Ulike frafall
Av Nils Dybdal-Holthe
Bibelen er klar på at det vil være frafall til alle tider. Men den er også klar på at frafallet vil øke i den siste tid før Jesu gjenkomst. Da vil det nærmest eksplodere utover verden. I GT talte man om Israel som Guds eneste folk, og der omtales frafall mange ganger. I den siste tid vil det samme skje utover hele verden, ettersom Guds rike skal nå til alle folk og slekter.
Skriften er like klar på at det er mange forskjellige slags frafall. Hele tiden er synden og Satan bakmenn, men det får ulike utslag og former. Slik har det nok vært før også, men aldri så tydelig som i de siste dager. La oss se litt på det – i korte trekk.
1. Brudd på de ti bud.
Budene er Guds hellige lov og et konsentrat av hans vilje på jord. De fleste bud er forbud der ordet ”ikke” er med. Bare to er positive oppfordringer – det tredje og fjerde.
Svikt i respekt for de ti bud er grunnlag for mangt et frafall. Og det begynner ofte med brudd på ett av budene, og det drar ofte de andre med seg i fallet. Tidl. Redaktør i Dagen, Arthur Berg, skrev for lenge siden omtrent slik: Når folket ikke lenger holdt det tredje bud, var frafallet et faktum. Det ser så uskyldig ut å arbeide litt om søndagen. Det kan ikke være så farlig. Det er jo ikke en grov synd som går ut over andre. Slik tenkte mange. Og slik tenkte Adam og Eva. Å ta en frukt (eple eller hva det var), er ikke så alvorlig. I dag tenker mange ikke i det hele tatt over hvordan søndagen skal brukes. Bruddet er blitt en vane.
Slik går det med bud etter bud. Har man først begått én synd, er det lettere å gjøre flere. Og dermed avskriver man Gud som skrev budene. Gud eksisterer ikke for mange i det daglige liv. Og da er frafallet et faktum.
2. De sju dødssynder.
Det var visstnok pave Gregor den store (540-604) som klassifiserte syndene slik, og etter hvert ble de kalt dødssynder: hovmod, vrede, misunnelse, ukyskhet, fråtseri, dovenskap og havesyke. Noen mener faktisk at alle synder ligger gjemt i disse ordene. Billy Graham holdt bibeltimer i radio over dødssyndene som senere ble bok.
De ser små og uskyldige ut. Kan det være så farlig å bli sint, misunne noen eller leve litt over evne i gode tider? – Men døden ligger i synden, uansett navn og fine fortolkinger. Og der synden får rom, hersker frafallet. Her finner vi synder som store tanker om seg selv og sin betydning, ukontrollert sinne, sjalusi, alle former for utroskap, overdådig liv, latskap både hjemme, i sitt yrke og i Guds rike, og en stadig trang etter mer av det jordiske inklusivt penger. Å leve i dette er frafall.
3. Uoppgjort synd.
Alle mennesker synder. Der er Guds ord som alltid klar. Rom. 3; 23. Skillet mellom mennesker går ikke om vi har syndet eller ikke. Der er vi like. Hovedsaken er om vi har erkjent og bekjent synden for Gud og de mennesker det gjelder og tatt imot forlatelse av Gud.
Noen av oss har møtt mennesker som ikke vil erkjenne synden og gjøre opp. Da er frelse umulig. Det er bare oppgjort synd som er tilgitt synd. Lever du med uoppgjorte synder, er du ikke et Guds barn. Det er et frafallstegn.
Det er ikke bare slik at ”den som stjal, stjeler ikke lenger” (Ef 4, 28). Han leverer også tilbake det han har tatt. Det hører med i frelsen.
4. Vranglære.
Bibelen er tydelig når den sier at vranglære fører til frafall. Derfor begynner Jesus sin gjenkomsttale slik: ”Se til at ingen fører dere vill!” Mat. 24,4. Med tanke på de siste tider, måtte de først og fremst være oppmerksom på det. I v. 11 kommer han så tilbake til dette og sier: Mange falske profeter skal komme – ”og de skal forføre mange”.
Ut fra dette kan vi si at det ikke er ufarlig å smake på alle slags sekter og kirkesamfunn. Det skal vi være forsiktige med, særlig når en er ung og ubefestet i troslæren. Det er ikke nødvendig å vite alt om alle for å leve godt med Gud. Det viktigste er å kjenne Jesus så godt som mulig, det innbefatter ikke minst grundig kjennskap til hans frelsesverk og Bibelen. ”Smaksprøver” på sekter har dødelig gift i seg.
5. Forfølgelse.
Det er ikke bare slik at forfølgelse gjør de kristne sterkere og mer motstandsdyktige åndelig sett. En slags ”romantisk” forkynnelse har fremstilt det slik. Det er nok sant om noen.
Det er like sant at mange faller fra i motgangstider. Det skjedde allerede i martyrtiden i Romerriket. Og Jesus har sagt det klart. I Mat. 24 viser han at det skal bli trengsel og noen skal bli drept for sin tros skyld, v. 9. Alle folkeslag skal hate de kristne. Det blir en altomfattende forfølgelse fordi noen tror på Jesus og regner med Gud. Som en følge av det står det: ”Mange skal DA falle fra troen,” v. 10. Der er altså en direkte linje mellom forfølgelse og frafall. Da tenker noen av oss slik: Mon tro jeg vil holde ut? Jfr. Mat. 24, 13.
Litt lenger nede i sin tale gjentar Jesus dette, v. 21ff. Han taler om falske messiaser og profeter som gjør store tegn og under. Mange blir nok imponert over det og tenker: Dette må jo være rett når store ting skjer! Folk er så opptatt av store og merkelige ting. Det er blitt tegnet på ekthet. Men Jesus sier noe om det her: De gjør det for å forføre folk. Det skjer mange ganger ved at folket knytter sin tro til underet og folkemengden. Der det er mange folk, der er det liv, sier de. Der skjer det noe.
Paulus talte også om frafall etter hans tid. Det begynte altså tidlig. Da han tok farvel med de eldste fra Efesus ved møtet i Milet (Apg 29), sa han mot slutten: ”Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver … menn som fører falsk tale for å lokke disiplene”, v. 29ff. Han er selv klar over hvordan det blir fremover, og han vil at folket skal vite det. Tar vi det på alvor og lar oss advare?
6. Hjertelivet
Den dypeste årsak til frafallet er ikke de ytre syndene. De kan være den utløsende årsak. Men grunnen til alt dette er hjertelivet. Er det i orden? Slik må en kristen spørre seg – og slik skulle alle mennesker tenke.
Da blir spørsmålet: Er jeg gjenfødt? Lever jeg i troen på Jesus, enkelt og direkte?
Det farlige her er at det ytre kan være kristelig mens det indre er døden nær eller den har allerede inntrådt. Du kan se ut som en kristen uten å være det. Du kan tale som en kristen og oppføre deg i hovedsak som en troende – og likevel være åndelig død.
Menigheten i Sardes er et slående eksempel, Åp. 3, 1ff. ”Du har navn av at du lever, men du er død,” slår Jesus fast. ”Navn av” betyr at folk flest regner deg som en kristen. Da bedrar du deg selv. Kanskje noen har mistanke om at noe er galt i ditt liv. Men det er vanskelig å sette navn på det, og få vil tro deg om du sier det.
En annen fare er at du heller ikke ser det selv. Da er du meget vanskelig å redde. For frelsen begynner (menneskelig talt) med selverkjennelse. Noen lukker også Ånden ute når den vil vekke og tale. Laodikea var ute i farlig uvær. De sa og mente at alt var vel – de behøvde rett og slett ingen ting. Men Jesus visste hvordan det stod til. ”Jeg vet,” sa han. Det fatale var da at de selv ikke kjente sin sanne åndelige stilling. ”Du vet ikke,” sier Jesus, Åp. 3, 17. Og vi vet ikke om de fulgte Jesu råd.
Skal de frafalne bli frelst i dag, må også de følge Jesu råd.
7. Veien tilbake.
Skal det gå en frafallen vel i død og evighet, må han vende tilbake til sin Gud og frelser. Og der er ingen annen vei tilbake enn den han gikk første gang, kanskje i ungdommens fagre vår. Kort sagt er det følgende:
Det var omvendelse til Gud. Det innebar erkjennelse og bekjennelse av syndene. Vi kunne ikke skjule noen synd, eller bortforklare dem og gjøre dem ufarlige. Vi visste at Gud ser alt, og det nytter ikke med fusk, som professor Ole Hallesby sa.
Det var troens vei til Gud. Her skulle vi ikke samle sammen gode gjerninger og løfter om et bedre liv. Ingen ble frelst på den måten. Mange av oss var trett av strevet for å gjøre Gud til behag. Vi sank bare sammen hos Jesus og lot han ta seg av oss. Vi leste i Bibelen at Han tilgir synd og føder oss på nytt. Jesus sa at han tar imot alle som kommer, og det hadde vi tillit til.
Derfor var det nådens vei. Alt var en gave fra Gud. Vi hadde ikke gjort noe for å bli frelst. Det var ufortjent. Slik er veien hver gang vi kommer. Og nåden fører alltid til ydmykhet både innfor Gud og i samfunnet med mennesker. Det blir et kjennetegn på om vi eier livet.
Har du gått den nå? Jer 3, 22 er et fint ord her. Du er alltid velkommen til Ham!
(Artikkelen står i Bibelsk Tro nr. 5 2009.)
.
