ut i kjærlighet til våre medmennesker, fordi Han elsket oss først. Her er det Han vil ha oss. Her er det Han trenger oss: deg og meg i den daglige tjeneste, på den daglige landevei.

Dette er Åndens frukt. Amen!



Luthers død

Luthers siste preik.
Reformatoren Martin Luther døyde 18.febr. i året 1546, berre 62 år gamal. Men han sette djupe merke etter seg. Ein treng ikkje vera overtydd lutheranar for å setja pis på denne mannen. Heile vår soge tok ei ny vending då.
  Det var særleg læra om å bli rettferdig for Gud ved tru på Kristus åleine som var grunntonen hans. I preiker og kommentarar og brev tok han det opp att: Du blir ein kristen ved berre å tru på Jesus. Me skal ikkje koma til han med ein sekk full av gode gjerningar. Me får koma slik me er, med tvil og vantru og synder av ulik slag – og be om frelse. Det får me utan betaling. Det kallast nåde.
  Grunnen til dette eineståande tilbodet er Jesu gjerning. Det er ikkje hans under og talar som gjer det. Slik Luther døyde måtte også Jesus døy. Men då Jesus hang på krossen tok han med seg all verda si synd og skyld. Han betalte for alt. Det er difor me kan gå fri.
  Har me takka han rett for det? Det skjer når me gir livet vårt til han.

Nils Dybdal Holthe.
(Ord for dagen i Haugesunds Avis 19.febr. 2015.)

fredag 23. januar 2015

S. O. S.


SOS.

  Det er det gamle naudsignalet som var og er brukt på sjøen når skipet er i naud. I morsespråket er det tre prikkar og tre streker og tre prikkar igjen. Om lag slik: … --- … SOS tyder: Save our souls – frels våre sjeler. Det kan og tyda: Save our ship - berg skipet  vårt. Mange båtar har blitt berga på den måten.

  I nyare tid  er det kome inn eit nytt naudsignal: May Day. Det har ikkje noko med maydagen å gjera. Det kjem av eit fransk ord som tyder: Kom og hjelp meg. Det er eit talesignal der ein ber om hjelp.

  Det er godt å få hjelp til havs eller i lufta. Og det gjeld at hjelpa kjem fram i tide. Då har eg tenkt på eit anna kallesignal: Det er bøna til Gud når ein er i syndenaud eller andre problem i livet. Dei kan koma før ein veit ordet av det.

  I slike stunder har me altså lov å senda ut ei bøn til himmelen. Det treng ikkje vera mange orda. Eit SOS er nok. Gud høyrer godt og han ser kvar sjel på jord. Ta kontakt med han!

Nils Dybdal Holthe.

(Andakt - Ord for dagen - i Haugesunds Avis 24. jan. 2015.)

fredag 16. januar 2015

Nåde 2.

All nådes Gud.
1. Pet. 5,10-12; 4,10.
Av NDH.


I 1977 kom det ut ei bok om Mawson som reiste til Sydpolen i 1913. Han kom til polpunktet, men på vegen attende fraus han i hel. Siste kvelden skreiv han og i dagboka si. Den vart funnen att seinare, og slik veit me korleis han hadde det. Boka om Mawson heitte: Landet utan nåde. Her var det ingen veg attende, ingen snarveg eller naudutgang. Mawson kom åleine att til båten.

I Guds rike heiter det derimot: Alt er av nåde. Nåde tyder gratis, ufortent, som gåve - av Gud. Difor talar Paulus om “Nådens evangelium” i Apg. 20, 24. For evangeliet er det Gud har gjort og gjer for oss.

Og han er ikkje sparsom på sin nåde. I kap. 4, 10 heiter det: Guds mangfoldige nåde. Her er mange slags nåde avdi det er mange slags vanskar for oss menneske. Det er som ein forretningsmann. Han har mange ting i hyllene sine som folk treng eller må ha. Og han har meir ute på lageret. Går det tomt i hylla, går han ut på lageret og finn meir. Det er alltid nok hjå Gud - av alle slag. Her skal me tala litt om nokre av dei mange sidene ved Guds nåde, om den sanne nåde som Guds barn står i.

1. Golgata
er det første, sjå 2, 24 og 3, 18 og 1, 18-19. Peter skriv tydeleg at me er kjøpt med blodet frå Golgata, og der bar han våre synder opp på korset og slik førte oss fram til Gud. Men menneska ville ikkje dette, dei spurte ikkje etter korset og ville ikkje ha den forsnong Gud ville gi. Og me fortente det heller ikkje.

For menneske vil etter si natur synda, ja, berre sydna. For natura er vond. Syndefallet i Eden, 1. Mos. 3, førte alle menneske på veg til fortapinga. I oss sjølve er me redingslaust fortapte, og Guds dom kviler over alle på jord.

Då kom dei gode nyheter: Ein annan vart dømd i vår stad.Utan hjelp frå oss og utan vår vilje gjekk han til korset. Det var faktisk heidningar som dømde han og slik var den ytre reidskapen til at synda vart betalt, sjølv om det er ein vanskeleg seiemåte. Slik var Golgata ein nådeshandling av Gud. Det som var umogeleg for oss, det gjorde Gud -på alle måtar.
2. Kallet
er det andre her. Kallet frå Gud til frelse og omvending er rein nåde. Det er ikkje sjølvsagt at me skulle fåhøyra om det. Tenk på dei mange millionar som aldri fekk høyra. Då er kallet stor nåde for oss.

Og me gjekk bort frå Gud. Det er oss alle han talar om i Luk. 15. Me er sølvpenningen som kom bort, me er den tapte sauen, og me er guten som gjekk ut i synda og øydela alt for oss sjølve. Men til oss lydde og ropet: Søk Herren medan han er å finna. Jes. 55, 6. Eigentleg kunne me ikkje det og ville ikkje venda om. Me var bundne i synda sine lekkjer og elska synda.

Då kom kallet - midt i syndelivet. Det var uventa og ufortent.
I Kineseren 1923 står ei lita forteljing - på leiarplass. Ei kristen enkje dreiv ein liten butikk i ein småby. I bakrommet hadde ho eit lite kontor der ho førte bøkene og skreiv rekningar. Vesle Hans var son hennar, og han hadde ofte sett mor skrive. Ein dag fann mor ein liten lapp på tallerken sin der det stod: Frå Hans til mor. For å ha bore ved og kol - kr. 0,50. For å ha gått ærend - kr. 0,50. For å ha vore snill - kr. 0, 35. I alt kr. 1, 35.

Mor tok desse pengane og gav Hans og han tok mot og var glad. Ei tid etter fann hans ein lapp på sin tallerken. Der stod: Frå mor til hans. For hus, klær og mat i 10 år - ingen ting. For pleie og stell i 10 år - ingen ting. For omsorg og kjærleik i 10 år - ingen ting. I alt: Ingen ting.

Då ga Hans penagne attende til mor og sa: Eg kan ikkje behalde dei. Det eg har gjort for deg, er ingen ting mot det du har gjort for meg.

Slik er nåden. Frelse er det Gud har gjort - me har ikkje gjort noko som helst.
Eg nynnar ofte på ein song: Å, jeg undres hvorfor Jesus stanset meg og opp meg tok. Han forlot meg alle synder, skrev mitt navn i livets bok. - Slik er det. Eg kan ikkje stoppa å undra meg over dette: Kvifor fekk eg kallet, eg ein av dei få i mi bygd og mellom dei eg gjekk på skulen med. Kvifor stansa du meg? Det var nåde.

3. Guds bevarande nåde
er det tredje. Dei gamle tala om det. Han vil sørgja for oss i alle ting. Og Peter seier her: Han skal grunnfesta dykk, stadfeste og styrkje dykk. Han skal gjera oss faste slik at me byggjer på ordet og ikkje på oss sjølv eller det me føler. Dette har og blitt ei undring i mitt liv etter som åra går: At han fekk berga meg gjennom denne vonde verda. Her var mange fårar og freistingar. Det var ikkje mi forteneste. Det var eit under at slikt kunne henda.

Paulus seier til dei eldste frå Efesus i Apg. 20, 32: Nå overgir eg dykk til Gud og hans nådes ord. han kunne ikkje gjera meir. han hadde tala og formant. Nå la han dei over på Gud og hans ord og visste: det var nåde om dei nådde fram. Det må ofte ein talar gjera når han reiser frå bygd og by. Han gir folket over til Gud.

Etter ei kort tid med liding, sa Peter. Me må rekna med tronge tider som kristne. Aldri lova han berre sol og sumar. Jesus sa: han ber ikkej at Gud skal ta oss ut or verda, men at han varar oss gjennom verda. . For i verda har me trengsle, men han har vunne over verda, Joh. 17 og 16.
Mange lir av depresjonar nå, og dei kan ha mange årsaker. Me bør går til lege og spesialistar i slike høve. Dei kan hjelpa i mange høve. Likevel må me spørja: gløymer ikkje folk Gud midt i dette? Har du fått kvila i nåden, og tru at Jesus bevarer deg i alt? Stirer du på bylgjene i og omkring deg som Peter? I Mat. 14, 30 står det: Peter såg på uværer - og vart redd. Då sokk han. Den bevarande nåde seier: Sjå ikkje påproblema. Tenk på den Allmektige. Han har nåde nok, også i din situasjon. Då blir vanskane mindre enn nåden.

Salme 34, 5 seier: “Eg søkte Herren, og han svara meg, han fridde meg frå alt det som skremde meg. Og I Hebnr. 4, 15 står det: Me har ein øvsteprest som “kan ha medynk med oss i vår veikskap”, avdi han er prøvd i alt og kjenner oss heilt igjennom.

Me fell og syndar på mange måtar. Me har igrunnen stor ulyst til Guds ord og hans rike. Då er det godt å kunne syngja nr. 463: Rekk meg, o Jesus, din hjelpende hånd, når jeg er trett på min vei...- Lær meg å synge om Frelserens sår selv når det går meg imot.

4. Tenesten
er og nåde. Peter seier her: Han skal dyktiggjøre deg. Når han gjer det, er og heile æra hans. Me ikkje noko av og i oss sjølv. Me kan ikkje tena Gud rett slik me er sjølv. Og me fortente ikkje å få tena han, vinna nokon, vera lys eller gjera noko som helst i Guds rike. Det kan vara oss frp hovmod og det kan gi frimod. Hvis tenesta er nåde, kan alle gå. Då krev han ikkje kvalifikasjonar av ypperste slag. Han ber oss berre vere lydige til kvar tid.

Det gjeld misjonæren og predikanten. Og det gjeld kva ein på heimstaden sin, her i bedehuset, i forening og misjonslag. Vil du vere med? Det er heile kvalifikasjonen han ser etter. Så utrustar han kvar ein med spesielle gaver etter som han treng det. All nådes Gud har kalla, då gir han og all nåde til dei som er kalla.
Songaren sier dette slik: Det er bare nåde å give sin tid og sitt liv i hans hånd. det er bare nåde å være et redskap i Mesterens hånd.

5. Himlen
vert den siste nåde. Eg er viss om at me ser meir av nåden i det øyeblikk me stig inn porten enn me såg heile livet. Då vil me sanna: Det er nåde at eg får stige inn her. me opplever det Paulus skriv til korintarane: Det auga ikkje såg og øyra ikkje høyrde, og det som ikkje kom opp i noko menneskehjarte, det har Gud etla til dei som elskar han. 1. Kor. 2, 9. Dette ordet vert sanning her i livet i et godt samliv med Jesus. Men fullt og heilt vert det sanning i æva. Då opplever me noko me aldri drøymde om her på jord.

Det er målet for kallet: til sin evige herlegdom. Det kan kome liding på vegen dit, men det vert og nåde i lys av målet lenger framme.

Er det ditt mål? Har du funne fram og sessa deg like inn i nådens evangelium? Kallet lyder ennå. Det står ved lag det Meisteren gjorde. Den heilage byen har plass for deg og. Åp. 21, 1-2.

6. Men: Fortapinga
for dei som ikkje tok imot - det er landet utan nåde. Helvete er eit nådelaust rike, eit evig isøde borte frå Guds godleik og nærleik. Eg tenkjer med gru på alle dei som ikkje har fått teke imot i tide. Livet er kort, anledningane kan bli få. Difor må me nytta dei som er. Du får ingen anledning etter døden. Nåden endar med livet. Difor er det rett å seia: Grip anledningen nu, ja grip anledningen nu. O sjel som er her, kanhende det er, den siste anledning du får.

Må Gud signe oss til å vera der det er nåde i nådetida.

Guds løfter.


Løfter.


NDH.

Hebr. 10, 23.
”Han er trufast som gav løftet.”

Å gi løfter krev eigentleg truskap. Det ligg i sjølve ordet. Ein lovnad eller løfte er ord me seier som me tenkjer å halda. Det ligg ei plikt i det. Me sviktar nok ofte her, både for Gud og menneske. Og det er vår skam. Det kan plaga oss netter og dagar i årevis. Somme ting vert me aldri fri.
Gud sviktar aldri. Om me er trulause, er han trufast, står det. 2. Tim. 2, 13. Dei som har tald løftene i Bibelen, seier det er om lag 40.000 løfter der. Mange var til Israel, til Abraham, Moses og David og andre. Men Bibelen er gitt til oss alle, difor finn me ei rekke løfte som gjeld oss kristne.
Alt er samla i Jesus, der får me sjå oppfyllinga av dei. 2. Kor. 1, 20: Så mange som Guds lovnader er, i han har dei sitt ja og ved han sitt amen. Det er utruleg kor mykje godt Bibelen har. Dei som ikkje les i Skrifta, kan ikkje skjøna det. Dei har ikkje undersøkt det sjølv.
Luther sa ein gong: Ikkje noko er meir dyrebart i Skrifta enn Guds løfte. Dei held oss oppe og trøystar oss i all anfekting. Om Sara står det i kap. 11, 11: Ho heldt Herren for trufast som hadde gjeve lovnaden. Det er ei god innstilling og tanke.
Her skal me berre ta nokre få slike løfte som gjeld oss.



1. Lovnad om frelse.



For ein syndar er det det største i Bibelen. Gud har lova at menneska kan bli frelst. Og det ligg eigentleg på to plan. Same dag som syndefallet hende i Eden, sa Gud at ein skulle knusa slangen sitt hovud. 1. Mos. 3, 15. Det er profeti om at Kristus skulle sigra over Satan og synda. Då tida var mogen (fullkomen) til det, skulle Guds Son koma til jord. Gal. 4, 4.
Då fekk det fortapte menneske von. Ei stjerne var tent over syndeverda. Det var ein lovnad om oppreising som vart fullbyrda på Golgata. Langfredag er oppfylling av dette frelsesløftet. ”Opp på Golgatas dunkle høyde mørkhetens fyrste til fektning drog…” Jes. 7, 14 og 53, er andre slik lovnader som Jesus oppfylte.
Den andre delen av dette løftet er t. d. Jesu ord i Mat. 11, 28: Kom til meg alle de som slit og har tungt å bera, hjå meg skal de få kvila. Eit anna slikt ord er Johs 6, 37: Den som kjem til meg, vil eg så visst ikkje visa bort.
Alt dette er sterke ord om frelsesløftet. Farisearane såg at det vart oppfylt i Jesus. Dei sa t.d. i Luk. 15, 1f: Denne mann tek imot syndarar. Sannare kan det ikkje seiast. Slik talar Bibelen. Jesus vil at du skal bli frelst! Han vil tilgi di synd, gløyma fortida og skapa nytt liv i deg.
Johannes skriv i første brevet sitt: Dette er lovnaden han lova oss: det evige livet. 1. Johs 2, 25. «De røde blodsdråper fra Golgata roper om nåde og frelse for deg.» Og dette har han tenkt å halda! Men du må ta imot, opna deg og seia: Ja, takk.
(Meir skal me ikkje seia om dette her.)


2. Lovnad om å bli bevart.



Ein som kjem til Jesus, får både tilgjeving for synda og kraft til å leva vidare som ein kristen. Jesus frelser og tilgir – og er med oss kvar dag. Det er garantien han gir oss. Han frir oss frå stormane i livet og leier oss trygt gjennom det som kjem.
Det er ikkje utan problem å vera kristen. Men me har ein lovnad med oss som andre ikkje har. I misjonsbodet lyder det til slutt: Sjå, eg er med dykk alle dagar… Mat. 28, 20. Og det gjeld ikkje berre misjonæren som reiser til andre land. Det gjeld alle som lever med Jesus.
Jesus sa i Johs 10, 28: Og eg gjev dei evig liv, dei skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal riva dei ut or mi hand. Og Paulus seier at evangeliet er ei Guds kraft til frelse, Rom. 1, 16. Og den gjeld ikkje berre den dagen du vart eit Guds barn. Den gjeld kvar dag. Du har same kraft frå Gud i evangeliet nå som den første dagen du var kristne. Salme 23, 2 har det same: Han leier meg, seier David. Slike lovnader vil Herren halda, du kan kvila på dei.
Ei jente kom heim etter eit møte der ho hadde gjeve seg over til Gud. Då gjekk ho inn på soverommet til foreldra og sa stilt: Eg har fått fast fylgje. Og dei tenkte nok at det var ein ny verson som skulle koma inn i heimen deira. Men ho la til: Eg har fått Jesus som min Frelsar.
Og det var det beste bodet dei kunne få den kvelden.
Han går ved min side og leder min gang, han blir ikke trett, han som jeg….


3. Lovnad om at Jesus kjem att.



Han har sagt at han vil koma attende til jord og henta alle sine heim. Då er me evig frelste. Difor er framtida vår lys.
Kva hjelpte det om eg vart frelst her på jorda – om ikkje eg hadde meir etter døden? Me er meir enn dyr. Me har ei evig sjel.
Det står mykje i Bibelen om dette. Nokre har rekna gjennom alle slike lovnader, og kom til om lag 318 i NT. Då er det viktig når det er sagt så ofte. Og dei siste ord i Bibelen er om dette: Kom, Herre Jesus. Ja, eg kjem snart. Åp. 22, 20.
Gud er trufast. Han gav lovnader om frelse, bevaring og atterkome – og mange andre. Dette siste er eg glad i. Han kjem att ein dag. Då blir alle dei truande rykt bort. Det vil ikkje vera att ein einaste sann kristne på jorda då. Den kristne sjåføren blir plutseleg borte. Butikkdama står og ekspederer – og så er ho ikkje der meir. To skal liggja i same seng, den eine vert borte ei natt eller kveld – den andre må vera att.
Paulus skriv om at dei truande skal rykkjast opp i skyer opp i lufta for å møta Herren. 1. Tes. 4, 16. Då kjem det ei sky frå mi bygd. Dei truande vert samla saman – frå kyrkjegarden og havet utafor og dei levande – og Herren tek dei heim til himmelen. Ei sky frå andre byar og bygder, skyer frå Afrika og Asia og Amerika. Alt Guds folk er borte. Det er berre slik, anten me likar det eller ikkje.
Det blir eit veldig møte. Jesus er hovudtalar, han les opp fridomsbrevet og ynskjer oss velkomne heim.
«Vi skal møte ham i skyene – herlighet stor, når vi løftes ifra land og byene, farvel, farvel da jord!»
Blir du med då? Det er ennå tid, og Jesus er redningen. Kom difor i dag.

 

torsdag 15. januar 2015

Nåde.


Nåde 1.

Av Nils Dybdal Holthe

 

Eg hugsar ein talar sa det slik for mange år sidan: Nåde er det fryktelegaste ordet i Bibelen! Eg stokk med det same. Kva meiner han med det? Eg tykte det var eit godt ord.

 

  Svaret var greitt: Det viser at eg er ein fordømt syndar som ingen ting kan. Det er berre dei som dømde som kan få nåde. Ja, det visste eg, og slik var eg og. Eg trong denne nåde.

  Kanskje dette ordet vert misbrukt meir enn mange andre. Det kan brukast til å dekka over og skjula mykje. Men skal nåde vera verkeleg nåde, må det ha vore eit oppgjer med erkjenning av skuld først. Den som får nåde, har stått for Gud med heile seg med visse om at han ikkje fortener noko. Guds Heilage Ande har avkledd han alt hans eige. Han står ribba framfor Gud og veit han fortener den strengaste dom.

  Ordet nåde finn me mange stader i Bibelen. Me skal ta for oss nokre  sentrale bibelvers nå. Dei kan visa oss noko vesentleg ved kristen tru og liv.

 

1. Frelst av nåde. Ef. 2,5 og 8.


Dette er eit grunnomgrep for alle kristne. Det er ikkje tal på dei gonger nokon har stått fram og vitna om dette. Dei hadde ingen ting i seg sjølv. Dei måtte få alt – det såg dei til slutt. Og då blir nåden stor. Mi frelse kjem berre frå Gud og hans Son. Og så syng me: «jeg er et intet, men Jesus er alt. Takk skal han ha for det!»

  Det er når me ser dette og får tru at det gjeld ikkje berre alle dei andre, men nett meg, at eg vert glad og trygg. Eg har fått nåde hjå Gud. Han har frelst meg. Då ligg takken så nær.

  Og så var det ved trua me fekk del i nåde og frelse. Ikkje mine eigne gjerningar eller eit nokonlunde bra liv. Nei, ved tru. Me fekk klynga oss til Jesus som hjelpelause og fattige syndarar. Nett då frelste han oss.

2. Nåden er stor nok. 2. Kor. 9, 14 og 12, 9.


Me veit at han har frelst mange andre. Me har møtte store syndarar som fekk koma. Til og med ein røvar fekk koma inn i Guds rike ved krossen langfredag. Men gjeld det alle?

  Når eit menneske møter Gud, ser det på seg sjølv på ein ny måte. Etter kvart sinn alle gode gjerningar bort. Det vart liksom ingen ting att av dei. Paulus kjende seg som den største syndar på jord, 1. Tim. 1, 15. Og det er faktisk ei erfaring som mange andre også har. Kanskje er det slik for alle i møte med den heilage Gud. Me er ikkje lenger berre den «nest-største» syndar. Det blir som i songen: Me ser oss «svart og urein» i møte med det heilage.

  Det er då me tenkjer: Er det frelse og nåde for meg?

  Då ser me i Guds bok: Me er frelst «etter rikdomen av hans nåde» Ef. 1, 7. Det er ikkje lite nåde i Guds rike. Han har eit stort lager som alltid er fullt. Der er nok for deg og!

  Gud seier det er nåde over nåde. Joh.1, 16. Dette er eit flott uttrykk. Og det kan omsetjast med: Nåde i staden for nåde, eller nåde på nåde. Det tyder at me kan ikkje bruka opp nåden. Me har ikkje ein konto hjå Gud med ein viss sum nåde. Han har eit rikt lager.

3. Nåden er større enn synda. Rom. 5, 20.


Det ver mykje vondt og synd i verda i dag. Det ser me i alle krigar og åtak som har vore, på heile land og einskildgrupper. Og me kan undrast: Er det nåde nok mot så mykje synd? Tenk på kor mange menneske som lid på grunn av andre menneske sin vondskap. Der er born og gamle og hjelpelause og ganske vanlege folk midt i arbeidet og livsgleda som blir pinte og plaga og drepne. Er det nok for alt det?

  Så må me tenkja på korleis mange menneske handlar mot Gud. Dei bannar og talar vondt om vår Herre og Gud. Her er folk som stiller spørsmål ved om det finst nokon Gud. Og dei spør om det er ein Gud vi bør ta på alvor når han tillet så mykje vondt i verda. Alt dette er hån mot den Allvise og Heilage Gud i himmelen. Kan Han tilgje og frelsa dei? Er nåden større enn alt dette?

  Då seier Ordet. Der synda vart stor, vart nåden endå større. Det er eit forunderleg ord. Og det viser at Guds nåde og frelse har ingen grenser den vegen.

4. Nåden er Jesus. Joh. 1, 17.


Lover og bud og regler for livet fekk Moses på Sinai. Og dei er gode og nyttige for oss menneske. Men ingen blir frelste ved å halda dei – om du så maktar det! Lova hadde si tid for jødane. Men lova har prinsipielt ingen nåde og heller ikkje kraft til å leva rett. Har norsk lov dømd ein mann til den hardaste straffa (før var det dødsstraff), kan ikkje lova benåda han. Fangen kan faktisk søkja om å få nåde av kongen. Men kongen er suveren til å seia nei eller ja.

  I den åndelege verda er Jesus kongen. Han har all makt. Mat. 28,18f. Det var han som kome med nåden, og han kjøpte frelsa for alle folk ved døden på krossen. Då vart alt fullført. Difor må me koma til han for å bli frelst. «Du kjem ikkje utanom Jesus, om du inn til livet vil gå,» song Trygve Bjerkrheim i 1956. Og det er berre Jesus som har nåde. Difor skriv Paulus til dei kristne i Rom: «alle – vert rettferdiggjorde ufortent av hans nåde ved utløysinga i Kristus Jesus,» Rom. 3, 24.

  Det er i Jesus du finn nåden. Han er nåde – og sanning. Jesus er sanninga, og han gir oss det sanne liv og vil me skal leva i sanninga.

 

5. Forgjeves nåde.


Det er åtvaringa til oss. Skal biletet bli nokonlunde fullstendig, må det vera med. Paulus skriv om det to gonger, begge gonger til den same forsamlinga – i Korint. I det første brevet til dei seier han mot slutten om seg sjølv: «Av Guds nåde er eg det eg er, og hans nåde mot meg har ikkje vore til fånytte (forgjeves)» 1. Kor. 15, 10. Her seier han at det hadde lukkast for Gud å frelsa han og bruka han i livet – og at alt var nåde.

  Men han seier også underforstått at det er mogleg – nåden kan bli til fånytte. Det åtvarar han dei same kristne til i andre brevet: «Vi formanar dykk og at de ikkje tek imot Guds nåde til fånytte» 2. Kor. 6, 1. Det blir ein tragedie.

  Puritanaren Matthew Henry seier om dette verset: «Det vil bli forgjeves for oss om me ikkje trur det og føyer seg etter det.» Det blir altså til fånytte dersom me ikkje tar imot frelsa ved tru. Både i Korint og i Galatia stod die i fåre for å blanda gjerningar inn i frelsa. Då dårar dei seg sjølve. (MacArthur). Og då var alt forgjeves. Då forkastar me i røynda Guds nåde (jfr. W. Barclay). Difor oppmodar Paulus dei til å ransaka seg sjølve om dei verkeleg er i trua. 2. Kor. 13,5.

 

Så er det den enkle truskapen mot Jesus og evangeliet som gjeld. For det er eit «Guds nådes evangelium» me har (Apg. 20,24). Det vil me halda fast ved.