lørdag 28. februar 2009

Bibelsyn.

Vi har kopiert en artikkel fra DBI-posten mars '09 om bibelsynet til Dansk Bibel-institut. Den er leseverdig, selv om den er kort og ikke omfatter alle spørsmål.


DBIs bibelsyn

“ Bibelens selvvidnesbyrd er, at den er Guds ord.”

.

Af lektor Torben Kjær

.

I DBIs vedtægter er der en beskrivelse af det bibelsyn, som DBI bygger på. I det følgende vil de enkelte elementer blive forklaret. En mere detaljeret forklaring kan læses på www.dbi.edu – under ”Materialer” - ”DBI udtalelser”. Bibelsynsparagraffen begynder sådan

DBI bygger sit virke på de bibelske skrifters Kristusvidnesbyrd.

.

De bibelske skrifter er de enkelte skrifter i Bibelen, og de fortæller om Jesus Kristus. Det gamle Testamente (GT) vidner om ham gennem løfter om ham. Det nye Testamente (NT) vidner om ham ved at fortælle om opfyldelsen af løfterne.

Paragraffen fortsætter med, at DBI bygger sit virke ”på det skriftsyn, Jesus og apostlene havde, og som de bibelske skrifter selv giver udtryk for.”

.

Her formuleres princippet om Bibelens selvvidnesbyrd. Det grundlæggende i DBIs bibelsyn er, hvad Bibelen vidner om sig selv. Det afgørende er derfor, hvordan Jesus og apostlene ser på GT. Bibelsynsparagraffen har 3 underpunkter, der handler om Bibelens selvvidnesbyrd.

.

Punkt 1

Det første punkt lyder: ”Bibelen er Guds ord, givet ved Helligåndens inspiration, fuldt troværdig og urokkelig, helt igennem og uadskilleligt Guds ord og menneskeord.”

Her identificeres Bibelen med Guds ord, og dette bygger på bibelens selvvidnesbyrd. Sætningen givet ved Helligåndens inspiration” forklarer, hvorfor Bibelen er Guds

ord. Det er den, fordi forfatterne til de enkelte skrifter har skrevet dem under Helligåndens inspiration. Derfor er Bibelen ”fuldt troværdig og urokkelig”, og med dette mener vi, at Bibelen er sand i alle sine udsagn. Bibelen er altså ikke kun sandfærdig i sin hovedsag

eller i sine vigtigste udsagn, men Bibelen er sand i alle sine udsagn og derfor også sand i sine historiske og geografiske oplysninger. Bibelen er ”helt igennem og uadskilleligt Guds ord og menneskeord”. Bibelen er hundrede procent Guds ord og hundrede procent menneskers ord.

.

Punkt 2

Bibelen er, sådan som den oprindelig blev givet, uden fejl og selvmodsigelser i alle sine udsagn, når alt forstås, som Helligånden og de bibelske forfattere har ment det.”

Her følger to præciseringer. Den første taler om Bibelen ”som den oprindelig blev givet”. Bibelen er samlet af mange forskellige skrifter, og det er de oprindelige og originale håndskrifter, der er inspireret af Helligånden. De er sandfærdige og troværdige.

Tekstkritikken arbejder med de mange tusinder afskrifter af de bibelske håndskrifter, og vi kan stort set altid fastslå, hvad der er den oprindelige tekst og være sikre på, at vi har Guds ord.

Den anden præcisering er, at bibelsynsparagraffen taler om intention eller en tilsigtet mening. ”Bibelen er … uden fejl og selvmodsigelser i alle sine udsagn, når alt forstås, som Helligånden og de bibelske forfattere har ment det”. Når man taler om en tilsigtet mening, afgrænser man sig imod, at læserne skal lægge deres egne meninger ned over teksten. Teksterne i Bibelen har én mening, og det er forfatterens tilsigtede mening. I denne paragraf afgrænser vi os også fra at læse bibelen som en naturvidenskabelig bog med krav til atematisk nøjagtighed og videnskabelig forklaring. Bibelen skal læses som Guds åbenbaring af frelsen.

.

Punkt 3

Bibelen er som Guds åbenbaringsord givet os som vejledning til frelse; den er den eneste men også fuldt tilstrækkelige, klare og absolutte autoritet i alle spørgsmål vedrørende tro, lære og livsførelse.”

Bibelen kaldes ”Guds åbenbaringsord”, og med det menes der, at Gud har formidlet sine ord til mennesker, og det er sket ved inspiration. Under punkt 3 præciseres fire ting om Bibelens autoritet:

1) Bibelen er den eneste autoritet i alle spørgsmål vedrørende tro, lære og liv.

2) Bibelen er en fuldt tilstrækkelig autoritet, det vil sige, at Bibelen indeholder alt, hvad vi har brug for, når det gælder troen og livet. Det er unødvendigt at supplere med andre autoritative skrifter.

3) Bibelen er en klar autoritet, det vil sige, at den er klar i alt, hva der angår tro og liv. Der kan være sproglige formuleringer og geografiske, historiske og kulturelle oplysninger, der kan være uforståelige for os, fordi vi mangler den nødvendige baggrundsviden, og der er svære vers, som skal læses i lyset af det klare og forståelige. Men Bibelen er klar i alt, hvad der

angår tro og liv.

4) Bibelen er den absolutte autoritet, det vil sige, at Bibelens autoritet ikke bygger på andres

autoritet. I det skitserede bibelsyn er Bibelens selvvidnesbyrd det afgørende element. Vi opererer med Helligåndens ydre og indre vidnesbyrd. Helligåndens ydre vidnesbyrd er Bibelens ord, og Helligåndens indre vidnesbyrd er den tro og vished, som Helligånden skaber

gennem Bibelens ord.

Vores bibelsyn hviler da på disse to: Hvad Bibelen vidner om sig selv (Helligåndens ydre vidnesbyrd) og vores vished om dette (Helligåndens indre vidnesbyrd.)

.

Her er en link til en lengre artikkel om bibelsynet på DBI:

http://www.dbi.edu/Portals/0/Containers/DBI%20udtalelser/Kommentar%20til%20bibelsyn.pdf



fredag 27. februar 2009

Fra muslim til kristen.

Jeg var muslimsk evangelist.

.

En saudi-arabisk kvinne, kalt Aisha, er immanens yngste datter. Både hun og to søstrer ble opplært som evangelister for Islam, skriver bladet Mediemission. Jeg fokuserte på å nå de kristne, for jeg så dem som en fiende av Alah og hans profeter.

.

Men hun mistet troen på Koranen og møtte Jesus som herre og frelser ved å lytte til et kristens TV-program. ”Jeg går gjennom livet helt til døden som en kristen, og det finnes ikke noen kraft i verden som kan ta Kristus fra meg, sier hun.

.

Som muslim planla Aisha å bli venn med de kristne eller ta noen av dem til seg. Av sin far fikk hun høre om en mann som talte mot Islam på TV. Jeg vil motarbeide ham. Derfor tenkte jeg å se litt på hans program og var overbevist om at jeg kunne besvare alle hans påstander.

.

Tv-program

Den første gangen Aisha så programmet ble hun veldig sint. Hun ville drepe mannen som talte. Hun var lenge i tvil om hun ville se flere program, men gjorde det til slutt. Da talte mannen om Koranen og Muhammeds moral.

.

Da jeg så på dette, begynte jeg å tvile på islam. Hun forsøkte å stå imot tvilen, men tvilte desto mer. Hun hadde sett alle program og ventet på at det skulle komme flere.

.

Det rare var at predikanten brukte islams egne bøker som sin kilde. Og han visste mer om islam enn muslimene selv gjør. Og da ble tvilen enda sterkere.

.

Internet

På internet lærte Aisha å kjenne ei jente fra Libanon, og hun begynte å studere kristendom. Faren la merke til at hun ikke lenger fulgte de muslimske ritualene og trodde at datteren hadde overdratt seg en forbannelse. Foreldrene leste nå høyt fra Koranen for å oppheve forbannelsen.

.

- Jeg ble dypt deprimert. En mandag morgen da hun lå i sin seng møtte hun Jesus. Hun tror det var et syn. Aisha begynt å be til Jesus om at han måtte frelse henne. Hun sier den dagen er den lykkeligste i livet hennes. Jeg er nå blitt en kristen evangelist, og jeg vil tjene ham så lenge jeg lever, sier hun.

(Noe forkortet.)

.

(Komm:Dette er ikke et enestående tilfelle der muslimer blir kristne i det skjulte for en tid og virker for Jesus si det stille. Men det er fint å se at det skjer, og at Gud er i stand til å frelse på forskjellige måter. Slike mennesker må vi be for og at de kan få en sterk og trygg grunn for sin tro.)

mandag 16. februar 2009

Gud?- !

Gudsbegrepet
er ikke alltid like klart for folk. Og vi blir forundret mer enn en gang over hva folk tenker om Gud og religion. Noen ganger ser det ut som at religion og kristendom er som å melde seg inn i Saniteten. Det er en forening der de har sitt arbeid og sin interesse - men ikke mer. Det går an å melde seg ut og inn i noe annet.

En norsk prest - Einar Gelius heter han - står nå fram med en ny gud. "For meg er gud kjærlighetens kraft", sier han i til Dagbladet, referert i VL lørdag 14. febr. "Det viktigste er at jeg tror det finnes en god kraft." På spørsmål om han tror på Jesus, og tviler litt på faderen, svarer han ganske flåsete: "For meg betyr ikke det så innmari mye."

Faresignal
Det er et faresignal når folk omdefinerer gudsbegrepet. Og det gjør Gelius. Og han er prest i statskirken og mye brukt som TV-kjendis. Han er til og med foreslått som biskop. Barnelærdommen (og den teologiske lærdom Gelius har fått) sier at Gud er en person. Hedenske religioner taler om kraft.

Bare en person kan gjøre det Gud gjør og har gjort. En kraft kan være så mye og leder ut i subjektivisme. Og Gelius viser det når han sier: For meg betyr... Har han anledning til å omdefinere Gud etter sin egen tanke, har vel alle andre det også? Da får vi en skikkelig polyteisme - et mangfold av guder som ingen avgrensning har.

Men jeg er ganske forundret over at prester kan vingle så mye som enkelte gjør. Man skulle tro at en prest etter 6-7 års studier av bibel og teologi hadde en solid ballast av kunnskap og forståelse. Men nei, han kaster alt over bord og beholder bare det han selv synes om. Da må det gå galt. Det er som å hogge hull i båten og la vannet fosse inn.

Frafallet har ofte det med seg. De tar tak i en setning eller to - og forkaster alt det andre. Da åpnes døren for mye annet.

Forkynnelse og ledelse
Og så tenker jeg: Han er prest og skal lede andre på veien! Hvilken vei vil folket (menigheten) da gå? I Åndens verden er det slik at vi kan ikke lede andre lenger enn vi selv er kommet. Har altså frafallet i vårt land noe å gjøre med tilstanden hos prester og predikanter her på berget?

Da vil kanskje dommen ramme mange av oss. Er vi klare nok - om Gud og Jesus - frelsen og fortapelsen? Tilhørerne blir ofte slik forkynnelsen er. Må Gud se i nåde til oss.
.

mandag 9. februar 2009

Forkynnelse i vår tid?

Kjenner du tiden?

Av Nils Dybdal-Holthe.

.

Jeg har møtt folk som ikke bryr seg om å kjenne sin egen tid og sin egen verden. De lever her og nå, sier de, og bryr seg ikke om verden utenfor seg selv. Trolig befinner mange seg i den gruppen. De har trolig en større porsjon egoisme i seg enn mange andre.

.

Men er det nødvendig? Vi kan stille spørsmålet: Hvor er det nødvendig å kjenne sin egen tid?

.

Som kristen er det lett å svare på det. Bibelen gir oss noen hint om å se hvor langt fram vi er kommet i åndelig utvikling. Sett på denne måten lever vi som på et strek med et mål der framme. Og vi spør: Hvor langt er det til vi er ved porten?

.

En annen side ved tiden er det vi fyller den med. Som kristne spør vi da: Lever vi etter Guds plan og vilje? Fyller vi dag og tid med det Gud ville?

.

En annen side ved dette er: Hvordan er det med arbeidet for Gud i denne tiden? Nå tenker jeg ikke på hvor mye vi gjør eller hva vi gjør i Guds rike. Det er nok høyst forskjellig for den enkelte. Men spørsmålet er heller: Hvordan gjør vi det? Arbeider vi for Gud slik Gud ønsket og ville det? Det er virkelig alvorlige saker å stanse for.

.

Da kan vi tenke slik: Det er kanskje bedre å gjøre lite i Guds rike, men gjøre det rett! Det er lett å misforstå en slik setning. Skal vi ikke gjøre mest mulig? Og få flest mulig med oss? Slik tenker noen.

.

Men kanskje vi må tenke annerledes. Når vi ser på de store flokkene som noen ganger samles, kan vi undres: Er alle disse menneskene egentlig frelste? Eller er de bare ”kommet med” i flokken rent sosialt? For hvis ikke hjertet til unge og eldre er rammet av Guds dom over våre synder, og på det grunnlag søker nåde og tilgivelse hos Jesus, er der ingen frelse. Da er de nok kommet inn i et miljø som har kristent fortegn. Men er de gjenfødt?

.

Det er rett at dette kan være et første steg eller trinn på veien. Men jeg tror faktisk at faren er større for at mange slike mennesker vil slå seg til ro i miljøet og tro at det er nok. De tror altså at de er rette kristne uten å ha gått inn gjennom den trenge porten.

.

Mon ikke vi her er midt i tiden vi lever i? Men kjenner vi den – dvs. forstår vi at folk kan føres vill midt i kristenheten og ved en slapp og snill forkynnelse?

.

Det er klart at noen kanskje vil misforstå dette og kalle det dom og unødig kald kritikk. Men hvis det nå er sant? Har jeg med min forkynnelse ført mennesker til porten, men ikke vist dem inn slik at de kan bli frelst? Jeg må si at jeg nå i alderdommen skjelver ekstra mye nettopp for dette.

.

Er sløvheten og frafallet i de kristne kirker og organisasjoner et resultat av en feilslått forkynnelse de siste tiårene. Kjenner vi den tiden – i vårt eget liv? Da står mange av oss foran et alvorlig oppgjør med Gud.

.

Vi må tenke og se at Bibelen taler alvor og veldig nøyaktig når det gjelder frelse. Den taler om en trang port, en smal vei, at få finner den…. Og den taler om lovens krav, om å få en lukket munn og at alle må stå skyldige for Gud. De må bli ferdig med seg selv og oppgi alle håp om å hjelpe Gud med frelsen.

.

Det er bare de som gir opp og kapitulerer innfor Den Hellige Gud, som i det hele tatt søker frelse. Ingen kapitulerer og ”overgir seg” til Gud, før de har brukt opp og mislykket med alle sine egne forsøk på å bli frelst. Det er en felles erfaring for alle sjelesørgere fra eldre tid. Bo Giertz skriver f. eks. i ”Troen alene”. Herr Peder sa til Andreas: Jeg har jo sagt deg at du aldri kommer til å forstå dette før du engang kommer i sjelenød.” Senere sier Peder om Andreas: ”Først og fremst trenger han å høre hva synd er. Ingen kan forstå evangeliet som ikke kjenner synden på rett vis.

.

Et ord av Ludvig Hope skal vi også nevne her: I boka I liv og i død sier han: Den som ikke kommer inn under kravet fra Guds lov og blir stående fast, kan aldri lære å kjenne Kristus som frelser, om han så har det klareste syn på evangeliet.

.

Slik var den ”gamle forkynnelsen” på dette punkt. Har vi den nå?

.

Man kan samle en mengde mennesker ved god og forrykende fersk musikk og kjappe og aktuelle prekener. Folk kan bli interessert og begeistret, og til og med aktive i kristent arbeid – uten å være født av Gud. For det blir man bare i den trange porten.

.

Mye mer kunne vi si om dette, men jeg tror du forstår poenget. Kjenner du den tiden?

-

onsdag 4. februar 2009

Respektabelt.

Prest går av!

En norsk prest går av som prest på grunn av situasjonen i kirken. Den 52 år gamle Øystein Frivold kan ikke være prest i den norske kirke som læremessig spriker i alle retninger, skriver Vårt Land i dag 4. febr. Og det gjelder særlig homofilisaken.

Det er respektabelt og rosverdig. Kristenfolket kan takke for at noen er så våkne og modige at de tar konsekvensen av det frafallet som skjer i Kirken nå. Mange menighetsråd, prester og andre kirke-tilsatte velger den letteste vei og følger strømmen. For den strøm som preger folket både politisk og blant folk flest er å akseptere alt. Alle må få mene det de vil, også om religiøse og åndelige spørsmål.

Det er egentlig å blande seg inn i Guds kontorarbeid. Vi skal ikke skape rot i papirene der. For der er Den Allmektige suveren. Homofilisaken er et så grotesk overgrep mot Gud og hans lover, at vi kan regne med at han selv griper inn.

Men vi kan ennå være med for å redde noe. Hver for oss og sammen kan vi be Gud Herren om hjelp og sende sin vekkende Ånd over landet. Redningen er bare at prester og kirkeansatte og menighetsråd og alle kristne ellers vender seg til Gud og sier: Allmekige Gud og Far - jeg har tatt feil i dette og ber om forlatelse og hjelp til å leve og handle rett i alle ting. Amen.

Vil du be denne bønn?

søndag 1. februar 2009

En biskop og en prest -

Jørgensen.

Det Biskop Tor B. Jørgensen

nå er blitt kjent for, synes å være svært alvorlig, og det er at han har ordinert en kvinnelig prest som er samboer og har barn. (Vårt land 29.jan.-09). Det synes jeg er tragisk og trist og nokså uhørt.

For det første er det en kvinne. Bibelen sier fremdeles at de ikke skal ha hyrde-og læreembete i kirken. Uansett hvor mange fortolkinger og artikler som blir skrevet om at det nå er lovlig, står Guds ord fremdeles fast. Som troende lekfolk bøyer vi oss ikke for noe annet enn Skriften. Og ingen må komme å beskylde oss for å være diskriminerende av den grunn. Guds røst er hevet over alle slags kvinne-og likestillingsbevegelser. Til og med en rød-grønn regjering står maktesløs overfor Skriften.

Dernest er hun samboer og har fått barn. Bibelen har sterke ord om ekteskapet. Det sjette bud forutsetter et ekteskap, dvs. et forpliktende livslangt samliv. I GT blir det flere ganger talt om ekteskap. Det skal holdes i ære av alle, Hebr. 13, 4. Det verset forutsetter at ekteskapet er en fast "institusjon" som vi skal verdsette høyt.

Når noen bryter det, er det synd. Men det er også synd å late som om det ikke eksisterer. Det har med respekt både for Gud og mennesker. Hvordan kan en biskop gi et menneske en slik tillit som det å være prest? For det er ikke det samme som å få jobb på Coop. Det er en hellig tjeneste, som krever hellige mennesker. - Hvordan kan en biskop ordinere og gi en slik person et kall? Det er umulig å forene disse to ting. Det burde være enkel logikk for alle.

Men det sier noe om biskopen. Det er ikke bare kvinnen som har syndet. Jørgensen har gått et langt steg over streken.

Pastoren -
Det har undret meg mer enn en gang hvordan teologer kan snakke. De har gått 6-7 år på skole for å lære kristendom og bibel. Har de ikke sett alvoret i å gå ut over Skriften og gjøre noe som er tvilsomt eller direkte i strid med Guds ord? Her er det ikke tale om å falle i synd - det gjør vi alle. Men her er det snakk om å leve i synden med vitende og vilje.

Jeg nekter å tro at denne kvinnen har fullført sitt teologiske studium uten å ha sett noe av Bibelens alvor. Det går ikke an menneskelig talt. Likevel taler hun som om hun ikke kjente noe til dette.

Det er ganske underlig å lese Silje Meisels begrunnelse for sitt liv. "Det handler om mitt liv," sier hun. Hva betyr det? Og er det sant?

Som privatmenneske handler det selvsagt om våre egne liv. Vi tar alle våre valg og må stå til rette for dem. Men en prest er ikke privatmenneske. Hun blir betraktet og bedømt som prest både i kirken og på ferie uavhengig av hennes egen vilje og tanke. Slik er det bare her. For prestegjerningen er ikke et vanlig arbeid. De som tror og mener det, har antagelig ikke skjønt hva det gjelder.

Det handler ikke bare om hennes eget liv. Det handler om den menighet hun tjener og om hele kirkens og kristendommens omdømme. Derfor kan hun ikke med sannhet si: Det handler om mitt liv. Nei, det handler om Gud og hans vilje.

Derfor blir det tøys å si: Dette er for meg ingen kampsak. Her kommer igjen biskopen inn. For hun har fått et råd av ham som hun støtter seg til, som hun er glad for, og hun er stolt av at han gjør det.

Han har sagt til henne at livet ikke leves etter en mal. Hva betyr det? I sammenhengen det står her, må det vel bety at det ikke er noen regler eller absolutter for en prests liv. I klartekst: Vi bestemmer seg hvordan vi skal leve. Gift eller ugift i dette tilfelle. Det gjelder også for en prest. Det støtter hun seg til.

Hun nevner ikke et ord (i intervjuet) om å støtte seg til Bibelen. Er ikke det underlig? Hun forsvarer seg med at hun har vært åpen og ærlig. Det er forresten blitt et mantra eller slagord i kontroversielle situasjoner. Jeg er ærlig! Og da har jeg vel rett!

La meg også si: Det betyr ingen ting om noen /mange i menigheten ser med velvilje på det. Full tillit fra en norsk statskirkemenighet har liten betydning. Det er ikke demokratiet eller folkemeningen som avgjør noe som helst i Guds rike. Og heller ikke om en biskop velsigner livet.

Hva slags velsignelse kan en biskop som bryter med Guds ord gi noen? Og hva hjelp og velsignelse kan en prest gi en menighet når hun selv lever i utakt med Guds vilje?

Til slutt: Jeg vil ikke være dømmende selv om det høres slik ut. Jeg kjenner ingen av disse personene personlig. Men i det offentlige rom har vi lært noe om hva de er. Og da har jeg bare ett eneste ønske: Bøy dere for Gud og bekjenn synden og ulydigheten mot hans vilje - og be om nåde og tilgivelse. Den trenger vi alle. Men det er godt og velsignet å leve i syndenes forlatelse og ikke i syndens tillatelse. Om jeg har brukt unødig sterke ord, ber jeg om forlatelse for det. Men det er bare Guds ord vi må følge.
Amen.
NDH.