mandag 30. september 2013

Noa

Sangen om Noa.
1. Hvorfor bygger du Noa en båt
som en galning du bær deg jo åt.
Bygge båt oppå land, langt fra nærmeste strand,
Ingen av oss kan dette forstå.

2. Jo, se Herren har talt og har sagt,
at han snart tenker vise sin makt.
Ingen bedre seg vil, ikke en lytter til,
Derfor måtte vi alle forgå.

3. Seg imellom de rådslår så smått:
har det dit hen da virkelig gått?
Nei, det er ikke så, ingen kan det forstå,
Derfor fortsetter vi så som før.

4. Tiden iler og Noa har båt
til den gjerning av Gud han har fått.
Men av Noa man ler, og på skipet man ser:
Stakkars Noa har tapt sin forstand.

5. Han har sagt at en dom forestår
i over ett hundrede år.
Men alt er jo så likt, så herlig og rikt,
Alle sammen av oss har det godt.

6. Men en dag høres stormenes gny,
og i vester der mørkner en sky.
De ser Noa gå inn, inni bygningen sin,
Og herren slår døren igjen.

7. Men man skemter og ler liksom før,
og man banker på arkenens dør.
Noa, kom til oss ut, dette regn tar snart slutt.
Ingen seiltur det får du ennu.

8. Himlens sluser de åpner seg mer,
regnet strømmer fra skyene ned.
Tenk om Noa har rett, har vel dette man sett?
Herved alle skal måtte forgå.

9. Svaret kommer fra Himmelens Gud,
jeg har sendt dere Noa med bud.
Men de ville ei då, gamle Noa forstå,
Og nå er deres syndemål fullt.

10. Arken seiler så mektig og trygg
utpå dypeste havbølgers rygg.
Den som nå bor deri, trygg og sikker skal bli,
Til den stanser på Ararats berg.

11. Men en ark av et helt annet slag,
Herren Jesus har bygget en dag.
Tviler du eller tror, på deg selv det beror,
Om i dypet du havner en dag.

12. Nå er døren til arken ei stengd
for en tankeløs, larmende mengd.
Men en dag er for sent, om du ei det har ment.
Døren stenges for evig av Gud.

søndag 29. september 2013

Lykke!



Den høyeste lykke.

Tale av oberst I. Bødtker på «Åndelig dag» på Krigskolen, Oslo, 13. okt. 1955.
(Avskrevet etter notat, hurtigskrift, av Nils Dybdal-Holthe.)

Tekst: Salme 32, 1-5.
Denne salmen taler om den høyeste lykke for et menneske. Salig er den, står det. Det er toppen av lykke. Frelsesarmeen er en glad religion og taler om lykke.

Men hva kan bringe oss den høyeste lykke?

Da må vi først si at den ligger ikke i de ytre ting i livet. Det kan for det første være levestandard. Den er høy i Norge, men den har sine skyggesider. Den er heller ikke i kulturelle verdier som i seg selv kan være gode. Heller ikke kunnskap er lykke eller en god helse. Alt det er bra i seg selv, men ikke det største. Noen mener lykke er å nå toppen av samfunnsstigen, mens andre vil oppnå den ved å leve etter sine lyster som tvert om kan føre til den dypeste elendighet.

Nei, hva består den i, og hvor får vi den?

Svaret er et åpent forhold oppover til Gud. David sa: «Da jeg tidde, ble mine ben tæret bort, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg.» v. 3-4.

David hadde glidd ut og kommet i synd. Den tok lykken fra ham. For synden stengte for Gud. Og slik er det med mange. Men Gud sendte en tjener i hans vei, slik han også gjør med oss. Da fikk han se veien. Etter bekjennelsen og oppgjøret kunne han si: «Og du tok bort min syndeskyld.» Halleluja. Vi må leve i dette åpne forholdet til Gud.

Jesaja 41 sier: «La oss sammen tre frem for retten.» Gud sier kom og ber oss å gjøre opp. I kap. 1, 18 sier Jesaja: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» Det er nødvendig.

Da skjer det noe. Toppen av lykke er derfor syndenes forlatelse. Da blir det sang i hjertet, lovsang til Gud for frelsen. Salmen avsluttes med «Gled dere i Herren. Dere rettferdige, fryd dere.» Snubler vi på veien, må vi få det klart igjen.

(Da rakk hun hånden i været og sa med høy røst og patos:) «Ungdom, vær redd for å synde mot Gud!»

I v. 2 taler David om den herlige frelse: «Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og som er uten svik i sin ånd.» Gud velsigne dere til å nå toppen!.

lørdag 21. september 2013

Hva er et menneske.



Menneskesyn.

Hva slags menneskesyn har folk flest i dag? Vi kan ikke greie alle med samme kam, her er nok en del nyanser. Spørsmålet er hvordan man ser på andre mennesker, og kanskje på seg selv. Det vil påvirke vår handlemåte.

Noen ganger kan vi undres over hvordan folk tenker om andre mennesker. Vi leser i aviser og ser på Dagsrevyen om drap, voldtekt, mishandling, bortføring av barn og mord på egen familie. Hva slags tanker har folk om andre mennesker når de gjør slikt? De ville knapt gjøre det mot dyr. Hvorfor lar de sin aggresjon gå ut over mennesker i den grad som skjer nå?

Blind vold kan det sikkert værer noen ganger. De lar sitt eget sinne ramme likt og ulikt. Men kan det også ha noe med menneskesynet å gjøre? Betrakter man andre mennesker som likeverdige med en selv? Eller er tanken på menneskets verd borte?

Fra et kristent ståsted er det Bibelen som gir oss kunnskap om hva et menneske er verd. Og det går tilbake til skapelsen. Mennesket ble skapt på en annen måte enn alt annet. Gud hadde skapt natur og dyr og alt som lever på jorden – unntatt mennesket. Da sa han: La oss gjøre menneske i vårt bilde. Og dermed ble mennesket noe annet enn dyr og fugler. Og mennesket ble til en levende sjel. Det er ikke sagt om noe dyr.

Hva dette innebærer i detaljer vet vi ikke. Men vi forstår at mennesket har stor verdi for Gud når han kunne gjøre det slik. Det er noe spesielt i skaperverket. Derfor blir det mer alvorlig når et menneske blir skadet og drept enn ved et dyr.

Gud har også sagt at han elsker menneskene. Og det er sagt etter syndefallet. Selv om syndefallet gjorde mennesker til syndere og vonde, har Gud oss likevel kjær. Vi er fremdeles hans skaperverk, selv om vi ikke er fullkomne og rene som Adam.

Går vi så til Jesu komme, hans liv og lidelse og død, ser vi også menneskets verd. Gud ville mennesket vel, han elsket dem og gjorde det største offer som kan gis nettopp for den falne skapning. Jesu død viser hvor stort mennesket er i Guds øyne. Et rett menneskesyn er å få litt av det Gud ser i sin skapning. Og når et menneske tar imot den frelse som Jesus fullbrakte, blir det enda «større». For da har det fått tilbake det viktigste av det Adam tapte.

Ut fra dette ståsted er mennesket dyrebart og verdifullt. Kan denne tanken slå rot i oss, blir det vanskelig – ja, umulig – å ta et menneskeliv. I Guds ords lys ser vi at mennesket er noe mer enn dyr. Her har noen snudd alt på hodet – og setter kanskje dyr over mennesket i verdi og omsorg.

Vi må altså se på skapningen i lys av Guds ord. Vi skal nok verne om alt liv så langt det går. Men særlig skal vi ha omsorg for Guds ypperste skapning. Da skal det ikke bli lett å skade og se ned på mennesker – det er som å se ned på Gud. (Bibelhenvisninger tar vi ikke med her.)

Nils Dybdal-Holthe.

mandag 2. september 2013

Jak. 1-11.



Jak. 1, 1-11.

Jakob innleder sitt brev på en tradisjonell måte med å presentere seg selv som tjener eller slave for Jesus. Paulus presenterer seg selv som Jesu apostel de fleste ganger. Men i Romerbrevet og Filipperbrevet bruker også han ordet tjener. Jesus kalles Herre som noen mener peker på den oppstandne Jesus. Og på dette tidspunkt var han også oppstått. Navnet Kristus betyr Messias, og dermed er Frelseren fra synd og dom nevnt. Han er også en gjennomgangsperson i dette brevet som i hele vår Bibel.

Jakob er opptatt av flere ting her. En av dem er de prøvelser og fristelser en kristen blir utsatt for i verden, f. eks. v. 2. Det skal vi også se på i det følgende. Det handler om flere ting for et Guds barn.

1. Det er mange slags prøvelser, v. 2.

I eldre bibler stod det «allehånde» som nettopp betyr av alle slag. Ordet på grunnteksten (peirasmos) har en dobbelt betydning på vårt språk. Det kan bety både prøvelse og fristelse. Sammenhengen må avgjøre betydningen. For hensikten med prøvelsen er at Gud vil styrke oss i troen, mens fristelsen er av djevelen og fører oss til fall i synd. Når det står at vi skal glede oss i prøvelsen, er det klart at det ikke kan betyr fristelse. Ingen kan, som Lyder brun sier, glede seg over den.

De mange slags prøvelser en kristen kan komme ut for, gjelder både det legemlige livet og vår sjel og forholdet til Gud. Mange legemlige prøvelser kan være like for troende og vantro. Det kan være sykdom og fattigdom og vanskeligheter i hjemmet og på arbeidsplassen. Her må vi se på hensikten. Det er bare den troende som har tro, og for ham vil Gud gjøre det slik at utgangen blir til vårt beste, uansett hva vi selv måtte mene og tenke. Gud har en plan med oss, og den vil han føre fram så sant vi lar han få lov.

2. Glede i trengsel, v. 2.             

Det kan se underlig ut for et naturlig menneske at trengsel skal skape glede. Eller at det er naturlig for som blir prøvet å glede seg. Det henger ikke sammen med menneskelige tanker. De vil helst tenke på sorg og skuffelse og klager i slike tilfeller.  

I trengselen kommer skillet mellom Guds barn og verden ofte fram. De vantro vil klage og kritisere og mene seg urettferdig behandlet. Noen ganger angriper de også Gud og sier: Kan det være noen Gud når han lar alt dette skje? Eller de sier: Han kan ikke være en god Gud! Kanskje Allah og Buddha er bedre?

Et Guds barn vil bøye seg for det Gud sender. Han vil nok arbeide for bedre menneskelige kår for alle mennesker. Men han anklager ikke Gud. Det står ikke til oss. Han kan tvert om glede seg midt i trengselen. Det har vi mange eksempler på fra f. eks. martyrer. Paulus og Silas sang lovsanger i fengslet, og mange gikk i døden for Jesu skyld med og takk og pris i hjertet og på tunga. For gleden gjelder det åndelige liv og ikke det jordiske.

3. Prøvelsens hensikt, v. 3-4.

Hva skal da prøvelsen tjene til? Slik kan vi tenke. Og Jakob gir et svar på det. Når troen blir prøvd, virker det tålmodighet, sier han, v. 3. Tålmodighet er å ha tid å vente. Det kan være en vanskelig lekse å lære. I vår tid er det f. eks. viktig å være effektiv, og tålmod og langmod er ikke populært. Troen på Gud og troslivet er slik at det ser framover – helt til evighetens dag. Og da har vi tid å vente på noen mindre ting her i verden. De betyr også mindre for en troende.

En annen hensikt med prøvelsen er en forlengelse av tålmodighet. Den må føre til fullkommen gjerning, v. 4.

4. Visdom og tro, v. 5ff.

Mange av oss mangler visdom i de utallige forhold vi kommer i her i verden. Og vi har sikkert bedt til Gud om å få det. Men i denne sammenhengen gjelder det ikke de mange ting. Det står i en sammenheng: nemlig visdom til å forstå prøvelsens hensikt. Det er ikke gitt at vi alltid gjør det. Da må vi be om å få se alt fra Guds synsvinkel. Og der henger visdommen sammen med prøvelsen og troen på Gud. Og Gud er langsiktig når han handler også med dette: Hva tjener oss og Guds sak på jord mest i det lange løp?

Visdom er mer enn kunnskap. Det er også forståelse og syn for sammenhengen i livet. Her blir troen en viktig aktør. Slik vi ser ved troen at verden er skapt ved Guds ord (Hebr. 11, 3), kan vi også forstå mer av det vi møter i livet når vi lever i troen på Gud. For troen aksepterer også det vi ikke forstår med vår tanke og sinn. Derfor skulle vi ikke kritisere Gud som så ofte skjer iblant oss. Og vi skulle ikke klage over tilværelsen og slik livet er blitt for oss. Kanskje Gud har en spesiell tanke med det som skjer.

Av vers 4 ser vi at hensikten er å føre oss fram til modenhet som kristne. Som nyfrelste og unge kalles vi «barn» og umodne i det åndelige. Modenhet krever både tid og kunnskap og erfaring i livet. Selv om vi feiler og synder hele livet, skjedde det trolig mest i vår ungdom da vi ikke alltid gikk fram uten visdom.

5. Bønn. V. 6ff.

Inn i denne situasjonen vår kommer altså bønnen. Her minner vi igjen om at det er nåde å be. Vi skal få lov å be om veiledning i livet og den rette visdom framover. Da sier Jakob noe viktig: Troen hører også med i bønnen. Troen er her tilliten til at Gud hører og svarer på rett måte, selv om det ikke er etter vår egen tanke.

Tvilen kan også være knyttet til bønn. Det gjelder kanskje særlig de som har bedt i mange år om samme sak uten å få svar – så langt de vet. Får tvilen overhånd her, vil trolig bønnen stanse og stilne av. Hvorfor skal vi be, når vi ikke får svar? Det blir tankegangen. Da kommer troen igjen oss til hjelp. For den ser at svaret kan drøye eller bli et annet enn det vi tenkte og ville. Og troen har tid til å vente. Den vil også tenke slik: Kanskje ser jeg ikke svaret før i evigheten. Det er den evige visdom.

En tvesinnet mann (v. 8) vil derimot ikke se eller vente på dette. Han vakler i sin tro. Rik eller fattig betyr lite i denne sammenheng. For alt det jordiske vil forgå. Det ser vi i naturen. Slik vil det også gå med den som bygger på og roser seg av denne verden og det man har her. V. 9-11.
(Senere vil Jakob komme tilbake til bønnen flere ganger.)