Frafall - 2.

Frafall. Del 2.

.

4. Frafall er mulig.

Alle troende kan komme bort fra Gud og deretter gå evig fortapt. Tanken om at det ikke er mulig er et av djevelens listigste angrep. Da kan Guds folk lett føres inn i en falsk trygghet der en roper til hverandre som på Nehemjas tid, som nettopp var en tid med frafall: ”Fred! Fred! Og der er dog ingen fred.” Jer. 6, 14.

.

Guds folk tar ikke skade av å leve i frykten for å kunne gå fortapt. Den ærlige sjel vil alltid drives nærmere Gud ved det. Men vi mener ikke at vi alltid skal gå med angst for det, det er noe annet.

.

Hvordan kan vi så vite at frafall er mulig, ut fra Guds ord? Flere ting er med og viser det:

.

a) Gud har lagt ned i oss en frykt for å gå bort fra ham. Igjen er det Jeremia som vitner: ”Frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte så de ikke skal gå bort fra meg,” Jer. 32, 40. Dette er en del av den evige og nye pakt med folket. Det lærer også erfaringen oss: Det bor i oss en visshet om at hvis vi svikter, synder og går bort fra Gud, vil det føre oss i en evig fortapelse – hvis vi ikke vender om til Gud igjen. En slik følelse er sorg over å gå fortapt, og den kan bare være virket av Gud selv.

.

b) Bibelens formaninger blir i noen grad betydningsløse og unødvendige hvis det ikke var fare for å miste kristenlivet. En vesentlig del av brevene i NT er oppfordringer og formaninger – ikke til verden. De er til de troende. Og Bibelen mener alltid de sanne kristne når den taler om Guds folk og de hellige. Det er selvsagt for oss alle at en hykler vil gå fortapt. Det behøver ikke Bibelen bruke mange ord på å forklare. Derimot advarer den gang på gang de troende og sier: Våk og be. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi dem livsens krone, Åp. 2, 8. Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst, Mat. 24, 13. Løp da således for at dere kan vinne prisen, 1. Kor. 9, 24. For vi har fått del med Kristus, så fremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden, Hebr. 3, 14. Strid troens gode strid, grip det evige liv .,… 1. Tim. 6, 12. Dette siste er sagt til: Du Guds menneske, v. 11.

.

c) Bibelens advarsler mot djevelen har samme funksjon: Vi kan dras bort fra livets vei så lenge vi er her på jorden. Det er virkelig alvor når Peter sier: Vær edrue, våk! Deres motstander djevelen går omkring … og søker hvem han kan oppsluke. 1. Pet. 5, 8. Hvem søker han? Bare Guds folk. Alle andre er hans eiendom. Det er ikke nødvendig å oppsluke dem. Derfor formaner han: Stå ham imot, faste i troen. Gjør vi ikke det, vil djevelen oppsluke oss.

.

Det samme alvor ligger over Paulus’ beskrivelse av rustningen i Ef. 6, 10ff. Hvorfor er det så nødvendig for oss å kle oss i den? Jo, på grunn av djevelens listige angrep og kampen mot ondskapens åndehær. Og dette er ikke bare en kamp på papiret. Her kjemper de kristne hver dag. Det er bare når vi ifører oss hele rustningen at vi kan seire og stå etter å ha overvunnet alt. V. 13. Hvis det fantes noen annen vei til endelig frelse, var rustningen unødvendig. Paulus hadde da ikke skrevet med slikt alvor om vårt forhold til Satans makt.

.

Før vi ser litt nærmere på rustningen, skal vi nevne den forskrekkelige list han bruker når han omskaper seg til en lysets engel. 2. Kor. 11, 14ff. Da ser han ut som en kristen og oppfører seg som troende for derved lettere å kunne lure inn sin falske lære som leder til fortapelsen. Her må vi nok være aller mest på vakt i våre dager. For når Satan kommer slik, framstiller han seg alltid som den oppriktige, ydmyke, sanne og uunnværlige tjener i Guds rike. Ved det skaper han også tillit hos mange troende.

.

La oss se litt på rustningen i Ef. 6.

Først ser vi på motstanderen og selve kampen – som altså kan føre til fall.

.

Vi må kjempe mot djevelens listige angrep. Da er han farligst. De gamle sa det gjerne slik: Djevelen er ikke så farlig når han kommer ramlende på treskoene, men det er han derimot når han kommer listende på sokkene. Dette er hans bakholdsangrep, da han nærmer seg umerkelig med allslags lureri. Han angriper gjerne vårt svakeste punkt – det er alltid der vi trodde vi var sterkest. Og vi er aldri sterkere enn vårt svakeste punkt.

.

Det er som med en kjetting. Har den ett slitt ledd, er alle de andre sterke ledd unyttige. Og vi har alle små, svake punkt. Det kan være en synd eller svakhet vi trodde vi hadde seiret over og var ferdig med. I vår kjødelige trygghet lurer han oss i sin snare – og vi faller. Det kan være motløshet, kjødelig begjær eller syndige lyster. Felles for djevelens taktikk er at han begynner i det små, det som ser ganske uskyldig ut. Så vet vi ikke av før fallet er et faktum. Blir vi liggende i det fallet, er vi frafalne.

.

Vi har kamp mot hele djevelens hær – ondskapens åndehær i himmelrommet, mot makter og myndigheter. Når han setter alt dette inn mot oss, har vi ikke noe å stille opp med i egen kraft. Fallet er sikkert da.

.

Det samme gjelder den onde dag. Slike dager får vi alle. Da mobiliserer Satan hele helvetet mot oss. Han går til stormangrep på vårt liv og faktisk ”tvinger” oss inn i synden.

.

Og fordi kampen er så absolutt og alvorlig, er det nødvendig med en hel rustning. To ganger sier apostelen: Ta på Guds fulle rustning. Hver enkelt del er nødvendig. På samme måte som djevelen har avdelinger og metoder for alle slags fristelser, skal vi ha forsvar mot alt. Vi må ikke glemme en eneste del av rustningen. Ta det på – så du er godt rustet til forsvar.

.

Merk så at dette er sagt til troende. Her er ikke tale om å bli omvendt og frelst. Her gjelder det de troendes fortsatte liv i Gud som en kamp. Kampen er på det indre plan: vi strir mot åndsmakter, ikke mot mennesker.

.

Situasjonen kan se håpløs ut. Overmakten er for stor. Det hele er over evne for en svak kristen.

.

Ja, den er det.

.

Likevel sier ordet: Seieren er mulig. Vi kan stå. Ingen av oss behøver å bli Satans bytte. Ja, vi skal kunne stå etter å ha overvunnet alt.

.

Skal det skje, må hele rustningen tas på. Det er vår del. Gud har skaffet den til veie og tilbyr oss alt gratis. Nå sier han: Ikle dere den. Disse våpen er gitt til Guds folk, og de fleste våpen er til forsvar. Eier vi den, har vi Guds ords ed på at vi skal seire. Paulus regner opp disse våpen i Ef. 6, 10ff (her fra v. 14): Sannhets belte om livet, rettferdighetens brynje, sko – som fredens evangelium, troens skjold, frelsens hjelm, Åndens sverd – Bibelen og bønnen.

.

Glemmer vi det, er fallet nær.

Det vet Satan, derfor gjør han sitt beste for at vi ikke skal bruke Guds hjelpemiddel. Alvoret bak denne talen om rustningen viser til fulle at fallet og frafallet er mulig.

.

d) Bibelen taler også direkte om mulighetene til å falle fra. Den gir til kjenne at en som har kjent Kristus og vært Guds barn kan komme bort fra ham og til sist gå evig fortapt. Vi har allerede nevnt flere vers i GT som omtaler frafallet. La oss nå nevne et sted hos Esekiel: ”Men når en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, så skal han dø til straff: for den urett som han gjør, skal han dø.” Esek. 18, 26. Her skal vi også ta med Esek, 33, 12-13 og 18: ”Si til ditt folks barn: Den rettferdiges rettferdighet skal ikke frelsen ham på den dag han synder … den rettferdige skal ikke kunne leve ved sin rettferdighet på den dag han synder. Når jeg sier om den rettferdige: Han skal visselig leve, og han setter sin lit til sin rettferdighet og gjør urett, da skal ingen av hans rettferdige gjerninger tilregnes ham, men for den uretts skyld som han har gjort, for den skal han dø … Når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, så skal han dø.”

.

Ordene betyr ganske enkelt at en troende må vende om fra sin synd, hvis han fortsatt skal stå i nåde hos Gud. Vi kan ikke leve på gamle velsignelser, og ikke stole på at vi en gang var frelst. ”Den evangeliske lære om visshet burde alltid oppveies (balanseres) med dette advarende ord: Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller. 1. Kor. 10, 12.” (J. B. Taylor i Tyndale O. T. Comm.).

.

Selv om Esekiel skrev dette i den gamle pakt, har ordene gyldighet i den nye pakt. Esekiel skrev på bakgrunn av jødenes synd og frafall som førte dem til Babel i fangenskap. Men Guds tanke er alltid den samme: Den som synder, han skal dø (Esek. 18, 4). Med uoppgjorte synder kan ingen være Guds barn og bli utestengt fra himmelen. Det er et veldig alvor. Herren gjør ikke forskjell på folk. Om noen synder, må synden få sin dom hvis folket ikke omvender seg. Og syndens lønn er den evige død og ikke den legemlige.

.

Dette ser vi noe av i 1. Kor. 10, 1ff. Det er et så interessant avsnitt at vi må ta noe med her. I kap. 9 har Paulus talt om seg selv og sin tjeneste for Gud. Han bever ved tanken på at han som preker for andre, skal selv bli funnet uverdig. Da fortsetter han med tanke på sine tilhørere i kap. 10. Der regner han opp 7 hendelser fra Israels historie (som var kjent for leserne) fra utgangen av Egypt og gjennom vandringen i ørkenen. Ved alle disse begivenhetene måtte Gud straffe sitt folk for synden.

.

Så sier han: ”Disse ting skjedde som forbilder for oss, for at ikke vi skal ha lyst til det onde, likesom de hadde lyst til det … Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.” 1. Kor. 10, 6 og 11. Her bruker Paulus noe fra Det gamle testamentet som grunnlag for formaning og sier: På samme måte som Gud måtte dømme sitt folk på grunn av synd i gammel tid, må han gjøre det i dag.

.

Det er altså klare paralleller mellom det gamle Israel og oss. Gud behandler oss på samme måte som dem når det gjelder synd. Hebr. 3 viser at det ikke bare dreier seg om legemlig død, men det å bli bortstøtt fra Gud. De ble forherdet, vantro og for vill i hjertet. Ja, de ville ikke tro.

.

Israels historie er ikke bare historie, men den ”illustrerer store prinsipper i den menneskelige natur og den guddommelige styremåte. Den viser menneskets svakhet og dets tilbøyelighet til å falle i synd og deres behov for guddommelig beskyttelse. Slik den brukes som påminning for kommende generasjoner. Den samme Gud som styrte dem, styrer oss. Hvis vi synder slik de gjorde, må vi også vente å bli straffet og utelukket fra Guds velbehag og nåde og fra himmelen” (Alb. Barnes).

.

Av dette avsnittet skal vi også lære at ”om vi enn har opplevet de herligste nådebevisninger, vil vi ikke nå fram til målet, dersom vi ikke vokter oss for i likhet med den tids Israel å la lysten til det gamle syndens vesen, som det for oss nå skulle være forbi med, få leve opp igjen hos oss” (S. Odland).

.

Slike sannheter må vi ta til oss og la alvoret senke seg over oss.

.

e) Bibelen gir eksempler på personer som falt fra Gud. Noen av dem er så tydelige at det ikke kan diskuteres om de virkelig var frafalne. Andre er verre å bedømme og kan kanskje være gjenstand for ulik forståelse.

.

I den gamle pakt møter vi noen frafalne. Israels folk blir flere ganger betegnet som frafalne – noe vi allerede har pekt på. Men det betyr ikke at alle enkeltpersoner var falt fra Gud i synd. Gud har alltid hatt en liten flokk som sine sanne barn, kalt en ”rest” el. l.

.

Kong Saul er et annet godt eksempel. Han ble utvalgt av Herren til å være konge over Israel. 1.Sam. 9, 3-10, 26. Gud gjorde ham til et annet menneske, 1. Sam. 10, 6. Og han gav ham et nytt hjerte, v. 9. Slik var han en Guds mann. Det er hevet over tvil at Gud ikke kunne velge ut en ugudelig til en slik stilling. Se også Apg. 13, 21. Saul var for øvrig Israels første konge. Men han endte sitt liv ved å styrte seg mot sverdet i krigen mot filisterne. 1. Sam. 31. Gud måtte avsette ham, Apg. 13, 22, på grunn av troløshet. 1. Krøn. 10, 13. Vi merker oss også at han ikke er oppregnet blant trosheltene i Hebr. 11, selv om ikke alle troende er med der. Men en frafallen har ingen plass der.

.

Hva hadde skjedd i mellomtiden som gjorde at det gikk slik? Jo, tre store fall i hans liv. Og de var alle ulydighet mot Gud. Først ofret han brennoffer, noe han ikke hadde anledning til. 1. Sam. 13, 8-14, 47. Senere sparte han amalekittenes konge Agag sammen med feet hans. Det var også mot Herrens ord. 1. Sam. 15. Til slutt – og da er frafallet fullbyrdet – søkte han råd hos de døde, noe som også var forbudt i Herrens lov. 1. Sam. 28; 3. Mos. 19, 31. Ulydighet fører til fall. Den som blir i sitt fall er en frafallen.

.

Vi må også nevne Samson. Han var en Guds nasireer (Dom. 13, 5-7). I 20 år var han en god dommer i Israel. Kvinen Dalila lokket ham til fall og fikk klippet håret hans. Dermed var nasireerløftet brutt. Det er klart at dette var et fall. Men Samson ropte til herren i sin nød. Dom. 16, 28. Da er det alltid oppreisning, derfor kan han være oppregnet blant trosheltene i Hebr. 11, 32. Dermed kan han heller ikke betegnes som frafallen. Han var en av dem som reiste seg fra sitt fall.

.

I den nype kat møter vi også frafallet. På samme måte som Samson er også Peter et eksempel på en som falt i grov synd, men som siden reiste seg fra fallet. Hvis han hadde blitt liggende i fallet, ville hans fornektelse av Jesus ført ham til fortapelsen. Ingen kan fornekte Jesus og være frelst. Det har vi Jesu klare ord for i Mat. 10, 32-33. Det var heller ingen selvfølgelighet eller lovmessighet at en synder omvender seg slik at Jesus får møte ham og ta imot ham. Det var bare nåde.

.

Judas

Et annet og vanskelig eksempel er Judas. Noen mener at han var en utsending fra helvete på samme måte som Jesus kom fra himmelen. Han var derfor forutbestemt til å gå fortapt. Da mener de at han heller ikke kan stå som eksempel på en frafallen.

.

De bygger dette på utrykk som ”fortapelsens sønn” (Joh. 17, 12; 13, 21-26) og på ordet ”en djevel” (Joh. 6, 70). Det sies også at Satan hadde inngitt ham i hans hjerte denne gjerning å forråde Jesus (Joh. 13, 2). Han kalles ellers forræder og tyv (Luk. 6, 16; Joh. 12, 6).

.

For min del kan jeg ikke se at slike uttrykk med nødvendighet må bety at han var en djevel av natur. Jesus kalte også Peter en ”satan”, Mark. 8, 33. Ordet betyr en motstander, og ordet djevel betyr baktaler. I en forstand er alle som ikke går på Guds veier en Jesu motstander.

.

Vi finner det samme igjen i påsken. Da sa Jesus til alle disiplene og særlig til Peter: ”Se, Satan krevde å få dere i sin makt” Luk. 22, 31. Djevel og Satan er vanligvis ensbetydende ord i bibelsk språk. Ordene til Juda behøver altså ikke bety ”mer” enn det samme ord til Peter, dvs han var kommet i motsetning til Guds plan og vilje. I og for seg er dette alvorlig nok. Men i denne sammenheng er det viktig å vise at det å være en djevel av natur er noe mye verre. Merk også at Jesus sier til noen jøder: Dere har djevelen til far (Joh. 8, 44). Han mente ikke at de var djevler av fødsel, men at de fulgte djevelens vei.

.

Uttrykket ”fortapelsens sønn” (Joh. 17, 12) er kanskje vanskeligere. La oss først se på hva et par kjente teologer har sagt om det. Prof. Olav Moe sier at uttrykket er en ”hebraiserende vending – den som hører til, dvs. er hjemfalt fortapelsen”. Og prof. S. Odland sier: ”Der ligger ikke i dette uttrykk at Judas var forutbestemt til fortapelse, men kun at han på grunn av sitt sedelige forhold nødvendigvis måtte gå fortapt”. Den tyske fortolkeren Th. Zahn nevner flere lignende uttrykk i Bibelen som ikke går på forutbestemmelse, men på syndens lønn som er fortapelse. Den engelske prest og fortolker Alb. Barnes sier at Judas kalles en fortapelsens sønn fordi ”han hadde en ødeleggers karakter. Han var en forræder og morder.” Nettopp derfor var han hjemfalt til fortapelse.

.

Felles for de fleste reformerte (kalvinske) fortolkere er tanken om at Judas ”ikke bare fortjente å gå fortapt, men var forutbestemt til det, derfor kalles han ’fortapelsens sønn’ ”, som Thomas Manton (engelsk puritaner og kalvinist, d. 1677) sier i sin forklaring til Joh. 17. De reformerte følger her Calvins linje.

.

Etter mitt syn må uttrykket ”fortapelsens sønn” bety: Judas var et menneske som vi med de samme muligheter som oss. Men han sviktet, først i det små ved å ta penger. Senere økte synden i hans liv, som den nesten alltid gjør når man ikke angrer den og tror. Da Jesus var kommet til sin siste påske, var bruddet uunngåelig. Derfor kan han i Joh. 17 (som er sagt få timer før Jesus ble forrådt) kalle Judas ”fortapelsens sønn”. Da var han allerede moden for fortapelsen.

.

Jesus sier at Judas gikk fortapt ”for at Skriften skulle oppfylles”. Heller ikke bak dette ligger tanken om forutbestemmelse. Gud visste om alt som skulle skje og kunne derfor la profetene skrive om det. Det hadde han latt profetene gjøre flere hundre år før det skjedde. Det gjelder mye av Jesus gjorde som Messias. Han bestemte ikke at det skulle skje slik, men han forutså at det ville bli slik og tillot det. Alt var ledd i hans frelsesplan for verden.

.

At dette er et mysterium for tanken, er sikkert nok. Men vi er ikke satt til å løse alle problemer ved hans frelsesplan. Jesu død og profetien om den, er like gåtefull for vår tanke. Av den grunn kan vi ikke tvile på f. eks. Jes. 53.

.

Et par andre ting kan også vise at Judas ikke var en djevel fra helvete. Jesus utvalgte ham på linje med de andre og gav ham del i samme tjeneste (Apg. 1, 17), men de gikk han bort fra (forlot) (v. 25). Det er meget vanskelig å tro at Jesus skulle velge en slik person til sin medarbeider og evangelieforkynner. Videre står det at Judas var ”inngitt” av djevelen for å gjøre denne gjerning å forråde ham (Joh. 13,2). Hvis han allerede var et djevelens barn, var det ikke nødvendig for den Onde å inngi ham disse mordtanker. En djevel ville av natur ønske å drepe Guds Sønn. At Satan ”hadde skote det i hugen på Judas” (Nyn 1938) innebærer at tankene ikke var der før.

.

Ordet ”inngi” (gr. ballo) betyr å kaste, enten med makt og hensikt, eller rett og slett la noe fare, bevege eller gi noe et puff. Judas var altså det medium som djevelen brukte mot kvinnens ætt (1. Mos. 3, 15). (Saml. Ef. 6, 16: djevelens brennende piler som kastes eller skytes mot oss.)

.

Satan fristet Judas til synd. Først gjaldt det småpenger og siden til å selge Mesteren for 30 sølvpenger. Det var prisen for en slave.

.

Enda en ting skal vi nevne. Da Judas skjønte hva han hadde gjort, angret han sin synd (Mat. 27, 3-5). Ordet for anger her (metamelomai) betyr mer enn å beklage synden og sørge over følgene for en selv. Sml. W. Henriksens kommentar. Det betyr virkelig å forandre kurs og sørge over det en har gjort. Judas angret da han så at Jesus ble dømt, ikke over følgene for seg selv, v. 1-3.

.

Grunnene for at Judas er et bilde på en frafallen er sterke. Dermed blir også beretningen om ham mer alvorlig for oss. En som har stått Herren Jesus nær, kan litt etter litt komme bort fra ham og bli en ”fortapelsens sønn” slik at han går fortapt. (Jeg har ikke sagt alt om Judas med dette, men her er ikke plassen for alt.)

.