I Dagen 21. juni '10 er det ein artikkel av Roy Throndsen om: Teologisk gufs fra Midtøsten. Eg har ikkje nok kunnskap om det han skriv om, men det verkar bra. Fliere arbeider med dette spørsmålet, nemlig om ein ny teologi blant arabarar, slik framståande folk i Sabeel-gruppa lærer. Såkalla palestinsk teologi går nå ut på at det ikkje er jødane som er Guds utvalde folk og som lovnadane i Bibelen gjeld. Det er palestina-arabarane. Prestar og biskopar i Midt-Austen hyllar tanken.
Dokumentet som tek opp saka ligg på nettet. Det er underleg at kristne teologar i det heile kan tenkja slik når dei kjenner Skriftene. Går det verkeleg an å bli så blinde. Eg skal ikkje gå nærare inn på dette her. Forfattar av artikkelen er Gershon Nerel, og ein søkja på namnet hans.
tirsdag 22. juni 2010
lørdag 19. juni 2010
Behov for bønn.
En kristens liv er et liv i bønn. Han kan ikke leve som kristen uten bønnestunder. Det er vel ikke slik at Gud er avhengig av våre bønner, men vi er det. Ser vi på kirkehistorien, har det nok alltid vært behov for ekstra bønn. Vi taler gjerne om bønnevekkelser. Det er tider da noen kristne ser at noe går galt - både i Guds menighet generelt og i verden.
Jeg tror vi er inne i en slik tid nå. Det er mye sløvhet og verdslighet blant mange kristne. De synes å være så fornøyd med alt. Vi har det så godt, sier de, og det må vel være et tegn på Guds velsignelse og at vi derfor står i et rett forhold til ham.
Er det egentlig slik? Er materiell velstand et tegn på velsignelse?
Vi har eksempler i Bibelen på at det ikke var slik. De kristne i Laodikea hadde det meget godt materielt sett. De hadde alt det de behøvde og mye mer. De hadde ingen nød - og likevel sier Jesus til og om denne menigheten: Du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Åp. 3, 17. Og det verste her var at de ikke skjønte det selv.
Levde de da under Guds velsignelse?
Da Israels folk kom inn i Kanaans land etter ørkenvandringen og Josva tok hele landet i eie, bodde de i et land som fløt med melk og honning. Det var Guds løfte. Så døde Josva, Guds hellige tjener. Da står det i Dom. 2, 10: "Etter dem vokste det opp en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerningene han hadde gjort for Israel." Kristendommen blir heller ikke automatisk bevart i neste slektsledd. Hver generasjon må så å si kristnes på nytt. Landet vårt er en misjonsmark - ikke bare på grunn av alle hedningene og innflytterne som er kommet hit. Der er en misjonsmark blant det norske folk som vi må ta på alvor. Derfor trenger vi en kraftig indremisjon her i landet.
I verset etter står det så: "Da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne, og dyrket Ba'alene." Det betyr bl. a. at etterslekten til de kristne ikke er religiøst nøytrale. I og med at de svikter fedrenes tro, synder de. Ingen er nøytrale. Selv om du er snill og grei og god som menneske, er du en stor synder uten troen på Jesus. Og du skal i dette dømmes like sterkt som de mest umoralske mennesker.
Lever et slikt folk og enkeltpersoner under Guds velsignelse?
Ut fra bibelsk tanke må vi svare nei.
Og da er det behov for bønn. Bønn for oss kristne at vi ikke skal sovne og bli sløve og likegyldige både for vår egen sak hos Gud og for de andre som er på fortapelsens vei.
Det er behov for privat bønn. Det må ikke bli støv i lønnkammeret. La det bli en lønnkammervekkelse i våre liv. Det betyr at du setter av mye tid der du er alene med Jesus og Bibelen.
Og det er behov for bønnemøter. Men nå mener jeg ikke at vi bare skal "avholde et møte". Nå er vi begynt med bønnemøter! Nei, det kan godt være uttrykk for lovgjerninger eller ønske om å vise fram hva vi gjør. Da er det til fånyttes. Bønnemøter er nød og gråt og rop til Gud om at han må gripe inn. Det kan bli en mektig bønnevekkelse i land og folk.
Vi er alle syndere og behøver frelse. Det må vi ikke rokke ved. Men det finnes noen "store" syndere som har stor innflytelse i landet og påvirker folket vårt. Disse må stå på bønnelistene våre. Noen vekkelser har begynt i det små med noen alminnelige folk som gav seg over til Gud. Men det var også store vekkelser som begynte med at ledere i bygd og samfunn ble omvendt. Og det førte med seg at mange våknet og tenkte og sa: Kan han bli frelst, må vi også søke Gud. Vekkelse er at noen våkner og ser sin sanne stilling og forstår at det går galt uten Gud. Det må folket se.
Det er behov for bønn - også på mange andre områder. Men tenk litt på dette, og gå inn til deg selv. Du skal ikke står fram på møte eller forkynne de hvor mye du ber. Det er ikke behagelig for Gud. Det skal være en dør til lønnkammeret, og i den døren skal det være lås.
Lås døren, la ingen få vite det. tal alene med din Frelser og Herre. Og han har sagt at han skal svare. Gud er alltid tro mot sitt ord. Amen.
Nils Dybdal.Holthe.
Jeg tror vi er inne i en slik tid nå. Det er mye sløvhet og verdslighet blant mange kristne. De synes å være så fornøyd med alt. Vi har det så godt, sier de, og det må vel være et tegn på Guds velsignelse og at vi derfor står i et rett forhold til ham.
Er det egentlig slik? Er materiell velstand et tegn på velsignelse?
Vi har eksempler i Bibelen på at det ikke var slik. De kristne i Laodikea hadde det meget godt materielt sett. De hadde alt det de behøvde og mye mer. De hadde ingen nød - og likevel sier Jesus til og om denne menigheten: Du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Åp. 3, 17. Og det verste her var at de ikke skjønte det selv.
Levde de da under Guds velsignelse?
Da Israels folk kom inn i Kanaans land etter ørkenvandringen og Josva tok hele landet i eie, bodde de i et land som fløt med melk og honning. Det var Guds løfte. Så døde Josva, Guds hellige tjener. Da står det i Dom. 2, 10: "Etter dem vokste det opp en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerningene han hadde gjort for Israel." Kristendommen blir heller ikke automatisk bevart i neste slektsledd. Hver generasjon må så å si kristnes på nytt. Landet vårt er en misjonsmark - ikke bare på grunn av alle hedningene og innflytterne som er kommet hit. Der er en misjonsmark blant det norske folk som vi må ta på alvor. Derfor trenger vi en kraftig indremisjon her i landet.
I verset etter står det så: "Da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne, og dyrket Ba'alene." Det betyr bl. a. at etterslekten til de kristne ikke er religiøst nøytrale. I og med at de svikter fedrenes tro, synder de. Ingen er nøytrale. Selv om du er snill og grei og god som menneske, er du en stor synder uten troen på Jesus. Og du skal i dette dømmes like sterkt som de mest umoralske mennesker.
Lever et slikt folk og enkeltpersoner under Guds velsignelse?
Ut fra bibelsk tanke må vi svare nei.
Og da er det behov for bønn. Bønn for oss kristne at vi ikke skal sovne og bli sløve og likegyldige både for vår egen sak hos Gud og for de andre som er på fortapelsens vei.
Det er behov for privat bønn. Det må ikke bli støv i lønnkammeret. La det bli en lønnkammervekkelse i våre liv. Det betyr at du setter av mye tid der du er alene med Jesus og Bibelen.
Og det er behov for bønnemøter. Men nå mener jeg ikke at vi bare skal "avholde et møte". Nå er vi begynt med bønnemøter! Nei, det kan godt være uttrykk for lovgjerninger eller ønske om å vise fram hva vi gjør. Da er det til fånyttes. Bønnemøter er nød og gråt og rop til Gud om at han må gripe inn. Det kan bli en mektig bønnevekkelse i land og folk.
Vi er alle syndere og behøver frelse. Det må vi ikke rokke ved. Men det finnes noen "store" syndere som har stor innflytelse i landet og påvirker folket vårt. Disse må stå på bønnelistene våre. Noen vekkelser har begynt i det små med noen alminnelige folk som gav seg over til Gud. Men det var også store vekkelser som begynte med at ledere i bygd og samfunn ble omvendt. Og det førte med seg at mange våknet og tenkte og sa: Kan han bli frelst, må vi også søke Gud. Vekkelse er at noen våkner og ser sin sanne stilling og forstår at det går galt uten Gud. Det må folket se.
Det er behov for bønn - også på mange andre områder. Men tenk litt på dette, og gå inn til deg selv. Du skal ikke står fram på møte eller forkynne de hvor mye du ber. Det er ikke behagelig for Gud. Det skal være en dør til lønnkammeret, og i den døren skal det være lås.
Lås døren, la ingen få vite det. tal alene med din Frelser og Herre. Og han har sagt at han skal svare. Gud er alltid tro mot sitt ord. Amen.
Nils Dybdal.Holthe.
lørdag 12. juni 2010
Hognestad.
I dag 12. juni har Helge Hognestad en artikkel i Vårt Land. Den handler vesentlig om ham selv og hans kristne syn. Jeg klipper noe fra den her - uten at det skader sammenhengen, tror jeg:
"Men for meg er historien om Jesus fra Nasaret den sentrale livserfaring som kan gi mening til livet. Det er en fortelling om nestekjærlighet som det dypeste i et menneske. Det er om veien til et helere og sannere liv. Og det er om å overgi seg til en høyere visdom og vilje.
Guddommelig indre. Menneskene i 2010 har andre innsikter og erfaringer enn de som levde for 50 eller 100 eller 2000 år siden. Vi tar alle del i en utvikling, en evolusjon. Stadig nye sider i menneskets indre utfolder seg. Det betyr at vi forstår verden og oss selv på en dypere måte i dag enn tidligere. Og noen synes allerede å være kommet dit hvor jeg tror at alle mennesker etter hvert skal, at en kjenner det guddommelige i sitt indre og kan øse av uante visdomskilder. Men mange mennesker leter fortsatt etter svar og vei i sitt liv. Og menneskeheten som helhet er stilt overfor enorme utfordringer, noe som avisenes redegjørelse fra FNs miljøprogram nylig minnet oss om, at 'jorden forfaller i høyt tempo', og at 'klodens naturresurser i en fart som ryster FN' (Aftenposten 4. juni). Vi trenger sårt guddommelig visdom for å finne veien videre, både som enkeltpersoner og som kollektiv.
Verdens religiøse tradisjoner sier at visdommen finnes. Kirken kan på sin side bidra til at visdommen kommer frem, men da må den lære å være åpen for det nye som bryter på. Det betyr å legge mindre vekt på fasiter og læresetninger som sier hva som er 'rett lære', og i stedet med nysgjerrighet lytte til folks opplevelser av det guddommelige. Med biskop Schjelderups ord: Kirkelig orden og tradisjon må ikke stå hindrende i veien for det som med livets egen rett bryter på." Sitat slutt.
- Det siste avsnittet avslører Hognestad - ja, det gjør mye av det han skriver. Men her bytter han faktisk ut Bibelen med det jeg tenker og opplever i mitt indre. Hva skal vi da med Bibelen? Og hva slags kirke blir det? Da får det nettopp de følger som Hognestad taler om: Hva kan vi gjøre med dette livet, med miljøet og naturresursene?
Men HVOR ER GUD OG JESUS? Og SYNDEN og behovet for SONING?
ndh.
"Men for meg er historien om Jesus fra Nasaret den sentrale livserfaring som kan gi mening til livet. Det er en fortelling om nestekjærlighet som det dypeste i et menneske. Det er om veien til et helere og sannere liv. Og det er om å overgi seg til en høyere visdom og vilje.
Guddommelig indre. Menneskene i 2010 har andre innsikter og erfaringer enn de som levde for 50 eller 100 eller 2000 år siden. Vi tar alle del i en utvikling, en evolusjon. Stadig nye sider i menneskets indre utfolder seg. Det betyr at vi forstår verden og oss selv på en dypere måte i dag enn tidligere. Og noen synes allerede å være kommet dit hvor jeg tror at alle mennesker etter hvert skal, at en kjenner det guddommelige i sitt indre og kan øse av uante visdomskilder. Men mange mennesker leter fortsatt etter svar og vei i sitt liv. Og menneskeheten som helhet er stilt overfor enorme utfordringer, noe som avisenes redegjørelse fra FNs miljøprogram nylig minnet oss om, at 'jorden forfaller i høyt tempo', og at 'klodens naturresurser i en fart som ryster FN' (Aftenposten 4. juni). Vi trenger sårt guddommelig visdom for å finne veien videre, både som enkeltpersoner og som kollektiv.
Verdens religiøse tradisjoner sier at visdommen finnes. Kirken kan på sin side bidra til at visdommen kommer frem, men da må den lære å være åpen for det nye som bryter på. Det betyr å legge mindre vekt på fasiter og læresetninger som sier hva som er 'rett lære', og i stedet med nysgjerrighet lytte til folks opplevelser av det guddommelige. Med biskop Schjelderups ord: Kirkelig orden og tradisjon må ikke stå hindrende i veien for det som med livets egen rett bryter på." Sitat slutt.
- Det siste avsnittet avslører Hognestad - ja, det gjør mye av det han skriver. Men her bytter han faktisk ut Bibelen med det jeg tenker og opplever i mitt indre. Hva skal vi da med Bibelen? Og hva slags kirke blir det? Da får det nettopp de følger som Hognestad taler om: Hva kan vi gjøre med dette livet, med miljøet og naturresursene?
Men HVOR ER GUD OG JESUS? Og SYNDEN og behovet for SONING?
ndh.
fredag 11. juni 2010
Allah, Antikrist og NLM.
Alle leirstedene til Norsk Luthersk Misjonssamband er åpne for utleie til Allahs etterfølgere.
Dette er konklusjonen til NLMs informasjonsleder Espen Ottosen på spørsmål fra Vårt Land 21.5.2010. Bakgrunnen er at en islamsk menighet i Oslo har spurt KFUM om å få leie deres leirsted. Leder i KFUM sier det er greit, og mener at Islams Allah og den kristne Gud jo er den samme. Ottesen ”finner det er umulig å forene det kristne og muslimske gudsbildet”, men hans pragmatiske og ”profesjonelle” holdning er at dette er utleie og butikk, og da er det ok.
Er dette riktig ut ifra en bibelsk tanke og vurdering? Kan kristne leirsteder, skoler og møtelokaler leies ut til hva som helst? Også til organisasjoner som tilber andre guder?
Satt på spissen: Om Antikrist selv kommer, ikke til tempelet i Jerusalem, men til NLMs leirsteder for å ha konferanse, får han da rom og opphold såfremt leien betales og ordensreglene følges?
Islams og Koranens Allah er ikke Bibelens Gud. Bibelens Gud er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud – Israels Gud. Når vi vet at islams Allah ikke er Bibelens Gud, hva er det da? Da er det djevelen, satan, løgneren, Antikrist. Koranen taler om en Jesus (Isa) som er profet, men fornekter Jesus som Messias, Guds Sønn. (Jf 1. Joh 2,22-23).
La oss håpe og be om at NLM og andre kristne sammenhenger ikke blir fornøyd bare det klinger i misjonskassen av utleiekroner fra muslimske menigheter, men stopper dette og setter tydelige grenser for sin utleievirksomhet.
Misjons-ja til Allah-penger. VL.
”Et kjærkomment friskt pust i kristenmetallenes verden.” (NLMung iTro.)
Bibelen lærer at Antikrist ikke bare fremstår som en åpenbar motsetning til Bibelens Jesus Kristus, Guds Sønn. Han gir seg også ut for å være/ligne/representere Jesus. En slik Antikrist vil snart vise seg personlig, men antikristens ånd er allerede virksom i verden og får dessverre stadig mer rom og plass i kristenheten.
Dette er særlig tydelig på musikkens område. I de fleste kristne sammenhenger tenker og lærer man ikke lenger at musikk er bærer av eller representerer ånd, men at musikk er nøytralt. Derfor er det ikke Bibelen, men de kristnes ulike syn, smak og behag som skal bestemme sang og musikkformer.
NLMs nettsted for ungdom anbefaler ”kristen” pop og rock, ja til og med ”kristen” dødsmetall, jf bildet over fra iTros nettarkiv. Et eksempel på en anmeldelse 23.03.2010 av en ”kristen” pop-gruppe som (utdrag)
” har levert i toppklasse med sin særegne blend av hip hop, urban pop og rock gang på gang… et bunnsolid album med plettfri produksjon, fengende rytmer og hooks i fleng… er hipt, kult og hadde gjort seg strålende på et eller annet neonopplyst dansegulv en sen natt… Men kort sagt: Det er den heftige beaten som er verdt pengene, ikke nødvendigvis innholdet.”
Eksemplet over illustrerer tragisk og alvorlig hvor verdslig og kjødelig kristenheten er blitt, hvordan antikristens ånd får inngang i ører, preger tanker og tale og gis rom i hjertets tempel hos bekjennende kristne.
Bibellærer i NLM, Øivind Andersen (1905-1994) refererer til Amos kap 5 om Israelfolkets innføring av støyende, rytmisk sang og musikk – som en lærdom for oss i dag. (Jf boken ”Hva med Israel?” Sambåndet forlag 2009).
Dessuten må vi ta til oss Bibelens ord i 2. Mos.32,17-19 og følgende som Herren sier til sitt folk:
”Gi ikke djevelen rom” (Efes.4,27)
”Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg” (Efes.4,30).
”Utslokk ikke Ånden!” (1. Tess.5,19).
Bibelen advarer de troende mot å tillate, bli dåret, fordervet og forført av en forkynnelse, formidling og tilstedeværelse av en annen Jesus, en annen ånd og et annet evangelium. (2. Kor.11,1-4)
I vår tid samles mange bekjennende kristne i forsamlinger og mørke konsertlokaler i larmende lovprising og tilbedelse med løftede hender og gjentagende lovsangs-mantraer, new-age inspirert soft soakingmusikk, fengende rytmisk og swingende gospelpop, støyende worship-rock med trøkk og rå, heavy dødsmetall mens røyk og neonfarget lysflimmer fyller showscenen der artistene opptrer, vitner og underholder til fansens og publikums jubel og applaus.
Er det noen som hører hva Ånden sier til menighetene, røsten av Bibelens Jesus og hans banking på døren fra utsiden? (Joh.åp.3,14-22).
Arve M. Abelsen. Se:http://www.bbif.no/aktuelt/apologetikk/
En underlig tid.
Vi lever i en tid som ikke lar seg forklare rett. Vi får åndelige sjokk stadig vekk - nei det er kanskje ikke sjokk, vi burde visst at det kommer til å skje. For tida er som en bratt bakke: Har en først kommet på gli, går det gjerne raskere og raske nedover. Et par slike "nye" ting kan vi nevne nå:
1. Helge Hognestad.
Han er prest og dr. teol. og har gjort seg bemerket på flere måter i årevis. For noen år siden sa han fra seg presteembetet - og bra var det. For hans teologi er om mulig verre enn den liberale. Så var han taus noen tid. Da fikk han en slags "åpenbarelse" der han ble bedt om å bli prest igjen. Slik oppfattet han det selv.
Biskopen i Hamar er blant de frigjorte og liberale. Hun tok imot ham, og han ble kapellan i dette stiftet. Men det viste seg snart at han slett ikke var blitt mer troende eller bibeltro. Han kjører fremdeles sitt eget løp og har sin egen teologi.
Det ble nye samtaler med biskopen i Hamar. Og resultatet? Jo, han kan brukes som prest. Men nå er han 70 år snart og en fri mann. Og da frykter noen for at flere bispedømmer vil bruke han, han er ikke lenger i Hamar.
Biskop Olav Skjevesland i Kristiansand er preses for biskopene nå, og han peker på at lærenemnda burde vurdere Hognestad. Men det skjer antagelig ikke lenger ettersom han blir pensjonert. Men det var på tale i 1999.
Nå er det slett ikke sikkert at det hadde vært til noen hjelp. Spørsmålet er om denne nemnda ville lagt Bibelen til grunn for sine vurderinger? Eller ville de vurdert saken ut fra dagens teologi slik de fleste oppfatter den? Da er faren stor for at ingen ting ville skjedd.
Vi skal ikke gå nærmere inn på Hognestads lære her nå.
2. Frafalne prester.
Nå er det også avdekket at flere prester "mister troen", som det heter. da er de frafalne. Humanetikerne griper nå sjansen og vil ha tak i slike mennesker. Antagelig vil de bruke dem sine korstog mot kristendommen. De har blitt mer og mer aggressive med årene. Vårt land omtaler det på lederplass 9. juni og sier at "det bare rent unntaksvis vil være mulig å finne norske prester som har mistet troen og som likevel og uanfektet fortsetter i sitt yrke".
Ja, er det så sikkert? Å miste troen kan være flere ting. Noen mister nok troen på enkelte deler av bekjennelsen - og de forsetter uanfektet videre å preke. De som slutter og går over i annet yrke kan ha flere grunner: De kan være utbrent, møte veggen, blir syk og kanskje trett av å omgås mennesker til stadighet. Vi må ha forståelse for en del av det. Det samme skjer med lekpredikanter.
Virkelig alvorlig blir det om man taper troen på frelsen, at det egentlig er nødvendig å bli frelst om det skal gå oss godt i død og dom. Da blir prestetjenesten et gigantisk hykleri, der den vantro "må" lese bekjennelsen og Fadervår og bibeltekster uten å mene noe med det.
Av forkynnelsen deres kan vi nok lure på om ikke mer enn en har tapt noe på veien - hvis de i det hele tatt hatt noe. Da blir forkynnelsen alminnelig prat om hverdagslige ting, om å være snill og grei med hverandre og ikke tape motet i alt strevet i livet. Men korset og blodet og omvendelsen nevner de nesten ikke.
3. Politisk forfølgelse.
SV går nå ut med nye mål for sitt arbeid. Får de holde på stort lenger, vil de kanskje lykkes enda mer. De bruker integrering som et slagord og en døråpner for nye mål. Alt det religiøse skal vekk. Små barn skal ikke få lov å bruke små kors som smykker! Det er diskriminerende, og settes nå faktisk på linje med hijab. Religionen skal bli mer og mer privat og dermed usynlig. Vi må altså være våkne rent politisk i dag. Et typisk trekk er at radikale politiske krefter bruker barna som fortropper. Svært mange foreldre blir da enige. Barna vil jo alle beskytte.
I tillegg ser vi nå at ledere i Europa vil fjerne korset fra flagget. Det er et for sterkt symbol på den kristne tro - og de har rett i det. Korset er kristendom.
Men skal korset fjernes, må alt religiøst fjernes fra andre flagg også. Noen muslimske land bruker f. eks. halvmånen og den grønne farge som sine islamske symbol. Legg merke til muslimske land der flagget som oftest har grønnfarge og noen ganger en halvmåne. Det er for å tilkjennegi at Islam er hovedsaken der. Noen unntak finnes.
- Alt dette er trekk i frafallet som vi møter hver dag i vår tid. Nå må kristenfolket våkne og se hvor veien går i folket vårt. Det er ikke nok å sukke og klage. Vi må be og arbeide for Guds rikssak på jord. Herre, reis opp nye redskap som våger å stå fram og hevde sannheten slik at den blir hørt av folk flest.
Amen i Jesu navn.
NDH.
1. Helge Hognestad.
Han er prest og dr. teol. og har gjort seg bemerket på flere måter i årevis. For noen år siden sa han fra seg presteembetet - og bra var det. For hans teologi er om mulig verre enn den liberale. Så var han taus noen tid. Da fikk han en slags "åpenbarelse" der han ble bedt om å bli prest igjen. Slik oppfattet han det selv.
Biskopen i Hamar er blant de frigjorte og liberale. Hun tok imot ham, og han ble kapellan i dette stiftet. Men det viste seg snart at han slett ikke var blitt mer troende eller bibeltro. Han kjører fremdeles sitt eget løp og har sin egen teologi.
Det ble nye samtaler med biskopen i Hamar. Og resultatet? Jo, han kan brukes som prest. Men nå er han 70 år snart og en fri mann. Og da frykter noen for at flere bispedømmer vil bruke han, han er ikke lenger i Hamar.
Biskop Olav Skjevesland i Kristiansand er preses for biskopene nå, og han peker på at lærenemnda burde vurdere Hognestad. Men det skjer antagelig ikke lenger ettersom han blir pensjonert. Men det var på tale i 1999.
Nå er det slett ikke sikkert at det hadde vært til noen hjelp. Spørsmålet er om denne nemnda ville lagt Bibelen til grunn for sine vurderinger? Eller ville de vurdert saken ut fra dagens teologi slik de fleste oppfatter den? Da er faren stor for at ingen ting ville skjedd.
Vi skal ikke gå nærmere inn på Hognestads lære her nå.
2. Frafalne prester.
Nå er det også avdekket at flere prester "mister troen", som det heter. da er de frafalne. Humanetikerne griper nå sjansen og vil ha tak i slike mennesker. Antagelig vil de bruke dem sine korstog mot kristendommen. De har blitt mer og mer aggressive med årene. Vårt land omtaler det på lederplass 9. juni og sier at "det bare rent unntaksvis vil være mulig å finne norske prester som har mistet troen og som likevel og uanfektet fortsetter i sitt yrke".
Ja, er det så sikkert? Å miste troen kan være flere ting. Noen mister nok troen på enkelte deler av bekjennelsen - og de forsetter uanfektet videre å preke. De som slutter og går over i annet yrke kan ha flere grunner: De kan være utbrent, møte veggen, blir syk og kanskje trett av å omgås mennesker til stadighet. Vi må ha forståelse for en del av det. Det samme skjer med lekpredikanter.
Virkelig alvorlig blir det om man taper troen på frelsen, at det egentlig er nødvendig å bli frelst om det skal gå oss godt i død og dom. Da blir prestetjenesten et gigantisk hykleri, der den vantro "må" lese bekjennelsen og Fadervår og bibeltekster uten å mene noe med det.
Av forkynnelsen deres kan vi nok lure på om ikke mer enn en har tapt noe på veien - hvis de i det hele tatt hatt noe. Da blir forkynnelsen alminnelig prat om hverdagslige ting, om å være snill og grei med hverandre og ikke tape motet i alt strevet i livet. Men korset og blodet og omvendelsen nevner de nesten ikke.
3. Politisk forfølgelse.
SV går nå ut med nye mål for sitt arbeid. Får de holde på stort lenger, vil de kanskje lykkes enda mer. De bruker integrering som et slagord og en døråpner for nye mål. Alt det religiøse skal vekk. Små barn skal ikke få lov å bruke små kors som smykker! Det er diskriminerende, og settes nå faktisk på linje med hijab. Religionen skal bli mer og mer privat og dermed usynlig. Vi må altså være våkne rent politisk i dag. Et typisk trekk er at radikale politiske krefter bruker barna som fortropper. Svært mange foreldre blir da enige. Barna vil jo alle beskytte.
I tillegg ser vi nå at ledere i Europa vil fjerne korset fra flagget. Det er et for sterkt symbol på den kristne tro - og de har rett i det. Korset er kristendom.
Men skal korset fjernes, må alt religiøst fjernes fra andre flagg også. Noen muslimske land bruker f. eks. halvmånen og den grønne farge som sine islamske symbol. Legg merke til muslimske land der flagget som oftest har grønnfarge og noen ganger en halvmåne. Det er for å tilkjennegi at Islam er hovedsaken der. Noen unntak finnes.
- Alt dette er trekk i frafallet som vi møter hver dag i vår tid. Nå må kristenfolket våkne og se hvor veien går i folket vårt. Det er ikke nok å sukke og klage. Vi må be og arbeide for Guds rikssak på jord. Herre, reis opp nye redskap som våger å stå fram og hevde sannheten slik at den blir hørt av folk flest.
Amen i Jesu navn.
NDH.
onsdag 9. juni 2010
Pilegrimsvandringen.
Kristen het han, og drog ut på en lang reis. Han skulle til den himmelske byen. Men han bærer på en tung bør i en sekk på ryggen. Og der ligger alt det gale han har gjort. Det var syndene. Og de tynget ham dypt. Han er så bedrøvet over dem, men kan ikke bli kvitt dem.
Så kommer han til ei myr. Den er dyp og farlig, og han hadde nær druknet i den. Men Kristen vil videre. Derfor sliter han strever og har mye ondt.
Etter en stund kommer han til Korset, det stod rett ved pilegrimsveien, men høyere opp. Han kommer også opp dit og faller på kne ved korset. Da skjer det underlige: Hele byrden faller av ham. Han gjorde ingen ting selv, det bare skjedde så snart han var ved korset.
Da kunne han dra videre, og nå gjorde han det med glede.
På sin videre vandring kom han mange steder også etter korset. Og han møtte mennesker, noen til glede og hjelp, og andre til besvær og nye fristelser. Huset til Tolkeren er ett av dem. Der var det mange rom og han fikk se mye nytt. På veien videre gikk det noen ganger oppover og noen ganger nedover. Han kom også til byen Tomhet og Tomhetens marked, Forfengelighetens marked. På vandringen måtte han dra tvers gjennom Dødsskyggedalen og kom til grenselandet.
På veien gjennom livet var det en Evangelist som viste ham veien til Byen, og han hadde møtt Trofast og Modig og Ærlig og mange andre.
Til slutt så han ei stor elv, og den måtte han over når kongen sendte bud på ham. Kongen er Gud selv, og det var bare en liten bakke opp til Den himmelske byen. Da han kom dit, ringte klokkene og det lød vakker musikk. Noen engler kom og ledet ham fram til Gud og den evige lykke i hans rike.
Så kommer han til ei myr. Den er dyp og farlig, og han hadde nær druknet i den. Men Kristen vil videre. Derfor sliter han strever og har mye ondt.
Etter en stund kommer han til Korset, det stod rett ved pilegrimsveien, men høyere opp. Han kommer også opp dit og faller på kne ved korset. Da skjer det underlige: Hele byrden faller av ham. Han gjorde ingen ting selv, det bare skjedde så snart han var ved korset.
Da kunne han dra videre, og nå gjorde han det med glede.
På sin videre vandring kom han mange steder også etter korset. Og han møtte mennesker, noen til glede og hjelp, og andre til besvær og nye fristelser. Huset til Tolkeren er ett av dem. Der var det mange rom og han fikk se mye nytt. På veien videre gikk det noen ganger oppover og noen ganger nedover. Han kom også til byen Tomhet og Tomhetens marked, Forfengelighetens marked. På vandringen måtte han dra tvers gjennom Dødsskyggedalen og kom til grenselandet.
På veien gjennom livet var det en Evangelist som viste ham veien til Byen, og han hadde møtt Trofast og Modig og Ærlig og mange andre.
Til slutt så han ei stor elv, og den måtte han over når kongen sendte bud på ham. Kongen er Gud selv, og det var bare en liten bakke opp til Den himmelske byen. Da han kom dit, ringte klokkene og det lød vakker musikk. Noen engler kom og ledet ham fram til Gud og den evige lykke i hans rike.
[Boka En pilegrims vandring er skrevet på 1600-tallet av den puritanske pastor John Bunyan. Den har vært til stor hjelp for utallige kristne og er vel verd å lese i sin helhet. Her er bare tatt med og lett bearbeidet et sammendrag fra forfatteren Amy le Feuvres bok: Vesla.]
NDH.
lørdag 5. juni 2010
Svar frå NLM.
Gen. sekr. O. Tulluan og E. Ottosen svarer i Vårt Land i dag 4. juni på kritikken som var reist etter Ottosen sitt svar i VL 21. mai om utleige av leirstader til muslimar. Fleire har reagert på det, m. a. Øystein Løining 31. mai.
Etter ei innleiing om saka kjem dei fram til eit svar, og det vi eg sitera her:
- "Samtidig er det ingen hemmelighet at de fleste leirstader i NLM, og også en del forsamlingshus, blir leid ut til annet enn kristne arrangement. Misjonssalen i Oslo har i en årrekke blitt leidd ut til juridisk fakultet. Salem i Bergen leies ut via en hotellkjede til en stor bredde av arrangement. Leirstedene våre blir brukt som sommerhotell, til bryllupsfeiringer, 60-årsfeiringer og politiske møter. Slik utleie kan foregå på ulike måter, og enkelte leirsteder vil nok skille mellom selve forsamlingssalen og andre deler av institusjonen.
I møte med VLs spørsmål om det vil være mulig å leie ut et leirsted til muslimer, syntes vi det var vanskelig å avvise dette prinsipielt. En utleievirksomhet må drives på en ryddig og profesjonell måte. Vi synes det er vanskelig å stille som krav at de som leier står for klassisk kristendom. I det øyeblikk et leirsted drives som sommerhotell, vil vi faktisk åpne dørene for mennesker som ikke tilber den sanne Gud - om de så tilber Allah, er nyreligiøse eller avviser at det finnes noen gud.
Det er ikke slik at Misjonssambandet synes det er "verre" at mennesker drikker alkohol enn at mennesker tilber fremmede guder, slik Løining anklager oss for. Eksemplet om bruk av alkohol ble nevnt overfor VL for å illustrere noen krav i møte med de som leier våre lokaliteter. Så vil vi vurdere fremover om det er nødvendig å klargjøre hvordan vi vil møte eventuelle henvendelser om leie fra for eksempel muslimer."
- Eg skal ikkje kommentera dette. Men det er eit lyspunkt at de vil vurdera saka nærare.
Etter ei innleiing om saka kjem dei fram til eit svar, og det vi eg sitera her:
- "Samtidig er det ingen hemmelighet at de fleste leirstader i NLM, og også en del forsamlingshus, blir leid ut til annet enn kristne arrangement. Misjonssalen i Oslo har i en årrekke blitt leidd ut til juridisk fakultet. Salem i Bergen leies ut via en hotellkjede til en stor bredde av arrangement. Leirstedene våre blir brukt som sommerhotell, til bryllupsfeiringer, 60-årsfeiringer og politiske møter. Slik utleie kan foregå på ulike måter, og enkelte leirsteder vil nok skille mellom selve forsamlingssalen og andre deler av institusjonen.
I møte med VLs spørsmål om det vil være mulig å leie ut et leirsted til muslimer, syntes vi det var vanskelig å avvise dette prinsipielt. En utleievirksomhet må drives på en ryddig og profesjonell måte. Vi synes det er vanskelig å stille som krav at de som leier står for klassisk kristendom. I det øyeblikk et leirsted drives som sommerhotell, vil vi faktisk åpne dørene for mennesker som ikke tilber den sanne Gud - om de så tilber Allah, er nyreligiøse eller avviser at det finnes noen gud.
Det er ikke slik at Misjonssambandet synes det er "verre" at mennesker drikker alkohol enn at mennesker tilber fremmede guder, slik Løining anklager oss for. Eksemplet om bruk av alkohol ble nevnt overfor VL for å illustrere noen krav i møte med de som leier våre lokaliteter. Så vil vi vurdere fremover om det er nødvendig å klargjøre hvordan vi vil møte eventuelle henvendelser om leie fra for eksempel muslimer."
- Eg skal ikkje kommentera dette. Men det er eit lyspunkt at de vil vurdera saka nærare.
Abonner på:
Innlegg (Atom)