Jakob 1, 22-27.

Jak. 1, 22-27.

Her finner vi en preken om to religioner. Eller vi kan si det slik: Det er to måter å gå fra et møte på: det gjelder orene høre og gjøre. Noen vil kanskje kalle det lovisk, men Jakob var ingen lovlærer, selv om han ikke sa mye om evangeliet. Han bruker noen ganger ordene på en annen måte enn Paulus og Peter.

Det er til tider mange som hører Guds ord talt, på TV, i radio, på gudstjenester og stormøter og konserter. Da må vi spørre: Hva er resultatet, virker Guds ord på tilhørerne slik at det får omskape menneskene? Hvorfor har Gud så lite makt i samfunnet? Med all den forkynnelse av Guds ord som var i forrige århundre, er det grunn til å spørre slik.

Kanskje Jakobs brev har noe vesentlig å si oss, noe vi har glemt eller gått forbi?

Det er vanlig å si blant noen grupper: Vi må tale sentralt, vi må bruke tid på det viktigste. Da blir vi lett ensidige. Og skal vi ha fokus på det menneskene er opptatt av, blir vi lett jordiske i tanke og tale.

En annen side ved dette er at vi glemmer så lett. Her bruker Jakob et bilde som vi må se på. Å være på møte kan lignes med å se i et speil. Da kan vi oppdage noe som ikke er bra eller ikke er gjort. Du har glemt å greie håret eller bytte til rene klær m.m. Da har du to muligheter: Du kan velge å se forbi det som er feil og gå ut uforandret. Eller du kan finne kammen og greie håret, ta på deg en ny skjorte osv. Det handler om å la speilet få hjelpe deg.

Slik er det også med Guds ord – i en litt snever betydning. Noen hører Guds ord forkynt og får vi vite hva Gud vil. Vi forutsetter her at forkynnelsen er klar. Men de «glemmer» det og fortsetter livet som før. Men et møte med Guds ord skulle virke på oss slik at vi lar Guds vilje skje med vårt liv. Har taleren sagt og vist til Guds ord at vi ikke skal stjele og lyve eller misunne noen, så skal vi ikke glemme det og tenke: Det er ikke så nøye. Får Guds ord virke på oss, går vi hjem og ordner opp.

En sann kristen.

Da kan det være grunn til å spørre om hvem som er en sann kristen. Jeg kan nok ikke svare hundre prosent på det i alle detaljer. Vi kan ikke se inn i menneskers hjerter. Det kan bare Gud. Men vi kan si noe om det, ettersom Bibelen taler en del om dette. Da er det noen deler som må være med hos en sann og levende kristen.

1. Evangeliet, v. 25.

Kristenlivet begynner med evangeliet. Det forkynner at vi får leve i Kristi frelsesverk. Og uten denne delen vil ingen være frelste og kristne mennesker. Det er med andre ord ikke nok med moral og et godt menneskeliv, som Jakobs brev er mye opptatt av. Livet må begynne rett – med den nye fødsel ved evangeliet.

Her får evangeliet et nytt og gjerne uventet navn. Og det kan lett misforstås ettersom Jakob bruker ordet lov om det: Frihetens fullkomne lov.

Men det har ingen ting med Mose lov å gjøre. Evangeliet er ordet om Jesus Kristus og hans frelsesverk. Hans frelse er alltid av bare nåde ved troen. Gudslivet begynner med troen på Jesus og fortsetter der hele vårt liv. Der handler det om frihet fra synden og dommen, fordi vi tror på en frelser som allerede har tatt synden bort. Dommen skjedde på Golgata. Når evangeliet kalles den «fullkomne lov», står den, som Sigurd Odland sier, som motsetning til loven i det gamle testamente der alt var knyttet til lydighet og gjerninger. Men den kunne ikke gjøre noen fri.

Evangeliet er frihetens lov som frigjør synderen fra synden og straffen og dommen. Ved gjenfødelsen ved troen på Kristus ble denne nye lyst og trang lagt ned i mennesket. Da skjer det at mennesket av fri vilje går Guds veier så langt han har lys til det. Den skrives i vårt hjerte ved troen.

Om de troende står det at de skuer inn i den. Ordet betyr egentlig å bøye seg end for å se bedre, som i Luk. 24, 12. De bøyer seg i ydmykhet for evangeliet der friheten er. Og ser og skuer opp til Golgata. De dveler ved korsets ord og ønsker å se mer, igjen og igjen.

Og de fortsetter med deg og holder ut. Begynt er ikke endt, står det i sangen. Og her er også det sant. Vårt kristenliv er i Kristus. Han er vårt liv og vår kraft og håpet om endelig frelse i Guds himmel.

2. Hverdagslivet.

En kristen tar kristendommen med inn i hverdagslivet. Han er en kristen både på arbeidsplassen og i hjemmet, på ferie og i fritiden. Vi skal ikke være bedehuskristne eller kirkekristne eller søndagskristne. «Kvardagskristen vil eg vera,» sang M.. Orheim.

Evangeliet skal med andre ord få påvirke vårt dagligliv og omskape oss der vi var gudløse og syndige. Den som stjal, stjeler ikke lenger, sier Paulus. Ef. 4, 28. Det betyr redelighet i handel og vandel, om penger og arbeidstid og omgang med mennesker.

Det har vi sett mange ganger. Når et menneske ble omvendt, måtte det rydde opp i flere saker. Noen måtte betale tilbake lån de hadde «glemt», og andre måtte levere tilbake en spa eller ei bok. Livet blir nytt i dagligdagse ting. Slik vil Jesus ha oss.

Vi skal ikke bare preke på bedehuset eller høre gode taler som vi blir velsignet av, eller lytte til vakker sang og musikk. Troen stanser ikke der. Den må følge oss ut i hverdagen. Vi skal ikke være en glemsom hører, men gjerningens gjører, sier Jakob her, v. 25. Til og med tungen skal vi holde i tømme, v. 26. Og den er ikke lett å styre, kap. 3, 5.

Paulus skriver noe om Vårt hverdagsliv i forhold til Skriften. Det er i hans siste brev, 2. Tim. 3, 15-16. Han taler om Skriften som er inspirert eller innåndet av Gud. Så legger han til: Og nyttig – til lærdom, overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.  En viktig grunn til å lære av Skriften er «at det Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning». Her ser vi at Bibelen skal veilede oss i det daglige liv til å leve rett og sant blant mennesker.

3. Synda.

En kristen er ikke ferdig med synda. Den ligger latent i vår gamle natur og kan bryte ut når som helst, ofte når vi minst venter eller tror det kan skje. Her må vi bare peke på fristelsen i vårt eget sinn. «Verste fienden ber du djupt i din eigen barm.»

I v. 26 kommer Jakob med et eksempel på en synd som må oppgis: «Den som mener at han dyrker Gud, og ikke holder sin tunge i tømme, hans gudsdyrkelse er forgjeves.» Tungen kan brukes til mange ting. Med den kan vi forbanne mennesker eller velsigne dem. 3, 10.

Men fullstendig ren og hellig kan ingen bli her i verden, da var vi fullkomne. Det er forskjell på å holde tungen i tømme (1, 26) og å temme den (3,8). Det siste kan ingen gjøre. Derfor er dette også et eksempel på at loven brukes for å vise oss vår synd. Da behøver vi syndenes forlatelse – hver dag og stund. Her vil alle ærlige kristne har sin personlige kamp. For Ånd og kjød står hverandre imot. Gal. 5, 17.

4. Hjelp til andre.

En annen og positiv side ved kristenlivet og vår gudsdyrkelse er å hjelpe andre i nød. I v. 27 viser han eksempel på det: Å se til farløse og enker i deres nød. Her er det ikke bare med tanke på å besøke dem og gi dem oppmuntring og vennskap. Farløse og enker på den tiden var i nød for sitt liv. De manglet mat og klær og hadde ingen til å forsørge seg eller å beskytte seg mot onde mennesker.

Dette eksemplet kan mangedobles, selv i en stat med gode sosiale ordninger. Nærhet og vennskap vil det alltid være behov for. Ensomheten kan våre et stort onde. Derfor er det en kristens kall å gå til dem. Det er å sette kristendommen ut i praksis.

Johannes sier også noe om dette. Den som har jordisk gods og ser noen lide nød, men lukker sitt hjerte og gir ikke – han kan ikke ha Guds kjærlighet i seg. Kan han da være en kristen?

5. Verden.

Jakob har også et ord om å leve adskilt fra verden. Guds rike og verden kan ikke forenes. En del av den rette gudsdyrkelsen er nettopp å «holde seg uplettet av verden,» v. 27. Ordet verden betyr her i etisk betydning hele skapningen som er gjennomtrengt av synden og derfor fremmed for Gud, som prof. Sig. Odland sier et sted.

Vi skal nok være Guds sendebud til denne verden. Men samtidig sier altså Bibelen at vi skal vokte oss selv så vi ikke blir smittet av synden og den verdslige levemåte. Vi er født inn i verden, men frelst ut av den. Likevel må vi leve i verden hele livet og er derfor stadig utsatt for påvirkning.

- Kristendom og liv med Gud er med andre ord sammensatt og inneholder flere ting. Kristus-livet skal inn i alle sammenhenger. Og gjennom alt stråler evangeliet og frihet fra synd og dom. Gjennom hele livet må vi også leve i nåden og få forlatelse for alle synder fritt og for intet. Livet i verden skal ikke oppfattes og oppleves som en ny lov der vi må og må og må. Livet i Gud er en gave der vi får lov til å tjene ham – også det av nåde. Der har vi også kraften til livets strid.