onsdag 30. september 2009

Flere slags frafall.

Ulike frafall

Av Nils Dybdal-Holthe

Bibelen er klar på at det vil være frafall til alle tider. Men den er også klar på at frafallet vil øke i den siste tid før Jesu gjenkomst. Da vil det nærmest eksplodere utover verden. I GT talte man om Israel som Guds eneste folk, og der omtales frafall mange ganger. I den siste tid vil det samme skje utover hele verden, ettersom Guds rike skal nå til alle folk og slekter.

Skriften er like klar på at det er mange forskjellige slags frafall. Hele tiden er synden og Satan bakmenn, men det får ulike utslag og former. Slik har det nok vært før også, men aldri så tydelig som i de siste dager. La oss se litt på det – i korte trekk.

1. Brudd på de ti bud.

Budene er Guds hellige lov og et konsentrat av hans vilje på jord. De fleste bud er forbud der ordet ”ikke” er med. Bare to er positive oppfordringer – det tredje og fjerde.

Svikt i respekt for de ti bud er grunnlag for mangt et frafall. Og det begynner ofte med brudd på ett av budene, og det drar ofte de andre med seg i fallet. Tidl. Redaktør i Dagen, Arthur Berg, skrev for lenge siden omtrent slik: Når folket ikke lenger holdt det tredje bud, var frafallet et faktum. Det ser så uskyldig ut å arbeide litt om søndagen. Det kan ikke være så farlig. Det er jo ikke en grov synd som går ut over andre. Slik tenkte mange. Og slik tenkte Adam og Eva. Å ta en frukt (eple eller hva det var), er ikke så alvorlig. I dag tenker mange ikke i det hele tatt over hvordan søndagen skal brukes. Bruddet er blitt en vane.

Slik går det med bud etter bud. Har man først begått én synd, er det lettere å gjøre flere. Og dermed avskriver man Gud som skrev budene. Gud eksisterer ikke for mange i det daglige liv. Og da er frafallet et faktum.

2. De sju dødssynder.

Det var visstnok pave Gregor den store (540-604) som klassifiserte syndene slik, og etter hvert ble de kalt dødssynder: hovmod, vrede, misunnelse, ukyskhet, fråtseri, dovenskap og havesyke. Noen mener faktisk at alle synder ligger gjemt i disse ordene. Billy Graham holdt bibeltimer i radio over dødssyndene som senere ble bok.

De ser små og uskyldige ut. Kan det være så farlig å bli sint, misunne noen eller leve litt over evne i gode tider? – Men døden ligger i synden, uansett navn og fine fortolkinger. Og der synden får rom, hersker frafallet. Her finner vi synder som store tanker om seg selv og sin betydning, ukontrollert sinne, sjalusi, alle former for utroskap, overdådig liv, latskap både hjemme, i sitt yrke og i Guds rike, og en stadig trang etter mer av det jordiske inklusivt penger. Å leve i dette er frafall.

3. Uoppgjort synd.

Alle mennesker synder. Der er Guds ord som alltid klar. Rom. 3; 23. Skillet mellom mennesker går ikke om vi har syndet eller ikke. Der er vi like. Hovedsaken er om vi har erkjent og bekjent synden for Gud og de mennesker det gjelder og tatt imot forlatelse av Gud.

Noen av oss har møtt mennesker som ikke vil erkjenne synden og gjøre opp. Da er frelse umulig. Det er bare oppgjort synd som er tilgitt synd. Lever du med uoppgjorte synder, er du ikke et Guds barn. Det er et frafallstegn.

Det er ikke bare slik at ”den som stjal, stjeler ikke lenger” (Ef 4, 28). Han leverer også tilbake det han har tatt. Det hører med i frelsen.

4. Vranglære.

Bibelen er tydelig når den sier at vranglære fører til frafall. Derfor begynner Jesus sin gjenkomsttale slik: ”Se til at ingen fører dere vill!” Mat. 24,4. Med tanke på de siste tider, måtte de først og fremst være oppmerksom på det. I v. 11 kommer han så tilbake til dette og sier: Mange falske profeter skal komme – ”og de skal forføre mange”.

Ut fra dette kan vi si at det ikke er ufarlig å smake på alle slags sekter og kirkesamfunn. Det skal vi være forsiktige med, særlig når en er ung og ubefestet i troslæren. Det er ikke nødvendig å vite alt om alle for å leve godt med Gud. Det viktigste er å kjenne Jesus så godt som mulig, det innbefatter ikke minst grundig kjennskap til hans frelsesverk og Bibelen. ”Smaksprøver” på sekter har dødelig gift i seg.

5. Forfølgelse.

Det er ikke bare slik at forfølgelse gjør de kristne sterkere og mer motstandsdyktige åndelig sett. En slags ”romantisk” forkynnelse har fremstilt det slik. Det er nok sant om noen.

Det er like sant at mange faller fra i motgangstider. Det skjedde allerede i martyrtiden i Romerriket. Og Jesus har sagt det klart. I Mat. 24 viser han at det skal bli trengsel og noen skal bli drept for sin tros skyld, v. 9. Alle folkeslag skal hate de kristne. Det blir en altomfattende forfølgelse fordi noen tror på Jesus og regner med Gud. Som en følge av det står det: ”Mange skal DA falle fra troen,” v. 10. Der er altså en direkte linje mellom forfølgelse og frafall. Da tenker noen av oss slik: Mon tro jeg vil holde ut? Jfr. Mat. 24, 13.

Litt lenger nede i sin tale gjentar Jesus dette, v. 21ff. Han taler om falske messiaser og profeter som gjør store tegn og under. Mange blir nok imponert over det og tenker: Dette må jo være rett når store ting skjer! Folk er så opptatt av store og merkelige ting. Det er blitt tegnet på ekthet. Men Jesus sier noe om det her: De gjør det for å forføre folk. Det skjer mange ganger ved at folket knytter sin tro til underet og folkemengden. Der det er mange folk, der er det liv, sier de. Der skjer det noe.

Paulus talte også om frafall etter hans tid. Det begynte altså tidlig. Da han tok farvel med de eldste fra Efesus ved møtet i Milet (Apg 29), sa han mot slutten: ”Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver … menn som fører falsk tale for å lokke disiplene”, v. 29ff. Han er selv klar over hvordan det blir fremover, og han vil at folket skal vite det. Tar vi det på alvor og lar oss advare?

6. Hjertelivet

Den dypeste årsak til frafallet er ikke de ytre syndene. De kan være den utløsende årsak. Men grunnen til alt dette er hjertelivet. Er det i orden? Slik må en kristen spørre seg – og slik skulle alle mennesker tenke.

Da blir spørsmålet: Er jeg gjenfødt? Lever jeg i troen på Jesus, enkelt og direkte?

Det farlige her er at det ytre kan være kristelig mens det indre er døden nær eller den har allerede inntrådt. Du kan se ut som en kristen uten å være det. Du kan tale som en kristen og oppføre deg i hovedsak som en troende – og likevel være åndelig død.

Menigheten i Sardes er et slående eksempel, Åp. 3, 1ff. ”Du har navn av at du lever, men du er død,” slår Jesus fast. ”Navn av” betyr at folk flest regner deg som en kristen. Da bedrar du deg selv. Kanskje noen har mistanke om at noe er galt i ditt liv. Men det er vanskelig å sette navn på det, og få vil tro deg om du sier det.

En annen fare er at du heller ikke ser det selv. Da er du meget vanskelig å redde. For frelsen begynner (menneskelig talt) med selverkjennelse. Noen lukker også Ånden ute når den vil vekke og tale. Laodikea var ute i farlig uvær. De sa og mente at alt var vel – de behøvde rett og slett ingen ting. Men Jesus visste hvordan det stod til. ”Jeg vet,” sa han. Det fatale var da at de selv ikke kjente sin sanne åndelige stilling. ”Du vet ikke,” sier Jesus, Åp. 3, 17. Og vi vet ikke om de fulgte Jesu råd.

Skal de frafalne bli frelst i dag, må også de følge Jesu råd.

7. Veien tilbake.

Skal det gå en frafallen vel i død og evighet, må han vende tilbake til sin Gud og frelser. Og der er ingen annen vei tilbake enn den han gikk første gang, kanskje i ungdommens fagre vår. Kort sagt er det følgende:

Det var omvendelse til Gud. Det innebar erkjennelse og bekjennelse av syndene. Vi kunne ikke skjule noen synd, eller bortforklare dem og gjøre dem ufarlige. Vi visste at Gud ser alt, og det nytter ikke med fusk, som professor Ole Hallesby sa.

Det var troens vei til Gud. Her skulle vi ikke samle sammen gode gjerninger og løfter om et bedre liv. Ingen ble frelst på den måten. Mange av oss var trett av strevet for å gjøre Gud til behag. Vi sank bare sammen hos Jesus og lot han ta seg av oss. Vi leste i Bibelen at Han tilgir synd og føder oss på nytt. Jesus sa at han tar imot alle som kommer, og det hadde vi tillit til.

Derfor var det nådens vei. Alt var en gave fra Gud. Vi hadde ikke gjort noe for å bli frelst. Det var ufortjent. Slik er veien hver gang vi kommer. Og nåden fører alltid til ydmykhet både innfor Gud og i samfunnet med mennesker. Det blir et kjennetegn på om vi eier livet.

Har du gått den nå? Jer 3, 22 er et fint ord her. Du er alltid velkommen til Ham!


(Artikkelen står i Bibelsk Tro nr. 5 2009.)

.

tirsdag 22. september 2009

Et dekke !

2. Kor. 3, 15-16.

.

Her er tale om et åndelig dekke. Det er synd og vantro som gjør at folk ikke forstår frelsen og hvor nødvendig den er. Folket er åndelig blinde. De gamle sa det gjerne slik: ”De er blinde som kattugla i sola.” Det åndelige er en dårskap for mange. Kap. 4, 3-4.

.

I sammenhengen står det om noen jøder som leste Mose lov uten å forstå selve grunntanken. Da sier Paulus at det er først når de omvender seg til Gud, at dekket blir tatt bort. Det gjelder ikke bare dem, men alle mennesker. Guds rike er en gåte for alle folk, inntil de gir seg over til Gud og tar imot frelse. Det er en av grunnene til at diskusjon om åndelige spørsmål med verden, er så håpløse. De begriper ikke selve hovedtanken med kristen tro.

.

Derfor sier Paulus: Til denne dag. Det er ikkje blitt lettere å tro evangeliet i vår tid enn før. Synden og verden og vårt eget hjerte er det samme som før – selv om utviklinga har gått videre i det ytre.

.

Når det omvender seg, står det. Det viser tilbake på hjertet. Å omvende seg er her å utlevere seg til Gud med alt vi har. Der ligger ofte feilen for oss mennesker. Vi gjemmer så lett på noe. Ordspr. 23, 26 sier: Gi meg ditt hjerte. Det har en egen evne til å løse oss fra verden, når vi gir oss til Gud slik.

.

Og da blir dekket tatt bort. Du får åpne åndelige øyne og begynner å se på en annen måte. Noe av det du oppdager da, er dette:

.

1. Du ser Gud.

Han er en annen enn du trodde han var. Han er ikkje gammel og snill og ubetydelig. Du ser den virkelige Gud, ikkje han du hadde tenkt ut i ditt hjerte eller slik folk flest forestiller seg at han er.

- Du så at han var hellig. Du satt nå ved siden av profeten Jesaja i templet, og hørte serafene rope: Hellig, hellig, hellig er Herren. Jes. 6, 3. Det betyr at han tåler ikkje synd. Alle vi som har vært der, vet at da skjelver vi. Vi blir små. Og Gud er så uendelig stor.

- Gud er også rettferdig. Og da skjønner vi at han må straffe synden. Den er jo brudd på hans egen hellige lov med trussel om straff. Esek. 18, 4: Den som synder, han skal dø. I dette lyset er vi forbrytere framfor Gud. Det er det frykteligste syn du kan ha av deg selv. Har du egentlig sett noe av det? Det er ikkje sikkert at du ser alt på en dag. Men lever du i lyset, vil du oppdage deg selv slik Gud har sett deg. Da kan du ikkje flykte unna.

- Gud er faktisk dommer. Han har fastsatt en dag da han skal dømme denne verden. Da skal hele verden stå for hans hvite trone. Åp. 20.

.

2. Da ser vi oss selv.

Kanskje har noen av oss ikkje sett oss selv i dette lys. Eller kanskje du prøver å glemme det, for det er ikkje et behagelig synd. Hva viser Ånden oss nå, er det noe spesielt?

.

- Han vil du skal vite at du er en evighetsvandrer. I Hebr. 9, 27 tales om døden – og deretter dom. Djevelen er ivrig etter å vise oss denne verden, hvor vakker og nyttig den er. Mat. 4, 8-9. Men han skjuler evigheten. For der strekker ikkje han til. Asaf sier i Salme 73, 24: Deretter tar du meg opp i herlighet.

.

Her ser vi forskjellen på frelst og ufrelst når dette livet er slutt. Der er kanskje ikkje så stor forskjell i hverdagen vår nå. Men etter døden inntrer den soleklare ulikhet. Noen får deretter en dom – til evig fortapelse. Andre har en herlighet i vente. Hvilken ”deretter” har du?

.

Han viser deg også synden, slik at du ser den på en annen måte enn før. Alle er syndere. Rom. 3, 23. Men vet du hva det betyr? Lenge har du kanskje trodd at synden var ubetydelig, alle er jo syndere! I Guds lys ser du nå at du er på feil vei. Du står i bunnløs gjeld til den hellige Gud, og har ikkje en øre å betale med. Du er en forbryter mot Gud, og det skal du stå til regnskap for.

.

Hvis du er villig til å erkjenne det, viser Ånden deg noe mer:

.

3. Du ser Jesus.

Ja, du har hørt om ham før. Men dette blir på en annen måte. Nå er han ikkje lenger historie for to tusen år siden. Nå står han ved din side. Og han gir deg et kjærlig blikk som han viste Peter i påsken. Han hvisker i ditt redde øre: ”Eg er det Guds lam som bar verdens synd – og dine synder er regnet med der. Det var eg som ropte: FULLBRAKT på korset. Da ble din frelse ferdig.

.

Og nå tilgir eg deg alt sammen. Eg døde jo for deg, for at du skulle bli frelst. Eg var uten synd, men ble gjort til synd i ditt sted. 2. Kor. 5, 21. Vil du tro meg på det?

.

Da ser du også: Dette er nok. Du får det gratis, av nåde ved troen på Jesus. Det trengs ikkje noe mer. Nåden betyr at det er nok. Ef. 2, 8. Det er derfor vi synger på møtene:

.

Det er nok det som Jesus gjorde, det er nok det som han har sagt.

.

Kom derfor til ham i dag. Han tar bort dekket, v. 18. Du får leve i Guds herlighet, og du ser mer og mer av den i livssamfunnet med Frelseren: Fra herlighet til herlighet. Og alt dette er Åndens gjerning.

mandag 21. september 2009

Landsvekkelse !

Landsvekkelse.

Vårt land er i stor nød åndelig talt. Det har Norge vært før også – mange ganger. Og det er alltid synden og verdsligheten som skaper slik nød. Da faller mange fra, mange blir sløve, verden fryder seg over at de kristne minker i tall og innflytelse – og de troende lir og gråter, ofte i stillhet og ensomhet.

.

Det samme opplevde vi faktisk noe av under krigen på det politiske området. Da visste man ikke alltid hvem som var rette nordmenn eller hvem som var ”stripete” og ville være venn med alle. Nå er det ikke lett å vite hvem vi kan stole på i åndelige spørsmål. Noen ser så bra ut og sier mange rette ting. Men så plutselig viser det seg at de kan være nokså liberale på andre områder. Hva skal vi tro da? Dette gjelder for så vidt både prester og lekfolk.

.

Vi vil gjøre så mye vi kan på det verdslige området for å bedre situasjonen – det er det ”verdslige regimente”, som Luther sa. Men det som skjer der vil aldri være nok og rette på den egentlige skade. Da må vi bruke det ”åndelige regimente”. Det har også skjedd før.

.

Historien viser at landet har hatt flere tider som kan karakteriseres som ”landsvekkelse”. Men det er tvilsomt om selve innføringen av kristendommen i Norge omkring år 1000 var en slik vekkelse. Da var det for mye politisk tvang med i bildet. Det er heller ikke tydelig at reformasjonen på 1500-tallet var en slik vekkelse. Katolske prester fortsatte sin tjeneste mange steder, og det er usikkert hvor mye ”personlig” kristen tro det var i landet.

.

Derimot kan vi si at Haugevekkelsen omkring år 1800 var en landsvekkelse. Hans Nielsen Hauge fikk sin trosopplevelse i 1796 og begynte straks å tale Guds ord. han nådde utover store deler av Norge og var også på prekentur i Danmark. Fremdeles er det frukter etter Haugevekkelsen slik at det har vært et sterkere gudsliv i de distriktene av Norge som han var mest i.

.

Ved midten av 1800-tallet var det en ny oppvåkning i landet vårt ved Gisle Johnsen. Som prestelærer i Oslo påvirket han svært mange prester som tok en levende kristendom med seg rundt i landet. Carl Fr. Wisløff sier at han ”utøvet en umåtelig innflytelse i den norske kirke”. Noe senere kom Roseniusvekkelsen fra Sverige til Norge ved hans skrifter og særlig Husandaktsboken og ”Klar og usvikelig veiledning til fred med Gud”.. Haugevekkelsen ble etter hvert noe tung og lovisk, mens skrifter av Rosenius ble til frigjørelse og et varmere gudsliv hos mange. På slutten av 1800-tallet kom den andre misjonsvekkelsen da flere organisasjoner og misjonstiltak vokste fram. Vi finner nå misjonsfolk over store deler av landet.

.

På 1900-tallet kom flere bølger med vekkelse over landet. 1905 er et merkeår der særlig Albert Lunde stod i fokus. Men flere andre talere stod også vekkelse før og etter århundreskiftet. På 1930-tallet var det vekkelser i landet særlig ved Frank Mangs. Wisløff sier at ”det var knapt noen kristen forsamling i Oslo og omegn som ikke mottok inntrykk” fra den. ”Også i andre deler av landet merket en innflytelsen fra denne vekkelsen.”

.

Det er mer usikkert om krigstiden hadde en landsvekkelse. Det var mange vekkelser, og det var også varige frukter av den. Jeg har selv møtt folk som ble omvendt da og som var det i ettertid. Likevel er det klart at mange ble kristne av krigsfrykt og glemte det meste da freden kom. I de første år etter krigen var det vekkelser, til dels store som ved John Olav Larsen og andre.

.

Men i begynnelsen av 60-tallet stilnet det markant av så langt jeg ser og husker. For hvert tiår har folket som folk sløvnet og blitt betydelig hardere i forhold til Guds ord enn før. Noen vil nok fremdeles høre god ord til trøst og oppmuntring. Men hvis du ikke er ”evangelisk” nok, blir det straks vanskeligere. Folk flest vil ikke høre om at det er to utganger av dette livet – den ene er fortapelsen i helvete. Jeg har selv sett det flere ganger. Da kan predikanten faktisk kjenne motstandsånd, og noen kommer ikke mer på møtene.

.

Og det er ikke underlig – menneskelig sett – at man tror at vekkelsens tid er slutt. Og vi mennesker kan ikke ”lage” vekkelser om metodene er nye og spesielle. Vi kan nok arrangere folkemøter og samle store flokker til konserter og festivaler. Erfaringene har nok lært oss at det ikke er synonymt med vekkelser. Noen av dem er i alle tilfelle mer preget av underholdning og sjelelige opplevelser enn av syndserkjennelse, bekjennelse og tro på blodets kraft til å frelse.

.

Etter mitt syn går derfor ikke veien om disse virkemidlene. Den går der de gamle profetene og lederne i GT gikk. Det gjelder f. eks. Daniel og Nehemja. I den store nøden som de var i etter tiden i Babel, går de til Gud i bønn. Det særegne ved denne bønnen er at Herrens tjener tar på en måte folkets synd og skyld innover seg selv. De er i nød og bekjenner sin synd og folkets synd og sier: Vi har syndet og handlet ille.

.

I Nehemja 1, 6 står det: ”Både dag og natt ber jeg nå for ditt åsyn for dine tjenere Israels barn, idet jeg bekjenner Israels barns synder, som vi har gjort mot deg!” Det er altså vi troende som har sviktet og dermed syndet. Vi skal gå inn til Gud å bekjenne regjeringens synder mot Ham og hans folk i landet vårt. Vi og lederne er ett.

.

Daniel ber også slik i kap. 9: ”Jeg ba til Herren min Gud og bekjente og sa: … Vi har syndet … vi har veket av … vi hørte ikke … vi må skamme oss.” V. 4-7. Og han fortsetter fra v. 15: ”Vi har syndet og vært ugudelige … Herre! … la nå din vrede og harme vendes bort fra din by Jerusalem … La ditt åsyn lyse over din ødelagte helligdom – for din egen skyld, Herre,” v. 15-17.

For din egen skyld. Ikke fordi vi fortjener noe. Da er landsvekkelsen et Guds folk på kne for en hellig Gud med bønn om at Hans navn må være hellig hos oss. Om bare en del av det troende folk ville våkne – og særlig ledere av alle slag – er Gud den samme i dag som på Daniels tid. Han vil svare.

.

Daniel sier noe videre her: ”Mens jeg ennå talte og ba og bekjente … da kom Gabriel.” V. 20f. For Gud er der hans folk ber og ydmyker seg. Så kan det ennå skje, en siste gang kanskje før skyene brister og Jesus er her.

.

Herre, la det skje – for din egen skyld. For nå blir Hans rike spottet og foraktet. Vil du nå gripe inn før det er for sent!

Amen.

. Nils Dybdal-Holthe.

lørdag 19. september 2009

Etter valet '09.

Valet i Noreg er over, og ikkje alle truande er like nøgde med det. Erfaringa frå den raud-grøne tida har ikkje vore god kristeleg sett. Dei ser ut til å ha som mål å tilsetja mange kvinner som biskopar og mange som er homoliberale. Dei får då stor makt i folket. I skulen har det og vore turbulent der dei freista å ta bort kristne delar av skuledagen: Ein skulle ikkje syngja kristne bordvers før maten, ikkje halda kristen jul som før, ikkje "forkynna" i undervisninga m.m. Noko vart retta på etter press frå dei kristne. Men dette viser tendensen og kva "filosofi" som ligg bak fleire av dei raud-grøne sine folk. Difor hadde me vona at folk med meir positiv innstilling til ekte kristne verdiar skulle koma til. Det ser ikkje ut til å ha skjedd. Vår von og bøn må nå vera at statsministeren ser dette og finn folk som er meir positive eller nøytrale.

Slik har me framleis mykje å be om for landet vårt. Og eigentleg er det berre ei grundig landsvekking som kan hjelpa oss. Det vil me koma attende til.
ndh.

tirsdag 8. september 2009

Valg 09.

I Norge er det valg kommende mandag. Da skal Stortinget bli delvis nytt, og hele Norge er spent på hvilket flertall det blir. Skal vi fremdeles ha en rød-grønn regjering som er godt i gang med å avkristne landet. Det tok ikke lang tid etter valget i 2005 før de begynte med det. Dette vil nok aksellerere etter dette valget om de får sikkert fotfeste.

Valget har vært et trist skuespill der flere har tillagt "motstanderne" urette standpunkter og skrytelistene er lange. Her tenker vi særlig på hvilken plass kristendom og tro har hatt.

Da opplever vi noe underlig: Flere har stått fram og sagt de er kristne og vil bevare kristne grunnverdier. Bl. a. har statsråd Giske sagt noe slikt. Men hvilken kristendom målbærer de? Giske sier til VL 8.9: "Jeg finner mye av det samme tankegodset i arbeiderbevegelsen som i de mest sentrale kristne verdiene: Alle menneskers likeverd, solidaritet og fordeling."

Legg merke til hva han sier: de mest sentrale kristne verdiene! Hva ville du svart der?
Er dette kristendom?

Nei, en humanetiker kan si akkurat det samme. Og det er for tiden helt politisk korrekt. Slik tale er "in" i dag. Alle er like, vi må støtte hverandre så langt vi kan. Det er høytidsmusikk i manges ører.

Men er det kristendom? Legg merke til ordet "grunnverdier". Hva er det i kristendommen? -
Er ikke det ordet om Guds kjærlighet til en fortapt verden på grunn av synden som omfatter hver eneste sjel. Er ikke Jesu død og oppstandelse våre beste grunnverdier? Og ordet om troen som griper Guds frelse uten gjerninger, om himlen som målet for livet?

Men alt dette er fraværende i valgkampen og festtalene. (Solidariteten skal nok være der, men den må være der på rett grunnlag.)

Hva så? Jo, vi manes til forbønn for land og folk enda en gang. La oss gjøre det, før og etter "skjebnedagen" den fjortende september. Og så må vi gjøre vår borgerplikt på rett måte, for å hjelpe til med en kristen kurs i landet.
--

mandag 7. september 2009

Kristus - er vår!


Kristus - vår soning, talsmann og rettferdighet.
(1. Joh. 2, 1-2).

Johannes har skrevet om synden, både i verden og hos de troende. Vi kommer aldri bort fra at alle er syndere (Rom. 3, 23), og at synden henger fast ved oss (Hebr. 12, 1). Det er en felles erfaring for alt Guds folk når vi er ærlige framfor Gud.

Løsningen for oss er Jesus. Det har vi også opplevd og erfart: Hos ham fant vi hvile og fred og forsoning. "Ved det navnet fant jeg frelse." Det er sannhet for alle troende. Han er grunnvollen og grunnlaget for hele kristendommen. Alt avhenger av Jesus.

Da spør vi: Hvem er Jesus, og hvordan er han? Har vi et rett og sant bilde av Jesus? Hvis det er sant og rett det vi tror og lærer om ham, da stemmer det med Bibelen. I Gal. 3, 1 står det at Paulus malte Kristus for tilhørerne. Og det bildet fant han i Skriftene. For vi kan få et falskt bilde av Jesus, det Paulus kaller en annen Jesus (2. Kor. 11, 4) eller et annet evangelium (Gal. 1. 8-9).

Johannes skriver noe om det her, og vi nevner tre viktige punkter:

1. Soning for synd.
I v. 2 sier Johannes: Og han er en soning for våre synder. Det var selvfølgelig for de første kristne at de var syndere. Det behøvde han ikke å bevise her. De visste også at en synder måtte sone sin synd, slik en straffange må sone for det han har gjort. Å sone betyr her å skjule, dekke over, å gjemme, forlike, tilfredsstille eller stryke det ut.

Men vi forstår bare soningen når vi vet og tenker at Bibelen sier at syndens lønn er døden. Straffen er å dø den evige død, borte fra Guds åsyn. Det ble bestemt før syndefallet var et faktum. Adam og Eva visste hva de gikk til om de brøt Guds bud.

Situasjonen er derfor slik: Enten må et menneske gå fortapt, eller en annen må død i hans sted og slik ta straffen. Hvis det var mulig. Døden kan vi ikke gjøre noe med eller forandre. Den går sin ubønnhørlige gang over hvert eneste menneskeliv.

For jødene bestemte Gud at et dyr skulle ofres ved at dyret døde. Et dyr kunne ikke sone for synden, den var der fremdeles. I 3. Mosebok er oppregnet de ulike offer som får en utførlig forklaring. Om syndofferet heter det f. eks. i kap. 5, 5f: Presten skal gjøre soning for ham for hans synd. Det var et forbilde på noe som skulle komme. Og det minnet jødefolket om at synden var alvorlig, og at en annen kunne dø for dem.

Profetene sa at en gang skulle Messias komme, den lidende Guds tjener. Han skulle legges på Guds alter og bli ofret for oss. Jes 53.

Det var dette døperen Johannes fikk et glimt av ved Jordans bredd da han døpte folk. Jesus kom mot ham, og han sa til folket: Se, der Guds lam som bærer verdens synd. Joh. 1, 29. Han skulle gjøre det verken dyrene eller menneskene kunne: Sone for alle synder på jord. Og dette var ferdig da Jesus hang på korset. Da ropte ut i mørket: Det er fullbrakt! (Joh 19, 30).

Det som står igjen for oss er å bekjenne, innrømme det og komme inn i Guds lys med vårt liv. Da står han rede med tilgivelsen. 1. Joh 1, 7 og 9. Det er først da når du har tatt imot frelsen personlig at du er frelst og rede for himmelen. Det skulle alle religiøse og kanskje sløve kristne tenke nøye over.

2. Jesus er talsmann, v. 1.
På latin står det advokat. Det er en som hjelper i nøden, som forsvarer oss når vi anklages. I en engelsk bibel (NIV) står det: En som taler til Gud for å forsvare oss. Det trenger vi ofte. For vi er i virkelig nød på grunn av synden. Slik var det første gang vi kom og ble omvendt. Og slik er det i grunnen hver dag. Vi er sløve og likegyldige og synder i ord og gjerning.

I dette vers 1 sier Johannes først: Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde! Det var ikke Guds mening at vi skulle gjøre noe galt. Han vil ha et fullkomment folk. Men Johannes visste så godt at ingen er så gode og fullkomne. Det kommer til å skje igjen og igjen: vi faller og synder. Det visste også Johannes, også av egen erfaring. For han skriver: Og hvis noen synder ...

Hva skjer da? Er alt tapt, er det ikke lenger noe håp? Kan jeg bare gi opp?

Hvis noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, sier han. Det betyr at Jesus er ved Guds høyre hånd hver dag. Og der er han vår venn. Han står på vår side. - For å tale menneskelig her: Han minner Gud om at han - Jesus - har sonet for den synden som jeg nettopp gjorde. Og så sier han: Nå, Far, må du tilgi ham denne gangen også, for denne synden lå på meg på korset. Slik er han en god forsvarsadvokat for meg. Forsoningen gjelder hvert sekund, også nettopp nå.

Da har vi, skriver Johannes. Det er ikke noe vi skal lete etter eller undre oss over om den finnes. Nei, vi har den. Og det gjelder alle som tror på Jesus, som lever sitt liv med ham.

La oss minne om et par andre fine vers: Rom. 8, 32: Han som ikke sparte sin egen sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham. Og i v. 34: Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død. Hele svaret ligger i Jesus Kristus. Og grunnen til det kommer i den neste sannhet:

3. Jesus er rettferdig, v. 1b.
Rettferdig betyr nettopp fullkommen, uten noe lyte. Det er å være akkurat slik Gud selv er.

- Det sier oss at Jesus er Gud. Han er Guds sønn og lik ham. Derfor fusker han heller aldri med frelsen. Han gjør det akkurat slik som han har sagt i sin egen bok. Ingen kommer inn i himmlen på en eller annen selvlaget snarvei. Alle må gå den samme vei, høy eller lav. Her er ingen forskjell.

- Det betyr også at Jesus kan frelse. Han er i stand til å forsvare oss. Han er jo selv Frelseren. Han kunne sone synden, og han er villig til å forsvare oss for Guds trone.

Så er det også slik at han er den eneste rettferdige som har levd her i verden. Vi er alle skitne og urette. Men han kan derfor gjøre den rettferdig som har troen på Kristus. Rom. 3, 26. Og det skjer enkelt ved hans ord. Tolleren i templet ba om nåde, og Jesus sa om ham: Han gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus. Luk. 18, 13-14.

Slik kan det gå med deg også. Når du går til Jesus i dag. Amen.