lørdag 17. august 2013

Jakob 1, 22-27.



Jak. 1, 22-27.


Her finner vi en preken om to religioner. Eller vi kan si det slik: Det er to måter å gå fra et møte på: det gjelder orene høre og gjøre. Noen vil kanskje kalle det lovisk, men Jakob var ingen lovlærer, selv om han ikke sa mye om evangeliet. Han bruker noen ganger ordene på en annen måte enn Paulus og Peter.

Det er til tider mange som hører Guds ord talt, på TV, i radio, på gudstjenester og stormøter og konserter. Da må vi spørre: Hva er resultatet, virker Guds ord på tilhørerne slik at det får omskape menneskene? Hvorfor har Gud så lite makt i samfunnet? Med all den forkynnelse av Guds ord som var i forrige århundre, er det grunn til å spørre slik.

Kanskje Jakobs brev har noe vesentlig å si oss, noe vi har glemt eller gått forbi?

Det er vanlig å si blant noen grupper: Vi må tale sentralt, vi må bruke tid på det viktigste. Da blir vi lett ensidige. Og skal vi ha fokus på det menneskene er opptatt av, blir vi lett jordiske i tanke og tale.

En annen side ved dette er at vi glemmer så lett. Her bruker Jakob et bilde som vi må se på. Å være på møte kan lignes med å se i et speil. Da kan vi oppdage noe som ikke er bra eller ikke er gjort. Du har glemt å greie håret eller bytte til rene klær m.m. Da har du to muligheter: Du kan velge å se forbi det som er feil og gå ut uforandret. Eller du kan finne kammen og greie håret, ta på deg en ny skjorte osv. Det handler om å la speilet få hjelpe deg.

Slik er det også med Guds ord – i en litt snever betydning. Noen hører Guds ord forkynt og får vi vite hva Gud vil. Vi forutsetter her at forkynnelsen er klar. Men de «glemmer» det og fortsetter livet som før. Men et møte med Guds ord skulle virke på oss slik at vi lar Guds vilje skje med vårt liv. Har taleren sagt og vist til Guds ord at vi ikke skal stjele og lyve eller misunne noen, så skal vi ikke glemme det og tenke: Det er ikke så nøye. Får Guds ord virke på oss, går vi hjem og ordner opp.

En sann kristen.

Da kan det være grunn til å spørre om hvem som er en sann kristen. Jeg kan nok ikke svare hundre prosent på det i alle detaljer. Vi kan ikke se inn i menneskers hjerter. Det kan bare Gud. Men vi kan si noe om det, ettersom Bibelen taler en del om dette. Da er det noen deler som må være med hos en sann og levende kristen.

1. Evangeliet, v. 25.

Kristenlivet begynner med evangeliet. Det forkynner at vi får leve i Kristi frelsesverk. Og uten denne delen vil ingen være frelste og kristne mennesker. Det er med andre ord ikke nok med moral og et godt menneskeliv, som Jakobs brev er mye opptatt av. Livet må begynne rett – med den nye fødsel ved evangeliet.

Her får evangeliet et nytt og gjerne uventet navn. Og det kan lett misforstås ettersom Jakob bruker ordet lov om det: Frihetens fullkomne lov.

Men det har ingen ting med Mose lov å gjøre. Evangeliet er ordet om Jesus Kristus og hans frelsesverk. Hans frelse er alltid av bare nåde ved troen. Gudslivet begynner med troen på Jesus og fortsetter der hele vårt liv. Der handler det om frihet fra synden og dommen, fordi vi tror på en frelser som allerede har tatt synden bort. Dommen skjedde på Golgata. Når evangeliet kalles den «fullkomne lov», står den, som Sigurd Odland sier, som motsetning til loven i det gamle testamente der alt var knyttet til lydighet og gjerninger. Men den kunne ikke gjøre noen fri.

Evangeliet er frihetens lov som frigjør synderen fra synden og straffen og dommen. Ved gjenfødelsen ved troen på Kristus ble denne nye lyst og trang lagt ned i mennesket. Da skjer det at mennesket av fri vilje går Guds veier så langt han har lys til det. Den skrives i vårt hjerte ved troen.

Om de troende står det at de skuer inn i den. Ordet betyr egentlig å bøye seg end for å se bedre, som i Luk. 24, 12. De bøyer seg i ydmykhet for evangeliet der friheten er. Og ser og skuer opp til Golgata. De dveler ved korsets ord og ønsker å se mer, igjen og igjen.

Og de fortsetter med deg og holder ut. Begynt er ikke endt, står det i sangen. Og her er også det sant. Vårt kristenliv er i Kristus. Han er vårt liv og vår kraft og håpet om endelig frelse i Guds himmel.

2. Hverdagslivet.

En kristen tar kristendommen med inn i hverdagslivet. Han er en kristen både på arbeidsplassen og i hjemmet, på ferie og i fritiden. Vi skal ikke være bedehuskristne eller kirkekristne eller søndagskristne. «Kvardagskristen vil eg vera,» sang M.. Orheim.

Evangeliet skal med andre ord få påvirke vårt dagligliv og omskape oss der vi var gudløse og syndige. Den som stjal, stjeler ikke lenger, sier Paulus. Ef. 4, 28. Det betyr redelighet i handel og vandel, om penger og arbeidstid og omgang med mennesker.

Det har vi sett mange ganger. Når et menneske ble omvendt, måtte det rydde opp i flere saker. Noen måtte betale tilbake lån de hadde «glemt», og andre måtte levere tilbake en spa eller ei bok. Livet blir nytt i dagligdagse ting. Slik vil Jesus ha oss.

Vi skal ikke bare preke på bedehuset eller høre gode taler som vi blir velsignet av, eller lytte til vakker sang og musikk. Troen stanser ikke der. Den må følge oss ut i hverdagen. Vi skal ikke være en glemsom hører, men gjerningens gjører, sier Jakob her, v. 25. Til og med tungen skal vi holde i tømme, v. 26. Og den er ikke lett å styre, kap. 3, 5.

Paulus skriver noe om Vårt hverdagsliv i forhold til Skriften. Det er i hans siste brev, 2. Tim. 3, 15-16. Han taler om Skriften som er inspirert eller innåndet av Gud. Så legger han til: Og nyttig – til lærdom, overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.  En viktig grunn til å lære av Skriften er «at det Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning». Her ser vi at Bibelen skal veilede oss i det daglige liv til å leve rett og sant blant mennesker.

3. Synda.

En kristen er ikke ferdig med synda. Den ligger latent i vår gamle natur og kan bryte ut når som helst, ofte når vi minst venter eller tror det kan skje. Her må vi bare peke på fristelsen i vårt eget sinn. «Verste fienden ber du djupt i din eigen barm.»

I v. 26 kommer Jakob med et eksempel på en synd som må oppgis: «Den som mener at han dyrker Gud, og ikke holder sin tunge i tømme, hans gudsdyrkelse er forgjeves.» Tungen kan brukes til mange ting. Med den kan vi forbanne mennesker eller velsigne dem. 3, 10.

Men fullstendig ren og hellig kan ingen bli her i verden, da var vi fullkomne. Det er forskjell på å holde tungen i tømme (1, 26) og å temme den (3,8). Det siste kan ingen gjøre. Derfor er dette også et eksempel på at loven brukes for å vise oss vår synd. Da behøver vi syndenes forlatelse – hver dag og stund. Her vil alle ærlige kristne har sin personlige kamp. For Ånd og kjød står hverandre imot. Gal. 5, 17.

4. Hjelp til andre.

En annen og positiv side ved kristenlivet og vår gudsdyrkelse er å hjelpe andre i nød. I v. 27 viser han eksempel på det: Å se til farløse og enker i deres nød. Her er det ikke bare med tanke på å besøke dem og gi dem oppmuntring og vennskap. Farløse og enker på den tiden var i nød for sitt liv. De manglet mat og klær og hadde ingen til å forsørge seg eller å beskytte seg mot onde mennesker.

Dette eksemplet kan mangedobles, selv i en stat med gode sosiale ordninger. Nærhet og vennskap vil det alltid være behov for. Ensomheten kan våre et stort onde. Derfor er det en kristens kall å gå til dem. Det er å sette kristendommen ut i praksis.

Johannes sier også noe om dette. Den som har jordisk gods og ser noen lide nød, men lukker sitt hjerte og gir ikke – han kan ikke ha Guds kjærlighet i seg. Kan han da være en kristen?

5. Verden.

Jakob har også et ord om å leve adskilt fra verden. Guds rike og verden kan ikke forenes. En del av den rette gudsdyrkelsen er nettopp å «holde seg uplettet av verden,» v. 27. Ordet verden betyr her i etisk betydning hele skapningen som er gjennomtrengt av synden og derfor fremmed for Gud, som prof. Sig. Odland sier et sted.

Vi skal nok være Guds sendebud til denne verden. Men samtidig sier altså Bibelen at vi skal vokte oss selv så vi ikke blir smittet av synden og den verdslige levemåte. Vi er født inn i verden, men frelst ut av den. Likevel må vi leve i verden hele livet og er derfor stadig utsatt for påvirkning.

- Kristendom og liv med Gud er med andre ord sammensatt og inneholder flere ting. Kristus-livet skal inn i alle sammenhenger. Og gjennom alt stråler evangeliet og frihet fra synd og dom. Gjennom hele livet må vi også leve i nåden og få forlatelse for alle synder fritt og for intet. Livet i verden skal ikke oppfattes og oppleves som en ny lov der vi må og må og må. Livet i Gud er en gave der vi får lov til å tjene ham – også det av nåde. Der har vi også kraften til livets strid.

fredag 16. august 2013

H.N.Hauge: Trosbekjennelse.



Min Trosbekjennelse.

Av Hans Nielsen Hauge.

Min trosbekjennelse er i korthet denne: Jesus Kristus er vegen, livet og sannheten til salighet. Han er deres frelser som tar imot ham i sitt hjerte eller med andre ord, åpner sitt hjerte for den hellige Ånd, overveier Jesu ord, vender sitt sinn, lyst og attrå til Guds ord og bud, har til sitt eneste ønske å behage Gud, og derved gir Guds Ånd rom til å virke den levende tro i sitt hjerte.

Denne tros kjennetegn viser seg i en inderlig kjærlighet til Gud, dernest til sine troende medbrødre og endelig i en utstrakt kjærlighet til alle mennesker som man ønsker måtte bli delaktige i den samme nåde.

De troende viser ved en sann ydmykhet uten forstillelse, hvorledes deres innvortes hjerteforhold er beskaffen, og i utvortes handling med sine medmennesker er de rettferdige, avskyr synd, elsker alle dyder, jager etter hellighet og fred med alle, især dem som påkaller Gud av rene hjerter, som følger Guds Ånds minnelse og tuktelser, og som strir daglig mot alle fristelser fra djevelen og sitt syndige kjød. Paulus klager også over dette, og sier at han ikke formår å gjøre det gode så fullkomment som han ønsket, men at det onde henger ved i tanker og begjæringer – ja, de troende kan endog komme til å snuble i gjerninger, hvilket enn mer smerter dem. Ved et slikt fall vil de sanne troende lære å vandre mere forsiktig å øve seg daglig i årvåkenhet og bønn. De holder seg til Jesus, sin Frelser, og ved hans kjærlighet overvinner de sine syndige tilbøyeligheter, fornekter seg selv, ofrer seg til sin himmelske fars tjeneste, for det er deres hjertes lyst å gjøre Guds vilje og leve etter hans bud.

Den sanne troende som er opplyst om Jesu lære, utelukker intet av alt det Jesus har lært og befalt. De tror på Jesus som sin frelser og er overbevist i sitt hjerte om at han har forløst dem fra synd, men er den tro rettskaffen, da fører det dem til årvåkenhet imot det onde, som så lenge de er i dette liv, henger ved og frister dem.

Det være langt fra at de blindt stoler på troen og akter ringe Guds lov, for de vet at ikke en tøddel skal forgå, men troens kraft i dem skal gi dem styrke til å fullkomme den moralske lov, så at de strever etter å holde Herrens bud av kjærlighet, at de derved for det første kan lyse for sine medmennesker med et kristelig eksempel i kjærlighet, ydmykhet, kyskhet, edruelighet, rettferdighet og med hellige øvelser. For det annet ved all godgjørenhet og tjenestevillighet av ytterste evne å gjøre vel mot enhver, mest sine trosfeller.

For det tredje å bekjenne Guds navn, oppmuntre, formane og overbevise med all langmodighet og lærdom, at de kan holde Guds ord høyt i ære, gjerne både høre det av andre og lære andre. Av dette blir de sanne troende ikke stolte og forakter andre, heller ikke tillegger de seg noen enerett til å bekjenne Guds navn, da de kun selv er unyttige tjenere. De viser fordragelighet mot annerledes tenkende mennesker, men de gleder seg mest over dem som sår sæden uforfalsket og fryder seg når de ser at den vokser og utfolder seg. De har et slikt håp og forvissning at kjærlighetens og fredens Gud vil føre enhver vakt sjel alt nærmere til sitt store mål: Å samles med alle utvalgte og salige sjeler i det evige liv.

(Utsendt av K.P.K. i 1971 i anledning av Hauges fødselsår i 1771.)



tirsdag 6. august 2013

Misjon i Norge.



Misjon i Norge.

Dagens leder lørdag 27. juli oppfordrer til indremisjon. Nå har vi egentlig bare ett indremisjonsselskap igjen i Norge, IMF. Men flere andre arbeider blnat spesielle grupper i landet, som fiskere og samer. Og alle selskap driver litt indremisjon.

Jeg vil av hjertet støtte dette. Det har alltid vært viktig med misjon i «kristne» land. Men jo mer et land blir avkristnet, jo viktigere er det med misjon. I min ungdom sa lederne: Hver generasjon må kristnes på nytt. Det gjelder nå mer enn noen gang.

Her må vi ikke bare tenke på innvandrere. Vi må fokusere på vårt eget folk også. Det er din familie, slekt, naboer m.fl. Det er hele bydeler og bygdelag som har få eller ingen kristne i landet vårt. Har du sett denne nøden og tatt den inn over deg? Det er ikke nok med proklamasjoner på stormøter. Hver enkelt av oss må bøye oss for Gud og erkjenne: Vi har sviktet, og vi har et ansvar. Det gjelder sjelenes frelse.

Metoder og arbeidsmåter er ikke nok. Misjon er de brennende hjerters sak – også i Norge. Unge og eldre må ned på kne for en hellig Gud, bekjenne vår egne synder og ta imot uforskyldt nåde. Det er slik gnisten tennes. En bønneaksjon for Norge må begynne og fortsette der.

Nils Dybdal-Holthe. 

(Innlegg i Dagen 6.aug. 2013.)

søndag 4. august 2013

Hvorfor misjon?

Kan jeg få minne om noe: 
Noen tanker om misjon nå når høsten kommer.Det er for enkelt å si at misjonsbefalingen er begrunnelse nok. Noen ganger kan det selvsagt være nok, som en kortversjon i gitte situasjoner. Men Bibelen gir et langt større perspektiv over arbeidet. Ser vi hele Ordets budskap under ett, vil vi oppdage flere sider ved misjonsbegrepet. Vi skal stanse kort for noen av dem.
Men først må vi nevne at vi noen ganger hører begrunnelser for misjonsarbeidet som egentlig ikke er bibelske grunner. Misjonen kan bli framstilt som nødhjelp av forskjellig slag, som et nødvendig helsearbeid eller skoleprosjekt og eller som et utviklingsarbeid med både kvinnepolitiske og miljømessige overtoner. Som et ledd i misjonsarbeidet og frukt av den, er dette gode sidegreiner av arbeidet. Men med en bibelsk begrunnelse kan det aldri bli hovedsak eller stå isolert i arbeidet til et misjonsselskap.
Der er det Bibelens begrunnelse som gjelder. Og da må vi lete etter hovedsaken i det bibelske misjonsbudskapet. Og det har vi sett av gjennomgåelsen ovenfor. Her skal vi systematisere og samle det vesentligste som må være med.

1. Syndefallet.
Guds skapergjerning er ikke motiv for misjon. For alt Gud skapte var etter hans vilje. Det var fullkomment, rent og uten lyte. Da ville misjon vært meningsløs.
Men verdens største katastrofe inntraff: synden kom inn i verden ved Eva og Adams fall, Gen. 3. Det fikk langtrekkende konsekvenser: alle mennesker til alle tider ble underlagt Guds dom. Og den lyder på fortapelse bort fra Guds åsyn for evig, en endeløs pine i helvete uten mulighet til forandring eller omvendelse. Rom.5,12-19; Jes.53,6. Alle kom bort fra Gud, ikke bare de moralsk dypest falne. Hjertet er fiendsk mot Gud, og da hjelper ikke moralske forbedringer, heller ikke fromme religiøse øvelser. - Men vi må aldri falle i den motsatte grøften å tenke og mene at alle ufrelste - hedninger i utviklingsland så vel som mennesker uten Gud i vårt land - er umoralske og dypt falne mennesker i det ytre. Det finnes mange fine mennesker i verden, og mange gjør en flott innsats på det menneskelige plan. Det Gud bl.a. vil si med ordet synd, er at alt det vi gjør ikke er godt nok eller kan gjelde for Guds store dom.
Blant slike fortapte mennesker er det Gud vil vi skal drive misjon.

2. Guds skapertanke.
Likevel - Guds skapertanke er et misjonsmotiv. For ved skapelsen ble menneskeheten Guds spesifikke eiendom. Han har rett til det han skapte selv om vi alle vendte ham ryggen. Gud har aldri forlatt noen eller slått hånda av noen så lenge det finnes mulighet til omvendelse. For han elsker den verden han skapte. Joh.3,16.

Til sin egen, kjære eiendom sender han oss med frelsesbud.
Men det må vi også huske: Skapelsesteologien er ikke nok som begrunnelse for misjon, hvis vi ikke ser den i relasjon til syndefallet. Uten den blir skapelsesteologi egentlig en umulighet og feilaktig. Vi må alltid ha hele perspektivet for øyet når vi tenker misjon.

3. Forsoningen.
Synden var så alvorlig at den ikke kunne tilgis uten ved blod som soning. Vår skyld hos Gud måtte betales, sones og utslettes. Dette er et så stort under at ingen kan forstå det rett. Her ser vi inn i dybene i Gud.Men ved å dvele litt ved Ordets forkynnelse om forsoningen aner vi litt av det som skjedde: Jesus, Guds Sønn, døde på korset på Golgata i vårt sted. Han døde for oss. Hans kors og død og blod tok vår brøde bort. Skylden er betalt. Fordømmelsen er tatt av ham i vårt sted. Rom.8,1; Rom.5,12-19; 2.Kor.5,21 (15-21); Gal.3,13.
Det betyr bl.a. at alle har mulighet til å bli Guds barn på samme måte - og de må bli det på Guds måte. Jesus døde ikke for spesielt utvalgte. Han døde for alle og gjorde opp vår synderegning.
Vi står alle likt overfor Gud. Når vi går ut i verden med budskapet, går vi altså til mennesker som Jesus døde for. Og de har samme rett til frelsen som vi.

4. Misjonsbudet.
Jesu ordre før han forlot denne verden innebærer at ansvaret for verdens evangelisering er lagt på hans menighet, de troende. Han regner med oss. Misjonen er nå blitt vår oppgave og vårt liv. Jesu himmelfart betyr at han nå må regne med sine venner i verdens største prosjekt. Han gjord eet alvorlig valg da han forlot verden og ikke sendte engler og serafer som evangelister.
Frelsen er både en gave og en oppgave. Å være frelst er å være trygg i Gud, på rett vei - være salig. Den troende har alt i Jesus og eier evighetens perspektiv og velsignelse over sitt liv.
Men det er også arbeid. Som Guds folk skal vi dele med andre av de goder vi selv har fått av Gud. Og det beste vi har fra ham, er frelse fra synd og med det fred med Gud. Derfor er det dette vi må bringe til andre først og fremst.
Misjonsbudet innebærer to ting: Å drive misjon er nåde. Vi er ikke verd det, vi får gå og være sendebud av Guds nåde. Men det er et påbud, ordene står i imperativ: Gå![4] Mat. 28.19. Da er valget på en måte vårt, for han vil vi skal gå frivillig. Tvang i misjonsarbeidet er død. Det er frivilligheten som gir kraft, menneskelig talt. For da tar vi imot den Åndens kraft som Jesus lovet sine vitner før han forlot verden.
Misjonsbefalingen er en sterk begrunnelse for oss til å drive misjon, siden det er misjonens herre som ga oss den. Det vi nå har nevnt er de viktigste beveggrunner for oss til å gå med budskapet både hjemme og ute. Men vi kan føye til noe mer.

5. Nøden.
Den som ser en døende og fortapt verden uten håp, har fått litt av Jesu sinn. Også han ynkedes inderlig over folket fordi de var som får uten hyrde, hjelpeløse og overlatt til seg selv. Mat.9,36. Et slikt syn kan drive oss ut i tjenesten. Da er vi drevet av Jesu Ånd og går i hans fotspor.
Vi må imidlertid skille dette syn på og nød for sjelene fra den ”nød” som bare eller vesentlig ser folkets materielle nød, fattigdom, sykdom og mangel på for eksempel leseferdigheter og dårlige bo-og arbeidsforhold, vil trolig gå trett etter kort tid. For han vil ikke kjenne gleden og tryggheten over at det er Guds rike han kjemper for, men mer et jordisk ”Guds rike”.

6. Kjærligheten.
Hvis vi kjenner kjærlighet til de fortapte, er også den gitt oss av Gud. 2.Kor.5,14. Det er den rette drivkraft i arbeidet: å elske sjelene inn til Jesus. Da først kjenner vi den rette gleden i misjonsarbeidet.
Men vi skal ikke sitte passive og vente på at Guds kjærlighet skal fylle ossså sterkt at vi MÅ gå ut med Ordet. Noen har hatt det slik. Men også her må vi regne med syndens kraft i den troende som vil sløvne ham og stanse ham på veien. Derfor må en troende alltid søke inn til Jesus for å få sin kurs korrigert og rettet opp. Ordet for kjærlighet i grunnteksten er sterkt, agape. Det betegner egentlig den kjærlighet Gud gir i kraft av det han er i seg selv. 1.Joh.4,10. Det er Guds kjærlighet som han elsket verden med i Jesus (Joh.3,16 der samme ord er brukt), og denne kjærlighet gir han til de troende i den nye fødsel ved Den hellige Ånd. Derfor kan Paulus si: ”Guds kjærlighet (hæ agapæ) er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt”, Rom.5,5. Det er ikke en følelsesmessig kjærlighet (gr. filæ) som vennskap som driver oss til misjon. Det er Guds eget hjertelag og sinn.

7. Frykt for Herren.
På samme tid som vi får kjærligheten som drivkraft, får vi også en ny respekt og frykt for Gud. Paulus sier uttrykkelig at fordi han kjenner frykten for Herren, søker han å vinne mennesker. 2.Kor. 5,10-11. Dette knytter han sammen emd tanken på dommen da alle skal få igjen for det som er skjedd ved legemet. Han tenker nok ikke på trellens frykt for straff. Han er fylt av barnets frykt for å gjøre far imot. Denne frykt og respekt er ett av Guds middel til oppdragelse, Jer.32,40. Grunntekstens ord hos Paulus (fobos) betegner frykt, ærefrykt, respekt og er brukt i en rekke sammenhenger i NT. I LXX brukes samme ord hos Jeremias (fobos).[5] Her sier han klart at det er hans frykt som legges i våre hjerter. Det samme ser vi i Vulgata (timorem meum). Og dette stemmer med grunnteksten. På hebraisk står det samme: weæt-yir’ati, der ti uttrykker eiendom, dvs. min frykt. Den vil han gi i deres hjerter: bilvavam. Her betegner -am flertallseiendom.

8. Den Hellige Ånd.
Dypest sett er misjon en Åndens gjerning. Det er den som driver oss ut og gir frimodighet, kraft og frukt. Apg.1,8. Vi er redskap i Åndens tjeneste. Den troende stiller seg villig fram og lar seg bruke av ham. Derfor er en kristen alltid fullstendig avhengig av ham for å bli brukt, slik Jesus minnet sine disipler om. Joh.15,5. Og dette stemmer godt med katekismen og Luthers forklaring. Han forklarer den tredje artikkel med å si: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro, likesom han kaller, samler, opplyser og helliggjør hele kristenheten på jorden og holder den fast hos Jesus Kristus i den rette, ene tro.”

Her er det tydelig at frelseskallet og livet som kristen (helliggjørelsen) er Åndens gjerning. Og slik er det i hele kristenheten, sier han. Det må bety at alle som skal bli kristne, må bli det ved Åndens gjerning. Det er med andre ord umulig å bli frelst på egen hånd. Og dette sier Luther om mulig enda kraftigere i den store katekismen. Til samme artikkel skriver han: ”Hvor Den Hellige Ånd ikke lar Ordet forkynne og oppvekker hjertene så de kan fatte det, der er alt tapt.”[6] Det er altså Ånden som må la Ordet forkynne. Det er først når Ånden sender sendebudet ut i tjeneste, at Ordet blir forkynt rett og sant. Og Ånden må vekke hjertene slik at de ser at de behøver budskapet og fatter eller forstår det med hjertet. Om det ikke skjer, er alt tapt. Da er alt vårt arbeid forgjeves selv om det er velment. En slik tanke er ydmykende.

Men da vil også all ære tilhøre Jesus som er Guds egentlige misjonær og sendebud. Han har ansvaret - og han skal ha og får til slutt all ære.

fredag 2. august 2013

Under i Dresden.



Under i Dresden.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Dresden fikk en underlig skjebne 13. februar 1945. Krigen var snart slutt. De allierte seiret på alle fronter og det var ikke lenger noen fare for at Hitler-Tyskland skulle vinne verdenskrigen. Det var bare et tidsspørsmål når den var slutt.

Likevel skjedde en ubegripelig bombing av Dresden by denne våren. C. A. R. Christensen skriver at bombingen var «et av de voldsomste og mest omstridte angrep» under krigen. Fagfolk sier at den ikke noen strategisk betydning for utfallet av krigen. England og USA ville på en måte demonstrere sin makt og vilje i krig. Den offisielle begrunnelsen var imidlertid at byen var et viktig trafikk-knutepunkt for tyskerne.

Et par ting gjør denne bombingen umenneskelig. Byen var nå full av flyktninger som ville bort fra de sovjetiske troppene som nærmet seg. De hadde ingen steder å gå og søkte ly der de fant noe. Det andre var at bombingen var konsentrert om den såkalte Altstadt, den gamle bydelen med gamle og flotte bygninger av alle slag. Her var store kirker, kongens slott fra gammelt av, en stor opera og flere viktige bygninger med kostbare kunstskatter. Kulturelt sett var det altså den mest betydningsfulle bydelen og stedet i det østre Tyskland.

En bok avslører at dette var en planmessig bombing just der. Man har funnet et kart som engelske flygere brukte. Der er en kvart sirkel inntegnet og flygerne fikk beskjed om å bombe nettopp der. Når vi ser på det kartet, viser det seg at det nettopp er Altstadt som ligger der. De bombet altså med hensikt. Et tredje forhold var at det ennå var jøder i Dresden. Store deler av jødefolket i Tyskland var utryddet. Men bl. a. i Dresden var det både unge eldre jøder.

En bok av M. Gretzschel om Dresden viser en faksimile av et brev skrevet til en jente i byen om å møte til arbeidstjeneste den 16. februar. Flere fikk et slikt brev. Og det var en jøde som skrev brevet – han var jødenes talsmann hos tyskerne. Hun får nøyaktig beskjed om hva hun skal ta med og hav hun ikke skal ta med. Hun måtte utruste seg for 2-3 dagers marsj. Han som skrev brevet var selv usikker om han også måtte ut på reis. Men alle visste at det egentlig betydde en marsj mot døden.

Så legger vi merke til datoen på brevet. Det er skrevet i Dresden 12. februar 1945. Og natta etter kom bomberegnet. En av jødene i Dresden var V. Klemperer. Han var gift med en ikke-jøde og deltok ikke i den jødiske forsamling i synagogen. Men han regnet hele tiden med at han snart ble deportert. Og bomberegnet 13. februar berget antagelig hans liv. Da fikk alle noe helt annet å tenke på.


For denne natta kom 800 britiske fly inn over byen og kastet 650 000 brannbomber over den. Dagen etter kom 1350 amerikanske bombefly og 900 jagere over byen. Og dagen deretter (15/2) kom 1100 amerikanske bombefly.

Hva ble resultatet? Svære ildorkaner over den gamle bydelen med mange drepte. Noen sier 25 000 drepte, mens andre kilder hevder det var 400 000 døde. Men ingen vet sikkert hvor mange som omkom. Men noen av jødene befant seg på et annet sted i byen da det startet. Ironisk nok var det krigen her som reddet jøder fra døden. Det var et under i en ond tid. For ett av målene for denne krigen var nettopp å utrydde jødene.

Et annet resultat var at 15 km2 av byen ble lagt i ruiner, 27 000 hus og 7000 bygninger ødelagt. Samtid med ødeleggelsene i denne byen kastet 12-13 000 i løpet av 36 timer 14 000 tonn bomber over andre byer i Tyskland. Før var f. eks. Hamburg og Bremen bombet sønder og sammen. Det var med andre ord massive angrep på dette landet.

Bilder fra denne tiden og senere viser de store ødeleggelsene av f. eks. Dresden. Noen bryr seg lite og ingen ting om at gamle bygninger blir rasert. Kristelig sett betyr det lite om de forsvinner, for vi har en evig bygning av Gud. Men kulturelt sett har det betydning. Den nasjon som forakter og kaster fra seg sin arv fra fedrene, vil snart synke ned og forfalle. Det er en viss sammenheng mellom slektene og mellom nåtid og fortid. Det er nyttig for unge slekter å tenke litt over det. Her vil jeg minne om noe Johan Falkberget sa: «Kaster du fedrenes historie fra deg – som de uvedkommende – da mister du det faste punkt i tilværet. Ille er den faren.»

Nå må vi også si at tyskerne selv gjorde det samme emd andre land. Det hendte i England der f. eks. London ble bombet tett flere ganger, i den lille byen Guernica i baskerland i Spania i 1937 og i Polen og Russland og andre land de okuperte. Det ser ut til å være krigens lov.

Kommunismen som overtok Øst-Tyskland hadde faktisk litt syn for det, slik det også hadde vært i Russland. De bygget opp igjen en del av Altstadt og reiste bygninger i sin opprinnelige form. Da vi vandret om kring i gatene i denne bydelen spurte jeg guiden hvilke hus som kommunistene ikke gjenreiste. Som jeg trodde, svarte hun kontakt: slottet og kirkene. De ble liggende i grus helt til frigjøringen omkring 1990. Først da ble det store og flotte slottet bygget opp igjen sammen med kirkene. Nå er nesten hele gamlebyen gjenreist.


Vi var inne i den og opplevde den ufattelige mengde med gull og andre kostbare ting som var i den – det gjelder særlig alterdelen.





Vår Frue kirke er en stor protestantisk kirke. Kirken ble ødelagt i 1945, men ble etter 1990 restaurert og innviet igjen søndag 30. oktober 2005. Det har stått en kirke her siden 1000-tallet. Den moderne kirken fra 1726 til 1743. Kuppelen er 91 meter høy og var et kjennemerke for byen. Men kirken kunne ikke stå imot bombingen av Dresden den 13. februar 1945 og kuppelen raste sammen to dager senere.
Planene for restaureringen begynte straks etter frigjøringen i 1990. Trompetisten Ludwig Güttler talte på 45-årsdagen for bombingen den 13. februar 1990 om å restaurere kirken. Den traff folket og gjenreisningen begynte..
Rekonstruksjonsarbeidet blir utført med gamle planer og materiale så langt det er mulig. Bortsett fra kuppelen bygges kirken med det opprinnelige materialet fra ruinen. Hver sten blir båret forsiktig vekk, målt, og katalogisert, og med utgangspunkt i hvor den lå i ruinhaugen kan man regne seg frem til dens opprinnelige plassering.
Gammel sten vil bli mørk med årene, mens de nye vil være lyse en tid. Derfor vil man se de nye stenene en tid. Kirken vil dermed minne folk om sin dramatiske historie.
Utvendig ble kirken ferdig 22. juni 2004, og alt ble fullført også innvendig i 2005.
(Noe av teksten er hentet fra Wikipaedia.)