En kristen forkynner skal tale Guds ord. Det er hovedoppdraget. Og alle predikanter vet det i teorien. Og de fleste tror jeg også vil tale rett og prøver på det.
Men så kan det glippe for oss. Noen blir spesialister på enkelte emner, og de taler stort sett det hvor de er. Andre er blitt redde. De tør ikke tale de skarpe ordene i Bibelen. Og det kan ha flere årsaker. Noen er redde for kritikk og skyr alt som skaper uro eller spørsmål. Andre tenker på kollekten - vil folk gi til min kirke eller organisasjon hvis jeg sier noe skarpt og det som støter det religiøse menneske? Og noen er til og med kommet i tvil om Bibelen mener det den sier - f. eks. om synd og fortapelse eller Jesu blod som eneste frelsesvei.
Ofte taler de da trøsteord som alle liker å høre. For hvem vil ikke ha trøst? En følge av dette er ofte at man ikke skiller klart mellom frelst og ufrelst. Kanskje er man selv uklar og usikker på hvor dette skillet går. Og da siterer man gjerne det som er tillagt Luther: Han drømte at han kom til himmelen og ble forundret over hvem som var der, og hvem som ikke var der. Han hadde ventet noe annet.
En variant av dette er det man kaller den skjulte menighet. Det finnes mange kristne, sier man, som ikke våger å stige fram i dagen. De lever et skjult kristenliv. Men på store festivaler og konserter kan de gå og vise at de er kristne. Å skjule seg i mengden er ikke et vitnesbyrd.
Her må vi tenke bibelsk. Jesus sier tydelig nok at den by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Mat. 5,14. Det er med andre ord en umulighet å leve som anonym og hemmelig kristen.
Dette må forkynnelsen bl.a. avsløre. Gjør vi ikke det, står vi til regnskap for Gud med underbalanse. Det vil både teologer og lekfolk oppleve en dag. Må Gud hjelpe oss i tide å tale rett og sant om Gud og frelsens vei.
NDH.
