lørdag 21. juli 2007

Om forkynnelsen 2.

Et viktig spørsmål er: Kan vi si noe generelt om forkynnelsen i dag? Hvordan er den egentlig?

En sammenligning kan vi bygge på minst to ting her: Først: Hvordan stemmer forkynnelsen med Bibelen? Her tenker jeg på hovedbudskapet i Bibelen, både det sentrale og hele Bibelens budskap sett under ett.

Dernest: Hvordan er forkynnelsen sammenlignet med tidligere tider? Og her mener jeg selvsagt vekkelsestider og perioder da kristendommen stod sterkt. Det er f. eks. reformasjonen ved Luther og andre sentrale forkynnere/prester på den tid. Senere deler av ortodoksien og pietismen hører med.

Skal vi kunne svare, må vi selvsagt ha kunnskap om dette. Og jeg kjenner noe til min begrensning her. Og jeg kjenner heller ikke all forkynnelse i landet vårt. Men jeg må prøve å svare.

Uten å kunne gå i for mange detaljer, kan vi summere det opp slik: Vi har noen gode prester og lekpredikanter. Det er det ingen tvil om. Vi takker dem. Og deres hyrde-og vekkerrøst må ikke forstumme. Dere må holde på, gi ut Ordet.

Svært mange er likevel av en annen kaliber. Det inntrykket kommer vi ikke bort fra.

Noen taler veldig objektivt. Gud elsker alle mennesker, og han har gjort alt for menneskene. Og han vil at alle skal komme til himmelen. Punktum. Hvis vi stanser her, blir det lett vranglære. En halv sannhet er en løgn.

Men så fortsetter noen: Guds kjærlighet skal skape gjenkjærlighet i oss og gjøre oss til bedre mennesker. Guds kjærlighet må få gjøre oss snille og gode og hjelpsomme. Vi skal være vennlige, hjelpe de fattige og ta oss av innvandrerne. Og det er rett – på en måte. Men det blir lett fariseisme.

For det mangler et meget viktig ledd.

Omvendelse og tro på Kristus. Troen er blitt et middel til å etterligne Gud. Tro og kristendom blir en måte å leve på sammen med våre medmennesker. Da trenger vi Guds hjelp. Troen blir å søke den.

Resultatet blir en slektning til Grundtvigs lære som bl. a. hans disippel Christopher Bruun hadde. Og de talte om en lys kristendom uten å nevne synd og dom. Det er en slags positivisme med sosialt engasjement. Da blir det kristendom uten Kristus. Og hva hjelper det? NDH.

Neste gang (nr. 3): Hva har andre sagt om forkynnelsen?

lørdag 14. juli 2007

Om forkynnelsen 1.

En kristen forkynner skal tale Guds ord. Det er hovedoppdraget. Og alle predikanter vet det i teorien. Og de fleste tror jeg også vil tale rett og prøver på det.

Men så kan det glippe for oss. Noen blir spesialister på enkelte emner, og de taler stort sett det hvor de er. Andre er blitt redde. De tør ikke tale de skarpe ordene i Bibelen. Og det kan ha flere årsaker. Noen er redde for kritikk og skyr alt som skaper uro eller spørsmål. Andre tenker på kollekten - vil folk gi til min kirke eller organisasjon hvis jeg sier noe skarpt og det som støter det religiøse menneske? Og noen er til og med kommet i tvil om Bibelen mener det den sier - f. eks. om synd og fortapelse eller Jesu blod som eneste frelsesvei.

Ofte taler de da trøsteord som alle liker å høre. For hvem vil ikke ha trøst? En følge av dette er ofte at man ikke skiller klart mellom frelst og ufrelst. Kanskje er man selv uklar og usikker på hvor dette skillet går. Og da siterer man gjerne det som er tillagt Luther: Han drømte at han kom til himmelen og ble forundret over hvem som var der, og hvem som ikke var der. Han hadde ventet noe annet.

En variant av dette er det man kaller den skjulte menighet. Det finnes mange kristne, sier man, som ikke våger å stige fram i dagen. De lever et skjult kristenliv. Men på store festivaler og konserter kan de gå og vise at de er kristne. Å skjule seg i mengden er ikke et vitnesbyrd.

Her må vi tenke bibelsk. Jesus sier tydelig nok at den by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Mat. 5,14. Det er med andre ord en umulighet å leve som anonym og hemmelig kristen.

Dette må forkynnelsen bl.a. avsløre. Gjør vi ikke det, står vi til regnskap for Gud med underbalanse. Det vil både teologer og lekfolk oppleve en dag. Må Gud hjelpe oss i tide å tale rett og sant om Gud og frelsens vei.
NDH.