Adam - den første og den siste

Adam.

Adam er det hebraiske ordet for menneske eller mann. Og det ble ordet og navnet på den første mann på jorden. Det er trolig kommet fra ordet for jord, adama. Jorden ble skapt først, og deretter mannen og så kvinnen. Etter bibelsk tankegang stammer hele jordens befolkning fra dette første menneske. Han er vår menneskelige stamfar.

 

På en måte er det slik at det som skjedde med Adam, påvirker oss alle. Vi har likesom hans gener i oss. Som stamfar er han vår representant. «Adams skjebne blir menneskehetens skjebne,» sier Karl Marthinussen om dette. Det kan både være godt og samtidig alvorlig.

 

Vi er både «skapt» av Gud slik Adam var det. Og samtidig fikk vi også med oss følgene av Adams syndefall. Det taler Paulus sterkt om i Rom. 5, 12-18. Vi ble født inn i en syndig slekt fordi vår stamfar syndet og kom dermed inn på et feil spor. Av fødsel og natur er vi ikke Guds barn. Det må vi BLI. Men samtidig er det slik at vi alle synder personlig slik Adam og Eva gjorde. Derfor har vi selv skyld i vår synd. Vi kan ikke anklage Adam og dermed Gud for synden. Den er helt og fullt menneskets feil, selv om vi ikke kan forklare det tilfredsstillende for tanken.

 

Da kommer vi til en annen bruk av ordet adam. Det er også blitt betegnelsen for vår onde og syndige natur. Det er arven fra den første Adam. Dette kjødet blir noen ganger omtalt som «den gamle Adam». Luther sier noe om det i forklaringen til dåpen: Det gamle menneske i oss skal druknes ved daglig anger og bot og dø…

 

Men vi finner enda en annen bruk av ordet Adam, nemlig den siste Adam, 1. Kor. 15,45. Det er ikke den andre Adam, som noen sier. Det har vært mange mennesker siden den første Adam. Men den siste Adam er Kristus som vår Frelser. Og det var han som gjenopprettet syndefallet og åpnet himmelporten og gav oss dermed rett til Guds rike. Og det kommer aldri noen ny og bedre Adam enn denne siste.

 

Dermed har vi fått en ny stamfar! Ved troen på Jesus Kristus får vi del i det nye menneske og den samme framtid som Kristus har. Vi er blitt Guds arvinger og Kristi medarvinger. Det er stort!

 

Ja, det største i verden. Måtte bare folk få øynene opp slik at de ser det!

Nils.

Vekkelse

Litt om vekkelse.

Av Nils Dybdal Holthe.

Det er klart at mange venter på vekkelse nå. Ja, det gjelder selvsagt Guds sanne barn. De sløve har ikke bruk for vekkelse. Men Guds folk er i nød. Og noen av Guds tjenere er i nød. Og noen ber av hjertet. Bønn er ikke bare ord, den er også smerte. Den har noe med dag og natt og alle tider.

Likevel: Vekkelsen uteblir. Vi som husker litt av vekkelseslivet tidligere, vet at da var det ikke bare en og to som kom og ble omvendt. Og vi spurte ikke etter hvordan vi skulle bli lykkelige eller få en mening med livet.

Vekkelsestankene handler om vår evige sjel, om døden og deretter, og himmel og helvete. Da kommer vi ikke bort fra alvoret. Da er Luthers spørsmål plutselig blitt mitt: Hvordan skal jeg få en nådig Gud? Halleluja-sangen er langt borte fra den som er i nød. For da blir synden stor, og vi begynner å se at vårt eget liv ikke er godt nok. Vi mangler faktisk alt. Vi klarer ikke engang omvende oss og tro på rett måte.

Bønnen vår om vekkelse må kanskje bli en bønn om nød blant folk. For mange år siden  sa jeg på et møte: Jeg ber om at dere må få det vondt! Da var det noen troende som reagerte. De sa: Det er ikke det du skal be om. Men etter en tid ble en kone frelst. Og hun minte meg om det jeg hadde sagt. Da fikk jeg det skikkelig vondt, sa hun. Hun ble ført inn i nød for sin sjels frelse. Og da fikk hun se det: Jesus hadde gjort alt. Etter mitt syn skal det være slik. Da blir ikke frelsen teoretisk – ved at man bestemmer seg for begynne et nytt liv. «Da blir det ham alene, og ikke meg og mitt.»

Vi verken kan eller skal bestemme hvordan en vekkelse skal være i detaljene. Men folk må se at frelse ikke er som å melde seg inn i en forening eller en kirke. Bibelen sier faktisk at det er å gå over fra mørke til lys, ja, fra Satans makt til Gud. Apg. 26,18. Det var Paulus’ oppdrag, og det er vårt. Her har vi sviktet mange ganger.

Vekkelsen i gamle dager var også slik at mange ble berørt. Det er selvsagt stort at en og to blir frelst. De er dyrebare for Gud. Men her tenker vi på alle de andre – de som nå går på fortapelsens vei. Og der er mange. I vekkelsen talte Gud ved sin Ånd til mange av dem. Og det var slik at det lå en slags åndelig atmosfære over bygda. Det var kanskje en følelse de troende hadde, fordi de selv var så opptatt av at noen måtte komme.

I en by jeg var for noen år siden og hadde møter, sa en av de eldre troende til meg en kveld: Før gikk vi og ventet og tenkte når høsten kom: Nå begynner møtene, og nå kommer vekkelsen! Det lå altså en forventningens ånd over de troende. Da er også nøden nær og det ærlige bønneropet til Gud.

Er dette borte i dag? Eller har mange troende gitt opp og tenker: Det er slutt. Det var vel noe av det som møtte meg en gang i ei bygd. Vi skulle ha møter der, og jeg nevnte litt om vekkelse. Da sa bedehusformannen: Vekkelsen kommer når Gud vil den, Nils. Vi kan ikke gjøre noe med det. Og det kom aldri noen vekkelse der. Det er snart 60 år siden.

Jeg spør: Hvordan er det med Guds folk i dag? Er denne sitrende forventningen etter Guds gjerning borte? Skal ikke Gud få røre ved noen som er tilsynelatende tilfreds med situasjonen? Det er bønnen nå: Herre, kan du ikke vekke noen av de troende nå?

Før vekkelsen i Wales i 1904-05 var det en gruppe som kom i slik nød. De samlet seg til bønnestunder hjemme hos hverandre. Bønneropet var unisont: Herre, send oss vekkelse, og begynn med meg! En av dem som var med i slike møter, var en ung mann. Og han ble redskapet Gud brukte den gangen – Evan Roberts. Hvem skal han få kalle nå?