søndag 28. juni 2009

Formaning - 5

..

Formaning Ef. 4, 1ff.

.

Også denne gangen skal vi være i Efeserbrevet kap. 4. For der er en rekke andre formaninger som går på vårt dagligliv som kristne. Og Gud vil at det skal være rett, og da må det være etter Guds ord. Det er bare der vi finner rette og gode ordninger for kristenlivet. Formaningene er den rette etikken for den enkelte kristne.

.

Da legger vi først merke til at formaningene kommer på flere områder i livet, og vi skal se litt på dem.

.

1. Den indre side av livet, Ef. 4, 2-3.

Skal livet som kristen bli rett, må først hjertelivet være i orden. Gud ser på innsida vår. Er vi sanne og rette kristne, slik at vi har liv i Gud? Det er ikke nok med en fin, ytre fasade eller en kristelig dress. Spørsmålet er først og fremst om Gud har fått gjøre sin gjerning i oss. Vi synger i en ungdomssang: ”Ditt hjertelig må først og fremst bevares…”

.

Det er dette Paulus har talt så sterkt og detaljert om i kap. 1-2 og dels 3 i dette brevet. Der har han først talt om velsignelsen i Kristus og hva vi som tror på ham eier i Gud. han har talt om vår naturlige tilstand: vi var døde i våre synder og overtredelser. Skulle vi blir frelst, måtte det skje av nåde ved tro. Det er tydelig at leserne den gang var frelst på den måten. Det sier Paulus rett ut. I det 3. kapittel taler han mer om hemmeligheten (mysteriet) i Kristus. Og han er i bønn om at de må lære å kjenne det mer og mer. Paulus avslutter denne delen av brevet med et sterkt ønske om at Gud må bli æret i menigheten i alle slekter i alle evigheter.

.

En del av dette indre liv er også det vi har talt om før i denne serien, nemlig ydmykhet, saktmodighet og langmodighet. Det er i første rekke indre kvaliteter, men de vil ganske snart vise seg også i det ytre.

.

Spørsmålet blir da hvordan Gud og Kristus skal få ære ved oss som tror. Da kommer han til den ytre side av kristenlivet, det som andre ser når vi bekjenner Jesu navn. Hva vil de se da?

.

2. Vårt ytre liv, v. 17 m.fl.

Her gir Paulus leserne og alle oss andre en viktig sammenlikning og formaning. Oppfordringen er: Vandre ikke lenger slik som hedningene vandrer! Det kristne liv er altså noe helt annet enn verden. Og vi blir oppfordret til å leve det. Det kommer med andre ord ikke av seg selv. Kristendommens ytre side er ikke automatisert. Vi blir formant til det. I det ligger også at vår tro og indre kristenliv skal vise seg for andre mennesker. Verden har gjerne en læresetning som sier at religion er bra nok, men det er en privatsak. Det sa også kommunismen i Sovjet og Kina: Det er greitt at dere er kristne, men si det ikke til noen.

.

Slike mennesker har ikke forstått kristendommens vesen. Når noen sier til oss at vi ikke kan vite hvem som er kristne, for det er privat, skal vi svare ut fra Bibelen. Der står bl. a.: En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Mat. 5, 14. Det betyr at det indre kristenliv og troen vil måtte bryte seg vei ut til andre. Du kan ikke skjule det i lengden. Noen vil merke at du er et Guds barn. Du er et lys for Frelseren.

.

Men dette lyset (dvs. livet) er helt annerledes enn de verdslige og hedningenes. For de er formørket, v. 18. Der forstår ikke kristentroen og hvorfor vi må være tydelige vitner. De skjønner heller ikke hvorfor vi kan bygge hele vårt liv og tanke på Bibelen. Den er jo så gammel!

.

Grunnen ligger hos dem selv: De har forherdet sine hjerter. Det skjer over tid ved å si nei til Guds kall og ikke bry seg om Guds vilje. Da blir hjertet sløvt og lukker seg til for Guds tale. I det ytre fører det med seg tøylelsesløshet, slik at de lever i synd og urenhet, v. 19.

.

Senere i dette kapitlet taler Paulus mer konkret om synder, v. 25-32. Her tar han opp det sjuende og åttende bud: Du skal ikke stjele og ikke lyve (kap. 4,28 og 25). I kap. 5 viser så Paulus til to andre bud, Det sjette bud (v. 3) og det første (v. 5). Og i kap. 6 viser han så til det fjerde bud (v. 2). Minst fem bud har han brukt i disse formaningsordene, og i tillegg er det andre formaninger som kan berøre andre bud.

.

Her ser vi altså at Paulus bruker de ti bud fra Sinai i mange sammenhenger i sine formaninger til de kristne om at de må leve rett. Den lutherske teologien om lovens tredje bruk (for å vise oss et rett kristenliv), er dermed i samsvar med Guds ord. Bibelens ti bud er en allmennkristelig etikklære. Aksel Valen-Sendstad bruker bl.a. dette som en lest for etikken i sin etikkbok, der han bruker ca. 240 s. på budene. Rosenius skrev også en hel serie med artikler om loven generelt og om budene.

.

Vi kan aldri ustraffet bryte Guds bud. Og nå tenker vi selvsagt ikke på dem som frelsesvei, men som norm for vårt daglige liv. Mye livsvisdom ligger innbakt i disse budene. Men her skal vi ikke gå i detaljer mer om det nå. Men les med oppmerksomhet de tre siste kapitler i Efeserbrevet. Vi skal skynde oss videre.

.

3. Vår tjeneste for Gud, v. 11-16.

Paulus taler nå litt om menigheten og arbeidet for Gud. Det er ikke et spesialistarbeid for noen få utvalgte. Gud vil ha oss alle troende på sitt arbeidslag for å vinne verden for evangeliet og Guds rike. Da ser vi noen fine glimt i disse versene.

.

a) Gud ga spesielle tjenester, v. 11. Ingen kan ta en tjeneste eller skape den selv. Det blir ikke automatisk en tjeneste for Gud om vi organiserer arbeidet på en ny måte eller det den effektiv etter moderne tanker. Selv ikke økonomien lar seg styre på denne måten. Vi organiserer oss ikke til en bedre økonomi i Guds rike. Og vi utdanner ingen til rette tjenere for Gud ved gode og dyktige skoler.

.

Mye av det som her er sagt, hører nok med i tjenesten. Men det blir ikke frukt om vi ikke underordner oss det Paulus sier her: Han ga noen en tjeneste. Arbeidet i Guds rike er en gave fra Gud og dermed ren nåde. Vi må aldri tillate den tanken i vårt sinn at vi kan gjøre noe. Først da er vi skikket til tjenesten, uavhengig av det vi ellers er og kan.

.

b) Han ga ulike tjenester til oss. Noen var apostler – de var i grunnleggingstiden da Guds hus skulle bygges på jorden i nytestamentlig tid. Apostlene var grunnleggerne. Profeter er forkynnere med nådegave til å dele ut Guds ord slik at folk hører og tenker: Dette er Gud. Ikke alle som går opp på en talerstol og sier noe, er en profet. Gud velger noen til det. Evangelister er de som særlig forkynner til vekkelse og når de ufrelste. Ikke alle gjør det, men noen har fått en ekstra gave til å være veirydder for Jesus blant de som ikke kjenner ham. Noen er hyrder – det er de som har omsorgens gave og som hjelper folk som trenger det spesielt. Mennesker med svak tro og svake nerver vil være særlig takknemlige for en hyrde. Men vi kan alle behøve det i visse faser i livet. Dernest kommer læreren. Det er han som er godt kjent i Guds ord. Han kan en del bibelvers utenat, men viktigst er at han ser sammenhengen i Guds ord og frelseshistorien. Han kjenner de grunnleggende sannheter og hva som er viktigst og det som faller utenfor den sanne lære. Dermed er han i stand til å avvise vranglære og advare mot den (jfr. v. 14ff).

.

Guds menighet behøver alle disse tjenester, også i den lokale menighet av en viss størrelse. Som troende kan og skal vi be Gud sende oss slike redskap. Og vi må aldri falle for den fristelsen som ikke er ukjent i historie, at noen misunner andre for at de har en annen gave enn de selv. Det er ukristelig og synd og du ødelegger din egen tjeneste ved å gi etter for den tanken. Det er Gud som har delt ut gavene, og han vet godt hvem som er i stand til å gjøre de ulike tjenestene. Så få vi underordne oss det og tenke: Jeg vil gjøre så godt jeg kan, det jeg kan og har fått i oppdrag!

.

c) Hensikten er at alle troende skal tjene, v. 12.

Der er spesielle tjenester i Guds rike. Men det er også sant at Gud vil alle skal tjene. Slik var det også i det gamle Israel f. eks. under ørkenvandringen. Ypperstepresten var viktig, prestene var viktige i tjenesten. Dernest kom alle levittene som grovt sagt var prestenes medhjelpere. Også alle de andre i hver stamme var en del av Israel. Skulle det være et rett folk for Gud, måtte alle israelitter kjenne sin plass i sin stamme og ta vare på sin familie der. Slik består Guds menighet på jord av mange små ledd og enheter. I hvert hjem og på hver arbeidsplass og fritidsgruppe er vi alle sendebud og vitner.

.

Men folk må settes i stand til det, står her. Som troende er vi rede til å dø i samme øyeblikk vi tror på Kristus. Men som tjenere behøver vi opplæring og hjelp i livet. De nådegavene i v. 11 er nettopp gitt for å hjelpe resten av menigheten, ved siden av å vinne nye. Her ser vi hvordan alt griper inn i hverandre.

.

Kristi legeme skal oppbygges, står det. Det skjer nok på en måte ved at vi blir flere. Men vi skal ikke fokusere for mye på det. For det vil også skje en indre vokster i hvert enkelt kristen, en indre oppbyggelse. Det var ikke for ingenting at de gamle troende kalt sine møter for ”oppbyggelse”. Og den skjer ved forkynnelse av Ordet, vitnesbyrd, bønn og det å være sammen med troende. Det er i seg selv en oppbyggelse når det skjer rett.

.

Oppbyggelsen skjer på flere plan: Vi får mer kunnskap og innsikt i Guds ord ved å høre Ordet. Vi vokser i troen når vi hører hva Bibelen sier om den og noen ganger er vitnesbyrdet nettopp et vitne om stor tro. Den store tro regner bare med Guds ord og løfter og ser ikke på verden og problemene. Kanskje vi trenger mer vokster nettopp her i vår tid. Og vi lærer også å vokse i nåden, ved å se at vi stadig behøver mer nåde og at Gud alltid har nok nåde til alle. Det er en fremragende god lærdom. For nåden har vi alltid bruk for, ikke minst når vi ser hvor skrøpelige vi er som kristne og når vi skal forsøke å tjene vår Mester.

.

4. Enhet i Guds menighet, v. 3-7.

Dette er også en viktig side i Guds rike på jord. Og det er også en hensikt med formaningene. Her menes enhet mellom de troende. Den kommer ikke av seg selv, derfor står det: legg vinn på.

.

Alle har nok erfaring med at det lett kan vi uenighet blant de kristne. Verden bruker det som et våpen mot oss og kristendommen. Ved strid og uenighet ble det lett kløyving og oppdeling av de kristen i stadig nye kirkesamfunn. I de fleste slike tilfeller tror vi det er kjødet som får rom. Noen skal ha sin vilje gjennom og krever det, ellers går de ut. Egeninteressen har lett for å ta styringen der folk samles. Nye synder følger så i kjølvannet: sladder og baktalelse, løgn og ufred. Ikke sjelden omtolker man det andre sier og tar ikke alt i beste mening, som Luther formaner oss til i forklaringen til det åttende bud.

.

Paulus speker på det vi har felles, v. 4-6. Det som ofte skiller, er menneskelige ordninger. Men de er, som Hope sa, bare et stillas som en dag skal rives når huset er ferdig. Vi må noen ganger tolerere ulikheter i det ytre bare troens innhold er ekte og sann. Og det er her det mange ganger svikter, særlig i vår tid.

.

Et par ord til avslutning: Først: Meningen i Guds ord er ikke den ytre, organiserte enhet i en superkirke. Kirkenes verdensråd arbeider for det, og de vil aldri lykke fullt ut. – Dernest: Det finnes allerede en indre, åndelig enhet mellom alle Guds barn. Det er enheten i Kristus. Der er vi like og der er Jesu bønn i Joh 17 oppfylt. Vi er ett i Kristus slik Gud og Kristus er ett. – Likevel: Vi skal legge vinn på den menneskelige enhet også. Unødig strid og skille er til skade og vi bør legge den bort. Det krever ydmykhet (v. 2) og vilje til å gi etter i det uvesentlige.

.

Men – der er tider og ganger da et skille er Gudvillet og nødvendig. Det er når troens fundament rokkes. For Luther ble det et påtvunget skille som var nødvendig. Troen var i fare, og Gud ville gjenreise sin menighet. Det har vært flere slike tidsskille og det kan komme nye. Det som skjer i vår kirke og noen organisasjoner er tegn på det. Vi må nok være i mye bønn for dette i tiden framover.

-

tirsdag 2. juni 2009

Formaning - 4

Ef. 4, 1ff.
I dette avsnittet om formaning skal vi gå til Efeserbrevet kap. 4. Her har vi noen viktige og sterke ord om det kristne liv, ikke minst om livet i menigheten. Det handler om hvordan kristne oppfører seg i hverdagslivet, altså en del av den praktiske helliggjørelse. Selv er han fange som kristen, og vil minne dem om hvor viktig det er å leve rett i denne verden, selv om det skal koste oss mye. Det gjelder som enkeltmennesker og som menighet eller forsamling. En kristen er lys i verden, men vi blir formant til å vandre som lysets barn (kap. 5, 8b). Det viser at det ikke går automatisk for seg å vandre rett. Vi trenger en formaning til det, dvs. en påminnelse og oppfordring.
.


Kristenlivet på jord har både en indre og en ytre side. Den første er ukjent for andre mens de legger godt merke til den siste. Paulus har begge deler for øye. Men vi møter folk som ikke vil høre eller ha noe med det ytre livet å gjøre. Det betyr ingen ting, sier man gjerne. Eller man sier at det ytre vil ordne seg hvis det indre er i orden. Tanken er god og har noe for seg. Men det dekker ikke alt. For da må vi ennå en gang spørre: Hvorfor har vi så mange formaninger i Bibelen hvis de er unødvendige? En viktig grunn til det er vår gamle syndige natur som slett ikke vil leve hellig.

.

Her gjelder det å vandre verdig vårt kall som kristne. Det betyr at ikke alt sømmer seg for oss kristne. Det som ”sømmer seg” står ikke i forhold til andre menneske, hva de mener er verdig og tillatelig. Det skifter stadig med årene. Her står ”det sømmelige” i forhold til Gud og hans vilje med oss.

.

Noen kjerneord i formaningen:

Vi finner noen viktige hovedbegrep i det kristne livet som formaningen bruker for å hjelpe oss. Ved å følge dem, blir vi ikke kristne. For dette er talt bare til kristne. Men de hjelper oss til å vandre verdig for det kallet vi har fått som kristne i verden. Her er litt av Guds standard – noe å prøve seg på.

.

1. Med all ydmykhet, v. 2.

Ordet ydmykhet betyr å se på seg selv som liten, og dermed være underdanig. Grekerne brukte ordet om slavefrykt, en krypende og smiskende holdning, gjerne for å innynde seg hos sin herre.

.

I bibelsk mening taler det først om selverkjennelse: Vi må se hvem og hva vi er som kristne – som dette er talt til. St. Bernhard sier om ydmykhet: Det er ”det som gjør oss klar over vår uverdighet”. Det gjelder ikke bare vår synd og svikt. Det handler om et rett syn på nåden, at alt er ufortjent og gave fra Gud. Da har vi ikke noe å opphøye oss av.

.

Dernest kan vi sammenligne oss med Jesus og det Guds ord sier. Hvordan ser vi ut da? Det er nok langt igjen til vår storebror. En amatør kan tro at han spiller piano ganske bra når han er alene eller sammen med likesinnede. En dag møter han en virkelig mester – og skjønner hvor liten han er.

.

Ydmykhet er altså å tenke lite eller ringe om seg selv. Det er å sette seg nederst. Til filipperne skriver Paulus om dette: Akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv, Fil. 2, 3. Legg merke til at det er en oppfordring i denne setningen. Vi skal ikke vente til det kommer av seg selv. Vi skal bevisst tenke slik: Andre er større enn meg. Det er en holdning vi skal ha.

.

Det er her Paulus fører inn Jesus som eksempel i Fil. 2. La dette sinn være i dere, som óg var i Kristus Jesus, v. 5. Videre taler Paulus hvordan Jesus var og hva han lot seg bli. Han var Gud, men ble en tjener. Det er ydmykhet.

.

Jesus sa dette om seg selv: Jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet, Mat. 11, 29. Og Paulus sa til menighetens eldste fra Efesus: Jeg tjente Herren med all ydmykhet. Apg 20, 19. Både Peter og Jakob formaner spesielt til ydmykhet, Jak. 4, 6 og 1. Pet 5, 5-6. Det skal vi legge oss på hjertet.

.

2. Mildhet, v. 2.

Ydmykhet og mildhet hører ofte sammen. En person som tenker lite om seg selv og sin rolle i livet, vil gjerne være mild mot andre. Han er jo ikke bedre selv. I en annen oversettelse står det: Ta dere ikke til rette (1978), og i 1930 utgaven: saktmodighet. Det greske ordet betyr å ikke kreve sin rett eller gjøre seg selv gjeldende. Kanskje vi kan si at noe av det motsatte er en viss freidighet som rydder seg vei der de ønsker å komme.

.

Jesus også dette i Mat. 11:29: Lær av meg, for jeg er saktmodig (2007: nedbøyd). Det taler ikke om egoisme eller egenrådighet. Saktmodigheten går stille i dørene. Ordet kan tolkes slik: Han har mot til å gå sakte og har dermed tid til å vente på Guds time. Det gjorde også Jesus. Og han er vårt eksempel her.

.

3. Langmodighet, v. 2.

Ordet kan også bety å være tålmodig, og det kan gjerne tolkes bokstavelig: mot til å gå langsomt. I en nynorskoversettelse står det : ver tolsame. En kristen må tåle mye av mennesker her i verden. Det setter oss på prøve. Tålmodighet betyr da at vi ikke går til motangrep eller slår igjen om vi selv får slag. Det kan være på konkrete fysiske angrep eller angrep på vår kristen tro og lære i ulike variasjoner.

.

Verst er det når slike angrep kommer fra andre kristne som gjerne har misforstått saken. Men det kan også være sykdom og ulike problemer i livet. Da sier Guds ord: Som kristen skal du være standhaftig og ikke tape motet – og slett ikke tenke på hevn. – Når og om slike tanker dukker opp i sinnet, har vi en ting å gjøre: gå til vår Gud og be om nåde og hjelp i rette tid.

.

4. Bære over med hverandre i kjærlighet, v. 2.

Bakgrunnen til denne formaningen er bl.a. at vi mennesker er svært forskjellige på mange måter. Vi har ulikt temperament, smak, vaner, planer for livet og arbeidsmåter. Det gir grobunn for uenighet og diskusjoner. Hvis noen alltid krever å få sitt igjennom, blir det strid. I slike situasjoner kan ydmykhet, tålmodighet og langmodighet spille på lag med hverandre slik at vi bærer over med dem. Av kjærlighet til alle mennesker lar vi andre også få rett. Det skal ofte ganske lite til før mennesker kommer i strid med hverandre. Vi kan f. eks. bruke et ord i en annen betydning enn andre – så blir det misforståelser. Resultatet kan bli uvennlighet for lange tider, surhet på arbeidsplass og i hjemmet, man tåler ikke andres meninger, finner feil hos folk, er utilfreds og irritable.

.

Det er ikke et godt forhold.

.

5. Kjærlighet.

Det er løsningen på mye. Hvis du elsker mye, tåler du mye. Det ordet som er brukt her (agape) betyr en forpliktende kjærlighet som ofrer og tar ansvar for andre. Det er den kjærlighet som Gud hadde da han sendte sin sønn (Joh 3, 16).

..