Frimerke 3. mai 1973 - Israel.

Israels frimerke 3. mai 1973: Uavhengighetserklæringen på hebraisk.

Israels frimerkehistorie.

Israels frimerkehistorie.

Av Nils Dybdal Holthe.   

Alle land har sin historie. Den gjenspeiler seg ofte i landets frimerker. Man bringer landets fortid – særlig høydepunktene – fram i nåtida. Det er utvilsomt en form for nostalgi, en form for opptatthet av fortida. I vårt land har det første frimerke (Norge nr. 1) den norske løve som motiv. Og i 1914 ble det utgitt tre Eidsvoldsmerker  i anledning av 100-års jubileet for Norges grunnlov. Noe tilsvarende finner vi trolig i alle land.

Israel har både en kort og en lang historie. Den moderne staten Israel (på hebraisk: Eretz Israel) har sin fødselsdag fredag 14. mai 1948 (og trådte i kraft 15. mai). Likevel har Israel en historie som går flere tusen år tilbake i tid. Om det kan det ikke være tvil. Begge disse «historier» er motiv på frimerker i det moderne Eretz Israel. Er dette bare uttrykk for passiv nostalgi, eller gir det uttrykk for et bevisst politisk og nasjonalt budskap?

La oss gå gjennom noen motiv på israelske frimerker uten å kunne tilstrebe fullstendighet (antall israelske frimerker var nærmere 1000 stk i 1982 (da denne artikkelen ble skrevet).

Staten Israels behov for å knytte forbindelse med det antikke Israel vises ganske tydelig på de første frimerkene som ble utgitt (her tar vi ikke hensyn til en del interimsmerker våren 1948). De var trykt før man visste hva statens navn ville bli. Derfor har de påskriften «Doar ivri» (dvs. hebraisk post). Utgivelsesdagen er dagen etter at staten var begynt å fungere. ) forskjellige merker er sendt ut 16. mai 1948. Men hva var motivet? I 1948 befant Israel seg i en kritisk periode – en fantastisk frihetskamp ble utkjempet e nærmeste månedene. Denne krigen varte faktisk helt til en «våpenstillstand» ble inngått med Syrias 20. juli 1949 – selv om den ikke brakte noen egentlig fred.

Denne utviklingen var han sikkert klar over på forhånd. Og man forberedte seg på en slik uavhengighetskrig. Det gjenspeiles på de første frimerkene: Alle har bilder av gamle jødiske mynter. De er fra to viktige frihetskriger i Israel: Den første oppstand mot romerne i årene 66-70 e. Kr. da templet ble ødelagt, og fra Bar-Kochbas oppstand i årene 132-135 e. Kr. Samme motiv ble gjentatt på en 4-blokk året etter, og på bruksmerker i 1949, 1950-52, 1954 – men da med navnet Israel med hebraiske, arabiske og latinske bokstaver. På tjenestemerker og portomerker har samme motiv vært brukt. – At dette ikke er valgt tilfeldig, er åpenbart. Israel var i samme desperate situasjon. Det stod om liv og død. Og jødene selv var trolig oppmerksom på symbolikken – de er et «historisk» folk.

Den andre serie frimerker i Eretz Israel ble utgitt 26. sept. 1948 i anledning det første jødiske nyttår (Hasjanah Chadasjah) i den nye staten – år 5709 etter jødisk tidsregning. Og bildene på merkene er et gammelt jødisk segl (den flyvende rull) funnet ved arkeologisk utgraving. Igjen en direkte kontakt med fortiden.

Konstitueringen av Parlamentet i Jerusalem fikk sitt merke 16. febr. 1949 med bilde av Judeas bergland med Citadellet og Davidsstjerner i bakgrunnen. Gjennom fjellene går en vei opp mot byen -. Også det er trolig symbolsk: Veien til deres egen by kan ennå bli lang og b ratt. Men der går en vei. Nasjonens flagg – den blå Davidsstjernen – fikk sitt merke 31. mars 1949. Også det er et nasjonalsymbol som kaller fram fortida.

Til den 23. sionistkongressen i Jerusalem 1948 ble det også utgitt et merke. Og selvfølgelig måtte Theodor Herzl få sitt portrett på det. Framfor noen var han sionistlederen som kjempet fram tanken om folket og landet et halvt hundre år før det ble virkelighet i Israel. I 1954 fikk han et nytt merke 50 år etter sin død. Og det kom enda ett i 1960 som var hundre år etter hans fødsel. Og hva er mer naturlig enn at han også må være med på 30 årsjubileets merke for staten Israel i 1978? Hans kongstanke var faktisk oppfylt.

Vi har nevnt symbolet Davidsstjernen. Det går igjen i flere merker. Et annet symbol er den sjuarma lysestaken (menorah), selve riksvåpenet i Israel. Det finnes avbildet på Titusbuen i Roma med innskriften: «Bytte fra Jerusalem». Vi finner det på 7-8 merker, mest symbolsk på sjuårsdagen for statens uavhengighet i 1955. Sju lys brenner i staken. På tiårsdagen er igjen Menorahen der ei grein med sju grønne blad springer ut av staken. Staten og landet var levedyktig. Det spirte og grodde. På den tid hadde Israel gått seirende ut av deres første store krig etter frigjøringen – Sinaifelttoget i 1956-57.

Fra og med 2. året for uavhengigheten ble det utgitt merker hvert år til minne om den fram til 1973. Det året ble det utgitt en frimerkeblokk med hele uavhengighetserklæringen trykt på hebraisk med alle 37 underskrifter av de som grunnla staten. Blant dem var David, Ben-Gurion og Golda Meir.

Man følte seg trolig nå sikre på at verket var fullendt. Den berømte seksdagers-krigen i 1967 var også lagt bak, og lite visste de om den blodige Yom-kippur-krigen som skulle komme samme høst. Man tar en pause i å utgi uavhengighetsmerker til 1978 – på 30-årsdagen. Dette jubileet ble behørig feiret med seks frimerkeserier med i alt 17 merker – alle med portrett av kjente jødiske personligheter.

Flere av uavhengighetsmerkene har blomster som motiv. Et tydelig eksempel er merket på 5-årsdagen for uavhengighet i 1953: en bukett med fem røde anemoner: en flerårig vårblomst som bilde på den unge nasjonen. Og det er utvilsomt et merke for optimisme og håp. Det skal spire i ørkenen. Hvert år gis det ut nyttårsmerker – vel og merke til det jødiske nyttår som er om høsten. Forståelig nok blir det ikke gitt ut julemerker.

De religiøse og bibelske motivene spiller en vesentlig rolle. De skal tjene to formål: å knytte kontakt med den gamle bibelske historie i Israel, og å gi uttrykk for jødenes dype religiøse lengsel. Flere ganger blir emblemer eller merker for Israels 12 stammer avbildet. Det er et tydelig vitnesbyrd om at nasjonen regner seg som legitime arvtagere til den gamle mosaiske religion og folk. Her er ikke tale om tostammeriket som var i Babel og returnerte derfra (i alle fall en del av det). Det moderne Israel er hele folket. Det er kommet til fedrenes jord og deres rette land. På nyttårsmerkene august 1981 er da også Moses og utvandringen av Egypt hovedmotiv. På ett av dem står skrevet bibelordet(på tabs-en): «La mitt folk fare» (2. Mos. 3, 1). Også i 1972 var dette skrevet på et merke – med tydelig adresse til Sovjet om å la jødene reise tu av landet.

Man kan heller ikke al være å tenke symbolsk om nyttårsmerket fra 1954: to speidere bærer drueklasen fra Esjkoldalen med seg (4. Mos. 13, 23). Herren hadde gitt dem et rikt land – nå var de i ferd med å innta det.

Hva så med kristne motiv? Blant de mange vakre merkene fra fester og landskap m.m. er ingen med spesifikke kristne motiv. Sett i historisk lys er det egentlig ikke så rart. Jødene har lidd mye i såkalte kristne land. Likevel har det funnet sted en viss oppmykning de siste årene. Et tegn på det kan være at man utga et merke til 100-årsdagen/jubileet for KFUM i Jerusalem i 1978, og et merke året etter om de tre store verdensreligioner i Jerusalem: jøder, muslimer og kristne. Typisk nok var bildene på merkene maleri av barn-. Den unge oppvoksende slekt har kanskje et friere syn?

Så kjemper folket videre. For selvstendighet og fred. Og de har rett til det. Det er en grunnleggende menneskerett som hvert menneske burde respektere som selv vil eie den retten.

(Dagen 28. jan. 1982.) Jeg har ikke gått videre med denne historien her, men legger den ut slik den var skrevet for over 30 år siden. Men kampen for frihet fortsetter.

Mat. 25: Jomfruene.

Matt 25,1-13 
1. Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen.
- Jomfruene er ikke hele verden med verdslige og hedninger og de kristne. De representerer den 
den bekjennende og ytre kristne menighet.Det viser både fortsettelsen og uttrykket "himlenes rike". Jesus taler om de kristne.

2 Men fem av dem var uforstandige og fem kloke.
 - Den ytre menighet består altså av to slags mennesker åndelig talt. Derfor må vi se og forstå at ikke alle i den gamle Statskirken eller Folkekirken nå er sanne troende. Der finnes det to ulike grupper som begge vil være kristne. Men det vil vise seg at ikke alle er det.

3 De uforstandige tok sine lamper, men de tok ikke olje med seg.
- Den ene gruppen er uforstandige. I den eldre oversettelse av 1930 stod "dårlige". Det betyr ikke at de er dårlige i umoralsk forstand. De kan leve et fint liv og være gode mennesker på jorden. Men de er uforstandige og har ikke forstått hva kristendom er og hvordan man blir det.
 
4 Men de kloke hadde også tatt med seg olje i kannene sammen med lampene sine.
 - Her ser vi litt av forskjellen mellom dem. Noen hadde tatt med seg lampene og i tillegg ekstraforsyning. Det hadde forstått at det ville ta sin tid før brudgommen kom. De måtte dermed utstyre seg for framtiden.

5 Da det drog ut før brudgommen kom, slumret de alle inn og sov.
 - Ventetiden ble lang. Kanskje lenger enn noen hadde trodd og tenkt. Det var derfor vanskelig for alle å holde seg våkne. de slumret inn og sov. Og da forstår en ikke lenger hva som skjer omkring oss og kan derfor ikke forberede oss til det som kommer. Noen hadde forberedt seg i tide, andre hadde ikke tenkt på det. Der lå litt av forskjellen. 

6 Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!

Søvnens tid var forbi. Alle ble vekt opp av en røst i natten. Det må bli en underlig stund. Når vi våkner av en vanlig søvn, er vi ofte litt forvirret og usikker. Hva skjer nå, hva betyr det? Det er ikke sikkert at alle våkner med glede og håp. De er kanskje mer fylt av tvil og uro og forundring.

De får en opplysning – og så en oppfordring eller en beskjed. Det ene er: Jesus kommer igjen! Tiden er inne, nå er den himmelske brudgom her.

Hva så? Jo, du skal møte ham. Ingen går fri dette. Du MÅ møte ham.

7 Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand.

Alle våknet og alle forstod det som hadde hendt. Det som de hadde ventet på gjennom natten, var kommet.

Og de våknet skikkelig. De forstod at noe måtte gjøres, de var ikke rede og ferdige til å gå i bryllupet. De gjorde sine lamper i stand.

8 Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for våre lamper slokner!

De oppdaget nå at de manglet noe: olje. Det er ofte symbol på Ånden. Og det er Ånden som vitner om Jesus for oss og viser at vi er frelst og fri i Ham. Og når det mangler, er vi ikke lenger Guds barn.

Og nå vil de prøve en lettvint vei: låne av andre. Gi oss litt av din kristendom og tro, for vi har det ikke. Er det noen som kan bli en kristen slik? Bibelen har ingen vitnesbyrd om det. Hver enkelt av oss må ta imot Jesus som vår egen frelser, Joh. 1, 12.

Våre lamper slokner! Sa de dårlige jomfruer. Nå forstod de det. De hadde levd hele tiden i den tro at alt var OK. Derfor var lampene et sjokk for dem. De lyser ikke. De slokner! For mange år siden kom det ut en bok med den tittelen. Og det var nettopp kristne som ikke hadde det rett med Gud. Den boken har vært en vekker for mange. Prøv å få tak i den og les den! Den er skrevet av frikirkeforstander J. F. Løvgren. Han hadde mange slike gode bøker til vekkelse for folk.   

9 Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv.

Da får de svar: Det er umulig. Du kan ikke låne en kristendom. Her brukes et jordisk språk for å få fram det: Det er ikke nok til oss og til dere. Kjøp selv. – Vi kan selvsagt ikke kjøpe frelse. Den er og b lir av nåde ved troen på Kristus. Åndelig talt betyr det her: Gå til Jesus og be om frelse. Det har alltid vært veien. Og det finne sikke noen annen. Derfor måtte de få det svaret.

10 Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt.

Nå kommer den fatale erfaringen for de fem: Det var for sent. Brudgommen kom. Jesu gjenkomst er nå. Når Han kommer, er nådetiden slutt. Det er ikke lenger mulig å bli frelst. Det var de som var rede som gikk med ham inn til festen.

Og da står det: Døren ble stengt. Lukket. For alltid. Da nytter det ikke å rope og skrike og be natt og dag. For frelsens dag er over. Du kan ikke lenger bli frelst.

11 Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss!

Om de dårlige jomfruer hadde fått olje, står det ikke noe om. Men de kom i alle fall tilbake i håp om å komme inn. Hvis de hadde fått en forståelse av at nå hadde de fått olje, og alt var altså i orden med Gud, var det nok falske profeter de hadde møtt. Det er folk som klapper dem på skuldrene og sier: Det er nok i orden, det går nok bra – du vet Gud er kjærlighet. Og så glemmer de at han også er rettferdig og dommer over alt på jord en gang.

12 Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke!

Da får de svar. Det er et sjokk. Jesus selv taler nå: Dere er aldeles ukjent her. Dere står ikke i registeret, i Livsens bok. Jeg kjenner dere ikke! Det må bli en fryktelig opplevelse for mennesker som tror de er frelst, og som ikke er det. De mener de er bra nok. Men Jesus har det siste ordet her. Er vi ukjent for ham, er vi utestengt fra himlenes rike for alltid. For en gru. Er du virkelig blant dem?

13 Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen.

Da kommer formaningen til oss alle – prest og predikant og misjonær og møtegjenger: Våk! Det betyr flere ting. Også dette: Våk og vær oppmerksom på denne sak: Kanskje du ikke har det rett? Da skal du ikke gå til følelsene for å få svar. Eller til andre mennesker.

Da må du gå til Bibelen selv. Se etter hva Gud sier i sitt ord. Det er det eneste pålitelige i frelsesspørsmålet. Og det er det du er opptatt med nå.

Dernest må du spørre deg selv: Tror jeg at Jesus kommer igjen? Og tror jeg at det kan skje snart? For det er det Jesus drar fram her når han taler om å våke.

Han sier ikke at du må arbeide mer og gi mer til Guds sak eller be mer alvorlig osv. Han sier: Du skal våke fordi dagen for Jesu gjenkomst er ukjent. Han kommer alltid uventet. Derfor vil Jesus nå si: Vær alltid rede. Lev i Guds ord og hans frelsesverk i Kristus. Og se også til at det ikke er noe uoppgjort synd i ditt liv. Å leve i lyset er nettopp å leve i bekjennelse og oppgjør med vår synd.

Noen flere ord om dette med dårlige jomfruer:

Dei er kalla dårlege, ukloke og uforstandige i ulike omsetjingar. Det tyder ikkje at dei var umoralske, men dei hadde ikkje rette tankar om Gud og hans rike. Og då blir heller ikkje våre tankar og handlingar om oss sjølve rette.

For Gud seier at me er syndarar og at synda si løn er dom og fortaping. Men det veit ikkje folket. Difor må me forkynna det. Og då tenkte eg ved frukostbordet: Eg høyrer mest aldri at nokon prest eller lekpreikar seier stort om det nå. Og talet på lekpreikarar har minka dramatisk dei siste åra.

Det var lekpreikarane som tala til vekking – om synd og nåde. Dei hadde ikkje alltid mykje kunnskap m.m., men hjarta brann for sjelene. Folk måtte bli frelst. Elles var jo alt i livet tapt for æva.

Mange lever eit risikabelt liv slik. Du kan vera oppteken i kristeleg arbeid – og gå fortapt. Du kan vera med på møte og gudstenester og basarar og gi mykje til Guds rike utan å eiga livet i Gud i di sjel. Du kan kunna alt om kristendom og bibelsoge og rett moral – utan å vera ein sann kristen. Og då er du faktisk ei uklok møy.

Jesus sa til dei fem ukloke: Eg kjenner dykk ikkje. Og dei kjende ikkje han på rett måte. For å kjenna Jesus er ikkje å vita om han, kunna soga hans og å vera «begeistra» for han.

Å kjenna Jesus er å eiga han som si einaste von for æva. Me må kjenna han som frelsar frå synda vår. Då treng du eit personlege møte med Jesus der du vedkjenner deg di synd og skam, og så får ta imot hans tilgjeving og nåde for alt. – Det er kort sagt, men det er essensen. Då kjenner også Jesus deg.

Eg skal ikkje døma nokon (og kan det heller ikkje). Det er Jesus som er «overhyrding». Men eg har ei indre liding og uro over situasjonen i dag. For me veit at det berre er Bibelen som set standard for tale, tru og kristenliv. Det såg Luther og Hauge og mange andre. Men tek me konsekvensen av det i vår tid?

Vil du ta dette opp på ein velviljug måte i dag? Det er lett å bli arg når samvitet vaknar eller når me er usamde. Men sæl er den som let Gud få rett og fylgjer hans råd. Du finn det i Den Heilage Skrifta.

Nils Dybdal-Holthe.

Forkynnelse.

Forkynnelse nå.

Guds rike på jord lever på en måte ved forkynnelsen. Er den rett, blir Guds rike rett, og er den feil blir Guds rike i beste fall sykt og svakt. Er forkynnelsen ensidig, blir også kristenlivet det. I slike tilfeller kan spørsmålet om hvor mye og hva kristenfolket selv leser og tar til seg av føde viktig.

Bibelsk forkynnelse og lære blir normen. Vi kan ikke gjenta den eller kopiere den. Men den er såkalt norma normans, eller kilden vi henter tankegods og lære fra. Bibelen er det som styrer og ligger til grunn for vår tanke og lære.

Men vi har også andre normer som kan hjelpe oss på vei i forkynnelse. Og det er tidligere tiders forkynnelse. Her må vi selvsagt være forsiktige slik at vi ikke gjør dem til en slags «norm» for oss og andre. For hver tidsperiode har sin egen referanse som vi ikke automatisk kan gjøre til norm for oss andre.

Likevel er det noe her som vi ikke burde overse. Mange talere i eldre tid hadde stort innsyn i bibelsk lære. Det er ikke gitt for alle. Det viktigste i denne sammenheng er å se det vesentlige i Guds ord og kristendom.

Noen viktige kilder til forkynnelsen nevner vi her. Det er ikke sikkert at de i alle detaljer er enige eller har det samme syn, f. eks. på de siste tider. Her er det hovedsaken vi tenker på, menneskets frelse og evige salighet.

1. Luther.

Når vi leser Luthers bøker, merker vi straks at han siterer flittig gamle forfattere og kirkefedre. Han har lest mye av Augustin og bruker ham mange ganger. Det samme gjelder Hieronymus (han bruker skrivemåten Jeronimus fra latin). Men det meste av tankegodset hans kommer fra selve Bibelen. Han siterer mye og lat skrift tolke skrift og får dermed fram det Bibelen har å si ut fra mange deler av Skriften.

Hovedsaken for Luther var både i tolkingen av bibelbøker og i de mange prekener vi har etter ham – livet med Gud i Kristus av nåde ved troen. Og grunnvollen er hele tiden forløsningen på korsets tre.

Galaterbrevet er et godt eksempel. Det handler i hovedsak om «den rettferdighet som gjelder for Gud». Og den får et mennesket bare av nåde ved troen på Kristus. Vi har flere kommentarer til galaterbrevet av ham, i alle fall fire. (Han foreleste flere ganger over den.) Men den siste er den største og beste åndelig sett. Den kalles gjerne «den store galaterbrevkommentaren». Den burde alle predikanter og prester lese grundig. Den har mye godt og åndelig tankegods.

Hans Romerbrevkommentar er ikke så godt kjent i vårt land. Den finnes både på tysk og engelsk. Det kom også en liten utgave ved Eberle over Romerbrevet på norsk i 1874. Men den er visst lite kjent i ettertid. Han foreleste bare en gang over dette brevet, så tidlig som i 1515/16. Det var altså før den egentlige reformasjonen. Men ssynet på frelse ved tro av nåde er klart.

2. Rosenius.

Vekkelsen ved Rosenius kom som et vårvær over Skandinavia. D et var særlig forløsningen i Kristus som han forkynte så klart. Det var nok. Vi skal ikke gjøre noe selv. «Du skal intet gjøre for å frelse få. Nei, blott Ordet høre, hvile deg derpå.» Det passer godt på Rosenius-vekkelsen, selv om det trolig ikke er han som har skrevet det. Det som er utkommet av Rosneius var først artikler i bladet «Pietisten».

Mange lekpredikanter har kanskje vært mer preget av Rosenius enn av Luther – og de stemmer godt over ens i dette. Skrifter av Rosenius har vært utgitt på norsk i flere utgaver. Mest kjent er kanskje «Veiledning til fred». Det har vært mye brukt og lest av mennesker som søkte Gud. Carl fr. Wisløff oversatte tre bøker etter krigen. De ble også mye brukt.

Den største av hans skrifter utvilsomt forklaringen av Romerbrevet. Jeg leste den i en norsk-dansk utgave for mange år siden. Senere er den kommet på norsk. Det er grundig undervisning i den kristne tro. Alle predikanter skulle hatt den og brukt den.

3. Hallesby.

I første del av 1900-tallet hadde vi flere «store» predikanter som mange lyttet til. En av dem var Ole Hallesby, professor ved Menighetsfakultetet. Han var streng og klar og logisk i sin tanke. Han var også uredd og pekte på synder hos folket og feilaktig lære og tro. Det siste kom særlig fram under «helvetesdebatten» med biskop Schjelderup. Da talte han «Roma midt imot». Der kan moderne talere ha noe å lære. Han var også klar i oppgjøret med nazistene under krigen og måtte betale for det med opphold på Grini.

Hallesby ga ut lærebøker i dogmatikk og etikk som ble brukt på MF, men også lest av lekpredikanter. De hadde mye å gi. Men det var vel særlig hans oppbyggelsesbøker som nådde ut til folk flest. Her er noe å lære for vår generasjon om en klar omvendelse og tydelig tale om troen på Gud og livet med ham.

4. Hope.

Ludvig Hope var omtrent samtidig, men han var lekmann. Likevel var han god respektert av mange og kom sammen med Hallesby på Grini.

Hope er mildere i formen, men klar som krystall om frelse og fortapelse. Hans prekensamlinger ble lest av mange troende og ble til stor hjelp for folket. Vi kan også lære mye av ham. Han talte til folket som en av folket. De forstod umiddelbart hva han mente.

5. Carl Fr. Wisløff.

Den siste støtte vi skal nevne er Wisløff. Det har vært flere solide forkynnere i denne slekten, som Fredrik Wisløff og H.E. Wisløff. Nå skal vi stanse litt vcd Carl Fr. Han var prest et par steder, tok doktorgrad på den katolske lære om messen og ble professor ved MF i kirkehistorie. Men han gjennomgikk også tekstrekkene der svært mange møtte opp.

Forkynnelsen nå.

Nå kan vi spørre: Hvordan stemmer dette med det vi hører i kirke og bedehus i dag? Og selvsagt er det gode taler og andakter også nå. Men jeg har en følelse av – vi kan gjerne si: beklemmende – at det ofte er lite bibelsk substans i en del av forkynnelsen, og den kan slik ikke sammenlignes med viktige og kjente talere, bl. a. de som er nevnt ovenfor.

Uten å karikere eller overdrive vår tid i negativ retning, må en med rette kunne si noe om det.

Det tales utvilsomt mye nå om hvordan mennesket skal få det godt. Nødhjelp og ulykker får også god plass. Noen forklarer ord og uttrykk og viser til den historiske sammenhengen. Prester generelt har talt mye om dåp og nattverd. Vekten ligger noen ganger på det vi må gjøre og være som kristne.

Med all god forkynnelse i tanken – om forsoning og nåde og Guds godhet, må alle kunne se at kristenfolket minker i bygd og by. Festivaler og stormøter er ikke i seg selv tegn på gudsliv. Noen ser ut til å være svært opptatt av at mange kommer. Det gjelder særlig ungdom. Vi har et godt ungdomsarbeid, sier man. Mange reiser på leir og stevner og på week-end-turer.

Da spør vi: Hvor blir de så av? Har forkynnelsen og arbeidet ført til at de ledes inn i den troende forsamling og får en naturlig plass i arbeidet i Guds rike?

Her er noe underlig – som må vekke oss til ettertanke. Alle ser at folketallet øker i landet. Det gjelder ikke bare storbyene, men også mindre sentra og bygder. I noen utkantbygder kan nok situasjonen være en annen. Likevel: Kristenfolket i bygdene dør ut og det er få igjen. Mange bedehus blir etter hvert solgt. På en måte gjør ikke det så mye, for nesten alle har bil i dag, og noen som ikke har det får følge andre. Da betyr avstanden svært lite.

Ser vi et bygdelag (storkommune) under etter, har folketallet økt ganske mye. Men tallet på mennesker som møter fram til oppbyggelse og misjonsmøter har minket kraftig. Her er det det jevne misjonsarbeid og møtevirksomhet som teller. Det kan bare bety at de kristne er blitt færre. I mange kirker ser vi forresten det samme. Men her har vi tenkt særlig på bedehusmøtene.

Mangler noe?

Likevel – er det noe annet som burde ha kommet fram? Det er meget sjelden jeg har hørt at man taler om omvendelse. Det gjelder både kirke og bedehus. Enten mener man at alle fremmøtte er kristne og da skal de ikke omvendes. Eller man omskriver omvendelsen med vage ord og uttrykk eller at Gud skal gjøre alt. Vi skal ingen ting gjøre, for da blir det lovisk. Noen sier til og med at man kan ikke ta imot eller si ja til kallet. Vi kan bare si nei. Men en slik tale blir mennesket lett fratatt ansvaret for sin sjel.

Det er sjelden vi hører om dommen og nesten aldri om fortapelsen. Det gjelder særlig der det er mye folk en gang i blant. Vi må ikke skremme dem med det, er tankegangen. Vi hører heller ikke om konkrete synder sett i forhold til Guds lov og vilje. Det er lettere å tale om miljø og fattigdom og sultkatastrofer og store ulykker.  Det blir syndeskylden i dag. Men taler Guds Ord slik?

Jeg tror alt dette er til skade for Guds rike. Leser vi vekkelsens historie, ser vi at forkynnelsen gjennomgående har sterke appeller til de uomvendte. De må omvende seg nå. Jesus kommer snart, og da er det for sent. Bruk anledningen. Kom til Jesus. Og mange flere uttrykk.

Av frykt for å bli oppfattet som lovisk og reformert, blir gjerne slike ord ikke brukt nå. Man er også redd for å være radikal og overdrive. Erkjennelsen er første steg på forandring. Vi må se om vi har sviktet og hvor.

Jeg vil altså ikke være FOR negativ som maler alt svart. Men jeg vil understreke dette: Om en bra forsamling på et større sted har mange unge og eldre på møter, er ikke det en indikasjon på at alt står bra til alle steder. Hvis man regner litt på prosenter, kan det hende at det også på større steder med stor forsamling har mange flere uomvendte enn man kanskje tenkte seg. For der har trolig folketallet økt mye mer enn på mindre steder. Det kan vi se av byggevirksomhet i tettstedene.

Tanken min er da: Også de mange nye i bygd og by må vinnes for Gud. De er også vårt ansvar. Det er ikke nok at folk kommer til kirken julaften og ved dåp og konfirmasjon. Spørsmålet er ofte hva de da får høre av forkynnelse. Er det noe som vekker dem? Viser taleren vei til frelse og himmel? Der må vi alle gå i oss selv og tale med Gud.

Nils Dybdal-Holthe.