Vår gamle natur og nåden.
Alle mennesker har fra fødselen en natur som er ødelagt av
synden. Det er derfor vi ikke kan frelse oss selv. Men ettersom den gamle natur
(«kjødet») er ganske mektig og full av kraft, skaper den også vansker for oss
når vi skal bli frelst. For kjødet har sin egen mening om hvordan det skal
skje.
Kjødet kan gjerne høre evangeliet. Men det legger noe annet
i evangeliet enn Bibelen. For kjødet vil ha hjelp av evangeliet til å klare det
selv. På den måten vil et kjødelig menneske rettferdiggjøre seg selv – med Guds
hjelp. Derfor ber de mye om kraft til å klare det. Det kan til og med be om
nåde. Og her ser vi noe underlig. For med nåde «mener det at Gud skal legge sin
kraft ned i dets natur, omskape den og forbedre den» (Øivind Andersen).
Det naturlige menneske (etter syndefallet) kan gjerne
beklage enkeltsynder og alt det onde i verden. Det kan til og med innrømme at
det er noe, ja ganske mye ondt hos oss mennesker. Men det kjødet ikke vil er å
stille seg inn under Guds dom over seg selv. For da blir ikke bare enkeltsynder
dømt. Da blir alt i meg lagt inn under synden på en måte. Alt i meg, det jeg er
og det jeg har gjort, blir dømt som synd. Det er da et menneske kjenner seg
fortapt. Og det er det siste kjødet vil. Det verken kan eller vil følge Guds
lov og vilje (Rom. 8, 7).
For når vi står for Gud som fortapt, kan vi ikke gjøre noe
som helst for å nå himmelen. Da er vi som salmedikteren Landstad sier: «Jeg
står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned. For jeg ser min
synd at den er stor i tanker, gjerninger og ord. Det meg igjennom hjertet skjær.
Og Gud, meg synder nådig vær.»
Da får plutselig ordet nåde en ny og annerledes klang og
betydning. Da er det ikke hjelp til selvhjelp. Det vil alle religiøse mennesker
ha. Men da er nåden den eneste utvei. Alt er stengt. Da er du som røveren på
korset. Han irettesatte den andre fange og sa: Vi får igjen hva våre gjerninger
har forskyldt. Luk. 23,41.
Å ta imot Jesus (Joh. 1, 12) blir da ikke å bestemme seg for
å følge Jesus eller ha ham som sin venn. Da blir det å si farvel til hele seg
og ale det «gode» vi tror vi har gjort. Vi ser at vi ikke eier noen
rettferdighet. Vi mangler ikke noe her og der, men vi mangler alt. Da får vi se
i Bibelen at Gud har en gave til oss, nemlig en ny og annerledes rettferdighet,
fullstendig hvit og ren i alle deler. Ikke en eneste flekk kan du skimte, for
den er guddommelig. Slik er det fordi Jesus gikk til korset. Der skjedde det.
Da får vi også en ny natur som er etter Guds vilje og som lever ved siden av
den gamle. Men det er en annen historie.
Den som da sier farvel til det gamle menneske med dens løgn
og hykleri, vil få en ny og himmelsk glede, et nytt liv og et herlig mål for
livet der framme. Alt har han i Jesus. Og da synger som en ukjent forfatter har
skrevet:
«En underfull Frelser
er Jesus for meg,
Han kjente den nød
jeg var i.
Min straff og min pine
tok Jesus på seg,
Og jeg som var
skyldig, gikk fri.»
Nils Dybdal-Holthe.
