Av Nils Dybdal Holthe.
Alle land har sin historie.
Den gjenspeiler seg ofte i landets frimerker. Man bringer landets fortid –
særlig høydepunktene – fram i nåtida. Det er utvilsomt en form for nostalgi, en
form for opptatthet av fortida. I vårt land har det første frimerke (Norge nr.
1) den norske løve som motiv. Og i 1914 ble det utgitt tre Eidsvoldsmerker i anledning av 100-års jubileet for Norges
grunnlov. Noe tilsvarende finner vi trolig i alle land.
Israel har både en kort og en
lang historie. Den moderne staten Israel (på hebraisk: Eretz Israel) har sin
fødselsdag fredag 14. mai 1948 (og trådte i kraft 15. mai). Likevel har Israel
en historie som går flere tusen år tilbake i tid. Om det kan det ikke være
tvil. Begge disse «historier» er motiv på frimerker i det moderne Eretz Israel.
Er dette bare uttrykk for passiv nostalgi, eller gir det uttrykk for et bevisst
politisk og nasjonalt budskap?
La oss gå gjennom noen motiv
på israelske frimerker uten å kunne tilstrebe fullstendighet (antall israelske
frimerker var nærmere 1000 stk i 1982 (da denne artikkelen ble skrevet).
Staten Israels behov for å
knytte forbindelse med det antikke Israel vises ganske tydelig på de første
frimerkene som ble utgitt (her tar vi ikke hensyn til en del interimsmerker
våren 1948). De var trykt før man visste hva statens navn ville bli. Derfor har
de påskriften «Doar ivri» (dvs. hebraisk post). Utgivelsesdagen er dagen etter
at staten var begynt å fungere. ) forskjellige merker er sendt ut 16. mai 1948.
Men hva var motivet? I 1948 befant Israel seg i en kritisk periode – en
fantastisk frihetskamp ble utkjempet e nærmeste månedene. Denne krigen varte
faktisk helt til en «våpenstillstand» ble inngått med Syrias 20. juli 1949 –
selv om den ikke brakte noen egentlig fred.
Denne utviklingen var han sikkert
klar over på forhånd. Og man forberedte seg på en slik uavhengighetskrig. Det
gjenspeiles på de første frimerkene: Alle har bilder av gamle jødiske mynter.
De er fra to viktige frihetskriger i Israel: Den første oppstand mot romerne i
årene 66-70 e. Kr. da templet ble ødelagt, og fra Bar-Kochbas oppstand i årene
132-135 e. Kr. Samme motiv ble gjentatt på en 4-blokk året etter, og på
bruksmerker i 1949, 1950-52, 1954 – men da med navnet Israel med hebraiske,
arabiske og latinske bokstaver. På tjenestemerker og portomerker har samme
motiv vært brukt. – At dette ikke er valgt tilfeldig, er åpenbart. Israel var i
samme desperate situasjon. Det stod om liv og død. Og jødene selv var trolig
oppmerksom på symbolikken – de er et «historisk» folk.
Den andre serie frimerker i
Eretz Israel ble utgitt 26. sept. 1948 i anledning det første jødiske nyttår
(Hasjanah Chadasjah) i den nye staten – år 5709 etter jødisk tidsregning. Og
bildene på merkene er et gammelt jødisk segl (den flyvende rull) funnet ved
arkeologisk utgraving. Igjen en direkte kontakt med fortiden.
Konstitueringen av
Parlamentet i Jerusalem fikk sitt merke 16. febr. 1949 med bilde av Judeas
bergland med Citadellet og Davidsstjerner i bakgrunnen. Gjennom fjellene går en
vei opp mot byen -. Også det er trolig symbolsk: Veien til deres egen by kan
ennå bli lang og b ratt. Men der går en vei. Nasjonens flagg – den blå
Davidsstjernen – fikk sitt merke 31. mars 1949. Også det er et nasjonalsymbol
som kaller fram fortida.
Til den 23. sionistkongressen
i Jerusalem 1948 ble det også utgitt et merke. Og selvfølgelig måtte Theodor
Herzl få sitt portrett på det. Framfor noen var han sionistlederen som kjempet
fram tanken om folket og landet et halvt hundre år før det ble virkelighet i
Israel. I 1954 fikk han et nytt merke 50 år etter sin død. Og det kom enda ett
i 1960 som var hundre år etter hans fødsel. Og hva er mer naturlig enn at han
også må være med på 30 årsjubileets merke for staten Israel i 1978? Hans
kongstanke var faktisk oppfylt.
Vi har nevnt symbolet
Davidsstjernen. Det går igjen i flere merker. Et annet symbol er den sjuarma
lysestaken (menorah), selve riksvåpenet i Israel. Det finnes avbildet på
Titusbuen i Roma med innskriften: «Bytte fra Jerusalem». Vi finner det på 7-8
merker, mest symbolsk på sjuårsdagen for statens uavhengighet i 1955. Sju lys
brenner i staken. På tiårsdagen er igjen Menorahen der ei grein med sju grønne
blad springer ut av staken. Staten og landet var levedyktig. Det spirte og
grodde. På den tid hadde Israel gått seirende ut av deres første store krig
etter frigjøringen – Sinaifelttoget i 1956-57.
Fra og med 2. året for
uavhengigheten ble det utgitt merker hvert år til minne om den fram til 1973.
Det året ble det utgitt en frimerkeblokk med hele uavhengighetserklæringen trykt
på hebraisk med alle 37 underskrifter av de som grunnla staten. Blant dem var
David, Ben-Gurion og Golda Meir.
Man følte seg trolig nå sikre
på at verket var fullendt. Den berømte seksdagers-krigen i 1967 var også lagt
bak, og lite visste de om den blodige Yom-kippur-krigen som skulle komme samme
høst. Man tar en pause i å utgi uavhengighetsmerker til 1978 – på 30-årsdagen.
Dette jubileet ble behørig feiret med seks frimerkeserier med i alt 17 merker –
alle med portrett av kjente jødiske personligheter.
Flere av uavhengighetsmerkene
har blomster som motiv. Et tydelig eksempel er merket på 5-årsdagen for
uavhengighet i 1953: en bukett med fem røde anemoner: en flerårig vårblomst som
bilde på den unge nasjonen. Og det er utvilsomt et merke for optimisme og håp.
Det skal spire i ørkenen. Hvert år gis det ut nyttårsmerker – vel og merke til
det jødiske nyttår som er om høsten. Forståelig nok blir det ikke gitt ut
julemerker.
De religiøse og bibelske
motivene spiller en vesentlig rolle. De skal tjene to formål: å knytte kontakt
med den gamle bibelske historie i Israel, og å gi uttrykk for jødenes dype
religiøse lengsel. Flere ganger blir emblemer eller merker for Israels 12
stammer avbildet. Det er et tydelig vitnesbyrd om at nasjonen regner seg som
legitime arvtagere til den gamle mosaiske religion og folk. Her er ikke tale om
tostammeriket som var i Babel og returnerte derfra (i alle fall en del av det).
Det moderne Israel er hele folket. Det er kommet til fedrenes jord og deres
rette land. På nyttårsmerkene august 1981 er da også Moses og utvandringen av
Egypt hovedmotiv. På ett av dem står skrevet bibelordet(på tabs-en): «La mitt
folk fare» (2. Mos. 3, 1). Også i 1972 var dette skrevet på et merke – med tydelig
adresse til Sovjet om å la jødene reise tu av landet.
Man kan heller ikke al være å
tenke symbolsk om nyttårsmerket fra 1954: to speidere bærer drueklasen fra
Esjkoldalen med seg (4. Mos. 13, 23). Herren hadde gitt dem et rikt land – nå var
de i ferd med å innta det.
Hva så med kristne motiv?
Blant de mange vakre merkene fra fester og landskap m.m. er ingen med
spesifikke kristne motiv. Sett i historisk lys er det egentlig ikke så rart.
Jødene har lidd mye i såkalte kristne land. Likevel har det funnet sted en viss
oppmykning de siste årene. Et tegn på det kan være at man utga et merke til
100-årsdagen/jubileet for KFUM i Jerusalem i 1978, og et merke året etter om de
tre store verdensreligioner i Jerusalem: jøder, muslimer og kristne. Typisk nok
var bildene på merkene maleri av barn-. Den unge oppvoksende slekt har kanskje
et friere syn?
Så kjemper folket videre. For
selvstendighet og fred. Og de har rett til det. Det er en grunnleggende
menneskerett som hvert menneske burde respektere som selv vil eie den retten.
(Dagen 28. jan. 1982.) Jeg
har ikke gått videre med denne historien her, men legger den ut slik den var
skrevet for over 30 år siden. Men kampen for frihet fortsetter.
