lørdag 29. desember 2007

Et tre uten frukt!

Ennå et år.

Luk. 13, 6-9.

Av NDH.

Jesus formaner jødene til omvendelse, ellers kommer dommen. Da bruker han en lignelse for å belyse konsekvensene av å ikke omvende seg i tide. Det samme gjelder i dag – og oss alle. La oss stanse for noe i denne beretningen nettopp nå.

1. Treet var mannens eiendom.

Derfor hadde han råderett over det. Etter skapelsen er alle mennesker Guds ”eiendom” på den måten at han har rett til oss og kan bestemme over alle mennesker. Han står ikke til regnskap for noe, det gjør derimot vi. Skapelsen betyr at vi ikke er et videreutviklet dyr, slik de lærer i nesten alle skoler nå. Vi mennesker ble til ved en spesiell skaperakt av Gud. Derfor er vi underlagt ham med livet vårt.

2. Mannen var interessert i treet. V. 6.

Han lette etter frukt, ville se om det var nyttig og slik han ønsket det. Ville det bære frukt i år?

I Salme 14, 2 leser vi: Herren ser ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig. Og i Salme 33, 13 heter det: Fra himmelen skuer Herren ned på alle menneskenes barn.

Gud ser altså på deg i dag. Han besøker oss og gransker oss. Mon tro han er fornøyd? Hva finner han dette året hos oss? Jesus sa til sine disipler i Mat. 18, 20: Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg…

Hvorledes er det i landet vårt nå for tiden? Og hva er stillingen i den norske Kirke, i frimenighetene og i organisasjonene? Står det bra til? Er vi samlet slik at Jesus kan være der? Jeg har inntrykk av at mange steder er det mer en sosial samling enn om Jesu gjerning og vilje. Folk skal kjenne seg vel i kirken, ingen må støtes av en for direkte forkynnelse, og alle blir innbudt til alters. Er det rett i en kristen menighet?

3. Guds tålmodighet tar slutt.

I v. 7 ser vi det: I tre år har han stelt med treet, nå er det på tide at frukten kommer. Han leter og leter – uten resultat. Treet var til ingen nytte. Er det slik med noen av oss?

Det er bare rimelig at han sier: Ta det bort! Hvorfor skal det oppta plassen til ingen nytte. Det er noe av det verste: Som menneske og kristen er jeg til ingen nytte for Gud! Da har vi egentlig ikke noe her å gjøre.

Og livet blir forgjeves og nytteløst om vi ikke følger Jesus og gjør hans vilje. Det burde være et meget viktig spørsmål ved årets slutt og hver dag i året. Jeg er ofte redd for at Herren holder på å flytte lysestaken bort fra vårt land. Han har strevet i tusen år med dette folket. Men de som leder landet vårt, vil ikke ha noe med Gud å gjøre. Og noen av dem som leder kirkene, ser ut til å avskaffe Guds ord som den enste gyldige rettesnor for lære og liv. Vi kan ikke unnskylde oss med at et lærespørsmål ikke er et lærespørsmål, men en ordningssak. Og da gjelder liksom ikke Guds ord. Dette bør vi tenke mer gjennom – i privatlivet og i kirken.

4. En bad – og hadde omsorg for treet, v. 8.

Han som hadde ansvar for hagen, sa: Prøv en gang til. Bare dette ene året til. Jeg skal gjøre det jeg kan ennå en gang, jeg spa omkring det og legge ny gjødsel på. Da må det vel bære frukt.

Det er nåde. Det var helt ufortjent. Og Jesus sa til Peter: Jeg bad for deg at din tro ikke skulle svikte. Luk. 22. 32. Slik bad også Abraham for den ugudelige byen Sodoma.

Det er evangeliet til den svake og sløve og frafalne. Jesus vil prøve igjen. Slik gjorde han Israel i den gamle pakt gang etter gang. Jes. 1, 25 sier noe her: Jeg vil igjen ta meg av deg. Og det er nok sant om den norske Kirke og vårt kristenfolk, det Jerem. sier i Klagesangene 3, 22: Det er Herrens miskunnhet at det ikke er forbi med oss.

Må det falle mange tårer hos oss kristne dette nyttår. Og bønner om nåde ennå en gang.

5. Den endelige dom, v. 9.

Hvis ikke – sier han. Hvis folket ikke vender om og begynner å leve under Herrens tukt, kommer dommen. Han vil hogge treet ned. Han har rett til det, for vi er hans eiendom. Og dommen er alvorlig – det finnes ingen rettrett ett den. Den er ”inappellabel” – vi kan ikke be om ny behandling i den himmelske domsstol.

Vi kan egentlig bare gjøre en ting: bøye oss for Gud, innrømme at han har rett. Og ta vår tilflukt til ham. Heller ikke det er en lovgjerning som vi kan rose oss av. Det er bare vårt siste og eneste håp. Vil du komme i dag? Jesus venter med full tilgivelse. Amen.

fredag 14. desember 2007

Julen er kommet med ...

Julehøytiden er nær!

Det er en spesiell tid for oss kristne. Og egentlig er det slik for hele verden. For julen er beregnet på alle mennesker i alle land. Englene sang om det på markene utenfor Betlehem. For alle...

Hvordan er så julen blitt?

Du behøver ikke lang tid for å finne svaret på det. Gå i butikkene, se på TV, les avisene - og snakk med folk. Alle steder ser du det samme: Det handler om penger, kjøp og salg, gaver, mat, vin og øl mange steder. Folk skal "leve" - for i morgen dør vi, som hedningene sa i bibelsk tid.

Materialismen er vår tids gud. Folk skal ha mest mulig av alle ting, og ofte duger bare det dyreste. Man tilber tingene og sin egen nytelse av dem. Mange ser på naboen og undres over hva de har - og så er det handlerunde.

Er de kristne noe bedre enn verden her?

Ordet "kristne" handler alltid om minst to slag: Det er de sanne, rette troende, som lever sin åndelige liv med Gud. De prøver etter evne å leve etter Bibelens ord. Når det ikke lykkes, kommer tårene over svik og svikt - og bønn om ny nåde.

Til alle tider har det også vært noen verdsliggjorte kristne. Vi skal ikke her dømme om de har liv i Gud og kommer til himmelen. Men livet sier noe om hva de prioriterer og hvordan de lever. Guds barn bør være på vakt mot den utglidning som har skjedd over mange år.

Guds folk er et annerledes folk. Vi er både lys og salt. Det siste svir i verdens øyne. Men skal vi være klare lys, er vi også samtidig salt. De kan ikke skilles.

Mellom ytterpunktene lever det nok en del kristne som halter, som Elias talte om på Karmel.
Det er ikke det at vi alle kjøper noe til jul, som er avgjørende. Men hva lever vi for og hva er det vesentlige i vårt liv? Er det nisser og engler og snø og selskaper som opptar oss?

Hva er så julehøytiden?

Kort og kontant heter det: Jesus kom til jord! I navnet JESUS ligger alt. For Jesus betyr Herren frelser. Og vi mennesker er falt i synd - og det er et dypt fall. Ingen kan komme bort fra det ved egen hjelp. Det var derfor Jesus kom. Bare han kan frelse oss.

Fikk han lov til det? For deg? Da er det jo ganske naturlig å la han være hovedperson i julen. Takk ham, tilbe og love ham - og la han bestemme livet. Det vil vise igjen når vi har samvær med familie og venner - både i julen og etter høytiden - i hverdag og fest. Han er jo den STORE gaven. Hans fattigdom ble vår rikdom. 2. Kor. 8. 9.

Skal vi la julen ha preg av det dette året, mer enn før?

God og velsignet julehøytid for alle og mest for Guds barn. Amen.
--

lørdag 8. desember 2007

Kristendom og skole.

Kristendomsfaget ut av skolen.

Det siste trekket ved regjeringa er å forandre navnet på KRL-faget. Vi var ikke så begeistret for alt i dette faget, men det hadde tross alt en stor kristendomsdel. Nå skal alle religioner stilles likt. Den nye ministeren for skolen var tydelig begeistret og seiersbevisst på TV da han annonserte det som skulle skje.

At ordet kristendom forsvinner fra navnet på faget, er et signal, sier han. Og det har han rett i. Det blir et signal til folket vårt om at kristendom ikke lenger er viktig for dem. Alle religioner skal være like, og undervisningen blir dermed intetsigende.

Flere privatskoler.

Nå blir det enda viktigere å starte nye privatskoler i bygd og by. Bare den kan nå sikre en sann opplæring i kristen tro – som har vært et bærende element i folket vårt gjennom tusen år. Det må ikke forsvinne.

Samtidig må vi fremdeles arbeide for at den offentlige skolen skal få en kristen grunntone. Det betyr ikke at en behøver å ha forkynnelse i form av vekkelsesmøter. Det er det lenge, lenge siden det har vært – om det noen gang har skjedd slik sosialistene nå snakker om.

Regjeringen har truet med nedleggelse av ”privatskolene”. Og de vil nekte tilskudd. Ennå sier de at det er lov med livssynsskoler. Men hvor lenge? Med den tankegang som stadig kommer fram at staten skal styre alt.

Statsstøtte.

Det er underlig. De aller aller fleste i folket vårt har en kristen forankring om ofte svakt. Og vi betaler skatt som alle andre. Våre skattepenger går dermed til en humanetisk skole som skygger unna alt som smaker av kristenmanns blod.

Da er det ganske underlig at de kristne ikke skal få en selvsagt støtte til sine skoler. Det burde heller være slik at staten oppmuntret de kristne til å starte skoler, når et stort flertall av folket har syn for kristendommen (selv om de ikke er personlig kristne).

Kristenfolket må be mye for dette. Skolen er oppdragelsen av folket i framtida. Slik signalene er nå, blir folket et avkristnet folk før vi egentlig tror det. Og et avkristnet folk ligger åpent for alle nye tanker og retninger som oppstår. De har intet fundament for sitt indre liv, og griper til der de finner noe. Da går det galt. La oss be for landet vårt.

NDH.

tirsdag 27. november 2007

Be for Latvia !

Eg fekk ein telefon i kveld frå ein ven i Latvia. Han ber om forbøn for landet, dei er i ei politisk krise som har effekt for det åndelege. Grupper i landet vil innføra full fridom for dei homoseksuelle i både samfunn og kyrkje. Ei ny regjering skal koma ikr. 4. desember. Nå ber han oss om å be for landet - at Gud må leia det slik at ei rett regjering for makta som slik kan føra landet og folket vidare på rett veg.

Herre Jesus: Du ser situasjonen i Latvia som i alle andre land. Og me ber i ditt navn og for di skuld at folket må få rette leiarar som ottast deg og slik at folket vert ført på dine vegar. Herre, der ber me om også for vårt eige land - i JESU NAMN. Amen.

søndag 25. november 2007

Dansk innlegg - bl. a. om kvinner i styret.

Bemærkninger til forslag om ændret struktur for LM (en Luthersk Misjon).

Hentet fra Nyt-i-natten.

1. I LM har man gennem længere tid drøftet forslag til ændringer af strukturen for den øverste ledelse. Forslaget er så vidt jeg ved ikke offentligt, men det jeg har hørt går på, at man vil skelne mellem en landstyrelse, som har det åndelige og teologiske ansvar, og et landsråd som skal tage sig af praktiske, organisatoriske og økonomiske forhold. I dette råd kan der sidde kvinder. Det sidste finder jeg betænkeligt, da det vil stride mod et bibelsk princip.

Paulus lærer, at undervisning og ledelse er forbeholdt mænd. 1 Tim 2,12 skriver Paulus, og her citerer jeg, hvad der står i den græske tekst:

Men jeg tillader ikke en kvinde at undervise eller at bestemme over en mand

Befalingen gælder i menigheden.[1] Den gælder i forhold til mænd, dvs. i menigheden hvor der sidder troende mænd.[2] Paulus tillader ikke, at kvinder leder menigheden. ”At bestemme over en mand” betyder at udøve autoritet over en mand. Menighedsledelse er at lede og styre en menighed. Det sker ved at træffe beslutninger af praktisk og økonomisk og af åndelig og teologisk art (f.eks. hvem skal forkynde og undervise og om hvad). Det sker ved at konkret vejledning, formaning og undervisning og ved menighedstugt. Gud har skabt manden som kvindens hoved (se 1 Kor 11,3+8-9). Dette får konsekvenser for forholdet mellem mand og hustru i ægteskabet (se Ef 5, 22-33) og for forholdet mellem mand og kvinde i menigheden (se 1 Kor 14,34-35 og 1 Tim 2,11-15). Menighedsledelse er en hovedfunktion. Den er forbeholdt mænd. I de nytestamentlige menigheder var det praksis at indsætte ældsteråd (se ApG 14,13, 1 Tim 3,1-6 og Tit 1,5+6-9). De ældste var mænd (se 1 Tim 3,2: ”én kvindes mand”).[3]

I ”Åndeligt lederskab – hyrde- og læreransvaret i LM” (Vejledning fra Luthersk Missionsforenings landstyrelse, november 2003) står der på side 4:

”Når det gælder opgaver og funktioner som menighedsledere med styreansvar, finder vi i Ny Testamente flere forskellige betegnelser: ældste, tilsynsmænd, hyrder, forstandere. Der er ikke nogen klar angivelse af, hvilke opgaver hver af disse tjenester tog vare på. Om ikke de er identiske, så er der i hvert fald en del overlapninger – både med hensyn til betegnelserne og de funktioner, de refererer til. (se f.eks. Ap.G 20,17 og 28, 1 Tim 5,17; Ef. 4,11). Et skriftafsnit som Tit. 1,5-9 antyder noget om, hvad en ældste og tilsynsmand skal påtage sig.” På side 5 står der:

”Når 1. Tim. 2,12 forbyder kvinder at optræde som lærere og i det hele taget at udøve autoritet over mænd, så må det indebære, at kvinder ikke kan indtage de poster i menigheden, der går under betegnelsen ældste, tilsynsmænd, hyrder, lærere og forstandere.”

I LM’s nuværende struktur har man korrekt forstået, at landstyrelse og delegeretmøde udøver en styrefunktion, og at der derfor skal sidde mænd i begge råd.

2. Når man i dag vil ændre strukturen og placere kvinder i rådet, nævner man typisk fire argumenter for kvinders deltagelse i en kristen forenings øverste ledelse.

1) Deling af ledelsen. Man deler den øverste ledelse i en praktisk (organisatorisk og økonomisk) del og i en åndelig og teologisk del. Kvinder kan da sidde i den del, der tager sig af organisatoriske og økonomiske sager. Så vidt jeg kan se, har vi ingen eksempler på en sådan opdeling i Det ny Testamente. Vi har eksempler på, at praktiske opgaver uddelegeres (f.eks. ApG 6,1-6). Det afgørende er, at vi ikke kan adskille det organisatoriske og økonomiske fra det åndelige og teologiske. Organisatoriske ændring eller økonomiske beslutninger kan betyde, at man f.eks. flytter ressourcer fra forkyndende til socialt arbejde. Det organisatoriske og økonomiske og det åndelige og teologiske er vævet sammen.

2) Kvindelige forbilleder. Man argumenterer med, at det er nødvendigt med kvindelige forbilleder også i ledelsen. Bibelen taler en del om kvinder som forbilleder, det gælder hustruens underordning under manden (1 Pet 3,1-6), det gælder i gudsfrygt (1 Tim 2,10 og 1 Pet 3,2), det gælder gode gerninger (1 Tim 2,10 og 5,9ff) og som vejledere i det gode (Tit 2,3-5). I Ordsp 31,10ff er der en lovprisning af den gode hustru. Troende kvinder er forbilleder for andre kvinder i vejledning, gode gerninger, gudsfrygt og underordning. Men Det ny Testamente omtaler aldrig, at kvinder skal være ledere i menigheden og på den måde være synlige forbilleder som ledere, eller at kvinder skal deltage i den øverste ledelse og på den måde være forbilleder. Hvis vi i vore menigheder har et problem med kvindelige forbilleder, må det løses på en anden måde end ved at give kvinder del i den øverste ledelse.

3) Det kvindelige perspektiv. Man argumenterer med, at mænd har brug for at få den specielle kvindelige synsvinkel på de sager, der drøftes i den kristne forenings øverste ledelse. Ofte argumenterer man med, at kvinder står for nogle særlige værdier og har en speciel empati, og at dette kvindelige perspektiv er et nødvendigt supplement til mændenes måde at gribe tingene an på. I Det ny Testamente hører vi intet om dette. Gud har jo bestemt, at mænd skal lede menigheden, og Gud indsætter mænd i menighedens ledelse. De to køn er naturligvis forskellige og supplerer hinanden, men hvis det var nødvendigt med et kvindeligt islæt i menighedens ledelse, havde Gud forordnet det. I praksis taler (fornuftige) mænd med kvinder og får løbende deres synsvinkel på de forhold, som optager os.

4) Kvinden er mandens hjælper. Kvinder kan sidde med i den øverste ledelse som mandens hjælper. Dette er en forholdsvis ny argumentation. Her knytter man til ved beretningen om kvindens skabelse. I 1 Mos 2,18 hører vi, at kvinden skabes som ”en hjælper, der svarer til ham (manden)”. Man mener, at denne bestemmelse skal kvinden også opfylde i menigheden. Kvinden kan derfor tage del i ledelse af menigheden. Kvinden skal blot gøre det som mandens hjælper, og der skal blot være en øverste mandlig ledelse.

Dette er misbrug af forestillingen om kvinden som mandens hjælper. 1 Mos 2 fortæller om, at Eva (kvinden) skabes som en hjælper, der svarer til manden (Adam), og i 1 Mos 2 er det helt tydeligt, at dette sker med henblik på ægteskabet. Adam er alene (1 Mos 2,18). Han mangler denne hjælper, der svarer til ham. Eva skabes, og Gud fører som en brudefører Eva til Adam. Her er denne hjælper, der svarer til ham, og som vil være med til at gøre hans liv godt. Eva skabes med henblik på ægteskabet med Adam. ”Derfor forlader en mand sin far og mor og binder sig til sin hustru, og de bliver ét kød” (1 Mos 2,24) beskriver konsekvensen: indgåelse af ægteskab. Vers 24 beskriver ægteskabet som ordning. Sådan forstår Jesus det (se Matt 19,5). ”Derfor” betyder: Fordi Eva er skabt af Adam som denne hjælper, der svarer til ham, binder Adam sig til Eva og bliver ét kød med hende. ”Ét kød” beskriver en enhed, der opstår, når manden og kvinden hver for sig opfylder deres bestemmelse i ægteskabet.

Kvinden skabes altså som mandens hjælper med henblik på ægteskabet, og Det ny Testamente bruger aldrig dette som et princip, der gælder menigheden. Det ny Testamente viser desuden i praksis, at sådan tænker man ikke. Hverken Jesus eller Paulus tænker sådan. De tolv apostle er alle mænd. Ældsterådene består af mænd. En anvendelse af forestillingen om kvinden som mandens hjælper på menighedens ledelse vil også være i modsætning til Paulus’ formaninger om, at menighedens ledelse er forbeholdt mænd. For når en kvinde sidder med i et ledende råd som hjælper, vil hun aktiv deltage i ledelse og vil have indflydelse på ledelsen. Kvinden vil være medbestemmende.

I kristne foreningers ledende råd skal der derfor sidde mænd, fordi Gud har givet dette ansvar til mænd.

Torben Kjær november 2007



[1] I 1 Tim 2,1-3,13 giver Paulus nogle formaninger om forhold i menigheden. Dette er tydeligt i 3,14-15, hvor Paulus skriver om formålet med formaningerne: at Timotheus skal ”vide, hvordan man færdes i Guds hus (= menigheden)”.

[2] I den danske oversættelse har man fejlagtig indsnævret meningen til at gælde i forhold til ægtemanden (”heller ikke at bestemme over sin mand”)

[3] I Det ny Testamente hører vi om menighedstjenere, og det er både mænd og kvinder (ApG 6,1-6; Rom 16,1-2 (Føbe) og 1 Tim 3,8-13). Menighedstjenere har haft praktiske opgaver i den lokale menighed. De har stået for uddeling af praktisk hjælp (mad, tøj, husly etc.) til menighedens fattige og lidende.

onsdag 21. november 2007

Kyrkjemøtet i nov. 2007.

KOMMENTAR:


På kyrkjemøtet i nov. 2007 vart det sett eit grenseskjellande vedtak om homofili.

Som ein kristen stiller eg spørsmål ved dette – og det trur eg mange gjer etter dei samtalar eg har hatt med folk. Me er sorgfulle over at den norske kyrkja er så tydeleg på veg bort frå kyrkja sin grunn. (Dette byrja ikkje med homovedtaket – men lenge før. Den delen skal me ikkje ta opp nå.)

Glede tross homovedtak - på kirkemøtet.

Personlige kristne har sorg nå. Kirken har gjort vedtak på tvers av Guds tale. De gråter. De ber. Og de tenker på framtida.

Og da: De frelste kan glede seg! Den verdsliggjort kirke har flertall for å legalisere synder – på et kirkemøte! Tenk det!

De frelste kjenner et annet flertall: Den hellige treenighet. Ingen har ennå beseiret den, selv ikke Satan. Og de vil aldri klare det. Jesu rop på korset er seier i verdensklasse: Fullbrakt. Da er siste ord sagt.

Jeg synes synd på de homo-liberale som ikke ser det. Tenk det er prester som synes å ikke kjenne Guds ord. Og de tar det ikke alvorlig. Vi må be om at de må bli frelst.

Midt i alt dette gleder vi oss: Jesus er seierherre over alle. Snart vil han vise seg i all sin prakt ogmakt. Da skal også freidige syndere stamme fram: Du har rett, Galileer!

Men da er det for seint.

Nils Dybdal-Holthe i Dagen 21. nov. 2007.

(Dette tema blir utvidet og belagt med bibelsitat senere.)

lørdag 13. oktober 2007

Nytt!

Homo-vedtak i Kirkerådet. Det øverste menneskelige organ i den norske kirke har vedtatt med stort flertall å la homofile samlevende personer bli ordinert og tilsatt i kirken. Detaljene og konskvensene er ennå ikke helt kjent. Men det er oppstått en ny situasjon i kirken - men den er egentlig ikke ny. Den føyer seg bare inn i en rekke vedtak og nyordninger de siste årene, etter krigen.
Alt dette er symptomer på et indre frafall fra Gud og Bibelen. Vedtak og ordninger er "bare" symptomer og utslag av at Bibelen ikke lenger er høyeste autoritet i vår kirke. Vi skal følge med videre og kommentere mer senere.
---

Nye andaktar blir lagt ut (nesten) kvar dag på Salme 119 (på bloggen Nilsholthe). Men når eg er bortreist blir ingen nye lagt ut.
---

Sjå og bibeltimeserien Den Hellige Ånd og nådegavene del 1-5 på bibel-kurs. Første del står nedafor. Du finn han og på nilsholthe.
---------
Serien om Messiasprofetier, står på bloggen Bibel-kurs.
På bloggen Gudsfolket er lagt inn små historier frå mi eiga minnebok: Minnebok.

torsdag 4. oktober 2007

TRE FILMER

01-1. Mos. 1, 2. Tre filmer.


Jeg pleier aldri å gå på kino, og har heller ikke for vane å agitere for filmer. Av den grunn ser jeg nesten aldri på filmreklame. Rent tilfeldig kom jeg over tre filmtitler. La meg få lov å la disse være hovedpunkter i en liten tale nå.

Den første filmen hette: Djevelen kom om natten! Og det teleder tanken min til 1. Mos. 1, 2: ”Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp.” Med andre ord: Det var natt på jord.

Og i denne natt kom djevelen. I kap. 3 i samme bok leser vi om hvorledes djevelen kom. Da ble det en åndelig natt, mørkere enn noen gang.

Han kom som slange. Det er det ekleste dyret. Han kom for å dåre menneskene. Han sprøytet sin forferdelige gift inn i mennesket. Følgen var at alle mennesker ble fylt med denne slangens sæd, og det er synden. Og Paulus kan derfor si: Alle har syndet (Rom. 3, 23). Vi er alle kommet inn under denne syndens lov – som fører videre til Ildsjøen.

Satan kommer om natten! Og det skjer bokstavelig for oss også. Men i dette møtet er Jesus til stede. Det har han lovet i sitt ord: Der to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt iblant dere.

Men vær ganske viss om at også en annen er kommet hit i dag. Det er djevelen. Med hele sin åndehær har han funnet veien til møtet. Og han vil slåss. Og jeg håper han skal få mye strev med sjelene rundt i hjemmene her.

Han kommer til dere ufrelste. Og i stille nattetimer får du besøk av Satan. Han sier: Du har ikke tid å gå på møte nå. Å, hvor travelt opptatt folk er, når det er spørsmål om å gå i Guds hus! Alt annet har vi tid til. Men på møte? Nei, alt annet må gå først.

Eller han kommer og sier: Er det sant alt det som står skrevet i Bibelen? Er du sikker på at det er sant? Må du ikke først undersøke dette nærmere? Kan du komme til Gud så tvilende som du er? Det er djevelens røst.

Og det er mulig han kommer på en tredje måte og sier: Er predikanten rett? Er du sikker på at han forkynner rett og har det sanne budskap?

Han har brukt dette før – og han kan bruke det igjen. Kanskje du hører den røsten? Nå er det rett at vi skal undersøke om forkynnelsen er rett. Men da må vi måle det mot Guds eget ord i Bibelen. Det er den, og ikke andre mennesker, som skal bedømme forkynnelsen og møtevirksomheten.

Pass deg for djevelen, stemme. Han er kommet for å stjele, myrde og ødelegge.

Kanskje kommer han til deg som en kristen også? Jeg vet ikke om du får være i fred under møtet. Til meg kommer stundom slik: Nils, nå er du trett og sliten. Du har sannelig lov å unne deg litt hvile og ro. Du trenger ikke lese så mye – og be. Gud kan ikke fordre alt av deg.

Jeg sier bare: Den stemmen kjenner jeg. Det er den gamle slangen.

---

Den andre filmen var en barnefilm og hette: Bare gøy! Disse to ordene rommer noe forferdelig. Og det er veldige sannheter: Bare gøy.

Jeg vet det kan misforstås. Og selvsagt må barna få ha det gøy. De er bare barn en gang i livet.

Likevel vil jeg si: Livet i verden blir framstilt som bare gøy. Det er to åndelige riker på jord. Det er Guds rike og Satans rike. Noe ingenmannsland eksisterer ikke. Alle ufrelste bor i djevelens rike og har slangen til konge. Derfor har han ikke så mye bry med deg. Du er jo hans eiendom, og da er han tilfreds.

Den dag du vil bryte opp og omvende deg, da får du merke det. Og det blir krig på kniven. Du tror du er løst og fri og kan gjøre som du vil. Sannheten er at du er bundet på hender og føtter av den Onde. Røyken kan være et eksempel – jeg sier ikke at det er synd i og for seg. Men hvordan er det? Jeg har møtt mange som sier rett ut: Jeg klarer ikke å slutte, jeg er bundet av nikotinen. Tenk på en flue i spindelvevet. Den er redningsløst fortapt.

Så lenge du bor i Satans rike, er det på en måte gøy. Djevelen prøver å lage alt til gøy. Alt skal være moro – til og med i kristne forsamlinger. (Verden har sine sorger og problemer som alle mennesker, men det prøver de å skjule og glemme – og vil ha det gøy.)

I Pred. 11, 9 står det: Gled deg du unge i din ungdom – Men vit at for alt dette vil Gud dra deg til doms. Slik er det.

Den siste filmen bar tittelen: ”Den siste reisen.”

Å – det var slående.

En fulltreffer! Filmskaperne er flinke til å lage gode titler.

Den siste reisen – det er over den mørke dødsfloden. Og har du sittet ved en dødsseng eller en båre, vet du at den floden er mørk og kald.

Der går sjelen fra dette livet og inn i det ukjente. Jeg vet ikke hvor den går for deg. Men jeg vet at det blir den siste reisen du foretar her på jorden.

Er det slutten?

Nei! Bibelen forteller om en dag da de døde skal høre Guds Sønns røst. De døde skal stå opp igjen. Og de døde skal møte fram for Guds hellige trone og dom. Der skal de samles fra alle kanter. Til og med havet skal gi igjen de døde. Så må de møte fram de4r for den store hvite trone.

Og hvor går turen derfra?

Da kommer den aller siste reis. Da må alle ufrelste og hedninger dra ned i det sted som Skriften kaller Ildsjøen. Og der skal de pines natt og dag i all evighet, sier Ordet.

Alle ufrelste går dit.

---

Og du? Hvor blir det av deg?

---

Men de kristne? Hva med dem?

Jo – vår dom ble avsagt og fullbyrdet en gang for alltid på Golgata kors. Der ble dødsdommen avsagt over meg.

Og Jesus Kristus var villig å ta straffen. Bibelen sier at Kristus døde for meg. Rom. 5, 6-8. En gang for alle. Og der er jeg og alle troende fri. For han ble dømt i mitt sted. Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Rom. 8, 1.

Min venn! Hvor går din siste reis hen? Du har kort tid igjen før den begynner. Du vet ikke om det skjer i natt. Kom til Jesus mens det er tid. Amen.

(NDH - 1960).

onsdag 3. oktober 2007

Å be sammen.

Om å be sammen.

Synspunkt i Dagen 1/10 2007.

Det har lenge vært kjent at kirkeledere ber sammen og har nattverd sammen på stormøter. Noen har også bedt sammen med ledere fra andre religioner, som f. eks. Islam.

Her stiller vi spørsmål. Kan det være rett? Nylig fikk jeg høre at lutherske misjonærer på lokalplan ber sammen med muslimer – for å skape vennskap og ikke støte dem. Hva skjer egentlig da i åndens verden?

I samme rom og atmosfære ber en til den levende Gud i himmelen – og en annen til en fremmed gud – det Bibelen kaller en avgud. Åndsmaktene vil være der å påvirke og selvsagt skape konflikt. Det er ikke ufarlig for en kristen. For dette påvirker tanke og hjerte til frafall.

Bibelen har noen ord om dette, og vi gjør vel i akte på dem. I salme 31, 7 sier David at han hater dem som akter på tomme avguder. Det er egentlig Messias som sier det. Du behøver altså ikke å tilbe avgudene, bare akte på dem for å være under dommen. Og Esekiel 14, 5 sier at hele landet hadde veket bort fra Herren ved avgudene. Det begynte i det små – og fikk store konsekvenser.

Paulus er klar her som alltid: Hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? 2. Kor. 6, 16. Nei der er bare motsetning, uansett hva avgudene heter. Vi må lære oss til, kjære kristne venner, å bruke Bibelen som veileder i alle ting. Som en gammel mann skriver Johannes til sine venner: ”Mine barn, ta dere i vare (vokt dere) for avgudene!” 1. Joh. 5, 21. Bare da er vi på trygg grunn.

Nils Dybdal-Holthe

Overskrift:

Den Hellige Ånd og nådegavene

I-V.

Bibeltimer av

Nils Dybdal-Holthe.

--

Disse bibeltimene ble første gang brukt i 1984 ved et bibelkurs og utgitt som hefte. - Hele serien står ordnet rett på bloggen Bibel-kurs - og vil senere bli slettet her på Tidenstegn. - Serien er også lagt inn på spaces. Klikk på Blogg, kategori og velg kategori: Kristendom og religion.


fredag 21. september 2007

Ny blogg m.m.

På ei ny blogg i eit anna område kjem nå andaktar over Salme 119 (den har 176 vers, så det kan bli mange med tida, om Gud vil). Også andre innlegg kan koma der.
http://nilsholthe.spaces.live.com

fredag 14. september 2007

Synd og sæle - salme 32

Salme 32,1-2.

Dette er ei botssalme saman med 6 andre i Bibelen, m.a. Salme 51. Det er David som skriv om si eiga erfaring og liv. I tid kjem då Salme 32 etter Salme 51. Salme 51 omtalar bøna og ynskje og trongen etter frelse. Men løysing og svar finn me ikkje der. Det kjem i Salme 32. Då har han opplevd sjølve utløysinga.

David var altså i naud for synda si og viser oss korleis han var fri. Difor er salmen kalla ei læresalme. Alle kan læra noko om vegen til Gud i desse versa. Og alle kristne har opplevd noko av og sjølve hovudsaka i Salme 32. Slik var det me vart frelste og kristne. Dei som ikkje kan kjenna seg att i desse opplevingane, har stor grunn til å ransaka livet sitt og omvendinga. Har me ikkje opplevd eller vore gjennom det Salme 32 talar om, har me ikkje liv i Gud. For er sjølve den tronge porten til Gudslivet omtala. Det finst ingen annan port til livet.

1. Sæl er den, står det.

Det er erfaringa etter at ein har funne fred med Gud. Å vera sæl er den høgste lukka me kan oppleva på jord. Det har ingen ting med eigedom og rikdom og popularitet å gjera. ”Sæl” er eit ord som er knytt til Gud. Det er nytta 26 gonger i Salmane og over 100 gonger i Bibelen.

Det talar ikkje om kjensler og stemningar. Det er å ha det rett med Gud. Ein sæl person står i eit rett forhold til Gud. Difor syng me: ”Alltid salig om ei alltid glad, fer eg vegen heim til Sions stad.”

Difor er sæla eigentleg noko overjordisk, noko som høyrer Gud til, og som me har fått del i. Dei som er bedne til Lammet sitt bryllaup, er sæle. Op. 19,9. Og sæle er dei som hgar vaska kleda sine og går inn i staden gjennom portane, Op. 22,14.

Det tyder altså å vera frelst her og i himmelen. Dei reine av hjarta skal sjå Gud. Mat. 5,8. Og me ser han ikkje rett før me er framme.

2. Er me slik frå me vart fødde?

Svaret er openbert NEI. Etter syndefallet i Eden (1. Mos. 3) er alle utafor Guds rike. Me er fødde me ryggen til Gud. Og det er likt om me har store eller små synder. Det er ikkje storleiken på synda som tel, men AT me er syndarar. I Salme 51 og 32 er det synda med Batseba som er bakgrunn. Den eller dei var alvorlege nok. Men vanlege ”skikkelege” folk står og med skuld for Gud.

3. Kva seier orda her om vegen til Gud?

Fleire ord er nytta. Dei bør me stansa litt ved nå.

a) Våre brot (overtredelse).

Dette er å bryta Guds heilage lov og vilje. Det er å gå over gjerdet, og ikkje leva etter Guds vilje og ord. Ingen gjer det. Difor er ordet brot (overtredelse) ein sterk ’anklage’ mot alle menneske. Me har brote Guds bod og gått utanom hans vilje. Bibelen viser oss klårt kva Gud vil med livet vårt, både ved dei ti boda, ved kjærleiksbodet m.m.

Johannes skriv: Synd er lovbrot, 1. Joh. 3, 4. Når folk syndar viser dei at dei bryt Guds vilje. For Gud ville at me skulle leva eit rett og reint og fullkome liv. Gud skapte oss slik. Men synda kom inn i verda og øydela alt. Difor seier profeten: Misgjerningane dykkar skil mellom dykk og dykkar Gud. Jes. 59, 2.

Jakob skriv slik: Om de held heile lova og bryt eitt bod, har de vorte skuldig i alle. Jak. 2, 10. Gud ser altså lova som ein einskap. Han er ikkje delt opp i einskilde bod. Me kan ikkje seia at me har halde eit bod og difor går me fri. Du som ikkje har drepe nokon, er ikkje frelst av den grunn. Å halda Guds lov tyder å halda alt like perfekt. Og Jesus viste at lova og boda er tenkt åndeleg og ikkje berre konkret. Det er ikkje nok å seia at du ikkje har drepe nokon. Du er ikkje ferdig med Guds bod med det. Det spørst korleis du har tenkt og tala om dette. Å seia eit vondt ord til og om eit anna menneske, er drap. Slik er det med alle boda.

Går du fri då?

b) Synd.

Ordet synd tyder (både på hebraisk og gresk) å ikkje treffa målet, forfeila på den måten. Gud hadde eit mål med livet vårt, både medan me var på jorda og etter døden. Han ville me skulle leva heilt med han. Når livet var slutt, var målet Guds eigen himmel og heim. Der var plass for alle menneske.

Alle synda, seier ord. Rom. 3, 23. Me nådde ikkje opp til det Gud hadde sagt. Og ingen går inn i himmelen ved dødsporten på grunn av sitt eige liv. Ingen har nokon sinne treft målet. Ingen utan ein.

Jesus levde eit slikt liv som me skulle ha gjort. Han er den einaste som Gud har sagt det om: Han som eg har hugnad i, Mat. 3, 17. Me kan heller ikkje gjera noko for å bøta på denne skaden. Me er ikkje i stand til det.

Alt me gjer er ei skam for Gud. Også det beste i oss er skammeleg. Vår kristendom og tru skjemmer ut for Gud, for alt er smitta av egoisme. Slik er me når me prøver med eigne midlar.

c) Utan svik i si ånd, v. 2. David skriv om det.

Det er den tredje sida ved livet vårt. Utan svik er å leggja alt ope fram for Gud. Me prøver ikkje å skjula noko eller bortforklara det. Det er det motsette av fusk.

Dette gjorde David ei tid. Han tagde, v. 3. Det er ikkje godt å gå med sviket i hjarta. Samvitet klagar deg inn for Gud dagleg. Livslysta og krafta svinn og du går taus som kristen. Då er du ikkje sæl og glad og lukkeleg hjå Gud.

4. Vegen ut.

Gud elska denne vrange og syndefulle slekta. Difor har han skapt ein veg ut. Me kom aldri ut på eiga hand. Ingen menneske på jord kunne hjelpa oss til det.

Difor sende han Sonen sin. Han gjorde alt som måtte gjerast.

Difor kan våre brot tilgjevast, v. 1. Og då er saka ordna.

Og synda kan dekkjast til.

Heller ikkje verta tilrekna.

Det er Jesu gjerning som gjorde alt. Han dekkjer synda med sin død og oppstode. Alle synder og ugjerningar er tilrekna han. – Den som opnar seg, vedkjenner seg synda og tek imot Jesus frelse (v. 5) – er fri. -

fredag 7. september 2007

Hvem er de?

Hvem er de som kommer ut av den store trengsel?

Åp. 7, 13-15

Vi skal ikke nå tale om hvem disse menneskene er, historisk sett. Mange har studert på det, men nytten er ikke så stort for vårt åndelige liv og vekst i nåden.

Derimot skal vi prøve å se på den praktiske og åndelige side ved bibelversene. Slik kan vi la dette ordet stå som et bilde på alle troende og hellige mennesker. Da kommer det oss nær innpå livet når vi spør: Hvem er de? Og hvor kommer de fra?

Vi legger merke til at de kommer ut av en trengsel – den STORE trengsel. Her står ikke at de er kommet ut, som om det var fortid. Heller ikke står det at skal komme ut en gang i framtida. De kommer ut. Det er nåtid, presens, en vedvarende handling. Det er noe som skjer – de kommer.

Har du sett at dette er et bilde på deg? Som kristne er vi på vei – og det i og fra en trengsel. Det minner oss om Jesu ord om den trange port og den smale vei – det er den som fører til livet. Mat. 7, 13-14. Slik er en sann omvendelse og et rett kristenliv. Det er trengsel, og det på flere måter.

1. Omvendelsen

Det var en trengsel da vi kom til Jesus første gang. For da skulle vi inn gjennom omvendelsens trange dør. Da kjente vi at det ikke var lett. Mange ting ville hindre og binde oss. Satan spenner mange sterke bånd omkring oss. Og vi sang med rette, av hjertet: ”Når Satan meg veien vil sperre, og spinner sitt snedige garn.”

I våre dager vil mange bli kristne UTEN å gå inn gjennom denne porten. Men her tar de feil. De vil til himmelen, men vil ikke gå veien som fører dit. Det er ikke logisk. De vil til himmelen, men vil ikke gå inn gjennom den porten som er begynnelsen til veien!

Jesus sier: Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. Joh. 3, 3. De kan ikke se og forstå hva Guds rike er, og langt mindre komme inn i det.

Nei, det var ikke så lett, det kostet å bøye seg. Det var kamp. Tårene rann i lange nattetimer. Vi stred og bad og leste. Men det ble mørkere og mørkere. Tett tåke omhyllet oss, og vi var nær ved å gi opp alt.

Da slo lynet ned i oss, vi fikk se. Lyset fra Golgata strålte mot oss. Vi fikk oppleve den store, salige og frigjørende kraft: Tenk, Jesus henger der, såret, pint og forslått. Og hvorfor? Jo, tenk, det var for MIN skyld han hang på korset. Det var jeg som dømte ham. Det var jeg som slo naglene i hendene hans. Det var jeg! Min synd var det han ble straffet for.

Og dermed er jeg fri! Da kom vi ut av trengselen.

2. Kristenlivet

Det gikk ikke lang tid før vi så og erfarte noe mer: Den troendes liv er en trengsel. Et liv hvor man ”langpines” av fienden.

Paulus sa da han skulle trøste de nyfrelste i Lille-Asia: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Apg. 14,22. VI MÅ! GÅ INN I ! Du kan nok se ut som en kristen, være døpt og konfirmert, gå i kirke og bedehus – og likevel være utenfor. Du kan være respektert som et godt menneske, og folk kan holde deg for et strålende menneske og en god kristen.

Men hør: Har du gått inn gjennom den trange porten der du fikk problem med din synd? Og merker du den samme trengsel i livet som kristen?

Paulus sa: mange trengsler. Mange kristne må gjennomgå mye – før de når himmelporten. Og alle får sin del. Men i vår tid vil mange leve et enkelt og uproblematisk liv som kristen. De synes å ha glemt at ”så mange som vil leve gudfryktig i den nåværende verden, skal bli forfulgt. 2. Tim. 3, 12. De mener det er så ydmykt å være lojal mot verden, slik at vi ikke støter noen. De skal være kamerater og venner. Dermed unngår de trengsel for Guds ords og vitnesbyrdets skyld. Men den som aldri støter noen, vinner heller aldri noen for Gud.

Om trengslene er mange og harde, så skal vi komme gjennom! Ingen har ennå hatt så svære trengsler at de ikke kunne komme gjennom dem. Jesus vil føre oss vel gjennom alle farer når vi lar hans vilje skje. Til vi er helt framme.

3. Den siste trengsel

Den siste og store trengsel vi må gjennom er den kalde dødens flod. ”Dødsskyggens dal” står det om i Salme 23. Da er døden så nær oss at skyggen av den når inn i vårt liv. – Vi sitter ved våre kjæres båre, vi er selv inne i en hard og vanskelig sykdom, og vi opplever at djevelen anfekter vår tro. Vi vandrer i dødsskyggens land.

Men da – er han med oss. Hvor godt det er å eie Jesus ved dødsfloden. Hvor trygt å vite at han er med over alt. Til alle tider. Mat. 28,20.

Rene klær

Det andre som står om de kristne, er at de har tvettet sine kjortler. Det forteller oss at de har vært urene og skitne en gang. Det var synden i vårt liv. Men de ble vasket og renset. Nå står de for tronen med et rent liv. Blir det din opplevelse etter døden?

Johannes sier også: de har gjort dem hvite. Alt urent var borte. Smusset av synd og ugudelighet kan ingen se mer. Tankelivet er blitt rent. De stygge og harde ord er blitt borte. De hadde satt noen fryktelige flekker på kjortelen. I tillegg kom uhederlige gjerninger og handlinger i livet. Har du sett inn i livet ditt og oppdaget noe av dette? Du ser nok ikke alt. Mye ligger gjemt, men kanskje dukker det opp nå og da. Hva gjør du med din synd?

De som kom fram til himmelen, hadde hvite klær. For en forvandling! Og forandring. Noe helt nytt kom i stedet for det gamle.

Hvordan kunne det skje? Hva var ”vaskemidlet” her? Det må ha vært sterkt og kraftig som maktet å gjøre det svarte kvitt. For synden forsvinner ikke ved en og annen forklaring og gode forsetter. Du kan ikke be de bort eller gi så mange pengegaver at de oppveier synden. For synden sitter fast i selve naturen. Her må en ny fødsel og en ny skapning til. Det er ikke nok å forbedre seg.

Jesu blod

Hvordan skjedde det for himmelborgerne? Det skjedde i Lammets blod. Det er den eneste vei til frelse! Det er ikke frelse i noen annen, sa Peter. Apg. 4, 12. Og det navnet blir til evig tid. Salme 72. Lammets blod er renselsesmidlet for deg. Også du kan bli ren – hvit som sne. Blodet er kilden som er åpnet mot all synd og urenhet. Sak. 13, 1.

Senk deg ned i dette blod, i denne kilde. Og du blir ren. Det skjer ved troen på Jesus og hans gjerning. Blodet er uttrykk for Jesu forsoning og seier.

Da er du ingen hykler lenger. For det Jesus gjør, det gjør han helt og fullkomment. Ditt eget strev er ikke verd noe, det holder ikke i dommen. Du er fortapt med alt det du har, også det du tror er godt og nyttig. Du farer til helvede med all din egen rettferdighet. For den er som et skittent klesplagg.

”Det er blodet som renser deg nu.” Den setter din plagede sjel i frihet!

Hvorfor skal du vente lenger? Bøy deg i dag ved korset, og la Jesus frelse deg.

Amen.

Nils Dybdal-Holthe.

onsdag 1. august 2007

Forkynnelsen 3.

Hva har andre sagt om forkynnelsen?

Er det i grunnen så viktig? Ydmykheten vil gjerne lære av andre, for andre tenker noen ganger klarere enn meg selv. Men når vi siterer andre, må vi alltid veie det på Bibelens vekt. Og da kan vi se noe vi ikke var oppmerksom på før.

Vi har nevnt Grundtvig. Han var forresten en merkelig mann. Han skrev noen gode og fine salmer, men ville ikke ”at kristendommen først og fremmest hviler på bibelen, men skal søges i menigheden,” skriver Ernst J. Borup. Og da blir utgangspunktet feil. Grundtvigianismen var og er menneskeorientert. Med tanke på syndefallsteologien blir dette feil.

En annen danske var biskop Erik Pontoppidan. Han skriver i boka ”Collegium Pastorale Practicum”, som er hans pastoralteologi. Om prekenes innhold heter det: ”En evangelisk preken bør handle om synderes frelse, det er omvendelse, helliggjørelse og det som skal til for å bli bevart i nådens stand til evig salighet.” Slik underviste han prestene. De skulle ikke tale om stridsspørsmål og problematiske emner. Videre skriver han: ”Filosofi eller verdslig visdom og blotte fornuftsslutninger er heller ikke det stoff som bør oppta tiden i de kristnes gudstjenester,” selv om det kan ha sin plass i diskusjoner.

Predikantenes fyrste ble Ch. H. Spurgeon kalt. Han skrev sin mektige bok for predikanter: ”Lectures to my students”, i norsk forkortet utgave: Presten hjemme og i kirken. Der sier han: ”Det store mål for alt kristelig arbeid er Guds forherligelse. Forkynnes Jesus Kristus i troskap, er ikke forkynnerens virke forgjeves, enten sjeler blir omvendt eller ei, for det stiger gjennom ham en herlig vellukt opp til Gud, så vel fra de som går fortapt som fra de frelste.... Men i hovedsaken er det prekenens mål å få tilhørerne frelst.”

Og hva skal vi forkynne da? Jo, ”vi må i første rekke for kynne Kristus og ham korsfestet.... Enhver kristen forkynner burde framholde samtlige sannheter som handler om Jesus, hans person og verk, og dernest med største alvor peke på syndens ulykke, som skapte behovet for en frelser. Han bør vise hvordan synden bryter loven, hva som igjen betinger straffen, og at Guds vrede over den er åpenbar. Han må ikke tale om synd som om det bare var en bagatell eller et uhell, men tvert imot omtale den som den store ondskap den er. .. Han bør tale om de enkelte synder detaljert , og særlig da slike som er de vanligste på hans tid.”

Luther skriver også om forkynnelsen. C. Fr. Wisløff har ofte sitert en setning av ham: ”Teologiens mesterstykke er å skjelne rett mellom lov og evangelium, og han kan kalles en doktor i teologi.” Det er i den store Galaterbrevskommentaren Luther skriver dette, til kap. 2, 14. Og Wisløff sier i sin bok om forkynnelsen: ”Prekenens oppgave er å gjøre ordet levende, slik at hver tilhører kan møte Gud.... Møtet med Gud er da prekenens siktepunkt.”

Prof. O. Hallesby skriver også om det i Den kristelige troslære II: ”Menigheten var forvisset om at den ikke bare har fått et bestemt budskap fra Gud og således taler på Guds vegne, men at den taler ord som er Guds ord, fordi Gud selv har virket dem ved sin Ånd.”

Alle er enige om at forkynnelsens innhold er Guds ord. Det fatale skjer når det omtolkes og forvrenges i forkynnelsen. Og den ”er like sterk (i vår tid) som den var i de første århundreder av kirkens historie” (A. Valen-Sendstad). Derfor er det viktig å være like mye på vakt nå som den eldste kirke var. Bare ved trofast vakthold i hvert slektsledd kan det skje. NDH.

Neste gang:

lørdag 21. juli 2007

Om forkynnelsen 2.

Et viktig spørsmål er: Kan vi si noe generelt om forkynnelsen i dag? Hvordan er den egentlig?

En sammenligning kan vi bygge på minst to ting her: Først: Hvordan stemmer forkynnelsen med Bibelen? Her tenker jeg på hovedbudskapet i Bibelen, både det sentrale og hele Bibelens budskap sett under ett.

Dernest: Hvordan er forkynnelsen sammenlignet med tidligere tider? Og her mener jeg selvsagt vekkelsestider og perioder da kristendommen stod sterkt. Det er f. eks. reformasjonen ved Luther og andre sentrale forkynnere/prester på den tid. Senere deler av ortodoksien og pietismen hører med.

Skal vi kunne svare, må vi selvsagt ha kunnskap om dette. Og jeg kjenner noe til min begrensning her. Og jeg kjenner heller ikke all forkynnelse i landet vårt. Men jeg må prøve å svare.

Uten å kunne gå i for mange detaljer, kan vi summere det opp slik: Vi har noen gode prester og lekpredikanter. Det er det ingen tvil om. Vi takker dem. Og deres hyrde-og vekkerrøst må ikke forstumme. Dere må holde på, gi ut Ordet.

Svært mange er likevel av en annen kaliber. Det inntrykket kommer vi ikke bort fra.

Noen taler veldig objektivt. Gud elsker alle mennesker, og han har gjort alt for menneskene. Og han vil at alle skal komme til himmelen. Punktum. Hvis vi stanser her, blir det lett vranglære. En halv sannhet er en løgn.

Men så fortsetter noen: Guds kjærlighet skal skape gjenkjærlighet i oss og gjøre oss til bedre mennesker. Guds kjærlighet må få gjøre oss snille og gode og hjelpsomme. Vi skal være vennlige, hjelpe de fattige og ta oss av innvandrerne. Og det er rett – på en måte. Men det blir lett fariseisme.

For det mangler et meget viktig ledd.

Omvendelse og tro på Kristus. Troen er blitt et middel til å etterligne Gud. Tro og kristendom blir en måte å leve på sammen med våre medmennesker. Da trenger vi Guds hjelp. Troen blir å søke den.

Resultatet blir en slektning til Grundtvigs lære som bl. a. hans disippel Christopher Bruun hadde. Og de talte om en lys kristendom uten å nevne synd og dom. Det er en slags positivisme med sosialt engasjement. Da blir det kristendom uten Kristus. Og hva hjelper det? NDH.

Neste gang (nr. 3): Hva har andre sagt om forkynnelsen?

lørdag 14. juli 2007

Om forkynnelsen 1.

En kristen forkynner skal tale Guds ord. Det er hovedoppdraget. Og alle predikanter vet det i teorien. Og de fleste tror jeg også vil tale rett og prøver på det.

Men så kan det glippe for oss. Noen blir spesialister på enkelte emner, og de taler stort sett det hvor de er. Andre er blitt redde. De tør ikke tale de skarpe ordene i Bibelen. Og det kan ha flere årsaker. Noen er redde for kritikk og skyr alt som skaper uro eller spørsmål. Andre tenker på kollekten - vil folk gi til min kirke eller organisasjon hvis jeg sier noe skarpt og det som støter det religiøse menneske? Og noen er til og med kommet i tvil om Bibelen mener det den sier - f. eks. om synd og fortapelse eller Jesu blod som eneste frelsesvei.

Ofte taler de da trøsteord som alle liker å høre. For hvem vil ikke ha trøst? En følge av dette er ofte at man ikke skiller klart mellom frelst og ufrelst. Kanskje er man selv uklar og usikker på hvor dette skillet går. Og da siterer man gjerne det som er tillagt Luther: Han drømte at han kom til himmelen og ble forundret over hvem som var der, og hvem som ikke var der. Han hadde ventet noe annet.

En variant av dette er det man kaller den skjulte menighet. Det finnes mange kristne, sier man, som ikke våger å stige fram i dagen. De lever et skjult kristenliv. Men på store festivaler og konserter kan de gå og vise at de er kristne. Å skjule seg i mengden er ikke et vitnesbyrd.

Her må vi tenke bibelsk. Jesus sier tydelig nok at den by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Mat. 5,14. Det er med andre ord en umulighet å leve som anonym og hemmelig kristen.

Dette må forkynnelsen bl.a. avsløre. Gjør vi ikke det, står vi til regnskap for Gud med underbalanse. Det vil både teologer og lekfolk oppleve en dag. Må Gud hjelpe oss i tide å tale rett og sant om Gud og frelsens vei.
NDH.

tirsdag 19. juni 2007

Nåde – gjerninger – hellighet.

Sjå notisen: Vranglære og frafall, i bloggen: Gudsfolk.


Noen ord om nåde – gjerninger – hellighet.

Av NDH.

Noen sier vi blir frelst av nåde, ved tro. Bare Jesus er vår frelser og intet annet. Og det sier Bibelen også.

Andre sier at troen uten gjerninger er en død tro. Og den gagner ingen. Det samme sier Bibelen. Og så kommer noen i tvil.

Noen sier at vi trenger ingen gjerninger, heller ikke etter at vi er blitt frelst. For det er Jesu gjerninger som gjelder nå. Vi trenger ikke å elske våre fiender, for vi kan det ikke. Og Jesus gjorde det for oss. Og alt hans er mitt. Det sier Bibelen også.

Andre sier at vi må gjøre gode gjerninger etter at vi er blitt frelst. Vi skal elske våre fiender – alle fiender. Det samme sier Bibelen. Og så kommer vi i tvil.

Noen sier at vi eier all vår hellighet i Jesus Kristus, og den er vel fullkommen? Noe mer enn det kan ikke gjøres. Det sier Bibelen også.

Andre sier at vi må strebe etter å leve et hellig liv, et liv som kan bli til ære for Jesus Kristus. Det sier også Bibelen. Og så kommer tvilen. Og misforståelser. Og kanskje kiv og strid, og til og med hat. Kjærligheten blir kald.

Skal vi prøve å forstå hva Bibelen sier her, og se litt nøyere på saken.

1. Nåde.

Bibelen lærer at vi i oss selv, i vår natur, er døde og solgt under synden. Vi er skrøpelige og har ingen kraft i oss. (Ef. 2; Rom. 7; Fork. 8,8; Rom. 5, 6-8.)

Dette sier oss særlig to ting: 1) Vi behøver å bli frelst. (En død mann kan ikke gjøre noe.) 2) Det er umulig å gjøre det selv. Alt eget strev er utelukket. Derfor blir det en selvfølge at skal vi berges, må det skje av nåde. En fange må bli ”benådet” om han skal slippe fri. Vi makter ingen ting. Slik har vi ingen fortjeneste i frelsen. Alt er uforskyldt, Rom. 3, 24. Dette betyr at frelsen er av nåde, uten gjerninger.

2. Gjerninger.

Vi er enige om at for å bli frelst er alle slags gjerninger uten verdi. Ja, forbannet er den som holder seg til gjerninger. Gal. 3, 10. Spørsmålet om gjerninger her må gjelde etter at vi er blitt Guds barn.

Bibelen lærer at Jesus gjorde alt. Han elsket sine fiender, ba for dem og døde for dem. Rom. 5, 6-10. Og vi eier alt i ham. Tit. 3, 7; Rom. 8 m.fl.

Men den taler også om gjerninger for de kristne. Jesus sier at vi skal elske alle mennesker, også dem som hater oss. Mat. 5, 44-48; 1. Joh. 2-3-4; Joh. 15, 12-17. Det kommer vi ikke utenom.

Når Paulus sier i Ef. 2, 10 at vi er skapt til gode gjerninger, så vi skal vandre i dem, så tror vi at det er sant. Vi kan ikke omtolke det. Vi må la det stå slik det er skrevet.

Her er det tale om det kristne livet som en frukt av frelsen. Vi har fått en ny lyst og trang etter å leve rent etter Guds vilje. Og vi får kraft til å gå den smale vei selv om det koster for kjødet.

3. Hellighet.

Det nye liv er et liv i hellighet. Men Bibelen lærer at Kristus ble til rettferdiggjørelse og helliggjørelse for oss. 1. Kor. 1, 30. Den hellighet er fullkommen, og den gjelder for Gud. Her kan vi ikke legge til noe. Hebr. 10, 10. Det er viktig å ha denne tanken klart for seg.

Bibelen sier også at vi skal jage etter helliggjørelse. Hebr. 12, 14. Og den formaner oss sterkt: Vær hellige i all deres ferd, og ferdes i frykt. 1. Pet. 1, 15-17.

Dersom vi eide all hellighet i Jesus, var det da mening i slike ord? Og var det da nødvendig med formaning til hellighet i vår ferd?

Det må være slik: Det er to slags hellighet, for å tale med menneskeord. En gjelder for Gud og den er fullkommen, det er Kristi hellighet. Og en gjelder for mennesker. Det er vår daglige helliggjørelse, vårt liv som kristen her på jorden. Vi er satt her som Kristi sendebud og brev. 2. Kor. 5, 20; 3,3.

Hensikten med denne helliggjørelsen kommer klart fram i Fil. 2. Her gir vi et sammendrag: La Kristi sinn være i dere, v. 5. Vi skal alle bøye kne i Jesu navn en dag, v.10. Derfor: arbeid på frelsen, v. 12. Hensikten er: å være uklanderlige og rene Guds ustraffelige barn, midt i en vrang og forvendt slekt, og vise oss som lys i verden, v. 15.

Dette gode liv skal vi ikke leve for å bli verdige for Gud og slik bli Guds barn. Det er de som allerede ER Guds barn som blir bedt om å leve rent og rett. Og det skal vi gjøre blant verdens mennesker som vi møter til daglig. Der legger Gud det til rette for oss og gir oss anledninger til å vitne og vise i livet at vi hører Gud til. Slik går ordet i Ef. 2, 10 i oppfyllelse: gode gjerninger, som Gud har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Slik forkynnelse til formaning har gått i bølgedaler ned gjennom historien. Jeg tror vi er langt nede nå. Heller ikke blant alle troende er det populært å formane til et hellig liv. Mange vil bare ha trøst. Det er så lett å kalle det ”lovtrelldom” når slike ord lyder.

Men jeg tror at historien viser dette: før store vekkelser har det vært en sterk hellighetsforkynnelse. Og da mener jeg hellighet i hverdagslivet. Ta det nøye med Guds ord i alle ting.

Det ser vi i Haugevekkelsen i Norge – han talte sterkt om livet. Det gjorde også de senere haugianerne. Det samme ser vi i Metodistvekkelsen i England. John Wesley talte mye om det kristne livet (her gikk han nok vel langt i noen uttalelser). Men folk forstod alvoret i å leve og i gudslivet. Frelsesarmeen hadde noe av det samme. William Booth talte om avhold og et nytt liv for de kristne. Og mange lekpredikanter i Norge og Skandinavia har gjort det samme.

Nå trenger vi en ny hellighetsvekkelse i landet vårt!

Troende venner: Vi må synke ned på kne i bønn til den Hellige Gud om nåde og tilgivelse for våre synder og vår sløvhet. Vi behøver stor nåde til å leve et rett liv for Gud. Også nå lever vi midt iblant en vrang og ugudelig slekt. Bibelen ber deg og meg om å være nøye med alle slags synder og gjerninger. Er livet etter Guds vilje?

Ta det nøye, kjære bror og søster, med skatten, med å levere tilbake det du har lånt, vær nøye med hvilke ord du bruker når du taler om andre. Legg tankene dine i de blodige Jesu hender slik at de blir rene. Hvordan bruker du tida di – på arbeidsplassen og hjemme? Vær forsiktig med å bruke Guds navn i utide og djevelens navn m.m.

La oss så be – om at Gud ennå en gang kan gi oss en ny landsvekkelse. Men vi må ha rene hender når vi ber!

Vær så vennlig å ta dette formaningsordet vel opp.

søndag 3. juni 2007

Barneoppdragelse og påvirkning

Oppdragelse og påvirkning

Barna er landets framtid. De er den nye generasjon som skal overta både arbeidsplasser og alle styre og råd. De gamle må etter hvert legge opp.

Hvilken ny generasjon vokser opp blant oss nå?

Det er mye rett og godt å si om barn og unge i vår tid. Vi skal ikke anklage og svartmale alt mulig.

MEN: hvilken tro har de, og hvilket åndelig fundament?

Hvordan har vår generasjon oppdradd og påvirket de små? Det er et alvorlig spørsmål. For vi ser at de fleste hjem ikke regner med noen Gud. Det daglige og det materielle opptar all tid og får hele interessen.

Noen sier: Barna skal få en nøytral oppdragelse. Vi skal ikke påvirke dem i noen retning.

Er det mulig? Da skal vi tenke slik: Måten vi lever på, det vi er opptatt av og viser interesse for, er også en påvirkning. Leser du aldri i Guds ord eller ber en aftenbønn med de små, viser du dem at det ikke er viktig og nødvendig. Det er også en påvirkning og oppdragelse.

Et ord fra Bibelen er her viktig: Den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp, sa Jesus. Mat. 18, 6.

Hvor mange hjem vil ikke dette ramme på dommens dag. Derfor, vend om til din Gud i tide.
NDH.

lørdag 26. mai 2007

Sannhet i homofilisaken

Fra Dagen 25. mai 2007.
Av professor Aksel Valen-Sendstad.


(Om biskopene Jørgensens og Fiskes ubibelske og homofilliberale standpunkt.)

"Sjelden eller aldri hører vi tale om at det de nevnte biskoper driver med er løgn, synd mot Gud, opprør mot sannheten, forførelse og vranglære, slik Guds ord omtaler den slags.

Sannhetsspørsmålet blir ikke berørt, og heller ikke det Guds ord sier om den ødeleggende virkning vranglærere og falske profeter har i den kristne menighet. Spørsmålet om å bryte med slike utro tjenere er ikke aktuelt."

fredag 25. mai 2007

Guds nåde - og dom

Uddrag af bogen,
"Overgivet til Herrens Ord".
Af Jan Bygstad.


De talte om Guds nåde, men aldrig om Guds dom. De talte om Guds kærlighed, men aldrig om hans hellighed og vrede. De forkyndte »evangelium«, men ikke lov, lovede Guds velsignelse uden omvendelse. De forklarede ikke for folket alvoren i at have med Den Hellige at gøre, og derfor blev deres forkyndelse blot søde vuggeviser for et folk, som var i dyb søvn.

Klipp fra http://nyt-i-natten.blogspot.com .

onsdag 16. mai 2007

Sanne og falske kristne

Av NDH.

Det har til alle tider vært mennesker som mener de er kristne uten å være det. Det er kjent fra bibelsk tid og fra kirkehistorien. Det er lett å ta feil her. Derfor må vi stadig minne om det.

Sann kristendom er ikke moral og et fint liv. Det er ikke medlemskap i en kirke, en misjonsforening eller et sangkor. Du er ikke frelst bare fordi du er døpt. Alle bibelvers som taler om frelse og fortapelse taler også om troen.

Et fint menneskeliv og kirkegang kan lure noen til å tro at de er kristne. Det er rett at det hører med til et sant kristenliv å leve rett og være i de troendes fellesskap. Men det har aldri vært grunnen til at vi er Guds barn.

Her er det troen kommer inn. Og troen er ingen gjerning eller prestasjon eller noe vi kan vise fram og si: Her er min tro. De gamle haugianerne sa: Å tro på Kristus er å komme til ham med sine synder.

Der ligger hemmeligheten gjemt. Synden må fram i Guds lys, bekjennes og legges av hos Jesus. Troen blir da en tillit til at Jesus vil ta seg av min sak.
Han døde for meg, og Golgata blir dermed selve grunnvollen for tro og kristendom.

Senere skal jeg legge inn et utdrag av Luthers mektige kommentar til Galaterbrevet. Der er troen en hovedsak.

fredag 11. mai 2007

Frafallet i dag !

Hvor langt er frafallet kommet?
Av Nils Dybdal-Holthe

Er vår tid den siste? Kommer Jesus snart igjen? Og hva vil skje da? Hva sier Bibelen om tida før han kommer igjen?

Det er strenge domsord av Jesus i Mat. 11, 21-24: ”Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida!” Han dømte byer i Israel. De ligger i Galilea der Jesus hadde arbeidet mest. Ordene betyr at noen mennesker i Israel var forherdet og frafalne. Jesus sa ta dersom han hadde forkynt for hedningene og til andre tider (Tyrus og Sidon), hadde det gitt større resultat. Og derfor ble dommen større over Galilea enn over hedningene. Det er underlige ord. Men Jesus hadde prøvd mange ganger å vende folket om til seg og den levende Gud. Mat. 23, 37: ”Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene.”

Så kan vi spørre: Er det slik i Norge og i Skandinavia i dag?

Er frafallet kommet like langt nå?

Jo, det er sant. Her er mye forkynnelse og mye arbeid. Her er mange kristne ungdommer i flere miljø, og forholdsvis mye bra misjonsarbeid og nødhjelp.

Troens brann.
Midt i alt dette skulle vi vel spørre slik som den danske salmisten Brorson synger: ”Men hvor er troens brann?” Hvor er alvoret, varmen og vekkelsen i folket?

Bibelen sier klart: Det skal bli frafall i den siste tid. Og jeg tror det blir både et personlig frafall der enkelte mennesker kommer bort fra Gud, og et stort frafall ute i folket, i samfunnet. Hvor langt er det kommet?

Slik må vi spørre. Profeten stilte slike spørsmål: Vekter, hvor langt på natt? Jes. 21, 22. Endetiden blir sammenlignet med kvelden og natten. Og natten kommer umerkelig, det blir mørkt litt etter hvert her nord. I Midtøsten kommer mørket plutselig, kort etter solnedgang. Men de ser solen siger i havet og merker tegnet og forstår når kvelden nærmer seg.

Da vil vi spørre: Hva er tegnet nå? Hva viser at det lider mot kveld over jorden?

Det kommer nok flere frafall, eller frafallet kommer på flere områder, og vi vil ta fram noen eksempler på det. La det bare først være sagt: Her kan være noen sterke scener, åndelig talt.

1. Frafall fra Bibelen.
Det første frafallet er fornektelse av Bibelen. Og jeg oppfatter det mest grunnleggende. Der det skjer, er det bare spørsmål om tid når de andre frafall kommer. For her er det tale om å nekte Bibelen som eneste autoritet, som Guds ord. Folk vil ikke ha autoriteter i dag. De vil være fri. Slik ser vi også at Bibelen blir forkastet av flere og flere. Og det skjer ved at folk stiller spørsmål ved Bibelen: Er den så sann og ekte som folk har trodd før?

Det er det gamle spørsmålet i Edens hage da Djevelen spurte Eva: Har Gud virkelig sagt? 1. Mos. 3, 1. Og Eva falt i synd ved å lytte til tvilen. Det er den grunnleggende feil som blir gjort. Begynner du å lytte etter tvilen, er du snart en frafallen mann og kvinne. Mange har senere gjort den samme kostbare erfaring. Det er ikke ufarlig å smake litt på gift. Er den sterk nok, smaker du på selve døden.

En våken troende vet at her står kampen. Det er bibelsynet det står om. Og vi har rikelig med eksempel på hvorledes Bibelen har tapt terreng i det tyvende århundre. Og samfunnet er infisert av bibelvantro. Og det skremmende er at dette frafallet vesentlig kommer fra teologer. Det er de som skulle vokte Guds ord og lære folket å ha respekt for Gud og hans vilje. Men det er de som har sådd og sår tvil på Guds ord i folket. Parallellen med de skriftlærde på Jesu tid er nesten for innlysende.

Vi hadde den liberale teologi omkring århundreskiftet 1900 med sterk storm i kirken. Noen har hevdet at den døde i 1920-30-årene, og at vi er ferdig med den. Få bibeltroende vil tro det. Den har dukket opp igjen gang etter gang.

Et eksempel på det er Schjelderupsaken i Norge i 1953, da en biskop i Den norske kirke fornektet Bibelens klare ord om et evig helvete for de vantro. Han ønsket seg en kjærlighetens religion, som er ufarlig for det naturlige menneske. Flere teologer stilte seg da på siden av ham.

Vi har lenge vært klar over at såkalte konservative teologer mener at Bibelen har feil i geografiske og historiske spørsmål. Både professorene Hallesby og Sigurd Odland mente det. Lekfolket har sett faren ved et slikt syn og mener det er første trinn bort fra bibeltroskapen. Utviklingen på Menighetsfakultetet om f. eks. kvinnelige prester, viser det ganske klart. Der taler de nå om tidsbestemte ord, det som var evige sannheter for noen få år siden.

Åpenbar fornektelse.
I dag finner vi teologer som åpenlyst fornekter sentrale bibelske sannheter. Presten H. Hognestad nekter f. eks. syndefall og forsoning etter bibelsk lære. Han bruker Bibelen for å fremme sosialisme og mener de kristne har tatt feil. En gang sa han at bibelsitat ikke gjorde noe inntrykk på ham. Det var med andre ord ikke noe godt argument. I 1980 erklærte 80 norske prester seg solidariske med Hognestad.

Et eksempel på bibelfrafall er feministteologien. Her sier de fra at man ikke må bruke hankjønn om Gud eller kalle ham ”far”. Det ville være diskriminering. I USA gir de ut en bibelutgave der hankjønnet Gud er tatt bort. Gud er like godt en mor. (Bibelsk ordbruk er altså både unødvendig og feilaktig.)

Dette er frafall. Bibelen er ikke lenger avgjørende for hva vi skal mene om en sak. Mange teologer har denne innstillingen til Bibelen (selv om det finnes unntak). Og lekfolk følger ofte etter. De fleste tror ikke fordi Bibelen sier det. De tror bare når Bibelen stemmer med fornuft og vitenskap. Men er det da en tro?

Nei, vi må vokte over Bibelen. De hellige Guds menn talte, drevet av Guds Ånd (2. Pet. 1, 21). (I den danske oversettelsen av 1948 står her så fint: mennesker ”udtalte hva de fik fra Gud”.) Jeg kan ikke tro at slike mennesker sa noe galt. Det er nok ikke alltid lett å forstår og det stemmer ikke alltid med vår forstand. Bør vi ikke likevel ha den ydmykhet som sier: Gud vet bedre enn det jeg kan forstå. Vi må bøye oss for Guds tanke.

Vi må våge å tro Bibelen slik han er, og å leve etter den. Det er det eneste trygge. Og vi må kjempe for Bibelen. Frafallet er kommet langt på dette området. Trolig har aldri folket vårt hatt så mye tvil på Bibelen som nå. Og derfor finner vi nye frafall.

2. Frafall fra bibelsk moral og livssyn.
Jesus sa at et tegn på hans komme var: Kjærligheten skal bli kald og urettferdigheten tar overhånd. Mat. 24, 12. Og Paulus skriver: de har velbehag i urettferdigheten. 2. Tes. 2, 12. Det må bety at normene og autoriteten for livet er borte. Her vi midt inne i hverdagslivet til folk flest. Erl. Bjøl skrev i 1980 ”Vår tids kulturhistorie”. I bind 3 er et kapittel om 1960-årene og senere. Det har overskriften: ”Det hemningsløse samfunn.” Det er en dyktig tidsanalyse. Da skulle alt være tillatt, skrev Bjøl. Ingen hemninger skulle binde noen.

Det er sant at mange ikke-kristne mennesker lever et fint og moralsk liv, ytre sett. Også hedninger kan det, kanskje særlig muslimer.

Men det er ikke der skillet går. Spørsmålet er: Vil folk bygge på Bibelen når den er upopulær? Vil vi bøye oss for Bibelen når det koster? Det er prøvesteinen.

Vi kan også trekke fram mange eksempel på hvorledes bibelsk moral har veket plass for en nyhedensk tankegang. For det har skjedd.

Abortsaken er et eksempel på det. Abort (fosterdrap/mord) er å ta liv, det er mord. Hvert år blir det tatt 14.000 ufødte liv i Norge på den måten. Det var utenkelig for noen ti-år siden. Men nå skjer det ved hjelp av norsk lov, vedtatt på demokratisk vis. En tid var denne loven administrert av et ”kristelig folkeparti”. Dersom abort blir tatt av ”bekvemmelighetsgrunner”, er det etisk råttenskap. Det viser et degenerert moralsyn og egoistisk grunnsyn på menneske. Hver abort er en tragedie. En som vil til himmelen må søkefrelse og tilgivelse for en slik synd, om de har begått den. Og da skal du vite som har vært igjennom det, at Gud vil glemme og tilgi. Det er nåde nok for alle synder. Men vi skal ikke tenke slik at vi godt kan gjøre en synd, fordi vi kan få tilgivelse. Det er å synde på nåde. En italiensk sakfører, Rafael Balestrini, sa for 100 år siden: ”Når abort blir en sosial vane, er det et ytre tegn på et folk i forfall.” Er frafallet kommet så langt?

Skilsmisse
Skilsmisse er et eksempel på det samme. Tallet på ekteskap som blir oppløst blir fordoblet på mindre enn fem år. Manger gifters eg om igjen eller lever papirløst. Dessverre ser vi denne tendensen også blant de kristne. Til og med prester skiller seg og gifter seg om igjen. Etter måten er det mange prester som vier fraskilte. Det burde være selvsagt at gjengifte er synd. Og ingen sann prest burde gjøre det.

Et annet eksempel er homofili. Det har vist seg at dette er ekstra ømtålig i vår tid, og det betyr nok at her er vi ved en hovedsak i nyhedenskapen. Det synes å øke i omfang. Det er blitt som et slags merke på frigjorte mennesker når de står fram som homofile. Det såre er at bekjennende kristne gjør det, til og med prester. En tidligere kirkegårdsarbeider har inngått samlivskontrakt med en annen homofil, og det ble feiret med fest! Far han er prest i den norske kirke, og han aksepterer at sønnen har valgt å gå inn i et forpliktende forhold. Han mener at kirken har et for restriktivt syn på homofil praksis. Han sier at det tradisjonelle synet er heldigvis ikke enerådende lenger i kirken. Slik taler en norsk luthersk prest! Men ennå er ikke kirken moden for kirkelig eller offisiell vigsel av homofile, sier man. (Se oppdatering til slutt i innlegget.) Så langt er frafallet kommet. Det høres ut som at en verdslig politiker taler, og ikke en kristen.

Man forsvarer dette gjerne slik: Bibelen betyr ikke det folk flest legger i ordet. Bibelord om homofili gjelder f. eks. bare prostituerte ved templene. Men Bibelen sier det er Sodomas og Gomorras synd og et tegn på hedenskap. Rom. 1,24ff. M-fl- st.

En kvinnelig sykehusprest skrev for noen år siden: Jeg synes det er fint når prester står fram som homofile. Det Bibelen kaller skam, synd og frafall, det sier en norsk prest er fint. Betyr ikke Bibelens dom over synden noe for dem? Hvorledes kan de gå så lett over den alvorsfulle talen om synd?

Det lir mot kveld
Vi kunne talt om mange andre ting, om dødshjelp og blodskam og annet som viser at det går mot kveld på jord. La oss bare ta med dette nå: Søndagen og det 3. bud. Respekterer folk det? Ta en tur gjennom et byggefelt eller et hytteområde en vakker søndag. Hva ser du? Husbygging og plenklipping, storvask og bilreparasjonar. Helligdagen er blitt jobbedagen for mange. Bibelen sier det er umoral og synd. Og det skjer kanskje fordi normene er borte. Folk er kommet på glattisen. De har mistet fotfeste og raser liksom utfor. De som du trodde bedre om, er med i fallet.

Noen av oss lir når vi ser det, slik Lot gjorde i Sodoma, 2. Pet. 2, 7-8. Og vi kjenner godt til at det er krefter i landet vårt som arbeider aktivt for å rive end de kristne normer. Den nye lære i vår tid er slik (eller er den ny?): Alt er like godt, folk må selv bestemme hva som er rett for dem. Og det er en enkel måte å leve på. Da står du ikke til ansvar for noen, tror du. Samvittigheten er som kjent temmelig tøyelig. Den klarer mange å få bukt med.

Nei, sier Ordet: Vi skal bøye oss ydmykt under Guds vilje. Da blir det ikke så lettvindt å leve som kristen. Da blir det like vanskelig som i gamle dager, og da behøver du mye nåde. At dette ikke er helt nytt, er klart. Jeg har notert meg en setning av Gustav Handberg som skrev slik i bladet Lys over Land i 1947: ”En av tidens største svakheter ved oss kristne er at det ofte er så liten forskjell på oss og verden i det praktiske liv.”

Men denne tendensen vil øke med årene. Paulus skriver om lovløshetens hemmelighet, 2. Tes. 2, 7. Hva er det? Frafallet skjer litt etter litt. Vi tøyer grensene for hva vi kan tåle. Da merker vi ikke forandringen. Folk sier ofte at tiden ikke er moden for noe. Slik løser folk flest seg fra Guds ord og lov og normer. Og det er slik folk blir hedninger. Derfor behøver vi kompass – det er Guds ord.

3. Frafall fra sann, bibelsk kristendom.
Jesus talte om falske profeter som skulle føre mange vill. Mat. 24, 10f. Og Paulus skriver inspirert av Gud om forførende ånder og djevelske lærdommer. 1. Tim. 4, 1. Noen har skinn av gudfryktighet, men fornekter dens kraft. 2. Tim. 3, 5. På dens siste tid vil folk ikke tåle den sunne lære, men velge seg selv lærere i hopetall. 2. Tim 4, 3.

Det er altså ikke frafall fra all religion, men de fornekter en sann, ekte kristendom. De vil til himlen, men vil ikke gå inn gjennom den trange porten og følge den smale veien. Mat. 7, 13f. I verset etter dette, taler Jesus om falske profeter. Det er de som leder folk inn på den brede vei. De kommer med et falskt evangelium og lager seg en vei de tror fører til Guds rike.

Hva slags religion er det? All forkynnelse skal testes, slik de kristne prøvde Paulus’ tale i Berøa. Jeg tror det særlig er to merker på sann kristendom. Mellom all annen god og vakker mennesketale, vil vi ikke finne talen om syndefordervet og derfor heller ikke om forsoningen og nåden. Synd og nåde er to kjerneord i en rett forkynnelse. Ordet syndeforderv sier at jeg er fortapt og dømt uten å være særlig stygg moralsk. Og talen om forsoningen sier at Jesus bar Guds vrede over mine synder derfor kan jeg få nåde. Derfor døde han. Men begge disse to ting er til anstøt for vår menneskelige natur. Jo lenger en predikant fjerner seg fra en hel Bibel, jo mindre vil han tale just om disse to ting. Da blir religionen moral, et fint liv, hjemmehygge, hjelp til folk i nød, ja, et sosialt evangelium. Men håpet bak død og grav og himlen vil vi høre lite om – og til slutt ingen ting. Det populære ”evangelium” er talen om hjelp for dette livet. De taler om arbeidsløshet, fredsmarsjer og nedrustning og sosial hjelp til folk.

Det essensielle spørsmålet er dette: Hvilket håp har du etter døden? Har du kanskje ingen ting? Eller stoler du på ditt eget liv? Eller – setter du din lit til det blodet som rant på Golgata? Bare dette siste er gyldig, og det er ekthetsstemplet på sann kristen tro og forkynnelse. Alle andre går fortapt i Helvete. 2. Tes. 2, 10.

- Her er nok mange andre sider ved livet i dag som viser frafallet uten at vi kan gå i detalj her. La oss til slutt bare nevne dette: Verden er blitt frekkere og mer pågående med årene. Tramteateret var f. eks. et ”knyttneveslag mot Gud, skrev en avis. I TV blir snart alt som er hellig for de kristne trampet ned, og få ser ut til å reagere. Fremmede religioner er på fremmarsj og sekter stiger fram og fanger unge og eldre. Islams fremmarsj er skremmende. Den er både en åndsmakt og en sterk politisk makt. Den kombinasjonen har alltid vært farlig.

- Alt dette viser at Jesus er nær for døren. Det skal bli slik før han kommer. Og Jesus kommer uventet på verden og de religiøse.

Bare en bibelsk vekkelse kan redde oss fra frafallet. Det må Guds folk be om. Noen få kan kanskje berges før enden kommer. Vi kan ikke avverge det store frafallet, men vi vil gjerne få peke på Jesus for noen flere.

Og før han kommer, må vi gå med budskapet. VI MÅ NÅ FLERE MED ORDET, gå lenger ut – i disse siste minutt av nådetiden. Det er vår tjeneste og vårt liv på jord.

Seirende og for å seira, vil vi fast i striden stå. Livets fest vi snart skal feire, Seirens lønn skal Jesus bære…

(Kronikk i Dagen 17. juni 1985)
Oppdatert i mai 2007: Det er interessant å se denne artikkelen i forhold til utviklingen de siste 20 årene. Det har vært som et ras bort fra bibelsk tro og levemåte. På flere (snart alle?) område er parolen blitt: Vi kan leve med to syn i kirken. Det tror jeg er ett av de verste hykleri djevelen har sneket inn i kirken og organisasjonene. Vi har fått flere biskoper som aksepterer dette og er med og innvier homoliberale bisper. Nettopp i disse dager kommer det et lovforslag fra den norske regjeringen om en ny ekteskapslov der homofile og gifte skal stilles likt i alle spørsmål, som vielse og adopsjon av barn. Det er et tegn i tiden.

Ledere i organisasjoner har ikke alltid talt klart nok i dette spørsmålet. Dersom en person (leder, biskop, prest osv) har et godt og bibelsk syn på ett eller flere område, er noen villig til å akseptere at de avviker fra bibelsk lære i et annet spørsmål. Det er hykleri. Vi kan ikke alltid være enige i små detaljer i den kristne tro. Men det er nødvendig med enhet i hovedsaker og liv og lære. En leder får ikke tillit og respekt ved å uttale seg ullent og tvetydig om bibelske spørsmål.

Det kan godt hende at noen blir arg på oss. Men det er bedre å tale klart og få fiender mellom de som bryter Guds ord, enn å være venner med alle. Når vi har advart dem, ligger ansvaret på synderen. Derfor må vi be for alle ledere i Guds rike at de har mot og vilje til å tale og handle tydelig etter Guds ord. NDH.