Jak. 1-11.

Jak. 1, 1-11.

Jakob innleder sitt brev på en tradisjonell måte med å presentere seg selv som tjener eller slave for Jesus. Paulus presenterer seg selv som Jesu apostel de fleste ganger. Men i Romerbrevet og Filipperbrevet bruker også han ordet tjener. Jesus kalles Herre som noen mener peker på den oppstandne Jesus. Og på dette tidspunkt var han også oppstått. Navnet Kristus betyr Messias, og dermed er Frelseren fra synd og dom nevnt. Han er også en gjennomgangsperson i dette brevet som i hele vår Bibel.

Jakob er opptatt av flere ting her. En av dem er de prøvelser og fristelser en kristen blir utsatt for i verden, f. eks. v. 2. Det skal vi også se på i det følgende. Det handler om flere ting for et Guds barn.

1. Det er mange slags prøvelser, v. 2.

I eldre bibler stod det «allehånde» som nettopp betyr av alle slag. Ordet på grunnteksten (peirasmos) har en dobbelt betydning på vårt språk. Det kan bety både prøvelse og fristelse. Sammenhengen må avgjøre betydningen. For hensikten med prøvelsen er at Gud vil styrke oss i troen, mens fristelsen er av djevelen og fører oss til fall i synd. Når det står at vi skal glede oss i prøvelsen, er det klart at det ikke kan betyr fristelse. Ingen kan, som Lyder brun sier, glede seg over den.

De mange slags prøvelser en kristen kan komme ut for, gjelder både det legemlige livet og vår sjel og forholdet til Gud. Mange legemlige prøvelser kan være like for troende og vantro. Det kan være sykdom og fattigdom og vanskeligheter i hjemmet og på arbeidsplassen. Her må vi se på hensikten. Det er bare den troende som har tro, og for ham vil Gud gjøre det slik at utgangen blir til vårt beste, uansett hva vi selv måtte mene og tenke. Gud har en plan med oss, og den vil han føre fram så sant vi lar han få lov.

2. Glede i trengsel, v. 2.             

Det kan se underlig ut for et naturlig menneske at trengsel skal skape glede. Eller at det er naturlig for som blir prøvet å glede seg. Det henger ikke sammen med menneskelige tanker. De vil helst tenke på sorg og skuffelse og klager i slike tilfeller.  

I trengselen kommer skillet mellom Guds barn og verden ofte fram. De vantro vil klage og kritisere og mene seg urettferdig behandlet. Noen ganger angriper de også Gud og sier: Kan det være noen Gud når han lar alt dette skje? Eller de sier: Han kan ikke være en god Gud! Kanskje Allah og Buddha er bedre?

Et Guds barn vil bøye seg for det Gud sender. Han vil nok arbeide for bedre menneskelige kår for alle mennesker. Men han anklager ikke Gud. Det står ikke til oss. Han kan tvert om glede seg midt i trengselen. Det har vi mange eksempler på fra f. eks. martyrer. Paulus og Silas sang lovsanger i fengslet, og mange gikk i døden for Jesu skyld med og takk og pris i hjertet og på tunga. For gleden gjelder det åndelige liv og ikke det jordiske.

3. Prøvelsens hensikt, v. 3-4.

Hva skal da prøvelsen tjene til? Slik kan vi tenke. Og Jakob gir et svar på det. Når troen blir prøvd, virker det tålmodighet, sier han, v. 3. Tålmodighet er å ha tid å vente. Det kan være en vanskelig lekse å lære. I vår tid er det f. eks. viktig å være effektiv, og tålmod og langmod er ikke populært. Troen på Gud og troslivet er slik at det ser framover – helt til evighetens dag. Og da har vi tid å vente på noen mindre ting her i verden. De betyr også mindre for en troende.

En annen hensikt med prøvelsen er en forlengelse av tålmodighet. Den må føre til fullkommen gjerning, v. 4.

4. Visdom og tro, v. 5ff.

Mange av oss mangler visdom i de utallige forhold vi kommer i her i verden. Og vi har sikkert bedt til Gud om å få det. Men i denne sammenhengen gjelder det ikke de mange ting. Det står i en sammenheng: nemlig visdom til å forstå prøvelsens hensikt. Det er ikke gitt at vi alltid gjør det. Da må vi be om å få se alt fra Guds synsvinkel. Og der henger visdommen sammen med prøvelsen og troen på Gud. Og Gud er langsiktig når han handler også med dette: Hva tjener oss og Guds sak på jord mest i det lange løp?

Visdom er mer enn kunnskap. Det er også forståelse og syn for sammenhengen i livet. Her blir troen en viktig aktør. Slik vi ser ved troen at verden er skapt ved Guds ord (Hebr. 11, 3), kan vi også forstå mer av det vi møter i livet når vi lever i troen på Gud. For troen aksepterer også det vi ikke forstår med vår tanke og sinn. Derfor skulle vi ikke kritisere Gud som så ofte skjer iblant oss. Og vi skulle ikke klage over tilværelsen og slik livet er blitt for oss. Kanskje Gud har en spesiell tanke med det som skjer.

Av vers 4 ser vi at hensikten er å føre oss fram til modenhet som kristne. Som nyfrelste og unge kalles vi «barn» og umodne i det åndelige. Modenhet krever både tid og kunnskap og erfaring i livet. Selv om vi feiler og synder hele livet, skjedde det trolig mest i vår ungdom da vi ikke alltid gikk fram uten visdom.

5. Bønn. V. 6ff.

Inn i denne situasjonen vår kommer altså bønnen. Her minner vi igjen om at det er nåde å be. Vi skal få lov å be om veiledning i livet og den rette visdom framover. Da sier Jakob noe viktig: Troen hører også med i bønnen. Troen er her tilliten til at Gud hører og svarer på rett måte, selv om det ikke er etter vår egen tanke.

Tvilen kan også være knyttet til bønn. Det gjelder kanskje særlig de som har bedt i mange år om samme sak uten å få svar – så langt de vet. Får tvilen overhånd her, vil trolig bønnen stanse og stilne av. Hvorfor skal vi be, når vi ikke får svar? Det blir tankegangen. Da kommer troen igjen oss til hjelp. For den ser at svaret kan drøye eller bli et annet enn det vi tenkte og ville. Og troen har tid til å vente. Den vil også tenke slik: Kanskje ser jeg ikke svaret før i evigheten. Det er den evige visdom.

En tvesinnet mann (v. 8) vil derimot ikke se eller vente på dette. Han vakler i sin tro. Rik eller fattig betyr lite i denne sammenheng. For alt det jordiske vil forgå. Det ser vi i naturen. Slik vil det også gå med den som bygger på og roser seg av denne verden og det man har her. V. 9-11.

(Senere vil Jakob komme tilbake til bønnen flere ganger.)