Frafall. Del 3.
.
Flere eksempler.
.
Ananias og Safira.
Beretningen om dette ekteparet (Apg. 5, 1-11) kan kanskje ikke brukes som eksempler på frafalne. Det står ikke tydelig at de var troende, men var gjerne med i flokken i det ytre. Synden var likevel stor og alvorlig. Jfr. Simon i kap. 8, 9-25.
---
Derimot er der andre personer i Paulus’ brev til Timoteus. De er spesielt interessante siden vi der ikke møter kristenheten i den aller første vekkelsestid. Forholdene nå har stabilisert seg noe. Menighetene har andre og tredje generasjons kristne hos seg. Noen er blitt gamle. Menighetslivet er kanskje blitt mer ”normalt”. Er alle nominelle kristne sanne troende på den tiden? Hvordan har voksteren vært?
.
Paulus nevner flere personer for Timoteus som det har gått galt for.. Og nevner flere av dem ved navn!
.
Hymeneus og Aleksander.
Vi møter dem i 1. Tim. 1, 19-20. Her sier apostelen at den unge Timoteus skal stride troens gode strid i det han har tro og en god samvittighet. Da vil det gå godt. Deretter kommer en trist bemerkning. Noen i menigheten har kastet fra seg den gode samvittighet. Ved det har de så lidd skipbrudd på sin tro. Dette kan ikke bety noe annet enn at de har mistet sin tro og fått sitt gudsliv ødelagt, slik det går med et skip som grunnstøter i storm og uvær. Alvoret i disse vers er: Hvis vi ikke tar hensyn til samvittigheten og er lydige mot den, får det følger for troen: den dør. Se derfor hvor nøye Paulus selv var med sitt eget liv her (Apg. 23, 1; 24, 16; 2. Tim. 1, 3).
.
”Verbet ’å kaste fra seg’ (gresk: apotheo) innbefatter en voldsom og overlagt forkasting”, sier D. Guthrie i Tyndale NTC. Både dette uttrykket og ”å lide skipbrudd” innebærer at de en gang hadde vært frelst og ”begynt på troens reise,” som bengel uttrykker det.
.
I kap. 1, 6f i samme brev nevner han noen andre som har faret vill fra ”kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en uskrømtet tro” (v. 5). Ordet ”å fare vill” brukes om ikke å nå sitt mål (kap. 6, 21; 2. Tim. 2, 18). Derfor kan oversettelsen av 1975 si her: ”Noen har forvillet seg bort fra dette mål”. En som har faret vill fra troen og samvittigheten, kan ikke være frelst. Men uttrykket viser også at de en gang har vært det. Den konklusjonen må vi dra selv om det ikke uttrykkelig sies her. Kanskje tenker Paulus på de samme som i v. 19f.
.
Dernest har Paulus et alvorlig ord om tilsynsmennene som vi må bruke her. De må ikke velges blant de nyfrelste. Hvorfor var det så farlig? Jo – for at de ikke skal bli oppblåst ”og falle i djevelens dom”. De må også være aktet av ufrelste for at de ikke skal ”bli hånet og falle i djevelens snare”. 1. Tim. 3, 6-7. Her skal vi merke oss at flere andre oversettelser oversetter slik i v. 6: ”og falle under samme dom som djevelen” (f. eks. Ungd.overs., NT 75 og Gunnes).
.
Da står det her at en nyomvendt (som her må bety frelst) kan få samme dom som djevelen, dvs. fortapelsen. Bak Paulus’ ord ligger kanskje den tanke at djevelen er en fallen engel som ble styrtet ned på grunn av sitt hovmod (Jud. 6; Jes 14, 12ff).
.
Den nyomvendte kan også komme til å falle i djevelens snare, v. 7. Hvis noen blir fanget i hans snare, innebærer det at han har vært fri, det vil her si: en borger av Guds rike. Og den djevelen fanger, slipper han ikke frivillig. Jfr. 2. Tim. 2, 26.
.
Å falle i djevelens dom kan ikke bety at djevelen skal (aktivt) dømme dem. Det er heller som Bengel bemerker her: ”Djevelen dømmer ikke, han blir dømt.” Derfor må det bety at de får samme dom som ham. Å bli oppblåst i tjenesten som kristen, er hovmod. Og det er erkesynden i forholdet til Gud. Det var satans synd. Den som følger hans synd, må også følge ham i hans dom.
.
Å falle i djevelens snare betyr å komme i hans makt. Den fuglen som henger fast i vår snare, er helt i vår makt. Djevelen viser aldri nåde mot dem han fanger ved sine listige angrep.
.
Alvoret ved dette avsnittet er først og fremst: Også en forkynner, prest, misjonær eller kristen leder kan falle fra og gå fortapt. Det har vi eksempler på i kirkehistorien.
.
Hymeneus og Filetus
Er nevnt i 2. Tim. 2, 17f som eksempler på de som er faret vill fra troen. Vi har ikke sikre bevis for at Hymeneus her er samme person som i 1. Tim. 1, 20.) De har falsk lære om oppstandelsen og nedbryter troen hos somme. Også dette taler klart for muligheten for direkte frafall. Disse to er faret vill fra sannheten, det er direkte uttrykk for frafall. Og de nedbryter troen hos de kristne. Det fører også bort fra Guds vei.
.
Demas.
Vi vet lite om denne mannen. Han er nevnt i 2. Tim. 4, 10; Kol. 4, 14; Fil. 24. Han forlot Paulus fordi han fikk kjærlighet til denne verden. Tradisjonen sier at han falt fra troen. Ordet for kjærlighet er her det sterke ordet agape. I 1. Joh. 2, 15 ser vi at kjærlighet til verden ikke kan forenes med livet i Gud. Det andre brevet til Timoteus er trolig det siste vi har fra hans hånd, og det taler om en trist slutt for en Herrens medarbeider. – Det er også lutherske fortolkere som mener dette ikke viser til åndelig frafall, men at Demas reiste fra Paulus av ”frygt for at dele Paulus’ Lidelser og tage Del i hans Forsagelse” (Fr. Torm). Men det sier teksten ingen ting om.
.
Muligheten.
Paulus sier ellers mange ord om muligheten for å falle fra troen og gå fortapt. Det ser vi f. eks. i 1. Tim. 5, 8; 11-12; 15; 6, 5.10. 21; 2. Tim. 2, 12f. Dette siste skal vis e litt nærmere på.
.
Mange mener at 2. Tim. 2, 11-13 er en gammel kristen hymne (sang) som Paulus fletter inn her, i likhet med Fil. 2, 6-11.
.
De to siste strofene skal vi se litt på her.
1. Fornekter vi, skal han fornekte oss. Det er klare ord, som helt stemmer med Jesu utsagn i Mat. 10, 33. Vi legger også merke til at Paulus sier ”vi”, slik at han tar seg selv med. Hvis han, apostelen Paulus, skulle fornekte Jesus, ville det si at Kristus kom til å fornekte ham for sin Far. Fortapelsen er da den eneste utgang.
.
2. Hvis vi er troløse, er han trofast. Jeg tror dette ordet er misforstått av noen. De mener at Gud skal la den troløse få plass i Guds rike, fordi han selv er trofast. Det kan ikke stemme. Kristus er trofast, selv om vi er troløse. Det står fast. Han er vesensforskjellig fra oss. Men han er ikke trofast mot oss i vår troløshet på annen måte enn at han kaller oss tilbake til seg. Mot den som fortsatt er troløs, er han trofast mot sitt ord og sin frelsesplan. Han er trofast både mot sine domsord og sine frelsesløfter. Dette er ikke trøstens ord til vantro, som den lutherske fortolkeren Dächsel påpeker: ”Når vi er utro av skrøpelighet, kunne vi berolige oss med den tanken at han ikke ville bryte sitt ord, men like fullt bevise sin troskap mot oss.” Det kaller han med rette en ”grov misforståelse”. Det er ikke et trøsteord til åndelig slurv, men en advarsel til troende om å holde ut og stå fast.
.
Han kan ikke fornekte seg selv, han ”kan ikke behandle den troløse som om han var trofast, og han kan ikke handle som om trofasthet og troløshet er en og samme ting” (Spence i Ellicotts Commentary). Ja, vi kan si det så sterkt at ”hans trofasthet gjør det umulig for ham å anerkjenne de som fornekter ham” (Horton i The Century Bible). Den danske Fr. Torm sier at de siste uttrykk inneholder ”Guds dom om dem, som falder fra”.
.
Konklusjonen
På dette må bli: Bibelen sier at det går an å falle fra troen på Kristus, og den gir oss eksempler på frafalne som advarsel til de troende. I en særstilling står kanskje framtidsprofetiene. Noen av dem taler om frafall i de kommende tider, mens andre taler om de siste tider. Da skal det bli et stort frafall. Mange skal føres vill (Mat. 24, 5. 11), og noen skal falle fra troen (1. Tim. 4, 1ff). Før Anti-Krist kommer, må frafallet komme (2. Tim. 2, 3), og Åpenbaringen slår fast at alle skal tilbe dyret og bli forført (Åp.13). Jesu formaning gjelder oss: ”… det sier jeg til alle: Våk!” Mark. 13, 37.
.
Man kan ikke komme bort fra ordet om frafall ved å si at slike mennesker aldri har vært sanne troende. De var skinnkristne og hyklere. Det skal vi se mer på i neste avsnitt.
.
