.
Rom 12, 1-2.
Av Nils Dybdal-Holthe
.
Formaning er oppfordringer og vennlig rettledning i vårt jordiske liv. Og de er nødvendige for alle troende – hvorfor står det ellers så mye i NT om det? Alt i Bibelen er jo nødvendig for oss i vårt gudsliv. Da har vi ikke lov til å si om noe at vi ikke behøver det. Da blir det også feil å sløyfe dette i forkynnelsen. Der bør vi holde fram alt Guds ord så langt vi har lys og rekker det.
.
Når Paulus har skrevet mye om frelsen i de første kapitlene i Romerbrevet, er han nå kommet til siste del med praktisk teologi der han formaner de troende til å leve rett. Ofte kommer formaningen til slutt i brevene og dermed etter forkynnelsen av evangeliet.
.
Her taler han til ”brødrene”. Det betyr først at formaningene ikke er til alle. Verden og hedninger har faktisk ingen nytte av dem åndelig sett. Det er bare en gruppe mennesker som kan ha nytte av dem, og til dem er de derfor skrevet: Jeg formaner altså dere – brødre, sier Paulus.
.
Og ”brødre” er uttrykk for alle de troende. Det har ikke noe med kjønn å gjøre. Det er ganske enkelt et samleord for Guds folk. Og det er et talende uttrykk. Brødre betyr slektskap og nærhet. I sin barndom og tidlig ungdom bor de sammen og er stilt likt i hjemmet. Senere i livet søker de også sammen i helg og høytid, ferie og ved spesielle anledninger. For brødrene hører sammen, de er på en måte ett til forskjell fra naboene og fremmede.
.
Det blir feil på en måte å formane de ufrelste til å leve rett etter Guds ord. På den måten kan man faktisk skape fariseere som blir fornøyd med seg selv og sitt liv uten at de eier det åndelige livet. En forbedring av moralen og det ytre menneskelig fører ingen til himmelen. Der gjelder bare en ny fødsel ved troen på Jesus Guds Sønn.
.
Men formaningene gjelder Guds folk. De skal hjelpe oss fram på veien gjennom verden her i livet. På den måten skal de gjøre oss ”bedre” kristne. Det betyr ikke at vi dermed fortjener noe i Guds rike, alt er av bare nåde der. Men de står i helliggjørelsens tjeneste, selv om dette ikke er hele helliggjørelsen.
Formaningens grunn og kraft
Formaning ut fra menneskelig tanke og måte blir lett en kald moraltale med oppfordringer uten kraft. Men her taler Paulus om noe helt annet. Han sier: ”Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn.” Og det betyr først:
.
a) Vi må ha tatt imot Guds nåde og miskunn og slik blitt frelst på bibelsk vis før vi kan ha nytte av formaningen. Formaningen kan ikke erstatte nåden. Formaningen kommer heller i til sin rett i fortsettelsen av nåden.
.
b) Vi må leve i nåden når vi tar imot formaningen. Vi kan komme til å glemme evangeliet hvis vi blir opptatt med strev og gjerninger. Nåden skal heller gi kraft og lyst til å høre og ta imot formaningen – for det ønsker ikke kjødet å høre. Den gir også kraft til å etterleve Guds vilje.
.
c) Den som skal formane skal gjøre det i en evangelisk ”ånd” og ikke som en dom over andre. Den som skal formane må derfor også leve i evangeliet slik at formaningen ikke blir harde ord ovenfra og nedover. Paulus formaner ”ved Guds miskunn” og gjør det som Jesus selv gjorde det.
.
Vi sier ofte at ”alt er av nåde”. Og det er sant når vi taler om evangeliet og frelsen. Likevel har han mer å si når det gjelder livet vårt. Han ber leserne om å ”fremstille deres legemer som et … offer”. Der er noe fra vår side også. Et frivillig offer til Gud. Han regner med det, uten at det skal oppfattes lovisk som en gjerning for å fortjene noe hos Gud. – Og da er vi inne på spørsmålet:
.
Hva er formaningens hensikt?
I. Først: et offer.
Vi blir altså formant til å gi et offer. Og det er vårt legeme, og det er uttrykk for hele vårt liv med alt vi eier og har. Det er ikke likegyldig hva vi bruker legemet til. Det kan være et redskap for synden, men for en troende er det Åndens tempel. 1. Kor. 6, 19. Offeret skal være Gud velbehagelig der alt gis til Gud. Et offer er noe som koster, og det blir gitt som gave uten baktanker. Nå står det fire ting om legemet som vårt offer:
.
1) Det er et levende offer. I GT ofret de døde dyr med forskjellig virkning eller hensikt.
Vårt offer er vårt eget liv. Jesus ønsker hele livet vårt i sitt rike, ikke bare stumpene og restene, alderdom, fritid og pensjonsalder. Gud vil ha barndommen og ungdommen inn i sitt hellige rike på jord. Tenk om alle barn på jord og alle tenåringer sammen med alle voksne i denne verden ville gi sitt liv til Jesus og tjene ham her i verden! Er noe offer egentlig for stort for Gud?
.
I en misjonssang heter det: ”Misjonens herre venter på unge som vil gå, med livet selv som innsats i ildlinjen å stå.”
.
Og så skal offeret være levende og ikke døde gjerninger. Dette offer taler om hjertets offer og ikke ytre, fromme gjerninger som man gjør for syns skyld. Det levende offer er noe vi gir til Gud som ingen andre vet om uten det er høyst nødvendig. Og vi vil gi det som takk for Jesu offer – da han ga alt på Golgata.
.
2) Dernest er det et hellig offer. Det betyr at det er rent og utskilt fra denne verden. Det er noe som skal tilhøre Gud alene. I GT var det spesielle rene dyr som ble brukt til offer. Lammet skulle være uten lyte i påskeofferet.
.
Skal vårt liv og legeme være et offer for Gud, må det være renset i Jesu blod. Ellers er det ikke rett. Vi kan aldri tjene Gud med synd og verdslighet. Hellig betyr å av utskilt fra noe og innviet til noe annet. En kristen er hellig i Jesus, utfridd fra syndens verden og ført inn i Guds rike. Slik skal også vårt daglige liv stadig skilles fra de verdslige, syndige ting og overgi oss til Gud. Et hellig folk er et folk som vil det Gud vil. Ved tanken på dette blir vi skamfulle, for vi ser vår egen skrøpelighet. Tanken på det hellige offer vil derfor dra oss inn til Jesu sår og søke ny renselse hos ham.
.
3) Deretter kalles det et Gud velbehagelig offer. Det blir også oversatt ”et offer til Guds behag”. Vi blir altså formant til å ta hensyn til det som Gud har behag i. Vi tar vel oftest mest hensyn til det vi selv liker og har tro for og det som passer oss. Men i Rom. 15, 1 skriver Paulus at vi ikke skal være oss selv til behag, som betyr at vi ikke bare skal tenke på oss selv (NO-78). Vårt kalle er å leve for Gud. Og nå tenker vi ikke på misjonæren eller predikanten eller andre som tjener Gud i full tid. Her gjelder det oss alle i vårt hverdagsliv. Og da kan det bli et offer å tjene Gud slik han vil. Johannes skriver om å gjøre det som er til behag for ham (1. Joh 3, 22). Det er det normale livet for en kristen og vårt stadige mål. Mange av oss har visst stykke å gå før vi når målet.
.
4) Dette offer er vår åndelige gudstjeneste. Det er ikke ritual og former og gamle skikker som folk ofte er opptatt av. Men det er en levende kontakt med Gud. Ordet ”åndelig” betyr her fornuftig, noe som stemmer med ordet.
.
II. Skille med verden, v. 2.
Det er neste hensikt med formaningen. Paulus skriver klart: Skikk dere ikke lik med denne verden. Ordet for verden er her ”aion” som betyr vår tidsalder eller tidsånda. Vårt forhold til Gud henger nøye sammen med vårt forhold til verden. For disse to krefter og riker kan aldri forenes. Der det ene får makt, må det andre vike. I ”Gullgruben” står det om dette: ”Et ja til Gud krever et nei til Satan.” Og Ø. Andersen skriver at dette er ”den store grunnleggende advarsel”. Den danske oversettelsen av Seidelin uttrykker det slik: ”Tilpas dere ikke etter den ånd som til enhver tid rår i verden.” Kristendom må aldri bli ”mote”. Da er skille borte. Det er vår største fare!
.
Bibelen har noen sterke uttrykk om dette. I Jak 4, 4 står det: Vennskap med verden er fiendskap mot Gud. OG Johannes skriver: Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden. Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham, 1. Johs 2, 15. Gud og verden er to motsatte riker som ild og vann. De kan ikke forenes.
.
I dag er dette blitt tydelig. Spørsmålet er om alle troende oppdager det? Eller om de er villige til å innse det. Det er oftest lettere å inngå kompromiss enn å kjempe for sannheten.
.
Og dette skille gjelder ikke bare i det ytre, som klær, levemåte og pengeforbruk. Slike ting er ofte klare indisier. Men det viktige er verdens ånd. Som troende kan vi ikke tenke slik som de gjør. Ef. 2, 2 taler om verden slik: den ånd som er virksom i vantroens barn. De vandrer etter høvdingen over luftens makter, og er dermed ledet av djevelen. Satan er jo denne vedrens fyrste og gud.
.
Derfor går det galt om vi innretter oss og lever som denne verden. Noe av verdens ånd er at vi selv for det meste kommer i sentrum. Det dreier seg om hva vi er og vil og får til.
.
En slik formaning til skille med verden er særlig viktig og nødvendig i dag. For det kommer stadig krav om at vi ikke bør skille oss ut. Snille og vennlige kristne tror at slik må det være. Vi skal ikke mene og tro at vi er bedre enn andre, sier man. Det går både på ungdom og voksne og gamle. Det er viktig for verden at ingen skiller seg ut, for da ser de bedre hva de selv mangler.
,
Noen vil være lik verden for å vinne verden. Intensjonen er altså bra. Men holder det prøve? Vi er verdens lys, sa Jesus. Og verden er mørke. Hvordan kan da vi lyse for dem hvis vi er lik dem?
.
Blant ungdom kommer gjerne kravet: Alle må være like i klær, fornøyelser og bruk av fritid. Tidligere var det en selvfølge at kristen ungdom ikke hadde noe med alkohol å gjøre. Få kristne var røykere. Det var skadelig og dyrt og ofte en plage for andre. Så kom toleranseprinsippet snikende inn. Vi kan jo ikke skille oss ut, og hva galt kan det være i en sigarett eller et glass øl? Nå har den tanken båret mange frukter.
.
Likevel: vi skal ikke gå i kloster. Det er ikke poenget. Men vi skal skille oss fra verdens ånd og vesen, det den liker og er opptatt av. Du vinner aldri noen fra verden ved å være verdslig. Du skal nettopp skille deg ut fra andre for å kunne vise vei til himmelrike.
.
Hvordan er verden med få ord? Jo, i verden vil man bli stor, få ære og makt, penger og innflytelse, få fordeler og hevde seg og slik komme over andre. Dette stemmer ikke med Guds rike.
.
Jeg blir trist når jeg hører folk tale f. eks. om bispeembeter. Da sier folk: Nå har han nådd langt, han har nådd det høyeste embete i kirken! Var det slik Jesus talte om sine tjenere? Den som vil bli stor, sa han, skal være alles tjener. Og det betyr ikke at man sier at man vil tjene kirken. En tjener (en slave) er den som tar de verste jobbene, de ingen andre vil ha, det arbeidet som ingen ser eller skriver om i bladene. En tjeneste er å gjøre det anonyme, når de andre går hjem og har fri.
.
Verden innretter seg også bare for dette livet. Tenker de på noe etter døden, er det oftest sitt eget rykt og minne de ønsker skal være godt. De har bare dette livet, og da må de gjøre mest mulig ut av det for sin egen del. I verden følger man også sine egne behov og drifter så langt de våger. Grensene tøyes mer og mer i vår tid, og da får kjødet mer og mer spillerom.
.
MEN:
De vil ikke underordne seg Guds ord og bud. Jo mer vi får av disse ting, jo mer lik verden blir vi. Og i den grad vi ikke underordner oss Gud ord, er vi verdslige.
.
Jeg trår det er nødvendig å formane om dette nettopp nå. Det gjelder også oss med kristennavn.
.
Vi skal bli løst fra verden og bundet til himmelen. Lots hustru var verdslig i sitt sinn. Hun var på vei ut av ødeleggelsen, mens hjertet fremdeles var i Sodoma. Hun så seg tilbake. Og vi ser gjerne på det som opptar oss. 1. Mos. 19, 26.
.
Du Guds mann, fly disse ting, sa Paulus til en ungdom. Det blir alltid en kamp mot verden så lenge vi er i verden.
.
III. Fornyelse.
”Bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn,” sier Paulus. Formaningen vil ikke dømme eller kritisere, men lede oss til fornyelse. Det betyr et nytt forhold til Gud. Det gjelder ikke bare ytre ting – det kan hyklerne også få til. Fariseerne var jo nærmest perfekte på den måten.
.
Fornyelsen skjer på det indre plan, i vårt forhold til Gud. Når det fornyes, blir vi lettere løst fra verden. Men det skjer ikke automatisk, det viser nettopp de mange formaningene.
.
Det viktigste for en kristen er å leve godt med Gud, som vi sa før. Det skjer ved å leve i Guds nåde, i evangeliet. Det er vår åndelige mat hver dag. Det er bare slik vi kan bevares i denne verden. Vi skal jo leve i denne verden, men ikke som verden.
.
Derfor blir vi aldri ferdig med å leve i fornyelsen. Det er ikke skippertak, men en stadig fornyelse. Og den gjør oss ung igjen som ørnen, Salm 103; 5.
.
IV. Guds vilje.
”Så dere kan prøve hva som er Guds vilje,” skriver han også. I 1978-bibelen heter det: dømme om hva som er Guds vilje. Her blir det egentlig en stadig bedømmelse om hva som er rett, fordi vi hele tiden møter nye ting i verden. Den utfordrer oss stadig på nye områder.
.
Den ene side ved Guds vilje er å ha kunnskap om den. Av natur vet vi ikke hva Guds vilje er. Vi er uten kunnskap om den etter syndefallet, derfor må vi lære den. Og det finner vi bare i Bibelen. Bibelkunnskap er viktig på flere områder, også til å vise hva som er rett etter Guds vilje. Paulus skriver i Kol. 1, 9: ”At dere må fylles med kunnskap om hans vilje.”
.
Dernest skal vi følge Guds vilje. Vi må både forstå hva Gud vil og følge den. Her behøver vi øvelse og lydighet. Øv deg i gudsfrykt, sier Paulus til den yngre Timoteus. Lydighet betyr å bøye seg, si nei til egne tanker og innfall og meninger, og la Guds ord få tale slik til oss at vi handler etter det. Det er også en daglig øvelse, slik idrettsmannen og musikeren må øve hele tiden for å yte det beste.
.
Jesus sa til sine en dag: Ta mitt åk på dere og lær av meg. Mat. 11, 29. Vi taler ikke her om lovtrelldom eller å fortjene noe hos Gud. Men vi er vitner og forbilder for verden. Og da gjelder disse ordene fra Talmud (Sheviit 7): ”Den som lærer andre, må være nøye med seg selv.” – Det var Jesus og Paulus og mange andre Herrens vitner.
(Neste del vil følge senere.)
