H i m m e l r i k e t.
Av Ludwig Harms
Oversatt av Nils Dybdal Holthe.
Tekst: Mat. 25, 1-13.
Dette evangeliet handler om himmelriket på jorden, og det er den kristne kirke. I kap. 24 har han talt om dommen og de tegn som skulle gå forut for den ytterste dag. Da kan dette avsnittet bare tale om tilstanden for den kristne kirke kort før den siste dag.
Her står det altså ingen ting om jødene eller hedningene, for de hører ikke til den kristne kirke. Heller ikke gjelder det de frafalne som har overgitt seg til djevelens tjeneste, for de tilhører heller ikke den kristne kirke.
Herren taler meget mer om deres tilstand som tilhører kirken, som tror på Jesus Kristus, Guds Sønn, som er kirkens brudgom. Denne lignelsen lærer oss altså hvorledes det skal se ut med disse kristne kort før han kommer. Og dette er meget viktig for oss, da vi åpenbart lever i de siste tider. Den hellige evangelist Johannes sa allerede i sitt første brev: Barn, det er den siste time. Og siden er 1800 (snart 2000) år gått. Derfor kan det godt være at vi lever i det siste minutt. Og vi ser for våre øyne at urettferdighetens hemmelighet blir mer og mer åpenbar, og det antikristne sinn vinner mer og mer rom på jorden, selv om Antikrist selv ikke er kommet ennå.
Lever vi nå i den siste tid kort før den siste dag, så må vi jo være så meget mer oppmerksom på Herrens undervisning og spørre oss alvorlig: Hvorledes står det til med deg? Hvor befinner du deg i disse skildringene? La oss omhyggelig prøve oss selv. Og vi vet at det dessverre er meget vanlig hos mennesker at de bedrar seg selv. Derfor vil vi høre dette evangelium under Guds velsignelse om
Den Herre Jesu undervisning om den kristne kirkes tilstand før den ytterste dag.
La oss be om det.
1. Hvem er de kloke og hvem er de dårlige (ukloke) jomfruer?
Her tales om ti jomfruer som tar sine lamper og gikk for å møte brudgommen. Fem var kloke og fem var dårlige. Hvorfor det tales om ti, vet vi ikke. Noen sier at tallet ti er et hellig tall fordi det er sammensatt av to andre hellige tall, tre og sju. Andre sier at det var skikk og bruk ved jødiske brylluper at bruden hadde ti brudejomfruer. Dette er temmelig likegyldig, synes jeg. Bibelen sier ikke noe om det, og i gamle troverdige bøker har jeg ikke lest noe om det. Derfor lar jeg de lærde strides om det, de strides ofte helst om pavens skjegg.
Men jeg vet at de ti jomfruer betyr de kristne. For kirken er Herrens brud, og de enkelte medlemmer kalles kirkens jomfruer. Slik er det både i det gamle og det nye testamentet. Dere kan bare lese Salme 45 og Åp. 14, 4.
Det er merkelig at tallet på de kloke og de dårlige jomfruer er likt. Halvdelen var kloke og halvdelen dårlige. Dette synes ved første øyekast å ikke være rett. For ellers blir tallet angitt som meget lite for de som blir salige. Tallet på de som blir fordømt, angis derimot som ganske stort. Og her skal begge grupper være like! Men tenk nå på at her slett ikke tales om fromme og ugudelige, eller troende og vantro. De egentlig ugudelige er her slett ikke medregnet, for de tilhører slett ikke den kristne kirke.
Etter fradrag for alle vantro og ugudelige skal vi her med de ti jomfruer bare forstå kirkens virkelige medlemmer, som alle tror på Jesus Kristus, Guds sønn og kirkens brudgom. Alle disse bruker flittig nådemidlene, og derfor ser de også ut som sanne kristne, og de har en kristen livsstil. Og blant disse få som antas å være kirkens virkelige medlemmer, der må tallet på de kloke og de dårlige vel være likt slik Herren sier.
Men at alle ti virkelig skal betraktes som kirkens medlemmer, det ser vi av at alle tok sine lamper og gikk for å møte brudgommen. Lampen forstår vi som kristendommens ytre kår, altså nådemidlene, Guds ord dåpen og nattverden. De som tok sine lamper var altså ikke bare døpte, men de brukte Guds ord, hørte preken og leste Bibelen og gikk til nattverd.
De mente også at Jesus var deres brudgom, for de gikk for å møte ham. Det var altså ingen blant dem som ikke ville bli salig og som ikke ventet saligheten fra Jesus. I alt dette var de like.
Men den store forskjell mellom dem bestod i dette: De dårlige hadde ingen olje, mens de kloke hadde olje. Hva betyr da oljen? Skriften viser at det er Den hellige Ånd. Derfor måtte f. eks. konger og prester salves med olje som tegn på Den hellige Ånd, og i profetien om Kristi dåp heter det i salmen: Din Gud har salvet deg med gledens olje framfor dine brødre. Salm. 45, 8.
De kloke hadde altså Ånden, mens de dårlige hadde den ikke. Det var forskjellen. Hos de dårlige jomfruer var en død kristendom uten Ånden, hos de kloke var en levende kristendom ved Ånden. Saken forholder seg slik. Alle ti hadde mottatt Den hellige Ånd i dåpen, og de hadde også erfart Åndens kraft og virkning og erkjent at frelsen bare er i Jesus. De trodde at han var kommet for å frelse syndere og hadde tatt imot ham som sin frelser og vist det ved å forsake det grove syndevesen. Alle ti hadde også erkjent ved Ånden at alle Guds nådevirkninger kommer ved nådemidlene. Derfor har de holdt seg til forkynnelsen og nattverden. Også deres hus hadde den kristelige skikk og orden med andakt og bordbønn og i tillegg et rett og ærbart liv.
Men her kan man ikke være nok på sin post, slik at ikke Ånden med tiden viker bort og bare den døde ytre form blir igjen. Det skjer f. eks. hos noen når de gifter seg, hos andre ved jordbruk, handel og håndverk. Det kan også skje ved overdrevne praktfulle klær, innbo, kjærlighet til nye moter og å delta i såkalte uskyldige fornøyelser. Hjerte kan henge seg ved familien som blir en avgud, ved åker og eng m.m.
Man ser kanskje at man har framgang og vil gjerne ha det mer og mer. I tillegg går man regelmessig til kirke og nattverd, holder andakter og ber bordbønn, tar seg i vare for grove synder. Man mener at alt er godt og vel, men hjertet er blitt jordisk sinnet og man spør: Hva feiler det meg ennå? Ja, når hjertet og samvittigheten noen ganger sier fra, eller en preken straffer og advarer og Ånden banker på og sier: Er hjertet ditt også nå slik som det var før? Elsker du også nå din Frelser så inderlig som før? Har du ennå et så hjertelig og inderlig trossamfunn med brødrene som før?
Du kan kanskje ikke svare med sannhet Ja, men du påberoper deg at du ennå går til kirke og til alters osv. Se, da er Ånden veket bort, og bare den døde, ytre form er tilbake. Du har ennå lampen, men oljen mangler. Slik går det ofte når vakte og omvendte kristne er blitt vise og begynner i åndelig hovmod å blåse seg opp, roser seg av kirkegang og nattverd m.m. Dette blir ikke lenger et middel der nåden blir til frelse, men en gjerninger der de fortjener Guds nåde. Da er også hjertet blitt et annet, Den hellige Ånd veket bort og bare den døde form er igjen. Og med alt dette er slike folk blinde.
De kan stå, som Jesus sier i Bergprekenen, like innfor dommerens ansikt og si: Har vi ikke profetert i ditt navn, og drevet ut vonde ånder i ditt navn og gjort store gjerninger?
De kloke har kanskje vært mer trofaste i bruk av preken og nattverd og tjent Herren i sitt hus og vist trofasthet og flid i sitt kall. Men de har også ved Ånden vært stadig, inderlig bønnesamfunn med Herren og har alltid hatt sin beste trøst i preken, Guds ord og nattverd og i samfunnet med brødrene. De har verken det jordiske sinn eller hovmod. De har lampen, men oljen mangler heller ikke.
Prøv dere nå, mine kjære, om dere tilhører de kloke eller de dårlige jomfruer. Du må ikke tro at det er nok om du ennå har lampen. Se til at du ikke mangler olje. For jeg sier dere i sannhet, at kristendommens ytre form uten Ånden er til ingen nytte til frelse. Heller ikke fornuften og vantroen vil gagne verden til frelse. På dommens dag vil dere fare til djevelen sammen med verden, for Herren ser til hjertet. Og det er det samme som hos verdens barn og hos de døde fromme kristne.
Slik ser det altså ut i kristenheten kort før den siste dag. I det hele er det få kristne som ennå holder seg trofast til kirken og nådemidlene, og blant dem har bare halvparten den levende tro. Den andre halvpart lever i selvbedrag ved en død tro og utvortes formkristendom.
II. Brudgommen gav seg tid, og menigheten sovnet.
Alle slumret inn og sov. Vi legger merke til at disse ord ikke bare sies om de dårlige jomfruer, men også om de kloke. Alle slumret de inn og sov. Det antyder en alminnelig sikkerhetstilstand før den siste dag. Også andre steder i Skriften tales det om dette, som i Mat. 24, 37-39 og Luk 17, 26-27. Alle levde i sikkerhet. De åt og drakk, kjøpte handlet, solgte, tok til ekte og gav til ekte. Ingen tenkte på Syndfloden før den plutselig brøt fram.
Og for at dere ikke skal mene at dette betyr bare de syndige verdens barn, sier han et annet sted at Herrens dag skal komme som en tyv om natten eller som lynet som går fra den ene ende av himmelen til den andre. Dett kommer altså helt plutselig. 1. Tes. 5, 2; 2. pet. 2, 10; Mat. 24, 27.
Slik står det også her: De slumret alle inn og sov. Dette ligger også i sakens natur. Når man lenge og ivrig og lengselsfullt venter på noe og det ikke kommer, så blir man til slutt trett av den lange, forgjeves ventingen. Og om man ikke gitt opp håpet, så blir da håpet ganske matt og sløvt. Og fra å bli søvnig kan man lett sovne inn.
Jo mer den ytterste dag nærmer seg, desto utåleligere blir det på jorden. Urettferdigheten vil ta overhånd, troen vil slokne hos mange, kjærligheten blir kald hos mange, de vantros ondskap og fiendskap vil bli stadig sterkere og mer skamløse. Og det synes som om all kristendom må gå til grunne.
I tillegg vil de troende bli forfulgt og bli jaget som rovdyr. Ingen vil jo lenger kjøpe og selge om de ikke har Antikrists segl på seg. Kort sagt, djevelens rike synes å triumfere og Kristi rike ligge under. Da retter de kristnes lengsel seg mot Herrens gjenkomst, for bare hos ham er det hjelp å få. Og han jo også på det sterkeste lovet sin gjenkomst. Og jo mer Herrens gjenkomst er den eneste redning, desto mer spent, mer engstelig, ja desto mer feberaktig blir forventningen til hans gjenkomst og lengselen etter den.
Og dette er nettopp feilen. Dermed taper de kristne edrueligheten og kommer inn i en lidenskapelig stemning, går inn på Herren i sin nød med stadig mer inntrengende bønner, om at han dog snart, ganske snart. Han må heller komme i dag enn i morgen og befri dem fra det svære og utålelige åket.
Og når Herren ennå ikke er kommet, slår den feberaktige, lidenskapelige tilstand av forventning og lengsel meget lett over i en dødelig tretthet. Man blir likegyldige og sløve som om det ikke lenger er noe håp. Det er det som sies her: Da brudgommen gav seg tid, slumret de alle inn og sov. Og dette kan bli en høyst farlig tilstand da mange lir skipbrudd på sin tro og vil endog falle fra.
Jeg husker meget godt at i året 1838 ventet mange troende at herrens gjenkomst sikkert ville skje i det året. En gammel, ellers meget bra teolog, ved navn Albrecht Bengel, hadde nemlig forutsagt at Herrens gjenkomst skulle skje det året, fordi han ment at han hadde funnet det i Johannes Åpenbaring. Den gang så mange troende dette året i møte med en slik feberaktig spenning og mente at de var ganske sikre på at Herren ville komme.
Da nå han ikke kom at alt var som det hadde vært før, da fikk manges tro en knekk som de aldri kom over, andre falt fra og atter andre forble vel i troen, men endog lang tid etter kunne man se på dem at de var motløse og forsakte. Derfor kan jeg ikke nok advare dere mot en slik lidenskapelig forventning etter den ytterste dag. Jeg er overbevist om at jo nærmere den ytterste dag kommer, desto mer vil det regne med bøker som viser tidens for Herrens gjenkomst, og alle vil pårope seg en åpenbaring.
Jeg advarer på det alvorligste mot slike bøker. Får dere slike bøker, kast dem på ilden selv om det blir gjort aldri så mye vesen av dem. For herren har sagt at menneskene kan ikke vite og skal ikke vite tid og time for hans gjenkomst. Derfor er det alltid formastelig når mennesker mot dette Herrens ord vil beregne og forutsi når den ytterste dag kommer. Dere må ikke bli delaktig i slikt.
Det er en hovedsak for en kristen å være edru og alltid være opptatt av det ene nødvendige og rolig overlate det andre til Herren. Å bli fast i troen, å stride troens gode strid og bli trofast i kjærlighet og lydighet og alltid være rede til å fare herfra, og om så skal være, bekjenne Jesus i martyrdøden, er det en kristen skal øve seg i. Ja, ikke ønske noe mer enn å leve faste i troen og dø salig i troen og overlate tiden for herrens komme til ham selv.
Da blir man stille, rolig, edru og bli ved i hele troen og ikke bare i en læresetning, og trenger ikke frykte et tilbakefall, men vil intet annet enn å leve fromt i troen og dø salig i troen. Da har vi alt og kan vinne seier. Og jeg ber dere: Vokt dere for slik lidenskapelig spenning, vær edrue og da vil dere lettere holde dere våkne og mindre frykte søvnen.
Det kom nylig et menneske til meg og holdt med skjelvende hånd fram en bok og sa: Kjenner du dette skriftet? Det handlet om Herrens gjenkomst og bestemte hva tid det skulle skje. Jeg tok rolig boken fra ham, så på den og stakk den rolig i ovnen. Deretter advarte jeg ham og sa at hvis han hadde sin tro og frelse kjær, skulle han fortsette å lære og øve seg i den lille katekisme og ikke befatte seg med slik dumt prat.
Slik vil det altså etter en slik lengselsfull, feberaktig, lidenskapelig venting på den ytterste dag, inntre en alminnelig tilstand av sikkerhet. Alle vil slumre inn og sove. Her må man være på sin post og holde seg edru.
III. Midnattsropet.
Midt på natten kom anskriket: Se, brudgommen kommer, gå ham i møte.
Dere kan lett forstå at det må være en sann hjertesorg for herren når han ser de kristnes alminnelige søvn og treghet, for intet ligger han så på hjerte som de kristnes frelse. Det er jo lett å innse at alle må gå fortapt, hvis Herren ved sin gjenkomst skulle møte de kristne i denne tilstand. Derfor forbarmer Herren seg over de arme kristne, særlig fordi deres åndelige sikkerhet er kommet på grunn av deres svakhet, men ikke av ondskap og forherdelse.
Og derfor gjør Herren av nåde det han kan for å vekke de sovende kristne. Hvorledes gjør han det? Jo, ved Ordets veldige forkynnelse. Det står: Midt på natten lød det er rop. Dette ropet er den mektige røst i hans kraftige forkynnelse som skjer i Den hellige Ånd. Herren vil kort før sin gjenkomst sende en særdeles kraftig, veldig, gjennomtrengende forkynnelse, i likhet med Noahs forkynnelse før syndfloden. Det samme skjedde ved profetene Jesajas og Jeremias forkynnelse før Jerusalems ødeleggelse ved kaldeerne. Og apostlene forkynte på samme måte før Jerusalems ødeleggelse ved romerne.
Denne forkynnelse vil særlig være en veldig botspreken, i likhet med Elias’ og døperen Johannes’ preken for å vende barnas hjerte til fedrene og fedrenes hjerte til barna. Og ved denne veldige preken er det Herrens hensikt å vekke de sovende opp av deres søvn, for at Herren ved sin gjenkomst kan finne dem våkne.
Se, brudgommen kommer. Det er prekenens innhold. Jesus vil altså forkynnes som brudgommen. I all sin kjærlighet, barmhjertighet og nåde og trofasthet, som den eneste frelser som kjøpt menneskene med sitt blod, skal han forkynnes. Men til denne forkynnelse hører ordet om Jesu kjærlighet, trofasthet og barmhjertighet, om Jesu nåde og hans lengselsfulle bønn: La dere forlike med Gud. Men også denne forkynnelse hører med: han kommer som dommer for å herliggjøre sine hellige og æres av dem som tror (1. Tes. 1, 10). Men han kommer også med ildsluer for å bringe hevn over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot Kristi evangelium. De skal lide straff, en evig forbannelse fra Herren (2. Tes. 1, 8-9).
Og denne veldige forkynnelse som Herren skal sende før den siste dag, vil ikke være uten frukt. ”Gå ham i møte!” Slik vender denne forkynnelse seg til de kristne. Stå altså opp fra deres søvn. Hvorledes kan dere sove og hvile når Herren er så nært?
Satan er listigere og mektigere enn noensinne. Verden er mer rasende og falsk enn noen gang før. Det blir verre for hver dag, man forfører og blir forført – og så kan dere sove? Mener dere at han slett ikke kommer fordi dere har ventet med lengsel og han ikke er kommet snart nok? Vet dere ikke og har dere ikke hørt at han selv bestemmer tid og time? Stå nå opp, gå ham i møte.
Og Gud være takk. De kristne lar seg vekke ved dette ropet: Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand. Her ser dere at søvnen ikke kom av forherdelse, men bare av svakhet. Ganske kort før den ytterste dag kommer det altså en stor vekkelsestid som framkalles ved en kraftig forkynnelse av Guds ord. Herren vil finne sine utvalgte redskaper til det. Botens og troens forkynnelse vil lyde like kraftig, og den sovende kristenhet vil våkne og gjøre seg rede til å gå Herren i møte.
Hvilken trøst under vår svakhet, utroskap og treghet er ikke dette! Vi må sannelig akte på Herrens langmodighet til frelse, med all vår virksomhet og gjerning er i snart fortapt. Men han har tegnet oss i sine hender. Han vil nødig at vi skal komme løs derfra, derfor arbeider han trofast på våre sjeler. Selv fra vår svakhets søvn vekker han oss opp når vi bare vil la oss vekke av ham.
Og ser vi ikke dette daglig? Vi må erkjenne at vi ikke har elsket ham, men han har elsket oss. Vi har ikke arbeidet så trofast på vår frelse, men han har gjort det. Og i dette er vår frelse. Derfor, i dag om dere hører hans røst, når han kommer nær til dere med sin nådes fylde, da forherd ikke deres hjerte slik det skjedde i ørkenen (Hebr. 3, 7-8; 2. Mos. 17, 2-7).
Jeg vet ikke når Herren kommer, men jeg vet at han kommer som en tyv om natten, og jeg vet at hvis han finner dere sovende, kan dere ikke gå med ham inn til hvilen.
IV. Uten olje.
Den som ikke har olje, kommer for sent. Vi har allerede sett at alle jomfruene gjorde sine lamper i stand. Alle hadde jo lamper. Men de må være brennende, for hva hjelper en utslukket lampe? Og lampen brenner jo ikke når der ikke er olje. Her skal vi lære at den døde tro ikke hjelper, troen må være levende. Selv om djevlene heter det: De tror også, men de skjelver (Jak. 2, 19). Også Judas trodde jo at Jesus er Guds Sønn, og at han forrådte uskyldig blod. Men hva hjalp hans tro på Jesu guddom og Jesu uskyld?
Også kong Agrippa trodde. Paulus sa til ham: Tror du, kong Agrippa, det profetene forkynner? (Apg. 26). Ja, jeg vet at du tror. Men hva hjalp hans tro. Se, det var en død tro, som man også kan ha uten Den hellige Ånd. Likeså lite gagner det deg, om du er døpt, går til nattverd, leser i Bibelen, holder gudstjeneste i huset ditt, når du ikke gjør dette i den levende tro og ved Ånden. Du gjør det ikke av brennende kjærlighet til Herren og til menneskene, slik at troen er lyset som må ha næring av Den hellige Ånds olje.
Kjærligheten må være det klare skinn som stråler fram av en brennende tro, og de gode gjerninger den varme som går ut fra det skinnende og brennende lys. Tror dere kanskje at jeg forakter dåpen, forkynnelsen og nattverden når jeg taler slik? Nei, Gud bevare meg fra det. Uten disse nådemidler ville intet menneske bli frelst, uten at de ble brukt ville det ikke finnes noen kristendom eller noen kristen.
Den kristne fødes først ved den hellige dåp, og den kristne får ikke næring av noe annet enn forkynnelse, absolusjon og nattverd. Men det sier jeg, at om en bare har en utvortes bruk av disse nådemidler uten den levende tro, vil det ikke gagne noen til frelse. Slik heter det jo f. eks. uttrykkelig om dåpen: Den som tror og blir døpt, han skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.
Også om forkynnelsen heter det: Den hjelper ingen om de ikke tror på det de hører. Og like klart og bestemt heter det om nattverden i Luthers katekisme: Dette ordet krevet et hjerte som tror Gud. Men den sanne, levende tro som Ånden virker, er nettopp det som Gud gir ved nådemidlene, nemlig syndenes forlatelse, liv og salighet. Slik er han i ydmykhet og takknemlig viss på sin frelse og elsker den trofaste Gud og frelser, fordi han har kjøpt oss med sitt blod, elsker brødrene på det inderligste. For ved Guds Sønns blod er alle like dyrekjøpt og frelst.
I denne sanne og levende tro går de ut og tjener Gud og brødrene i barnlig lydighet og vokter seg for alle synder for å gjengjelde den kjærlighet som Herren elsket oss med.
Se, dette er den brennende lampe full av olje. Denne olje hadde ikke de dårlige. Da de så at deres lamper sloknet, sa de til de kloke jomfruer: Gi oss av deres olje, for våre lamper slokner. Men de fikk dette svaret: Det blir ikke nok til oss og til dere, men gå heller bort og kjøp til dere selv.
Glem ikke, mine kjære, det Herren vil lære oss i disse ordene. Den som har Ånden og den sanne, levende tro, han har det nettopp til seg selv og kan ikke gi noen andre av den. Og har du ikke Ånden og den sanne tro, så kan du verken låne den eller få noe av andre mennesker. Det er Guds gjerning at dere tror på meg, sier Herren. Joh. 6, 29; Ef. 2, 8f. Og Ånden går ut fra Faderen og Sønnen og ikke fra mennesker. Og Gud gir alle mennesker Den hellige Ånd når de søker ham i nådemidlene og ber alvorlig om det.
Men vi må gjøre det i nådetiden, ellers blir det for sent. Det hjelper ikke å gå til de som ”selger”, dvs. prestene, hvis man har forsømt nådetiden.
Å, dette forferdelige ordet: for sent! Brudgommen kom, De kloke var rede med brennende lamper, og de sluttet seg med glede til brudgommen og gikk med ham til bryllupet. Men så blir døren lukket. Da de dårlige jomfruer kom, banket de på og ropte: Lukk opp for oss! Da var det for sent, og de fikk høre: Jeg kjenner dere ikke.
Hva hjelp var det nå i lampene? Hva gagn hadde de av sin kristendom? Det var for sent. De hadde bedratt seg selv når det gjaldt frelsen. De hadde ikke brennende lamper, det var ikke olje i dem. Deres kristendom var det ikke hjelp i. De hadde ikke Ånden og troen.
Mine kjære: Jeg var i en by og stod ved et sykeleie. Han hadde ikke vært i kirken på ti år og ikke gått til alters på tjue år. Han lå og skalv på sitt leie. På alt det jeg sa til ham, svarte han alltid med dette ordet: Det er for sent. Jeg knelte ned ved sengen hans og ba for hans arme sjel. Da jeg hadde sagt amen og reiste meg opp, vendte han seg mot veggen og sa: Det er for sent. Og en halv time etter var han et lik.
Dette ordet: For sent, har lenge tonet i mine ører, og jeg ønsker å rope dette til alle kirke-og nattverdforaktere. En annen gang så jeg en mann som regelmessig kom til kirken og til nattverden og gråt heftig under gudstjenesten. En tid etter sa han til meg at han allerede i lang tid hadde innsett at det ikke kunne bli slik med ham, men at han måtte omvende seg. Det var ikke nok bare med kirke-og nattverdgang. Han hadde ofte ville begynt på det, men det hadde ikke blitt noe av.
Ved den siste preken han hørte var det igjen blitt så levende for hans sjel, Nå ville han for alvor begynne, og det var to ting han måtte få orden på. Han hadde en klage og han måtte foreta en reise. Jeg advarte ham og minte han om dette ordet: I dag når du hører hans røst. Men han mente at denne gangen var det alvor. To dager etter fikk mannen nervefeber. Da jeg kom til ham, kunne han ikke beherske seg mer, men var rasende. Han forstod ikke mine ord og hørte ikke bønnen min. Han bare raste videre og sa: Nå er det for sent.
Dette ordet gikk gjennom marg og ben på meg, og jeg ønsker å rope det til alle: Du må ikke utsette omvendelsen.
Jeg har kjent en annen som man mente var en from kristen og som selv også mente han var det. Men han hadde ikke lenger samfunn med en annen kristen som han mente hadde krenket ham. På alle oppfordringer svarte han bare: Jeg er ikke vred på ham. Mannen hørte en gang en preken over den femte bønn. Den gikk slik inn på ham at han virkelig måtte forsone seg med mannen. Hans ord om at han ikke var vred, var bare hykleri og selvbedrag.
Han kjempet i to dager, i tre dager med sin stolthet og kunne ikke få bukt med stoltheten. En dag sa han at han skulle gå neste dag. Da spurte jeg: Hvorfor ikke i dag? Nei, i morgen, var svaret, da vil det bli tid til det.
Om natten ble hans motstander rammet av slag og tapte taleevnen og kom heller ikke til seg selv. Da mannen neste dag stod ved den sykes seng og gråt og talte til ham, fikk han intet svar. Han trykket hånden, men fikk ikke et håndtrykk igjen. Da sukket han og brøt ut: Det er for sent! Dette harjeg aldri kunnet glemme og ønsker å si til alle som er uvenner.
Og nå, mine kjære, vil jeg slutte. Det er i dag den siste søndag i kirkeåret. Jeg i hele dette året talt omvendelse til gud til dere og om å tro på Herren Jesus. Ennå er nådens tid. Hvem vet hvor snart den er slutt. Skal kanskje dere også slutte deres nådetid med dette ordet: Det er for sent! Da vitner jeg i dag for Gud og deres øre, at jeg er uskyldig i deres blod. Jeg vil fortsette å forkynne og be for dere. Gud forbarme seg bare at ingen forsømmer nådetiden slik at det blir for sent.
- La oss be.
