onsdag 30. desember 2009

Et nytt år!

Ved årsskiftet.

.

Et årsskifte er alvorlig, selv om alle dager er like. Men vi tenker mange tanker en slik dag, og noen gir også løfter. Mange blir fort glemt, men la oss likevel tenke gjennom det gamle og det nye år.

.

1. Blikket bakover.

Først tenker vi og ser bakover. Da ser vi det som var – av gjerninger og forsømmelser og feilgrep vi gjorde. Nyttår er tid for ransakelse og regnskap. Da blir det lett anger og tårer og gråt over synder og mangler i vårt eget liv. La oss begynne der.

.

For en sann kristen fører det til bønner om nåde og tilgivelse. Vi har nok bedt om det før, men ved et årsoppgjør dukker det gjerne opp i minnet noe som var glemt. Et Guds barn må gå til sin Frelser med alle ting. Da har vi løftet om blodet som renser oss fra all synd! 1. Joh. 1, 7.9.

.

2. Framtida.

Ved denne tid retter vi gjerne blikket ekstra mye framover også. Mon tro hva som ligger der og hva vi har i vente i det nye året. Da formes en bønn i vårt hjerte om ledelse og vilje til å leve et bedre liv enn det som var dette året. Herren venter gjerne et større offer av oss og en mer trofast og ydmyk tjeneste.

.

Kanskje noen av oss også skal møte døden i det nye året. Vi vet ingen ting om det. Da er det godt å kunne si med den gamle speiderhilsen: Alltid beredt! Og det kan vi være i Jesu navn og for Jesu skyld.

.

3. Nåtiden.

Vi har bare nu’et, dagen i dag. Derfor må vi benytte den. Da vil vi takke – først og fremst vår Gud og Frelser for hans usigelige nåde og miskunnhet. Vi kan ikke gå et steg alene. Så vil vi takke hverandre for hjelp og støtte i dagliglivet og i det åndelige. La oss ikke glemme å takke være kjære for året som gikk.

.

Da blir det også glede og lovsang. For Jesus var med hver dag hele året. Mat. 28, 20. Og han er hos oss nå. Vi kan fryde og glede oss over frelsen full og fri.

.

4. Håp.

Nyttår er også en håpets tid. Vi har lov å håpe på bedre tider, selv om det ser mørkt ut mange ganger. Ordet sier at Guds rike skal seire til slutt. La oss ikke glemme det. Det finnes et sterkt lys midt i mørket. Jeg er verdens lys, sa Jesus. Og der vil vi vandre i året som kommer. Og da ser vi fram mot gjenkomsten og den evige dag hjemme hos Gud. Amen.

.

Nils Dybdal-Holthe.

lørdag 21. november 2009

Frafall - 4.


5. Evig trygghet.

.

Vi kan ikke tale om frafall uten å komme inn på den læren som ofte kalles ”en gang frelst – alltid frelst”. Tilhengerne av denne lære bruker forresten ofte en annen betegnelse: ”Den evige trygghet”.

.

La oss først si at disse troende har mange gode sider ved sin forkynnelse. De har ofte dyp innsikt i Guds ord på flere områder og har mye å gi tilhørerne. Men på dette punkt vi taler om her, kan vi ikke følge dem. Hovedstrømmen i den lutherske kirke har heller ikke fulgt deres linje her.

.

Vanligvis forbinder vi læren om ”evig trygghet” med bevegelsen ”Plymouth-brødrene”, også kalt ”brødrene” og ”darbyister”. Det siste navnet har de fått etter sin mest kjente læremester, John Nelson Darby (1800-1882). Det er flere greiner av denne bevegelsen, noen er ”åpne” og andre ”lukket”. De siste er de strengeste på noen områder.

.

En læresetning i denne bevegelsen er blitt uttrykt slik: Hvis et menneske en gang er blitt omvendt, gjenfødt av Gud og slik virkelig er frelst, kan det menneske ikke falle fra og gå fortapt. Noen blir det uttalt og skrevet med andre ord og uttrykk. Men det sies så klart i mange bøker og skrifter, også på norsk, at det kan ikke misforstås. Det kommer også fram i mange prekener.

.

Bibelsitater som omtaler frafall, blir omtolket etter et bestemt mønster, som vi skal se på senere. Vi skal også ta fram noen skriftsteder som ofte blir brukt som ”bevis” for læren om ”den evige trygghet”.

.

Noen predikanter og skribenter kan stå som eksempler her:

.

H. A. Ironside.

Han døde i 1951 og var kanskje en av de mest berømte ”lærefedre” i første halvdel av 1900-tallet. Han talte f. eks. om dette emnet i Chicago 24. april 1934. Talen er utgitt som brosjyre under tittelen: ”Den troendes evige trygghet”. Når en tale blir utgitt i skriftlig form som her, er det uttrykk for at emnet er viktig og bør publiseres for et større publikum.

.

I talen sier Ironside bl. a.: ”Når vi taler om den troendes evige trygghet, mener vi at når en synder er blitt født på nytt ved Ordet og hans Ånd, i samme øyeblikk som han mottar et nytt liv og en ny natur, er blitt delaktig i guddommelig natur, når han er blitt rettferdiggjort fra enhver anklage innfor Gud, så er det absolutt umulig at det menneske noen gang igjen skulle bli en fortapt sjel”(uthevet her. Norsk utgave s. 5).

.

Ingen kan misforstå dette. Her sier han at en sann kristen ikke kan falle fra Gud og gå fortapt. Dette er et fremmedelement i norsk kristenliv og bør ikke få mer innpass.

.

R. E. Harlow.

Dette er en annen av deres lærere, og han ga ut et bibelstudiekurs i 1968, ved navn ”Basic Bible Doctrines”. I denne kortfattede troslære sier han under avsnittet om frelsen følgende: ”En av de mest beroligende læresetninger i NT, som dessverre ikke blir talt om endog av ærlige og oppriktige kristne, er læren om at når et menneske en gang er blitt frelst, kan han aldri mer gå fortapt (understreket her). Dette kalles ”de helliges utholdenhet” eller mer alminnelig ”evig sikkerhet”. Å vite at man er frelst er visshet; å vite at man er frelst for alltid, er sikkerhet” (s. 145).

.

Denne distinksjonen er ganske vanlig. Vissheten er et slags første trinn på veien. Et høyere og mer fullkomment stadium er sikkerheten. Den inntrer når man innser at Gud allerede nå har plassert oss i himmelen. ”Vi er allerede i himmelen,” som en forkynner sa.

.

Arthur W. Pink

Har i virkeligheten den samme lære. Blant hans mange gode bøker står ”Eternal Security” i en særklasse. Selv om han der forsikrer oss om at han ikke har noen ”sympati med den nakne og ukvalifiserte erklæring ”engang frelst alltid frelst” (s. 11), kommer han til det motsatte resultat senere. Han sier om den evige sikkerhets natur (s. 29): ”Hva Skriften lærer er at det har aldri vært og aldri vil bli noe slikt som et totalt og endelig frafall hos en som virkelig har omvendt seg og hatt tillit til Kristus.”

.

Med ”et totalt og endelig frafall” kan her ikke bety noe annet enn det å fall fra Kristus og gå fortapt når det dør. Men en slik lære kan ikke underbygges med Skriften.

.

John L. Bray

Er en annen som utvetydig forfekter denne lære i USA. Han sier frimodig: ”Jeg er fast overbevist om at Guds ord lærer at når et menneske en gang er blitt frelst, vil han forbli frelst for alltid – at han ikke behøver å ha noen frykt for å miste den evige frelse som Gud gir ham” (Once saved, always safe, s. 1.). Og det er nettopp den siste setning her som gjør at vi ikke kan la en slik lære gå upåtalt. Gud vil ikke at vi skal frykte. Evangeliet trøster oss tvert om med all god trøst. Men den frykt skal ligge i oss så lenge vårt hjerte slår her på jorden: Vi kan, ved Satans list, komme bort fra Gud og gå fortapt. Jfr. Jer. 32, 40.

.

Med disse sitatene kan vi slå fast at en del kristne fullt og helt og fast tror at frafall er umulig. Noen av oss tror at denne forkynnelse kan bli farlig for vekkelseskristendommen og misjonsarbeidet. Når troen ikke lenger er en kjempende tro, blir den lett selvtilfreds og egoistisk.

.

Og selv om vi ikke tenker på mulige følger av en slik forkynnelse, tror vi den er ubibelsk, slik vi har forsøkt å vise i det foregående. (Merk at jeg ikke her taler om disse predikantenes personlige gudstro. Det er ikke vårt ansvar å bedømme det. Det gjør Gud i sin tid.)

.

Hvilke grunner og bibelord anfører så tilhengerne av denne lære for sitt syn?

.

Bibelen blir flittig brukt til støtte. Et godt stykke på vei kan vi være enig i tolkingen av dem. Denne gruppe kristne har utvilsomt funnet et viktig poeng når det gjelder talen om de troende trygghet i Gud. Denne side ved troslivet er nok for lite kjent for mange kristne. Det vi reager er på er to ting: Først konklusjonene de drar av mange ”gode” bibelord, og det vi vil kalle omtolkinger av andre bibelord.

.

Først litt om konklusjonene.

Når Bibelen taler om visshet og trygghet for Guds barn, blir det av noen framstilt som ubetinget i den forstand at det vil skje automatisk. Begrepet (ordet) nåde brukes i denne forbindelse. På samme måte som vi blir frelst betingelsesløst av nåde for Jesu skyld, skal vi også bli bevart av nåde. Gud skal gjøre det uavhengig av oss. Gud har sluttet å regne med oss i alle ting, sier de.

.

Rett forstått kan dette være bibelsk, og en vidunderlig sannhet for sjelen. Vi skal ikke ta noe bort fra det. Men man overser en viktig sak. Selv den betingelsesløse nåde har en forutsetning. Vi ”må” bekjenne synden og ta imot nåde. Den bevarende nåde er også slik. Gud bevarer oss uforskyldt, men det forutsetter at vi følger ham og ikke med vilje forlater vår frelser.

.

Det andre vi skal nevne er det vi kaller omtolking av bibelvers. En gjennomgangstone er dette: Alle vers som taler om frafalne i Bibelen, blir tolket (forstått) slik: Disse menneskene har aldri vært frelst, men var bare navnkristne. Og Kristus har aldri lovet å bevare dem!

.

En annen måte å bruke enkelte bibelvers på er å fremheve forskjellen mellom vårt samfunn med Jesus og vår forening med ham. På engelsk brukes ordene: communion og union. Det forstår de slik: Når vi blir frelst (gjenfødt), blir vi forenet med Kristus, og det kan aldri brytes eller oppløses. Når de kristne synder (for det gjør de), blir ikke foreningen med Jesus brudt, bare vårt samfunn med ham blir forstyrret. Med samfunn forstår man her at vår kjærlighet til Gud kan bli kald og sløv. Men om den sløvner, brytes altså ikke forbindelsen med Kristus. Den blir der alltid – av nåde. Og der handler Gud suverent.

.

Her er det også på sin plass å nevne ordene ”stilling” og ”tilstand”. Rett forstått kan de klargjøre vårt forhold til Gud. Men blir de ikke nøye forklart, kan de lett tas til inntekt for den læren vi omtaler her.

.

Vår stilling er det vi er for Gud. Vår tilstand er det vi føler og opplever i troslivet. Nå er det slik at vårt følelsesliv ikke kan påvirke vår stilling hos Gud. Det står fast. Men det kan vår synd! Blir ikke den gjort opp, vil den bryte forbindelsen med Gud. Det er syndens natur. Og det må vi alltid få klart fram i forkynnelse og vitnesbyrd.

.

6. Argumenter for ”evig-frelst-læren”.

Vi skal nå forsøke å samle noen argumenter som blir brukt til støtte for læren om at når vi en gang er blitt frelst, kan vi ikke falle fra og gå fortapt.

.

a) Forsoningen.

Læren bygger på en spesiell tolking av forsoningen. Den er så fullkommen at ingen som tar imot den, kan miste den. Her henviser en ofte til Hebreerbrevet som setter Jesu offer i kontrast til jødenes mange ofringer i tabernaklet og senere templet. Jesu offer gjelder våre framtidige synder så vel som våre gamle. Jesus har for alltid gjort oss fullkomne. Hebr. 10, 14. Det betyr ingen ting om vi er trofaste eller ikke. ”Vi er evig frelst fordi Kristi offer forblir,” sier Ironside.

.

Her er noe rett. Forsoningen gjelder alle mennesker og alle synder. Det er også luthersk bibelforståelse. Men synden må bekjennes for Gud, eller blir den ikke tilgitt. Legg merke til at 1. Joh. 1, 7-9 er skrevet til frelste mennesker. Ingen kommer til himmelen med utilgitte synder.

.

En annen sak er at læren om den evige trygghet egentlig bygger på en reformert (kalvinsk) forsoningslære som for en del går tilbake til kirkefaderen Augustin. Da Jesus døde, sier de, ble han en soning for de utvalgte, de som kom til å ta imot frelsen, men ikke for verden. Og de som Jesus døde for, de vil bli frelst. Men Skriften lærer at Jesus døde for hele verden. Jeg tror ikke darbyistene lærer denne utvelgelseslæren som Calvin hadde. Men de bruker konklusjonen, nemlig at de som tar imot frelsen, er sikret evig frelse uten hensyn til hva de gjør senere. Og de som faller fra og går bort fra frelsen, har aldri vært rett frelst.

.

b) Barneforholdet.

Hvis vi nå spør hva som skjer når en troende synder, blir svaret at Gud da må refse og tukte oss for synden. Men barneforholdet blir ikke forandret. Gud er vår far selv om vi synder og sårer ham.

.

Det er rett at Gud tukter oss og at han er vår Far. Ingen som kommer til ham, vil bli støtt ut. Men vi må komme! Og det betyr å bekjenne våre synder. Da tilgir han. Dette er et så viktig punkt i gudslivet at vi gjenta det mange ganger i forkynnelsen.

.

Jesus støter ingen bort. Det kan vi være visse om. Det skal vi få hvile i. Men saken er den at hvis vi blir i vår synd, da går vi selv bort fra Frelseren. Da er vi lik den yngste sønnen som forlot farshuset, Luk. 15. I det fremmede land var han fortapt.

.

c) Åndens gjerning.

En tredje grunn for å tale om sikkerhet er Åndens gjerning. Han gir aldri opp. Han begynte – og han vil fortsette og fullføre sin gode gjerning. Fil. 1, 6. Han har makt nok til å bøye vår vilje som troende.

.

Her glemmer man at menneskene må la seg frelse og la seg bøye. Den hellige Ånd er nok allmektig slik Gud er det. Men han tvinger ingen inn i sitt rike. Ånden gjør sitt ytterste for å berge oss til himmelen. Han lokker, kaller og tukter oss for å få oss til sannhets erkjennelse. Det vil vi takke ham for. Men der en kristen fortsetter i sin synd uten å erkjenne og bekjenne, der kan Ånden ikke tvinge. Han fortsetter å kalle så lenge nådetiden varer. Men det er menneskets ansvar å stanse, høre og lyde Åndens kall. Og det har ingen ting med lovgjerninger å gjøre.

.

D) Andre uttrykk.

Vi står noen ganger i fare for å presse enkelte bibelvers eller uttrykk i et vers for langt. Som kjent kan da få en tekst til si mye. Derfor skal vi være forsiktige med det. To vers i Joh. 10 er slike ord. Der kommer uttrykkene: Ingen skal rive dem ut av min hånd, og: Ingen kan rive dem ut av min fars hånd, v. 28-29. Det er gode ord, som vi skal gi til mennesker i nød og som sliter med sitt Gudsforhold.

.

Her må vi spørre: Hvem er dette sagt til? Det sier v. 27 klart: Det er Jesu får, de som tilhører ham. Og de hører Jesu røst, og de følger Jesus. Disse menneskene har de største løfter. Vi kan godt si det slik: Så lenge de følger Jesus, eier de løftene. Men det er dessverre slik at ikke alle som begynte på himmelsveien, fortsetter å følge Jesus. De forlater ham. Da har de heller ikke disse løftene. Skal de få dem igjen, må de omvende seg og ta imot frelsen.

.

Det ser vi tydelig i Israels folk både under ørkenvandringen og senere i Kana’an. Gud var god mot sitt folk. Men de sviktet ofte. Hva gjorde Herren deres Gud da? To ting: Han slo noen ned slik at de døde. Det var ofte lederne og de verste. Dernest sendte han profeter, og de kalte folket frafalne. De fikk klare ord om å omvende seg hvis de fortsatt skulle være hans barn. Og det er skjedd som forbilde og til lærdom for oss i den nye pakt, f. eks. 1. Kor. 10. Gud fant ikke behag i de fleste, v. 5. Og den som Gud ikke har behag i, er ikke frelst. Slik er det også i den nye pakt, v. 6 og 11.

.

Så vil vi ta lærdom av dette. Det var godt om det norske kristenfolk husket H. A Brorsons salme: Stå fast, min sjel, stå fast i Herrens kriger. I ett vers står det slik:

.

Begynt er ikke endt,

det må du vite!

Du som har Jesu kjent,

bli ved å stride.

Alt hva ditt hjerte vil

fra himlen vende,

skal overvinnes til

din tid tar ende.

*

.

torsdag 19. november 2009

Frafall - 3.

Frafall. Del 3.

.

Flere eksempler.

.


Ananias og Safira.

Beretningen om dette ekteparet (Apg. 5, 1-11) kan kanskje ikke brukes som eksempler på frafalne. Det står ikke tydelig at de var troende, men var gjerne med i flokken i det ytre. Synden var likevel stor og alvorlig. Jfr. Simon i kap. 8, 9-25.

---

Derimot er der andre personer i Paulus’ brev til Timoteus. De er spesielt interessante siden vi der ikke møter kristenheten i den aller første vekkelsestid. Forholdene nå har stabilisert seg noe. Menighetene har andre og tredje generasjons kristne hos seg. Noen er blitt gamle. Menighetslivet er kanskje blitt mer ”normalt”. Er alle nominelle kristne sanne troende på den tiden? Hvordan har voksteren vært?

.

Paulus nevner flere personer for Timoteus som det har gått galt for.. Og nevner flere av dem ved navn!

.

Hymeneus og Aleksander.

Vi møter dem i 1. Tim. 1, 19-20. Her sier apostelen at den unge Timoteus skal stride troens gode strid i det han har tro og en god samvittighet. Da vil det gå godt. Deretter kommer en trist bemerkning. Noen i menigheten har kastet fra seg den gode samvittighet. Ved det har de så lidd skipbrudd på sin tro. Dette kan ikke bety noe annet enn at de har mistet sin tro og fått sitt gudsliv ødelagt, slik det går med et skip som grunnstøter i storm og uvær. Alvoret i disse vers er: Hvis vi ikke tar hensyn til samvittigheten og er lydige mot den, får det følger for troen: den dør. Se derfor hvor nøye Paulus selv var med sitt eget liv her (Apg. 23, 1; 24, 16; 2. Tim. 1, 3).

.

”Verbet ’å kaste fra seg’ (gresk: apotheo) innbefatter en voldsom og overlagt forkasting”, sier D. Guthrie i Tyndale NTC. Både dette uttrykket og ”å lide skipbrudd” innebærer at de en gang hadde vært frelst og ”begynt på troens reise,” som bengel uttrykker det.

.

I kap. 1, 6f i samme brev nevner han noen andre som har faret vill fra ”kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en uskrømtet tro” (v. 5). Ordet ”å fare vill” brukes om ikke å nå sitt mål (kap. 6, 21; 2. Tim. 2, 18). Derfor kan oversettelsen av 1975 si her: ”Noen har forvillet seg bort fra dette mål”. En som har faret vill fra troen og samvittigheten, kan ikke være frelst. Men uttrykket viser også at de en gang har vært det. Den konklusjonen må vi dra selv om det ikke uttrykkelig sies her. Kanskje tenker Paulus på de samme som i v. 19f.

.

Dernest har Paulus et alvorlig ord om tilsynsmennene som vi må bruke her. De må ikke velges blant de nyfrelste. Hvorfor var det så farlig? Jo – for at de ikke skal bli oppblåst ”og falle i djevelens dom”. De må også være aktet av ufrelste for at de ikke skal ”bli hånet og falle i djevelens snare”. 1. Tim. 3, 6-7. Her skal vi merke oss at flere andre oversettelser oversetter slik i v. 6: ”og falle under samme dom som djevelen” (f. eks. Ungd.overs., NT 75 og Gunnes).

.

Da står det her at en nyomvendt (som her må bety frelst) kan få samme dom som djevelen, dvs. fortapelsen. Bak Paulus’ ord ligger kanskje den tanke at djevelen er en fallen engel som ble styrtet ned på grunn av sitt hovmod (Jud. 6; Jes 14, 12ff).

.

Den nyomvendte kan også komme til å falle i djevelens snare, v. 7. Hvis noen blir fanget i hans snare, innebærer det at han har vært fri, det vil her si: en borger av Guds rike. Og den djevelen fanger, slipper han ikke frivillig. Jfr. 2. Tim. 2, 26.

.

Å falle i djevelens dom kan ikke bety at djevelen skal (aktivt) dømme dem. Det er heller som Bengel bemerker her: ”Djevelen dømmer ikke, han blir dømt.” Derfor må det bety at de får samme dom som ham. Å bli oppblåst i tjenesten som kristen, er hovmod. Og det er erkesynden i forholdet til Gud. Det var satans synd. Den som følger hans synd, må også følge ham i hans dom.

.

Å falle i djevelens snare betyr å komme i hans makt. Den fuglen som henger fast i vår snare, er helt i vår makt. Djevelen viser aldri nåde mot dem han fanger ved sine listige angrep.

.

Alvoret ved dette avsnittet er først og fremst: Også en forkynner, prest, misjonær eller kristen leder kan falle fra og gå fortapt. Det har vi eksempler på i kirkehistorien.

.

Hymeneus og Filetus

Er nevnt i 2. Tim. 2, 17f som eksempler på de som er faret vill fra troen. Vi har ikke sikre bevis for at Hymeneus her er samme person som i 1. Tim. 1, 20.) De har falsk lære om oppstandelsen og nedbryter troen hos somme. Også dette taler klart for muligheten for direkte frafall. Disse to er faret vill fra sannheten, det er direkte uttrykk for frafall. Og de nedbryter troen hos de kristne. Det fører også bort fra Guds vei.

.

Demas.

Vi vet lite om denne mannen. Han er nevnt i 2. Tim. 4, 10; Kol. 4, 14; Fil. 24. Han forlot Paulus fordi han fikk kjærlighet til denne verden. Tradisjonen sier at han falt fra troen. Ordet for kjærlighet er her det sterke ordet agape. I 1. Joh. 2, 15 ser vi at kjærlighet til verden ikke kan forenes med livet i Gud. Det andre brevet til Timoteus er trolig det siste vi har fra hans hånd, og det taler om en trist slutt for en Herrens medarbeider. – Det er også lutherske fortolkere som mener dette ikke viser til åndelig frafall, men at Demas reiste fra Paulus av ”frygt for at dele Paulus’ Lidelser og tage Del i hans Forsagelse” (Fr. Torm). Men det sier teksten ingen ting om.

.

Muligheten.

Paulus sier ellers mange ord om muligheten for å falle fra troen og gå fortapt. Det ser vi f. eks. i 1. Tim. 5, 8; 11-12; 15; 6, 5.10. 21; 2. Tim. 2, 12f. Dette siste skal vis e litt nærmere på.

.

Mange mener at 2. Tim. 2, 11-13 er en gammel kristen hymne (sang) som Paulus fletter inn her, i likhet med Fil. 2, 6-11.

.

De to siste strofene skal vi se litt på her.

1. Fornekter vi, skal han fornekte oss. Det er klare ord, som helt stemmer med Jesu utsagn i Mat. 10, 33. Vi legger også merke til at Paulus sier ”vi”, slik at han tar seg selv med. Hvis han, apostelen Paulus, skulle fornekte Jesus, ville det si at Kristus kom til å fornekte ham for sin Far. Fortapelsen er da den eneste utgang.

.

2. Hvis vi er troløse, er han trofast. Jeg tror dette ordet er misforstått av noen. De mener at Gud skal la den troløse få plass i Guds rike, fordi han selv er trofast. Det kan ikke stemme. Kristus er trofast, selv om vi er troløse. Det står fast. Han er vesensforskjellig fra oss. Men han er ikke trofast mot oss i vår troløshet på annen måte enn at han kaller oss tilbake til seg. Mot den som fortsatt er troløs, er han trofast mot sitt ord og sin frelsesplan. Han er trofast både mot sine domsord og sine frelsesløfter. Dette er ikke trøstens ord til vantro, som den lutherske fortolkeren Dächsel påpeker: ”Når vi er utro av skrøpelighet, kunne vi berolige oss med den tanken at han ikke ville bryte sitt ord, men like fullt bevise sin troskap mot oss.” Det kaller han med rette en ”grov misforståelse”. Det er ikke et trøsteord til åndelig slurv, men en advarsel til troende om å holde ut og stå fast.

.

Han kan ikke fornekte seg selv, han ”kan ikke behandle den troløse som om han var trofast, og han kan ikke handle som om trofasthet og troløshet er en og samme ting” (Spence i Ellicotts Commentary). Ja, vi kan si det så sterkt at ”hans trofasthet gjør det umulig for ham å anerkjenne de som fornekter ham” (Horton i The Century Bible). Den danske Fr. Torm sier at de siste uttrykk inneholder ”Guds dom om dem, som falder fra”.

.

Konklusjonen

På dette må bli: Bibelen sier at det går an å falle fra troen på Kristus, og den gir oss eksempler på frafalne som advarsel til de troende. I en særstilling står kanskje framtidsprofetiene. Noen av dem taler om frafall i de kommende tider, mens andre taler om de siste tider. Da skal det bli et stort frafall. Mange skal føres vill (Mat. 24, 5. 11), og noen skal falle fra troen (1. Tim. 4, 1ff). Før Anti-Krist kommer, må frafallet komme (2. Tim. 2, 3), og Åpenbaringen slår fast at alle skal tilbe dyret og bli forført (Åp.13). Jesu formaning gjelder oss: ”… det sier jeg til alle: Våk!” Mark. 13, 37.

.

Man kan ikke komme bort fra ordet om frafall ved å si at slike mennesker aldri har vært sanne troende. De var skinnkristne og hyklere. Det skal vi se mer på i neste avsnitt.

.

tirsdag 10. november 2009

Frafall - 2.

Frafall. Del 2.

.

4. Frafall er mulig.

Alle troende kan komme bort fra Gud og deretter gå evig fortapt. Tanken om at det ikke er mulig er et av djevelens listigste angrep. Da kan Guds folk lett føres inn i en falsk trygghet der en roper til hverandre som på Nehemjas tid, som nettopp var en tid med frafall: ”Fred! Fred! Og der er dog ingen fred.” Jer. 6, 14.

.

Guds folk tar ikke skade av å leve i frykten for å kunne gå fortapt. Den ærlige sjel vil alltid drives nærmere Gud ved det. Men vi mener ikke at vi alltid skal gå med angst for det, det er noe annet.

.

Hvordan kan vi så vite at frafall er mulig, ut fra Guds ord? Flere ting er med og viser det:

.

a) Gud har lagt ned i oss en frykt for å gå bort fra ham. Igjen er det Jeremia som vitner: ”Frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte så de ikke skal gå bort fra meg,” Jer. 32, 40. Dette er en del av den evige og nye pakt med folket. Det lærer også erfaringen oss: Det bor i oss en visshet om at hvis vi svikter, synder og går bort fra Gud, vil det føre oss i en evig fortapelse – hvis vi ikke vender om til Gud igjen. En slik følelse er sorg over å gå fortapt, og den kan bare være virket av Gud selv.

.

b) Bibelens formaninger blir i noen grad betydningsløse og unødvendige hvis det ikke var fare for å miste kristenlivet. En vesentlig del av brevene i NT er oppfordringer og formaninger – ikke til verden. De er til de troende. Og Bibelen mener alltid de sanne kristne når den taler om Guds folk og de hellige. Det er selvsagt for oss alle at en hykler vil gå fortapt. Det behøver ikke Bibelen bruke mange ord på å forklare. Derimot advarer den gang på gang de troende og sier: Våk og be. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi dem livsens krone, Åp. 2, 8. Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst, Mat. 24, 13. Løp da således for at dere kan vinne prisen, 1. Kor. 9, 24. For vi har fått del med Kristus, så fremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden, Hebr. 3, 14. Strid troens gode strid, grip det evige liv .,… 1. Tim. 6, 12. Dette siste er sagt til: Du Guds menneske, v. 11.

.

c) Bibelens advarsler mot djevelen har samme funksjon: Vi kan dras bort fra livets vei så lenge vi er her på jorden. Det er virkelig alvor når Peter sier: Vær edrue, våk! Deres motstander djevelen går omkring … og søker hvem han kan oppsluke. 1. Pet. 5, 8. Hvem søker han? Bare Guds folk. Alle andre er hans eiendom. Det er ikke nødvendig å oppsluke dem. Derfor formaner han: Stå ham imot, faste i troen. Gjør vi ikke det, vil djevelen oppsluke oss.

.

Det samme alvor ligger over Paulus’ beskrivelse av rustningen i Ef. 6, 10ff. Hvorfor er det så nødvendig for oss å kle oss i den? Jo, på grunn av djevelens listige angrep og kampen mot ondskapens åndehær. Og dette er ikke bare en kamp på papiret. Her kjemper de kristne hver dag. Det er bare når vi ifører oss hele rustningen at vi kan seire og stå etter å ha overvunnet alt. V. 13. Hvis det fantes noen annen vei til endelig frelse, var rustningen unødvendig. Paulus hadde da ikke skrevet med slikt alvor om vårt forhold til Satans makt.

.

Før vi ser litt nærmere på rustningen, skal vi nevne den forskrekkelige list han bruker når han omskaper seg til en lysets engel. 2. Kor. 11, 14ff. Da ser han ut som en kristen og oppfører seg som troende for derved lettere å kunne lure inn sin falske lære som leder til fortapelsen. Her må vi nok være aller mest på vakt i våre dager. For når Satan kommer slik, framstiller han seg alltid som den oppriktige, ydmyke, sanne og uunnværlige tjener i Guds rike. Ved det skaper han også tillit hos mange troende.

.

La oss se litt på rustningen i Ef. 6.

Først ser vi på motstanderen og selve kampen – som altså kan føre til fall.

.

Vi må kjempe mot djevelens listige angrep. Da er han farligst. De gamle sa det gjerne slik: Djevelen er ikke så farlig når han kommer ramlende på treskoene, men det er han derimot når han kommer listende på sokkene. Dette er hans bakholdsangrep, da han nærmer seg umerkelig med allslags lureri. Han angriper gjerne vårt svakeste punkt – det er alltid der vi trodde vi var sterkest. Og vi er aldri sterkere enn vårt svakeste punkt.

.

Det er som med en kjetting. Har den ett slitt ledd, er alle de andre sterke ledd unyttige. Og vi har alle små, svake punkt. Det kan være en synd eller svakhet vi trodde vi hadde seiret over og var ferdig med. I vår kjødelige trygghet lurer han oss i sin snare – og vi faller. Det kan være motløshet, kjødelig begjær eller syndige lyster. Felles for djevelens taktikk er at han begynner i det små, det som ser ganske uskyldig ut. Så vet vi ikke av før fallet er et faktum. Blir vi liggende i det fallet, er vi frafalne.

.

Vi har kamp mot hele djevelens hær – ondskapens åndehær i himmelrommet, mot makter og myndigheter. Når han setter alt dette inn mot oss, har vi ikke noe å stille opp med i egen kraft. Fallet er sikkert da.

.

Det samme gjelder den onde dag. Slike dager får vi alle. Da mobiliserer Satan hele helvetet mot oss. Han går til stormangrep på vårt liv og faktisk ”tvinger” oss inn i synden.

.

Og fordi kampen er så absolutt og alvorlig, er det nødvendig med en hel rustning. To ganger sier apostelen: Ta på Guds fulle rustning. Hver enkelt del er nødvendig. På samme måte som djevelen har avdelinger og metoder for alle slags fristelser, skal vi ha forsvar mot alt. Vi må ikke glemme en eneste del av rustningen. Ta det på – så du er godt rustet til forsvar.

.

Merk så at dette er sagt til troende. Her er ikke tale om å bli omvendt og frelst. Her gjelder det de troendes fortsatte liv i Gud som en kamp. Kampen er på det indre plan: vi strir mot åndsmakter, ikke mot mennesker.

.

Situasjonen kan se håpløs ut. Overmakten er for stor. Det hele er over evne for en svak kristen.

.

Ja, den er det.

.

Likevel sier ordet: Seieren er mulig. Vi kan stå. Ingen av oss behøver å bli Satans bytte. Ja, vi skal kunne stå etter å ha overvunnet alt.

.

Skal det skje, må hele rustningen tas på. Det er vår del. Gud har skaffet den til veie og tilbyr oss alt gratis. Nå sier han: Ikle dere den. Disse våpen er gitt til Guds folk, og de fleste våpen er til forsvar. Eier vi den, har vi Guds ords ed på at vi skal seire. Paulus regner opp disse våpen i Ef. 6, 10ff (her fra v. 14): Sannhets belte om livet, rettferdighetens brynje, sko – som fredens evangelium, troens skjold, frelsens hjelm, Åndens sverd – Bibelen og bønnen.

.

Glemmer vi det, er fallet nær.

Det vet Satan, derfor gjør han sitt beste for at vi ikke skal bruke Guds hjelpemiddel. Alvoret bak denne talen om rustningen viser til fulle at fallet og frafallet er mulig.

.

d) Bibelen taler også direkte om mulighetene til å falle fra. Den gir til kjenne at en som har kjent Kristus og vært Guds barn kan komme bort fra ham og til sist gå evig fortapt. Vi har allerede nevnt flere vers i GT som omtaler frafallet. La oss nå nevne et sted hos Esekiel: ”Men når en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, så skal han dø til straff: for den urett som han gjør, skal han dø.” Esek. 18, 26. Her skal vi også ta med Esek, 33, 12-13 og 18: ”Si til ditt folks barn: Den rettferdiges rettferdighet skal ikke frelsen ham på den dag han synder … den rettferdige skal ikke kunne leve ved sin rettferdighet på den dag han synder. Når jeg sier om den rettferdige: Han skal visselig leve, og han setter sin lit til sin rettferdighet og gjør urett, da skal ingen av hans rettferdige gjerninger tilregnes ham, men for den uretts skyld som han har gjort, for den skal han dø … Når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, så skal han dø.”

.

Ordene betyr ganske enkelt at en troende må vende om fra sin synd, hvis han fortsatt skal stå i nåde hos Gud. Vi kan ikke leve på gamle velsignelser, og ikke stole på at vi en gang var frelst. ”Den evangeliske lære om visshet burde alltid oppveies (balanseres) med dette advarende ord: Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller. 1. Kor. 10, 12.” (J. B. Taylor i Tyndale O. T. Comm.).

.

Selv om Esekiel skrev dette i den gamle pakt, har ordene gyldighet i den nye pakt. Esekiel skrev på bakgrunn av jødenes synd og frafall som førte dem til Babel i fangenskap. Men Guds tanke er alltid den samme: Den som synder, han skal dø (Esek. 18, 4). Med uoppgjorte synder kan ingen være Guds barn og bli utestengt fra himmelen. Det er et veldig alvor. Herren gjør ikke forskjell på folk. Om noen synder, må synden få sin dom hvis folket ikke omvender seg. Og syndens lønn er den evige død og ikke den legemlige.

.

Dette ser vi noe av i 1. Kor. 10, 1ff. Det er et så interessant avsnitt at vi må ta noe med her. I kap. 9 har Paulus talt om seg selv og sin tjeneste for Gud. Han bever ved tanken på at han som preker for andre, skal selv bli funnet uverdig. Da fortsetter han med tanke på sine tilhørere i kap. 10. Der regner han opp 7 hendelser fra Israels historie (som var kjent for leserne) fra utgangen av Egypt og gjennom vandringen i ørkenen. Ved alle disse begivenhetene måtte Gud straffe sitt folk for synden.

.

Så sier han: ”Disse ting skjedde som forbilder for oss, for at ikke vi skal ha lyst til det onde, likesom de hadde lyst til det … Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.” 1. Kor. 10, 6 og 11. Her bruker Paulus noe fra Det gamle testamentet som grunnlag for formaning og sier: På samme måte som Gud måtte dømme sitt folk på grunn av synd i gammel tid, må han gjøre det i dag.

.

Det er altså klare paralleller mellom det gamle Israel og oss. Gud behandler oss på samme måte som dem når det gjelder synd. Hebr. 3 viser at det ikke bare dreier seg om legemlig død, men det å bli bortstøtt fra Gud. De ble forherdet, vantro og for vill i hjertet. Ja, de ville ikke tro.

.

Israels historie er ikke bare historie, men den ”illustrerer store prinsipper i den menneskelige natur og den guddommelige styremåte. Den viser menneskets svakhet og dets tilbøyelighet til å falle i synd og deres behov for guddommelig beskyttelse. Slik den brukes som påminning for kommende generasjoner. Den samme Gud som styrte dem, styrer oss. Hvis vi synder slik de gjorde, må vi også vente å bli straffet og utelukket fra Guds velbehag og nåde og fra himmelen” (Alb. Barnes).

.

Av dette avsnittet skal vi også lære at ”om vi enn har opplevet de herligste nådebevisninger, vil vi ikke nå fram til målet, dersom vi ikke vokter oss for i likhet med den tids Israel å la lysten til det gamle syndens vesen, som det for oss nå skulle være forbi med, få leve opp igjen hos oss” (S. Odland).

.

Slike sannheter må vi ta til oss og la alvoret senke seg over oss.

.

e) Bibelen gir eksempler på personer som falt fra Gud. Noen av dem er så tydelige at det ikke kan diskuteres om de virkelig var frafalne. Andre er verre å bedømme og kan kanskje være gjenstand for ulik forståelse.

.

I den gamle pakt møter vi noen frafalne. Israels folk blir flere ganger betegnet som frafalne – noe vi allerede har pekt på. Men det betyr ikke at alle enkeltpersoner var falt fra Gud i synd. Gud har alltid hatt en liten flokk som sine sanne barn, kalt en ”rest” el. l.

.

Kong Saul er et annet godt eksempel. Han ble utvalgt av Herren til å være konge over Israel. 1.Sam. 9, 3-10, 26. Gud gjorde ham til et annet menneske, 1. Sam. 10, 6. Og han gav ham et nytt hjerte, v. 9. Slik var han en Guds mann. Det er hevet over tvil at Gud ikke kunne velge ut en ugudelig til en slik stilling. Se også Apg. 13, 21. Saul var for øvrig Israels første konge. Men han endte sitt liv ved å styrte seg mot sverdet i krigen mot filisterne. 1. Sam. 31. Gud måtte avsette ham, Apg. 13, 22, på grunn av troløshet. 1. Krøn. 10, 13. Vi merker oss også at han ikke er oppregnet blant trosheltene i Hebr. 11, selv om ikke alle troende er med der. Men en frafallen har ingen plass der.

.

Hva hadde skjedd i mellomtiden som gjorde at det gikk slik? Jo, tre store fall i hans liv. Og de var alle ulydighet mot Gud. Først ofret han brennoffer, noe han ikke hadde anledning til. 1. Sam. 13, 8-14, 47. Senere sparte han amalekittenes konge Agag sammen med feet hans. Det var også mot Herrens ord. 1. Sam. 15. Til slutt – og da er frafallet fullbyrdet – søkte han råd hos de døde, noe som også var forbudt i Herrens lov. 1. Sam. 28; 3. Mos. 19, 31. Ulydighet fører til fall. Den som blir i sitt fall er en frafallen.

.

Vi må også nevne Samson. Han var en Guds nasireer (Dom. 13, 5-7). I 20 år var han en god dommer i Israel. Kvinen Dalila lokket ham til fall og fikk klippet håret hans. Dermed var nasireerløftet brutt. Det er klart at dette var et fall. Men Samson ropte til herren i sin nød. Dom. 16, 28. Da er det alltid oppreisning, derfor kan han være oppregnet blant trosheltene i Hebr. 11, 32. Dermed kan han heller ikke betegnes som frafallen. Han var en av dem som reiste seg fra sitt fall.

.

I den nype kat møter vi også frafallet. På samme måte som Samson er også Peter et eksempel på en som falt i grov synd, men som siden reiste seg fra fallet. Hvis han hadde blitt liggende i fallet, ville hans fornektelse av Jesus ført ham til fortapelsen. Ingen kan fornekte Jesus og være frelst. Det har vi Jesu klare ord for i Mat. 10, 32-33. Det var heller ingen selvfølgelighet eller lovmessighet at en synder omvender seg slik at Jesus får møte ham og ta imot ham. Det var bare nåde.

.

Judas

Et annet og vanskelig eksempel er Judas. Noen mener at han var en utsending fra helvete på samme måte som Jesus kom fra himmelen. Han var derfor forutbestemt til å gå fortapt. Da mener de at han heller ikke kan stå som eksempel på en frafallen.

.

De bygger dette på utrykk som ”fortapelsens sønn” (Joh. 17, 12; 13, 21-26) og på ordet ”en djevel” (Joh. 6, 70). Det sies også at Satan hadde inngitt ham i hans hjerte denne gjerning å forråde Jesus (Joh. 13, 2). Han kalles ellers forræder og tyv (Luk. 6, 16; Joh. 12, 6).

.

For min del kan jeg ikke se at slike uttrykk med nødvendighet må bety at han var en djevel av natur. Jesus kalte også Peter en ”satan”, Mark. 8, 33. Ordet betyr en motstander, og ordet djevel betyr baktaler. I en forstand er alle som ikke går på Guds veier en Jesu motstander.

.

Vi finner det samme igjen i påsken. Da sa Jesus til alle disiplene og særlig til Peter: ”Se, Satan krevde å få dere i sin makt” Luk. 22, 31. Djevel og Satan er vanligvis ensbetydende ord i bibelsk språk. Ordene til Juda behøver altså ikke bety ”mer” enn det samme ord til Peter, dvs han var kommet i motsetning til Guds plan og vilje. I og for seg er dette alvorlig nok. Men i denne sammenheng er det viktig å vise at det å være en djevel av natur er noe mye verre. Merk også at Jesus sier til noen jøder: Dere har djevelen til far (Joh. 8, 44). Han mente ikke at de var djevler av fødsel, men at de fulgte djevelens vei.

.

Uttrykket ”fortapelsens sønn” (Joh. 17, 12) er kanskje vanskeligere. La oss først se på hva et par kjente teologer har sagt om det. Prof. Olav Moe sier at uttrykket er en ”hebraiserende vending – den som hører til, dvs. er hjemfalt fortapelsen”. Og prof. S. Odland sier: ”Der ligger ikke i dette uttrykk at Judas var forutbestemt til fortapelse, men kun at han på grunn av sitt sedelige forhold nødvendigvis måtte gå fortapt”. Den tyske fortolkeren Th. Zahn nevner flere lignende uttrykk i Bibelen som ikke går på forutbestemmelse, men på syndens lønn som er fortapelse. Den engelske prest og fortolker Alb. Barnes sier at Judas kalles en fortapelsens sønn fordi ”han hadde en ødeleggers karakter. Han var en forræder og morder.” Nettopp derfor var han hjemfalt til fortapelse.

.

Felles for de fleste reformerte (kalvinske) fortolkere er tanken om at Judas ”ikke bare fortjente å gå fortapt, men var forutbestemt til det, derfor kalles han ’fortapelsens sønn’ ”, som Thomas Manton (engelsk puritaner og kalvinist, d. 1677) sier i sin forklaring til Joh. 17. De reformerte følger her Calvins linje.

.

Etter mitt syn må uttrykket ”fortapelsens sønn” bety: Judas var et menneske som vi med de samme muligheter som oss. Men han sviktet, først i det små ved å ta penger. Senere økte synden i hans liv, som den nesten alltid gjør når man ikke angrer den og tror. Da Jesus var kommet til sin siste påske, var bruddet uunngåelig. Derfor kan han i Joh. 17 (som er sagt få timer før Jesus ble forrådt) kalle Judas ”fortapelsens sønn”. Da var han allerede moden for fortapelsen.

.

Jesus sier at Judas gikk fortapt ”for at Skriften skulle oppfylles”. Heller ikke bak dette ligger tanken om forutbestemmelse. Gud visste om alt som skulle skje og kunne derfor la profetene skrive om det. Det hadde han latt profetene gjøre flere hundre år før det skjedde. Det gjelder mye av Jesus gjorde som Messias. Han bestemte ikke at det skulle skje slik, men han forutså at det ville bli slik og tillot det. Alt var ledd i hans frelsesplan for verden.

.

At dette er et mysterium for tanken, er sikkert nok. Men vi er ikke satt til å løse alle problemer ved hans frelsesplan. Jesu død og profetien om den, er like gåtefull for vår tanke. Av den grunn kan vi ikke tvile på f. eks. Jes. 53.

.

Et par andre ting kan også vise at Judas ikke var en djevel fra helvete. Jesus utvalgte ham på linje med de andre og gav ham del i samme tjeneste (Apg. 1, 17), men de gikk han bort fra (forlot) (v. 25). Det er meget vanskelig å tro at Jesus skulle velge en slik person til sin medarbeider og evangelieforkynner. Videre står det at Judas var ”inngitt” av djevelen for å gjøre denne gjerning å forråde ham (Joh. 13,2). Hvis han allerede var et djevelens barn, var det ikke nødvendig for den Onde å inngi ham disse mordtanker. En djevel ville av natur ønske å drepe Guds Sønn. At Satan ”hadde skote det i hugen på Judas” (Nyn 1938) innebærer at tankene ikke var der før.

.

Ordet ”inngi” (gr. ballo) betyr å kaste, enten med makt og hensikt, eller rett og slett la noe fare, bevege eller gi noe et puff. Judas var altså det medium som djevelen brukte mot kvinnens ætt (1. Mos. 3, 15). (Saml. Ef. 6, 16: djevelens brennende piler som kastes eller skytes mot oss.)

.

Satan fristet Judas til synd. Først gjaldt det småpenger og siden til å selge Mesteren for 30 sølvpenger. Det var prisen for en slave.

.

Enda en ting skal vi nevne. Da Judas skjønte hva han hadde gjort, angret han sin synd (Mat. 27, 3-5). Ordet for anger her (metamelomai) betyr mer enn å beklage synden og sørge over følgene for en selv. Sml. W. Henriksens kommentar. Det betyr virkelig å forandre kurs og sørge over det en har gjort. Judas angret da han så at Jesus ble dømt, ikke over følgene for seg selv, v. 1-3.

.

Grunnene for at Judas er et bilde på en frafallen er sterke. Dermed blir også beretningen om ham mer alvorlig for oss. En som har stått Herren Jesus nær, kan litt etter litt komme bort fra ham og bli en ”fortapelsens sønn” slik at han går fortapt. (Jeg har ikke sagt alt om Judas med dette, men her er ikke plassen for alt.)

.

tirsdag 3. november 2009

Frafall 1.

FRAFALL del 1.

Av Nils Dybdal-Holthe.

(1975).

.

1. Innledning.

Med frafall mener vi her det å falle eller gå bort fra Gud etter å ha vært frelst.

.

Det betyr at vi ikke kan tale om frafall der det aldri har vært tro og gudsliv. Ordbruk og språk viser det. Når vi sier at noen er ”frafalne”, er det ikke alltid rett. Om et menneske har ”bøyd seg” i en vekkelse eller ”kommet med” på en leir e.l., eller vært en flittig møte-og kirkegjenger en tid, er det ikke sikkert at vedkommende har vært gjenfødt. Da kan han heller ikke falle fra i vår betydning av ordet her.

.

I beste fall har et slikt menneske vært ”vakt” og begynt å søke Herren. Men har ikke gjenfødelsen skjedd, er et slikt kalt og vakt menneske like fortapt som en hedning.

.

Bare en troende kan falle fra i bibelsk forstand. Og vi har ikke noe skriftbevis som slår fast ast vi kan komme ”så langt” i kristenlivet at det ikke lenger er fare for å falle fra. Så lenge vi er her på jorden vil vi utsettes for djevelens listige angrep, og vi står i fare for å komme bort fra Gud.

.

Kjære troende venn! Vi skriver dette i frykt for at noen lesere kan komme bort fra Herren og den smale vei ved Satans snedige bedrag. Litt senere skal vi peke på veien tilbake og den rette trygghet og hvile i Gud. Men først må vi tale om et par viktige sider ved frafallet.

.

2. Historisk oversikt.

Det har alltid vært frafall – både i Den gamle og Den nye pakt.

.

a) Frafallet begynte faktisk da Adam og Eva syndet i Edens hage og førte slekten bort fra Gud. Siden den gang har mange – både individer og kirkesamfunn – falt bort fra den enkle lydigheten mot Gud. 1. Mos. 3; Rom. 5, 12-19.

.

b) Da Josias var konge i Israel, var Mose lovbok glemt og bortgjemt i Templet (2. Krøn. 34). Både prestene og folket gjorde som de syntes var rett. Guds ord var satt til side. Og slik er det i alle frafall: Vår egen tanke og vurdering blir norm. Guds ord glemmes. Vekkelsen begynte da boken ble opplest.

c) Jeremias’ tid var en spesiell frafallsperiode i Israel, som førte folket til fangenskapet i Babylon. Profeten anklaget folket for to ting: De hadde forlatt Gud, kilden med det levende vann. Og de hadde gravd seg sprukne, ubrukelige brønner (Jer. 2, 13). Den frafalne finner alltid erstatning for Gud – i denne verden. Men frafallet straffer seg med en bitter lønn (Jer. 2, 19). Av kjærlighet kaller Herren de bortkomne tilbake og sier: Vend tilbake, du frafalne barn … bare erkjenn din misgjerning (Jer. 3, 12f).

d) Hoseas ber også folket vende tilbake for Herren elsker dem og vil lege dem (Hos 14, 2-5). Synden var blitt stor – den er årsaken til frafallet. Derfor må folket vende om til Herren (Hos. 6, 1).

e) Da Kristus kom, møtte han også et gjenstridig og frafalle folk som ikke kjente ham som sin frelser og Messias. De tok ikke imot ham. Joh. 1, 11. Han gikk som en fremmed blant sitt folk. Så lite kontakt hadde de religiøse lederne med Gud at de korsfestet ”herlighetens herre” (1. Kor. 2, 8).

.

Men også i den kristne menighet har frafallet ofte kommet. Menigheten i Efesus fikk denne oppfordring, som samtidig var en dom fra Jesus selv: Kom i hu hva du er falt fra og omvend deg (Åp. 2, 5). Middelalderen var på mange måter en mørk frafallsperiode før reformatorene begynte sitt gudsverk. I Norge var tiden før Hans N. Hauge uten særlig mye levende kristenliv. Vår tid bærer også sterkt preg av frafall på mange områder, og Bibelen taler om et siste, stort frafall før avslutningen på denne tid. (Mat. 24, 4-5. 10-12; 2. Tes. 2, 3; 1. Tim. 4, 1ff; 2. Tim. 3, 1ff). Dette gjelder både hele kristenheten og den enkeltes gudsliv. Her taler vi mest om den siste betydningen: Det personlige frafall.

.

3. Hvordan frafallet skjer.

Fallet og veien bort fra Gud kan skje på flere måter. Det avhenger litt av ens egen natur og miljøet og omstendighetene. Vi skal ikke holde fast på noe bestemt skjema for alle. Det som kan føre til fall for en, behøver ikke å være så alvorlig for en annen. Derfor må vi være forsiktige med å dømme hverandre.

.

a) Frafallet skjer som regel gradvis. Litt etter litt skjer en utglidning ved små og kanskje hemmelige synder som får rom i ens liv. Kjennetegnet på frafallet er at en gjemmer, unnskylder og bagatelliserer synden. Og samtidig kan man gjerne tale om Guds nåde og frelse. Bare han selv og Gud kjenner til det sanne forholdet i hjertelivet. (Men ikke alltid kjenner den frafalne sin sanne stilling.) Senere vil frafallet slå ut og bli synlig for alle. Men det er grunn til å frykte at noen forblir falne til sin dødsdag. Enkelte ganger kan frafallet skje plutselig ved at en faller i en grov synd som en ikke reiser seg fra.

.

b) Frafallet begynner alltid med synd, i form av ulydighet mot Gud. Synden kan være overtredelse eller unnlatelse. Hvis en med forsett gjør noe mot Guds vilje på ett eller flere felt, er det synd. Det vil tære på sjelslivet og ta bort den følbare nåde, forstyrre samfunnet med Gud og til sist drepe gudslivet. På samme måte vil det virke hvis vi unnlater å gjøre Guds vilje (Jak. 4, 17). I tillegg til slike konkrete synder, er faren for frafall også stor ved søvn, likegyldighet, sløvhet, lunkenhet m.m.

.

c) De vanligste synder som fører til frafall er gjerne ikke grove og stygge umoralske fall, men dagliglivets små hendelser. ”Små” og tilsynelatende ubetydelige feiltrinn som ikke blir oppgjort med Gud, kan med tiden få de største konsekvenser. La oss se på noen:

.

(1) Bønnelivet er av avgjørende betydning for en kristen. Det kan bli hans velsignelse eller hans fall. Når Bibelen formaner oss så alvorlig til å våke (Mark. 13, 33), er det ikke minst med tanke på de stille stunder alene med Jesus. Bibelen har mange rike løfter om bønn. Alt er av nåde og godhet fra Gud. Men Bibelen har også en oppfordring til oss: Be uavlatelig (alltid). 1. Tes. 5, 17. En del av Guds fulle rustning er: Til en hver tid skal vi be i Ånden med all bønn og påkallelse og være årvåkne i det. Ef. 6, 18.

.

Gud er ikke vrang så han skulle unnlate å høre og hjelpe hvis vi ber lite. Men det er sagt for vår egen skyld. Vi må be for at gudslivet ikke skal sløvne og dø. Du har nok merket det, min venn, at sløvheten kom når bønnen avtok. Derfor heter det så sterkt: Våk, o sjel, og be! Svikt i bønnelivet ditt kan være det første signal på at du er på vei bort fra den smale sti.

.

(2) Verdslige venner og kamerater har ført mange bort fra Gud. Det er sant at vi skal prøve å vinne de verdslige for Gud. Det står fast. Likevel er Bibelen så klar på at det er en avstand mellom de troende og verden. De er ikke like. De lever i hver sin åndelige verden.

.

Verden er ett av djevelens listige angrep. Ef. 6, 11. Det begynner så smått og fromt noen ganger: Vi skal prøve å påvirke dem og vinne dem for Gud. Men skjer det? Ofte skjer nok det motsatte. Vi regner ikke med at djevelen er en sterk personlighet, og ofte tar man kampen opp mot ham i egen kraft. Da er vi dømt til å tape. Den som snakker høyt om at Gud er sterkere enn alt og at djevelen er beseiret og ganske ufarlig for vår sjels frelse, vil gjøre smertelige erfaringer. Hvis han ikke allerede er forblindet.

.

Bibelen anviser en bestemt vei i vårt forhold til verden: Vennskap med verden er fiendskap mot Gud. Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende. Jak. 4,4. Dette kalles vantro og utroskap. Det er med andre ord åndelig hor, som Israel ble anklaget for i GT. Dra ikke i fremmed åk med vantro. For hva samlag har rettferd med urett? 2. Kor. 6, 14. Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder. 1. Kor. 15, 33. På de ugudeliges sti må du ikke komme. Ordspr. 4, 14. Ingen kan bryte disse guddommelige regler uten å ta skade på sin sjel. Vi skal gå til verden, men ikke være sammen med den i selskap og fornøyelsesliv utenom det nødvendige i familie osv. La oss være litt mer nøye her.

.

(3) Vårt temperament kan føre oss på villspor. Det er en del av vår natur. Satan bruker alle anledninger til å forføre oss. Noen har et rolig temperament og gemytt som ikke volder ham særlig bry. Hos slike vil den Onde finne andre måter å føre dem vill enn hos andre. Ha må bare ikke tenke at han går fri. Andre har lettere for å bli sint, hissig, banne osv. Før han vet ordet av det, har djevelen fått ham til å begå slike synder. Hva kan da skje? Han kan angre sin synd, bekjenne og få det gjort opp, slik 1. Joh. 1, 9 viser oss.

.

Eller man forsøker å glemme det, unnskylde det og bortforklare det som uvesentlig og ”etter naturen”. Skjer det, har han slått inn på den vei som fører til frafall. Slike mennesker vil senere ha lettere for å begå den samme og andre synder. Samvittigheten sløves og er ikke lenger det alarmsignal som kan bli vår redning.

.

Paulus sier mye til efeserne som får en god attest (kap. 1, 15) og før høre dype og gode sannheter. Men de får også denne formaningen: ”La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap,” Ef. 4, 31. Det er sterke ord til kristne. – Hvorfor er dette så nødvendig? Fordi det kan bli en snare som leder til fall (ved siden av at det blir til skam for Guds rike). Vår stolte natur vil helst ikke reise seg etter et fall, fordi det betyr at en må ydmyke seg og erkjenne at våre svakheter er synd mot Gud. Det er smertefullt å erkjenne det, at vi ikke er fullkomne og gode nok. Dette hovmod er blitt manges skjebne.

.

Det første feiltrinn er det alvorligste. Da blir det letter å gjøre mer. Derfor står det: Våk og be for at dere ikke skal komme i fristelse.

.

(4) Tankelivet vårt er en innfallsport som satan benytter ofte. Og her er det han fører inn sine onde ånder. Åndsmaktene besetter tanke-og følelseslivet vårt. Våre forestillinger blir fylt av ureine og syndige begjær. Disse har alltid det med seg at de skygger for det reine og edle, og lar øyeblikkets tilfredsstillelse få større betydning enn himlen og det evige, slik Moses og Josef opplevde. Hebr. 11, 25; 1. Mos. 39, 7ff. Det kan gjelde mange ulike synder, som det seksuelle, penger, makt og herskesyke.

.

Synden har en besettende og bedøvende makt over mennesket, hvis man ikke går til korset fristelsen. Fallet vil alltid være nærmere den som leker og lefler med tankesynden enn hos den som straks går til Jesus med det. Der er kraft til motstand og seier.

.

Skriften taler noe om rikdommens makt. Penger har alltid hatt en mektig innflytelse over menneskene. De kristne er ikke fritatt for dette. Pengekjærheten har til alle tider vært roten til alt ondt. 1. Tim. 6, 10. Merk at Paulus i v. 9 sier: de som vil bli rike faller i fristelse. Hvis Satan får tent denne lysten i vårt indre, er det et steg bort fra den smile vei. Og dette sidesporte leder uvegerlig til fortapelse til slutt. En behøver altså ikke å ha blitt rik for å falle under denne dommen. Det er trangen etter rikdom (som også Paulus kaller havesyke) som er inspirert av Satan. Den kan fattige mennesker ha så vel som rike.

.

Også maktbegjæret er et veiskilt mot fortapelsen. Makt-og herskesyke har alltid hatt en hensynsløs virkning på menneskene. Deres egen fremgang er det viktigste, og for å nå det målet blir mange midler tatt i bruk. De kan trakke på andre mennesker og sette dem til side. Også kristne utsettes for denne angrepstaktikk. Troende mennesker har nok falt i denne grøften, i kirken, politikken og i arbeidslivet. (Men vi har selvsagt ikke med dette sagt at alle på toppen er skyldig her.)

.

- Vi har bare nevnt noen få sidesprang. De er alvorlige og skjebnesvangre. Listen kan gjøres enda lenger. La oss alle ta oss i vare for små og store synder, og våke over de første tendenser til fall.

.

d) Et fall i synd (stor eller liten) er ikke det samme som frafall. Alle troende kan falle og faller i synd. Frafall blir det hvis vi blir liggende i fallet og dermed fortsetter å synde. Frelse er å gå til Gud for å gjøre opp og få tilgivelse. Frafall og fortapelse er å holde seg borte fra Gud og hans tilgivende nåde. Det er ikke begått synd som i og for seg skiller oss fra Gud. Det er utilgitt synd.

.

Alle begått synd vil alltid berøve den troende fred, glede, frimodighet, kraft og samfunn med Gud. Det er som en sykdom som tærer på legemet og sjelen. Hvis vi holder ved med å synde uten oppgjør, inntrer det endelige skille med Gud. Det er ikke alltid lett for andre å vite hva tid et slikt frafall skjer. Det kjenner bare Gud. Noen ganger er synden så åpenbar at de troende forstår at bruddet er endelig og frelsen ser ut til å være forgjeves. 1. Joh. 5, 16.

.

Dette bør mane oss til forsiktighet i vårt åndelige liv. Det må vi behandle varsomt. Dessuten bør vi tenke på at jo mer synd vi tillater i livet vårt, jo lettere blir vi et bytte for djevelen. Et svakt, sykt legeme blir jo lettere et bytte for døden enn et friskt.

.

e) Helt frafallen blir et menneske som blir liggende i fallet, slutter å be om tilgivelse og dermed fortsetter å leve i synden. Denne tilstand begynner når vi slutter å angre synden. Vi hater ikke lenger synden, men begynner å like og nyte den. Frafallet inntrer også når vi sløvner slik overfor synden at vi ikke lenger plages av ond samvittighet og dermed tillater synd i vårt liv.

.

Vi skal huske at et åpent frafall i de fleste tilfeller er en frukt av et indre frafall i hjertet. Det første feilsteg er oftest en liten synd. Hvis den ikke ryddes bort ved anger og tilgivelse, har vi lettere for å begå en ny. Dermed blir hjertet sløvt og kaldt og mindre mottagelig for advarsel og Guds kall og nåde. Slik føres den bort fra Guds nærhet, og samtidig blir det lettere å synde. Det onde smerter oss ikke mer slik det gjorde i den første tid. En dag er bruddet endelig og fortapelsen venter.

.

f) Et frafall vil alltid føre skam over evangeliet og slik vanære Gud selv. Menigheten vil sørge over tapet, og det kan bli en nedgangstid for dens arbeid en stund. Noen ganger blir de frafalne menighetens verset fiender. Det siste blir verre enn det første. 2. Pet. 2, 20.

.

g) Gud arbeider med å føre de frafalne tilbake til seg så lenge det er håp om frelse. Men frafallsveien kan også bli en vei til forherdelse. For hvert trinn nedover vil Den Hellige Ånd få mindre kontaktmuligheter. Men Gud strever etter å vinne de frafalne tilbake. Jer. 3, 22, helt til de er falt fra med et evig og fullstendig frafall. Jer. 8, 5. De frafalnes eneste rette vei er å omvende seg og ikke holde fast ved sitt svik. Men de frafalne på Jeremias tid kjente verken tiden eller Herrens lov, v. 7. Det er trist når det blir som på Hoseas’ tid: ”Mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg. Selv om de kaller på Den Høyeste, vil han ikke reise dem opp.” Hos. 11. 7. Du kan ikke både be til Herren og samtidig holde fast ved din synd. De utelukker hverandre. Men Herren har medynk med sitt folk til det siste, v. 8.

.

Skulle disse linjer bli lest av en frafallen, skal du få høre det igjen: Vend tilbake, du frafalne barn, for jeg er miskunnelig, sier Herren. Bare erkjenn din misgjerning… Jer. 3, 12-13. Kristus, Frelseren, elsker deg fremdeles. Nå leter han etter deg. Bøy dine kne og ta imot Jesus i ditt hjerte. Da gir han deg retten til å bli Guds barn og kraft til å leve det nye livet. Joh. 1, 12. Alle evangeliets løfter blir dine. Joh. 6, 37.

.

onsdag 28. oktober 2009

.

Kristne betalar skatt.

.

Strid om kristne sine rettar til å få tilskot til sitt arbeid, kjem fram rett som det er. Nokre regjeringar og nokre statsrådar er ekstra ivrige til å strama inn. Då tenkjer eg ein tanke som eg trur må vera eit argument: Me kristne betalar óg skatt. Me er ein vesentleg del av folket i Noreg. Vil ikkje det seia at kristne skular og kyrkjer m.m. har faktisk ein legitim rett til ein del av kaka? Det som vert gjeve, har lenge vore i minste laget.

.

Me har hatt otte i oss lenge. Og me spør: Kva nå, med nokre nye kostar i riksstyret? Dei fleste er kjende nok, og me anar vel kva lei det vert. Eg har undra meg mange gonger: Kva rett har ein person frå eit lite parti til å styra eit heilt folk i viktige religiøse saker? Det er ikkje lett å skjøna at det er ekte demokrati. Eit statsstyre er der vel til folket sitt gagn?

.

Nils Dybdal-Holthe.

søndag 25. oktober 2009

Signaler just nå.

Vår tid.

Vi lever i en underlig tid. Kanskje har folk sagt det før også, i overganger fra en tidsperiode til en annen. Vi som lever nå kan i alle fall ikke unngå å se noen signaler i tiden. Det er tegn på at bibelske profetier oppfylles snart.

Prinsessens engler
Vår prinsesse er igjen framme med sine engler. Hun forklarer en del om dette i VL 23.10. Det må være lov å stille seg undrende til det hun gjør - selv om hun altså en landets prisesse.

Det positive ved hennes uttalelse er at hun forsøker å skille mellom englene hun er sammen med og den kristne tro. Slik kan det være håp om at hun ikke skal erstatte sine luftige vesener med noe bibelsk stoff.

Men selve engledyrkelsen er ganske underlig. Det har ingen ting med bibelske engler å gjøre. Journalisten Woie forsøker flere ganger å få et konkret uttrykk for englene. Men hun viker liksom unna. Hun kan lukte engelen, men ikke se ham, men føle ham. Slik er inntrykket. Det blir veldig subjektivt.

Det verste med denne tankegangen, som prinsessen ikke er alene om, er at noe kan være sant for meg, men ikke for deg. Det er en moderne filosofi som har grepet om seg i nær sagt alle leirer nå. Og dermed er det et fryktelig signal for folk i vår tid. Når en prinsesse sier dette, tror jeg en del ureflekterte mennesker har lett for å ta etter. Det høres så besnærende ut, for vi er jo så forskjellige. Vi liker ikke det samme og tenker ofte ulikt om saker og ting.

Nå har ikke prinsessen uttalt seg bastant om teologiske spørsmål, men hun regner seg som kristen på linje med faren, HM kong Harald. "Jeg oppfatter jo meg selv som en del av samme kristne tradisjon som ham," sier hun. Det må være lov å si: I englespørsmålet har hun i alle fall ikke en kristen tankegang.

Profetier
Det har vært en del avisdebatt om profetier etter Oase-møtet i sommer. Noen aktører taler også om engler som til og med har navn og som vokser flere centimeter i løpet av en samtale. Dette er en underlig lære som norske kristne har kontakt med, ifølge Dagenmagazinet 14.10.

Muslimske krav
Det er mange muslimer i Norge, og antallet øker for hvert år. Jeg skriver ikke om eller mot tanken om å ta vare på de som har det ondt og gi ly til forfulgte. Det er en kristen plikt. Men vi har lagt merke til en ting gjennom årene. Muslimer prøver å komme inn i alle fora, og de gjør seg gjeldende der. Etter hvert krever de å få makt. Det siste jeg har sett er en norsk muslim som har vært medlem av Kristelig Folkeparti og har stemt på Krf. Nå beklager han seg over at han ikke får bestemme i Krf. Derfor vil han også avskaffe bekjennelsesparagrafen i partiet som sier at bare kristne kan representere partiet på lister osv. Nå vil han altså kreve å få "makt" i partiet. Han er muslim, men vil styre i et kristelig parti! (VL 15.10) - Er det rett?

Disse tidstypiske tankene er signal om at vår tid nærmer seg de vanskelige, farlige tider som skal komme i de siste dager, som Paulus skriver i sitt siste brev. 2. Tim. 3, 1ff.

onsdag 30. september 2009

Flere slags frafall.

Ulike frafall

Av Nils Dybdal-Holthe

Bibelen er klar på at det vil være frafall til alle tider. Men den er også klar på at frafallet vil øke i den siste tid før Jesu gjenkomst. Da vil det nærmest eksplodere utover verden. I GT talte man om Israel som Guds eneste folk, og der omtales frafall mange ganger. I den siste tid vil det samme skje utover hele verden, ettersom Guds rike skal nå til alle folk og slekter.

Skriften er like klar på at det er mange forskjellige slags frafall. Hele tiden er synden og Satan bakmenn, men det får ulike utslag og former. Slik har det nok vært før også, men aldri så tydelig som i de siste dager. La oss se litt på det – i korte trekk.

1. Brudd på de ti bud.

Budene er Guds hellige lov og et konsentrat av hans vilje på jord. De fleste bud er forbud der ordet ”ikke” er med. Bare to er positive oppfordringer – det tredje og fjerde.

Svikt i respekt for de ti bud er grunnlag for mangt et frafall. Og det begynner ofte med brudd på ett av budene, og det drar ofte de andre med seg i fallet. Tidl. Redaktør i Dagen, Arthur Berg, skrev for lenge siden omtrent slik: Når folket ikke lenger holdt det tredje bud, var frafallet et faktum. Det ser så uskyldig ut å arbeide litt om søndagen. Det kan ikke være så farlig. Det er jo ikke en grov synd som går ut over andre. Slik tenkte mange. Og slik tenkte Adam og Eva. Å ta en frukt (eple eller hva det var), er ikke så alvorlig. I dag tenker mange ikke i det hele tatt over hvordan søndagen skal brukes. Bruddet er blitt en vane.

Slik går det med bud etter bud. Har man først begått én synd, er det lettere å gjøre flere. Og dermed avskriver man Gud som skrev budene. Gud eksisterer ikke for mange i det daglige liv. Og da er frafallet et faktum.

2. De sju dødssynder.

Det var visstnok pave Gregor den store (540-604) som klassifiserte syndene slik, og etter hvert ble de kalt dødssynder: hovmod, vrede, misunnelse, ukyskhet, fråtseri, dovenskap og havesyke. Noen mener faktisk at alle synder ligger gjemt i disse ordene. Billy Graham holdt bibeltimer i radio over dødssyndene som senere ble bok.

De ser små og uskyldige ut. Kan det være så farlig å bli sint, misunne noen eller leve litt over evne i gode tider? – Men døden ligger i synden, uansett navn og fine fortolkinger. Og der synden får rom, hersker frafallet. Her finner vi synder som store tanker om seg selv og sin betydning, ukontrollert sinne, sjalusi, alle former for utroskap, overdådig liv, latskap både hjemme, i sitt yrke og i Guds rike, og en stadig trang etter mer av det jordiske inklusivt penger. Å leve i dette er frafall.

3. Uoppgjort synd.

Alle mennesker synder. Der er Guds ord som alltid klar. Rom. 3; 23. Skillet mellom mennesker går ikke om vi har syndet eller ikke. Der er vi like. Hovedsaken er om vi har erkjent og bekjent synden for Gud og de mennesker det gjelder og tatt imot forlatelse av Gud.

Noen av oss har møtt mennesker som ikke vil erkjenne synden og gjøre opp. Da er frelse umulig. Det er bare oppgjort synd som er tilgitt synd. Lever du med uoppgjorte synder, er du ikke et Guds barn. Det er et frafallstegn.

Det er ikke bare slik at ”den som stjal, stjeler ikke lenger” (Ef 4, 28). Han leverer også tilbake det han har tatt. Det hører med i frelsen.

4. Vranglære.

Bibelen er tydelig når den sier at vranglære fører til frafall. Derfor begynner Jesus sin gjenkomsttale slik: ”Se til at ingen fører dere vill!” Mat. 24,4. Med tanke på de siste tider, måtte de først og fremst være oppmerksom på det. I v. 11 kommer han så tilbake til dette og sier: Mange falske profeter skal komme – ”og de skal forføre mange”.

Ut fra dette kan vi si at det ikke er ufarlig å smake på alle slags sekter og kirkesamfunn. Det skal vi være forsiktige med, særlig når en er ung og ubefestet i troslæren. Det er ikke nødvendig å vite alt om alle for å leve godt med Gud. Det viktigste er å kjenne Jesus så godt som mulig, det innbefatter ikke minst grundig kjennskap til hans frelsesverk og Bibelen. ”Smaksprøver” på sekter har dødelig gift i seg.

5. Forfølgelse.

Det er ikke bare slik at forfølgelse gjør de kristne sterkere og mer motstandsdyktige åndelig sett. En slags ”romantisk” forkynnelse har fremstilt det slik. Det er nok sant om noen.

Det er like sant at mange faller fra i motgangstider. Det skjedde allerede i martyrtiden i Romerriket. Og Jesus har sagt det klart. I Mat. 24 viser han at det skal bli trengsel og noen skal bli drept for sin tros skyld, v. 9. Alle folkeslag skal hate de kristne. Det blir en altomfattende forfølgelse fordi noen tror på Jesus og regner med Gud. Som en følge av det står det: ”Mange skal DA falle fra troen,” v. 10. Der er altså en direkte linje mellom forfølgelse og frafall. Da tenker noen av oss slik: Mon tro jeg vil holde ut? Jfr. Mat. 24, 13.

Litt lenger nede i sin tale gjentar Jesus dette, v. 21ff. Han taler om falske messiaser og profeter som gjør store tegn og under. Mange blir nok imponert over det og tenker: Dette må jo være rett når store ting skjer! Folk er så opptatt av store og merkelige ting. Det er blitt tegnet på ekthet. Men Jesus sier noe om det her: De gjør det for å forføre folk. Det skjer mange ganger ved at folket knytter sin tro til underet og folkemengden. Der det er mange folk, der er det liv, sier de. Der skjer det noe.

Paulus talte også om frafall etter hans tid. Det begynte altså tidlig. Da han tok farvel med de eldste fra Efesus ved møtet i Milet (Apg 29), sa han mot slutten: ”Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver … menn som fører falsk tale for å lokke disiplene”, v. 29ff. Han er selv klar over hvordan det blir fremover, og han vil at folket skal vite det. Tar vi det på alvor og lar oss advare?

6. Hjertelivet

Den dypeste årsak til frafallet er ikke de ytre syndene. De kan være den utløsende årsak. Men grunnen til alt dette er hjertelivet. Er det i orden? Slik må en kristen spørre seg – og slik skulle alle mennesker tenke.

Da blir spørsmålet: Er jeg gjenfødt? Lever jeg i troen på Jesus, enkelt og direkte?

Det farlige her er at det ytre kan være kristelig mens det indre er døden nær eller den har allerede inntrådt. Du kan se ut som en kristen uten å være det. Du kan tale som en kristen og oppføre deg i hovedsak som en troende – og likevel være åndelig død.

Menigheten i Sardes er et slående eksempel, Åp. 3, 1ff. ”Du har navn av at du lever, men du er død,” slår Jesus fast. ”Navn av” betyr at folk flest regner deg som en kristen. Da bedrar du deg selv. Kanskje noen har mistanke om at noe er galt i ditt liv. Men det er vanskelig å sette navn på det, og få vil tro deg om du sier det.

En annen fare er at du heller ikke ser det selv. Da er du meget vanskelig å redde. For frelsen begynner (menneskelig talt) med selverkjennelse. Noen lukker også Ånden ute når den vil vekke og tale. Laodikea var ute i farlig uvær. De sa og mente at alt var vel – de behøvde rett og slett ingen ting. Men Jesus visste hvordan det stod til. ”Jeg vet,” sa han. Det fatale var da at de selv ikke kjente sin sanne åndelige stilling. ”Du vet ikke,” sier Jesus, Åp. 3, 17. Og vi vet ikke om de fulgte Jesu råd.

Skal de frafalne bli frelst i dag, må også de følge Jesu råd.

7. Veien tilbake.

Skal det gå en frafallen vel i død og evighet, må han vende tilbake til sin Gud og frelser. Og der er ingen annen vei tilbake enn den han gikk første gang, kanskje i ungdommens fagre vår. Kort sagt er det følgende:

Det var omvendelse til Gud. Det innebar erkjennelse og bekjennelse av syndene. Vi kunne ikke skjule noen synd, eller bortforklare dem og gjøre dem ufarlige. Vi visste at Gud ser alt, og det nytter ikke med fusk, som professor Ole Hallesby sa.

Det var troens vei til Gud. Her skulle vi ikke samle sammen gode gjerninger og løfter om et bedre liv. Ingen ble frelst på den måten. Mange av oss var trett av strevet for å gjøre Gud til behag. Vi sank bare sammen hos Jesus og lot han ta seg av oss. Vi leste i Bibelen at Han tilgir synd og føder oss på nytt. Jesus sa at han tar imot alle som kommer, og det hadde vi tillit til.

Derfor var det nådens vei. Alt var en gave fra Gud. Vi hadde ikke gjort noe for å bli frelst. Det var ufortjent. Slik er veien hver gang vi kommer. Og nåden fører alltid til ydmykhet både innfor Gud og i samfunnet med mennesker. Det blir et kjennetegn på om vi eier livet.

Har du gått den nå? Jer 3, 22 er et fint ord her. Du er alltid velkommen til Ham!


(Artikkelen står i Bibelsk Tro nr. 5 2009.)

.