Landsvekkelse.
Vårt land er i stor nød åndelig talt. Det har Norge vært før også – mange ganger. Og det er alltid synden og verdsligheten som skaper slik nød. Da faller mange fra, mange blir sløve, verden fryder seg over at de kristne minker i tall og innflytelse – og de troende lir og gråter, ofte i stillhet og ensomhet.
.
Det samme opplevde vi faktisk noe av under krigen på det politiske området. Da visste man ikke alltid hvem som var rette nordmenn eller hvem som var ”stripete” og ville være venn med alle. Nå er det ikke lett å vite hvem vi kan stole på i åndelige spørsmål. Noen ser så bra ut og sier mange rette ting. Men så plutselig viser det seg at de kan være nokså liberale på andre områder. Hva skal vi tro da? Dette gjelder for så vidt både prester og lekfolk.
.
Vi vil gjøre så mye vi kan på det verdslige området for å bedre situasjonen – det er det ”verdslige regimente”, som Luther sa. Men det som skjer der vil aldri være nok og rette på den egentlige skade. Da må vi bruke det ”åndelige regimente”. Det har også skjedd før.
.
Historien viser at landet har hatt flere tider som kan karakteriseres som ”landsvekkelse”. Men det er tvilsomt om selve innføringen av kristendommen i Norge omkring år 1000 var en slik vekkelse. Da var det for mye politisk tvang med i bildet. Det er heller ikke tydelig at reformasjonen på 1500-tallet var en slik vekkelse. Katolske prester fortsatte sin tjeneste mange steder, og det er usikkert hvor mye ”personlig” kristen tro det var i landet.
.
Derimot kan vi si at Haugevekkelsen omkring år 1800 var en landsvekkelse. Hans Nielsen Hauge fikk sin trosopplevelse i 1796 og begynte straks å tale Guds ord. han nådde utover store deler av Norge og var også på prekentur i Danmark. Fremdeles er det frukter etter Haugevekkelsen slik at det har vært et sterkere gudsliv i de distriktene av Norge som han var mest i.
.
Ved midten av 1800-tallet var det en ny oppvåkning i landet vårt ved Gisle Johnsen. Som prestelærer i Oslo påvirket han svært mange prester som tok en levende kristendom med seg rundt i landet. Carl Fr. Wisløff sier at han ”utøvet en umåtelig innflytelse i den norske kirke”. Noe senere kom Roseniusvekkelsen fra Sverige til Norge ved hans skrifter og særlig Husandaktsboken og ”Klar og usvikelig veiledning til fred med Gud”.. Haugevekkelsen ble etter hvert noe tung og lovisk, mens skrifter av Rosenius ble til frigjørelse og et varmere gudsliv hos mange. På slutten av 1800-tallet kom den andre misjonsvekkelsen da flere organisasjoner og misjonstiltak vokste fram. Vi finner nå misjonsfolk over store deler av landet.
.
På 1900-tallet kom flere bølger med vekkelse over landet. 1905 er et merkeår der særlig Albert Lunde stod i fokus. Men flere andre talere stod også vekkelse før og etter århundreskiftet. På 1930-tallet var det vekkelser i landet særlig ved Frank Mangs. Wisløff sier at ”det var knapt noen kristen forsamling i Oslo og omegn som ikke mottok inntrykk” fra den. ”Også i andre deler av landet merket en innflytelsen fra denne vekkelsen.”
.
Det er mer usikkert om krigstiden hadde en landsvekkelse. Det var mange vekkelser, og det var også varige frukter av den. Jeg har selv møtt folk som ble omvendt da og som var det i ettertid. Likevel er det klart at mange ble kristne av krigsfrykt og glemte det meste da freden kom. I de første år etter krigen var det vekkelser, til dels store som ved John Olav Larsen og andre.
.
Men i begynnelsen av 60-tallet stilnet det markant av så langt jeg ser og husker. For hvert tiår har folket som folk sløvnet og blitt betydelig hardere i forhold til Guds ord enn før. Noen vil nok fremdeles høre god ord til trøst og oppmuntring. Men hvis du ikke er ”evangelisk” nok, blir det straks vanskeligere. Folk flest vil ikke høre om at det er to utganger av dette livet – den ene er fortapelsen i helvete. Jeg har selv sett det flere ganger. Da kan predikanten faktisk kjenne motstandsånd, og noen kommer ikke mer på møtene.
.
Og det er ikke underlig – menneskelig sett – at man tror at vekkelsens tid er slutt. Og vi mennesker kan ikke ”lage” vekkelser om metodene er nye og spesielle. Vi kan nok arrangere folkemøter og samle store flokker til konserter og festivaler. Erfaringene har nok lært oss at det ikke er synonymt med vekkelser. Noen av dem er i alle tilfelle mer preget av underholdning og sjelelige opplevelser enn av syndserkjennelse, bekjennelse og tro på blodets kraft til å frelse.
.
Etter mitt syn går derfor ikke veien om disse virkemidlene. Den går der de gamle profetene og lederne i GT gikk. Det gjelder f. eks. Daniel og Nehemja. I den store nøden som de var i etter tiden i Babel, går de til Gud i bønn. Det særegne ved denne bønnen er at Herrens tjener tar på en måte folkets synd og skyld innover seg selv. De er i nød og bekjenner sin synd og folkets synd og sier: Vi har syndet og handlet ille.
.
I Nehemja 1, 6 står det: ”Både dag og natt ber jeg nå for ditt åsyn for dine tjenere Israels barn, idet jeg bekjenner Israels barns synder, som vi har gjort mot deg!” Det er altså vi troende som har sviktet og dermed syndet. Vi skal gå inn til Gud å bekjenne regjeringens synder mot Ham og hans folk i landet vårt. Vi og lederne er ett.
.
Daniel ber også slik i kap. 9: ”Jeg ba til Herren min Gud og bekjente og sa: … Vi har syndet … vi har veket av … vi hørte ikke … vi må skamme oss.” V. 4-7. Og han fortsetter fra v. 15: ”Vi har syndet og vært ugudelige … Herre! … la nå din vrede og harme vendes bort fra din by Jerusalem … La ditt åsyn lyse over din ødelagte helligdom – for din egen skyld, Herre,” v. 15-17.
For din egen skyld. Ikke fordi vi fortjener noe. Da er landsvekkelsen et Guds folk på kne for en hellig Gud med bønn om at Hans navn må være hellig hos oss. Om bare en del av det troende folk ville våkne – og særlig ledere av alle slag – er Gud den samme i dag som på Daniels tid. Han vil svare.
.
Daniel sier noe videre her: ”Mens jeg ennå talte og ba og bekjente … da kom Gabriel.” V. 20f. For Gud er der hans folk ber og ydmyker seg. Så kan det ennå skje, en siste gang kanskje før skyene brister og Jesus er her.
.
Herre, la det skje – for din egen skyld. For nå blir Hans rike spottet og foraktet. Vil du nå gripe inn før det er for sent!
Amen.
. Nils Dybdal-Holthe.
