Rom 12, 2-8
Av Nils Dybdal-Holthe.
Vi har før sagt at formaningens grunnvoll er Guds miskunn, v. 1. Og i v. 3 taler Paulus om: Ved den nåde som er meg gitt. Det gjelder både nåde til frelse og nåde til å forkynne og her formane. Vi må først frelses av nåde og så varmest ved evangeliet og slik leve godt og rett med Jesus – før vi kan formane rett.
.
Formaningen er til den enkelte, den gjelder alle kristne. Guds vilje og det kristne liv skal vises i hverdagslivet. Det taler Bibelen mye om. Og det skjer på flere forskjellige måter. Guds vilje skal inn i alt. Det er det overordna og ideelle mål for alle kristne.
.
Vi kan ikke forstå formaningen uten å tenke klart om de to naturer i en kristens liv. Vi har fått en ny natur som elsker Gud og vil det gode. Men samtidig har vi vårt gamle ”kjød” som ikke elsker Gud og ikke vil følge hans vilje. Vi lever vårt kristenliv i spenningen mellom disse to krefter hele tiden.
.
Men formaningen kan ikke døde det gamle menneske fullstendig, og den kan heller få det nye menneske til å bli enerådende hele tiden. Vi lever i krysningspunktet mellom dem.
.
Ordet formaning betyr også å trøste og oppmuntre, slik en god venn hjelper en annen. Den er verken dommedagstale eller kalde bud til vår vilje om å gjøre så godt en kan. Den er mer en vennlig hjelp til at Guds vilje får skje i de små ting i hverdagslivet og å minne oss om det vi allerede vet og det vi eier ved troen.
.
Så går Paulus over til å tale konkret om enkelte formaninger i Rom 12.
.
1. Ydmykhet, v. 3.
Paulus begynner her, og det er kanskje det vanskeligste for oss. Hvilke tanker har vi om oss selv? For tankelivet vil prege det ytre livet i noen grad. Derfor er det viktig å sette vakt ikke bare ved munnen, men også ved tanken. Som kjent har jo den lett for ”å løpe løpsk”. Den er ikke god å temme, men det er nyttig å lære at en kan hente den inn igjen, få den på rett spor så å si.
.
Ydmykheten gjelder i forholdet til Gud, og til andre kristne og til verden. Mye unødig strid ville vært unngått om vi alle hadde små tanker om oss selv og vår egen dyktighet i det kristelige. En av de motsatte ting til ydmykhet er selvgodhet. Når noen tror at de alltid har rett og vet best om alt, vil de overkjøre andre og svakere sjeler. Men de vil også komme i konflikt med andre sterke viljer. I en kristen forsamling eller en organisasjon vil det ofte være en del slike som mener at de alltid har løsningen på alt.
.
Kjødet har ofte lett for å tenke stort om sin egen dyktighet. Vi tror så gjerne at vi kan gjøre noe stort, noe som betyr noe. Vi er noen ganger som barna. De kan diskutere sine fedre, og omkvedet lyder: Min far er sterke enn din! Dette er en del av hovmodet som er en frukt av syndefallet. Tanken var da at man skulle bli som Gud og kjenne godt og ondt, 1. Mos 3, 5.
.
Her sier Paulus at vi skal tenke sindig. I oversettelsen av 1978 står det slik: ”Bruk din forstand og vær viselig.” I en bibel fra 1844 står det: ”Tenke så at han er beskjeden.” Og i en oversettelse fra 1699 står det: Han skal ”holde mådelig af sig”. Og i en av de eldste biblene på engelsk (W. Tyndale dra 1526) står det: at han ”dømmer særskilt (discretely) om seg selv”.
.
Alle disse forsøk på å finne dekkende ord går på at vi skal se på oss selv på en rett måte, og det må bli slik Guds ord ser på oss. I dette skal vi være sindige, viselige, beskjedne og bedømme oss selv rett. Da vil vi komme på det nederste trinn. Når alle sitter der, blir det ikke mye strid. (Og sammenhengen her blir etter hvert menighetslivet.)
.
Den samme tanken kommer så igjen i v. 16: ”Ha ett sinn innbyrdes! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave! Vær ikke selvkloke!” – Selvbevisste mennesker har vansker her. Det betyr at bl. a. at vi ikke alltid skal være frampå i alt, vi skal være litt ”beskjedne” som det stod i 1844. Det er en god dyd.
.
Vi finner mange vers om ydmykhet i Bibelen, og de fleste står i avsnitt med formaning. Ef. 4,2 sier: Vandre med all ydmykhet og saktmodighet. I Fil. 2, 3 står: at dere i ydmykhet akter hverandre høyere enn dere selv. (Er det lett?) Og Peter skriver i 1. Pet 5, 5: Dere skal alle ikle dere ydmykhet. Paulus selv våger å gi dette vitnesbyrdet: Jeg tjente Herren med all ydmykhet, Apg 20:19.
.
La oss ta imot denne formaningen nå.
.
2. Vi formanes til et rett, bibelsk menighetsliv, v. 4-8.
Med menighet menes her de troendes forsamling. Han taler ikke om organiseringen av kirken eller misjonsarbeidet her. Det er selve samlingen av de troende, enten det er på møter, i styrearbeid, i forening eller i et arbeidslag for Guds rike.
.
De ytre formene kan skifte, men det indre vil være likt i alle år. Et godt og rett forsamlingsliv er et åndelig sentrum i bygd og by. Er noe sykt og i ulage der, har ikke Gud lenger et godt redskap der på stedet. En hovedtanke her er at kristendom og forsamling ikke skal være plattform for kjøttet. Det skal ikke være et sted der man skal hevde seg eller dominere andre. For menigheten er Kristi legeme, derfor er den hellig. Vi skal se stort på forsamlingen av de troende. (Forsamling er ikke her en organisert enhet som statskirken m.m., men en samling av Guds barn hvor det er.) Noen hovedsaker ved den er:
.
a) Alle kristne er ett legeme i Kristus, v. 5.
Vi er ett. Det er ikke synlig alltid, og det menes ikke en organisatorisk enhet slik mange mener i vår tid. Det er f. eks. tanken bak Kirkenes Verdensråd. Her menes en åndelig enhet som skjer ved gjenfødelsen. Vi blir ett i Kristus. Det glemmer vi noen ganger. Legemet er alle troende til alle tider. Troen binder de troende sammen, slik sangeren skrev i 1782: ”Velsigna band som bind Guds folk i saman her, i same kjærleik, same sinn som i Guds himmel er.” Slik har det alltid vært. Det er – menneskelig talt – en uoppløselig enhet.
.
b) Likevel er det mange deler og lemmer.
Vi kristne er ulike som mennesker og i noen grad også som kristne. Det har både med natur og anlegg å gjøre og med utdannelse, kunnskap og åndelig forstand. Vårt temperament spiller en stor rolle i vårt liv og gjør oss forskjellige. Og fra en side sett er det nødvendig og nyttig i Guds rike at det er slik. Men her kommer også formaningen til:
.
1. Bli klar over din plass i menigheten. Du er nødvendig og har en oppgave, slik du også har en nådegave. Med tanke på det som er sagt ovenfor, kan faren ligge nær for noen å tenke for smått om seg selv og slik undervurdere seg selv. Det er med tanke på dette Paulus skriver i v. 6f: La oss bruke den gave vi har fått, uansett hvilke nådegave vi har. Gud har en tjeneste for alle, der er en plass i Guds rikes arbeid i misjon og hjemmearbeid for hver enkelt. Da skal vi formane hverandre: Ta vare på din plass, stå på!
.
b) Vi skal ikke ringeakte andre eller misunne noen. Den som står på talerstolen som leder eller taler skal ikke se ned på den som etter møtet vasker golvet. I det store bildet er de like nødvendige. Det motsatte er også tilfelle: Den som vansker skal ikke misunne den som taler på møtet eller av den grunn bli forsakt og tape motet. Det var kanskje litt av dette som var saken og problemet i Mat 25 når Jesus taler om talentene eller om det ene pund i Luk. 19, 12ff. (hvis vi omskriver litt).
.
Denne tanken ser vi også i ”nådegavekapitlet” i 1. Kor 12. I v. 21 sier Paulus: ”Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke!” For Gud trenger alle og vi behøver hverandre slik at Guds arbeid kan bli gjort fullt ut.
.
En tanke i dette er at vi også skal ha omsorg for hverandre og se at hver enkelt ser at nettopp deres gjerning er viktig for Gud og menigheten. Det er da vi unngår splittelsen og kløyvinger i så mange grupper. Paulus skriver videre i 1. Kor. 12, 25f om det: Lemmene skal ha samme omsorg for hverandre. De sterke og de ledende må da ”se” de som ingen andre ser og som ingen skriver om i avisene. Lederen må se dem og oppmuntre og gjøre dem oppmerksomme på hvor viktig nettopp hans og hennes gjerning er.
.
Der kjøttet rår og vårt eget leder oss blir det ikke godt i forsamlingen. Da kommer misunnelsen, baktalelsen og den unødvendige kritikken. (Det som er galt, må i alle tilfelle påtales, men det er en annen side ved dette.)
c) Enkeltformaninger, Rom. 12, 9-21.
Paulus fortsetter altså kapitlet med en rekke formaninger til dagliglivet vårt, og de er alle sammen egentlig en fortolking til v. v3 om ydmykhet. Overskrift er kjærligheten, og den får mange underavdelinger her. Vi skal ikke ta fram hver enkelt nå, men peke på avslutningen som en god konklusjon: Overvinn det onde med det gode! Da blir det et godt møte.
.
3. Lydighet mot staten, Rom. 13, 1-7.
Her er et eksempel på hvor praktisk og hverdagslig kristendommen er. Og det er sagt i Romerriket med en hedensk stat ved styret. Antagelig var Nero keiser. Paulus ser det som en kristenplikt å være lydig. For staten er på en måte Guds tjener, v. 4. Den er en ordning til vårt beste, for den skal holde ordne i samfunnet. Det er en videreføring eller forklaring av Jesu ord i Mat. 22, 21: Gi Gud hva Guds er, og keiseren hva hans er. Også her skal vi være lys og salt.
.
Noen eksempler: Skatt og moms er en samfunnssak som alle mennesker har nytte av og som derfor alle burde støtte opp om. Vi skal betale det staten sier (når det ikke er mot Guds ord og bud), selv om det synes urimelig noen ganger. En kristen kan ikke si som noen gjør nå: Jeg betaler så mye skatt nå at det gjør ingen ting å lure noe unna. Staten har nok. Det er ukristelig tale. Derfor er det også galt å bruke ”svart arbeidskraft”, slike som ikke krever inn moms og ikke betale skatt av det.
.
Et annet eksempel er trafikkreglene. De er til for vår egen skyld. Det er sant at farten dreper. Da er det ufattelig at kristen ungdom (og noen eldre med) lar det står til og synes de er tøffe når farten blir både 100 og langt over på fine veier. Det er umenneskelig og ukristelig. Du kan ikke leve som en kristen på den måten!
.
En god begrunnelse:
Peter gir oss en god begrunnelse for dette: ”For Herrens skyld skal dere underordne dere…” 1. Pet 2, 13. Og Paulus gir en videre forklaring på det: For at læren ikke skal bli spottet (1. Tim. 6, 1 og Tit 2, 5).
.
Da blir det i grunnen lett å være lydig i slike praktisk spørsmål. Vi gjør det for Guds rikes skyld. Det må være et overordnet mål for oss alle. Paulus hadde et fint motto: Alt gjør jeg for evangeliets skyld, 1. Kor. 9, 23.
.
Ett unntak.
Bibelen har ett unntak for den absolutte lydighet, Apg. 5, 29. Det er når staten krever mer enn Gud. Da skal vi heller lide og følge Guds lov. I en sekularisert tid er det en overhengende fare. Der er allerede flere norske lover som bryter med Guds ene lov. Det gjelder f. eks. abortsaken (mord i mors liv), den nye ekteskapsloven der alle kan ”gifte seg med alle”. Andre ting ligger kanskje bare noen steg borte: drap av gamle og syke som bare er en utgift for samfunnet, drap av uønskede barn i mors liv, dvs, syke og handikappa, forsking på nye livsformer m.m.
.
Derfor blir vi formant til å lyde Gud mer enn mennesker. Og vi behøver en vekkelse blant folk flest for dette også.
