Forkynnelse.

Forkynnelse nå.

Guds rike på jord lever på en måte ved forkynnelsen. Er den rett, blir Guds rike rett, og er den feil blir Guds rike i beste fall sykt og svakt. Er forkynnelsen ensidig, blir også kristenlivet det. I slike tilfeller kan spørsmålet om hvor mye og hva kristenfolket selv leser og tar til seg av føde viktig.

Bibelsk forkynnelse og lære blir normen. Vi kan ikke gjenta den eller kopiere den. Men den er såkalt norma normans, eller kilden vi henter tankegods og lære fra. Bibelen er det som styrer og ligger til grunn for vår tanke og lære.

Men vi har også andre normer som kan hjelpe oss på vei i forkynnelse. Og det er tidligere tiders forkynnelse. Her må vi selvsagt være forsiktige slik at vi ikke gjør dem til en slags «norm» for oss og andre. For hver tidsperiode har sin egen referanse som vi ikke automatisk kan gjøre til norm for oss andre.

Likevel er det noe her som vi ikke burde overse. Mange talere i eldre tid hadde stort innsyn i bibelsk lære. Det er ikke gitt for alle. Det viktigste i denne sammenheng er å se det vesentlige i Guds ord og kristendom.

Noen viktige kilder til forkynnelsen nevner vi her. Det er ikke sikkert at de i alle detaljer er enige eller har det samme syn, f. eks. på de siste tider. Her er det hovedsaken vi tenker på, menneskets frelse og evige salighet.

1. Luther.

Når vi leser Luthers bøker, merker vi straks at han siterer flittig gamle forfattere og kirkefedre. Han har lest mye av Augustin og bruker ham mange ganger. Det samme gjelder Hieronymus (han bruker skrivemåten Jeronimus fra latin). Men det meste av tankegodset hans kommer fra selve Bibelen. Han siterer mye og lat skrift tolke skrift og får dermed fram det Bibelen har å si ut fra mange deler av Skriften.

Hovedsaken for Luther var både i tolkingen av bibelbøker og i de mange prekener vi har etter ham – livet med Gud i Kristus av nåde ved troen. Og grunnvollen er hele tiden forløsningen på korsets tre.

Galaterbrevet er et godt eksempel. Det handler i hovedsak om «den rettferdighet som gjelder for Gud». Og den får et mennesket bare av nåde ved troen på Kristus. Vi har flere kommentarer til galaterbrevet av ham, i alle fall fire. (Han foreleste flere ganger over den.) Men den siste er den største og beste åndelig sett. Den kalles gjerne «den store galaterbrevkommentaren». Den burde alle predikanter og prester lese grundig. Den har mye godt og åndelig tankegods.

Hans Romerbrevkommentar er ikke så godt kjent i vårt land. Den finnes både på tysk og engelsk. Det kom også en liten utgave ved Eberle over Romerbrevet på norsk i 1874. Men den er visst lite kjent i ettertid. Han foreleste bare en gang over dette brevet, så tidlig som i 1515/16. Det var altså før den egentlige reformasjonen. Men ssynet på frelse ved tro av nåde er klart.

2. Rosenius.

Vekkelsen ved Rosenius kom som et vårvær over Skandinavia. D et var særlig forløsningen i Kristus som han forkynte så klart. Det var nok. Vi skal ikke gjøre noe selv. «Du skal intet gjøre for å frelse få. Nei, blott Ordet høre, hvile deg derpå.» Det passer godt på Rosenius-vekkelsen, selv om det trolig ikke er han som har skrevet det. Det som er utkommet av Rosneius var først artikler i bladet «Pietisten».

Mange lekpredikanter har kanskje vært mer preget av Rosenius enn av Luther – og de stemmer godt over ens i dette. Skrifter av Rosenius har vært utgitt på norsk i flere utgaver. Mest kjent er kanskje «Veiledning til fred». Det har vært mye brukt og lest av mennesker som søkte Gud. Carl fr. Wisløff oversatte tre bøker etter krigen. De ble også mye brukt.

Den største av hans skrifter utvilsomt forklaringen av Romerbrevet. Jeg leste den i en norsk-dansk utgave for mange år siden. Senere er den kommet på norsk. Det er grundig undervisning i den kristne tro. Alle predikanter skulle hatt den og brukt den.

3. Hallesby.

I første del av 1900-tallet hadde vi flere «store» predikanter som mange lyttet til. En av dem var Ole Hallesby, professor ved Menighetsfakultetet. Han var streng og klar og logisk i sin tanke. Han var også uredd og pekte på synder hos folket og feilaktig lære og tro. Det siste kom særlig fram under «helvetesdebatten» med biskop Schjelderup. Da talte han «Roma midt imot». Der kan moderne talere ha noe å lære. Han var også klar i oppgjøret med nazistene under krigen og måtte betale for det med opphold på Grini.

Hallesby ga ut lærebøker i dogmatikk og etikk som ble brukt på MF, men også lest av lekpredikanter. De hadde mye å gi. Men det var vel særlig hans oppbyggelsesbøker som nådde ut til folk flest. Her er noe å lære for vår generasjon om en klar omvendelse og tydelig tale om troen på Gud og livet med ham.

4. Hope.

Ludvig Hope var omtrent samtidig, men han var lekmann. Likevel var han god respektert av mange og kom sammen med Hallesby på Grini.

Hope er mildere i formen, men klar som krystall om frelse og fortapelse. Hans prekensamlinger ble lest av mange troende og ble til stor hjelp for folket. Vi kan også lære mye av ham. Han talte til folket som en av folket. De forstod umiddelbart hva han mente.

5. Carl Fr. Wisløff.

Den siste støtte vi skal nevne er Wisløff. Det har vært flere solide forkynnere i denne slekten, som Fredrik Wisløff og H.E. Wisløff. Nå skal vi stanse litt vcd Carl Fr. Han var prest et par steder, tok doktorgrad på den katolske lære om messen og ble professor ved MF i kirkehistorie. Men han gjennomgikk også tekstrekkene der svært mange møtte opp.

Forkynnelsen nå.

Nå kan vi spørre: Hvordan stemmer dette med det vi hører i kirke og bedehus i dag? Og selvsagt er det gode taler og andakter også nå. Men jeg har en følelse av – vi kan gjerne si: beklemmende – at det ofte er lite bibelsk substans i en del av forkynnelsen, og den kan slik ikke sammenlignes med viktige og kjente talere, bl. a. de som er nevnt ovenfor.

Uten å karikere eller overdrive vår tid i negativ retning, må en med rette kunne si noe om det.

Det tales utvilsomt mye nå om hvordan mennesket skal få det godt. Nødhjelp og ulykker får også god plass. Noen forklarer ord og uttrykk og viser til den historiske sammenhengen. Prester generelt har talt mye om dåp og nattverd. Vekten ligger noen ganger på det vi må gjøre og være som kristne.

Med all god forkynnelse i tanken – om forsoning og nåde og Guds godhet, må alle kunne se at kristenfolket minker i bygd og by. Festivaler og stormøter er ikke i seg selv tegn på gudsliv. Noen ser ut til å være svært opptatt av at mange kommer. Det gjelder særlig ungdom. Vi har et godt ungdomsarbeid, sier man. Mange reiser på leir og stevner og på week-end-turer.

Da spør vi: Hvor blir de så av? Har forkynnelsen og arbeidet ført til at de ledes inn i den troende forsamling og får en naturlig plass i arbeidet i Guds rike?

Her er noe underlig – som må vekke oss til ettertanke. Alle ser at folketallet øker i landet. Det gjelder ikke bare storbyene, men også mindre sentra og bygder. I noen utkantbygder kan nok situasjonen være en annen. Likevel: Kristenfolket i bygdene dør ut og det er få igjen. Mange bedehus blir etter hvert solgt. På en måte gjør ikke det så mye, for nesten alle har bil i dag, og noen som ikke har det får følge andre. Da betyr avstanden svært lite.

Ser vi et bygdelag (storkommune) under etter, har folketallet økt ganske mye. Men tallet på mennesker som møter fram til oppbyggelse og misjonsmøter har minket kraftig. Her er det det jevne misjonsarbeid og møtevirksomhet som teller. Det kan bare bety at de kristne er blitt færre. I mange kirker ser vi forresten det samme. Men her har vi tenkt særlig på bedehusmøtene.

Mangler noe?

Likevel – er det noe annet som burde ha kommet fram? Det er meget sjelden jeg har hørt at man taler om omvendelse. Det gjelder både kirke og bedehus. Enten mener man at alle fremmøtte er kristne og da skal de ikke omvendes. Eller man omskriver omvendelsen med vage ord og uttrykk eller at Gud skal gjøre alt. Vi skal ingen ting gjøre, for da blir det lovisk. Noen sier til og med at man kan ikke ta imot eller si ja til kallet. Vi kan bare si nei. Men en slik tale blir mennesket lett fratatt ansvaret for sin sjel.

Det er sjelden vi hører om dommen og nesten aldri om fortapelsen. Det gjelder særlig der det er mye folk en gang i blant. Vi må ikke skremme dem med det, er tankegangen. Vi hører heller ikke om konkrete synder sett i forhold til Guds lov og vilje. Det er lettere å tale om miljø og fattigdom og sultkatastrofer og store ulykker.  Det blir syndeskylden i dag. Men taler Guds Ord slik?

Jeg tror alt dette er til skade for Guds rike. Leser vi vekkelsens historie, ser vi at forkynnelsen gjennomgående har sterke appeller til de uomvendte. De må omvende seg nå. Jesus kommer snart, og da er det for sent. Bruk anledningen. Kom til Jesus. Og mange flere uttrykk.

Av frykt for å bli oppfattet som lovisk og reformert, blir gjerne slike ord ikke brukt nå. Man er også redd for å være radikal og overdrive. Erkjennelsen er første steg på forandring. Vi må se om vi har sviktet og hvor.

Jeg vil altså ikke være FOR negativ som maler alt svart. Men jeg vil understreke dette: Om en bra forsamling på et større sted har mange unge og eldre på møter, er ikke det en indikasjon på at alt står bra til alle steder. Hvis man regner litt på prosenter, kan det hende at det også på større steder med stor forsamling har mange flere uomvendte enn man kanskje tenkte seg. For der har trolig folketallet økt mye mer enn på mindre steder. Det kan vi se av byggevirksomhet i tettstedene.

Tanken min er da: Også de mange nye i bygd og by må vinnes for Gud. De er også vårt ansvar. Det er ikke nok at folk kommer til kirken julaften og ved dåp og konfirmasjon. Spørsmålet er ofte hva de da får høre av forkynnelse. Er det noe som vekker dem? Viser taleren vei til frelse og himmel? Der må vi alle gå i oss selv og tale med Gud.

Nils Dybdal-Holthe.