Litt om vekkelse.
Av Nils Dybdal Holthe.
Det er klart at mange venter på vekkelse nå. Ja, det gjelder
selvsagt Guds sanne barn. De sløve har ikke bruk for vekkelse. Men Guds folk er
i nød. Og noen av Guds tjenere er i nød. Og noen ber av hjertet. Bønn er ikke
bare ord, den er også smerte. Den har noe med dag og natt og alle tider.
Likevel: Vekkelsen uteblir. Vi som husker litt av
vekkelseslivet tidligere, vet at da var det ikke bare en og to som kom og ble
omvendt. Og vi spurte ikke etter hvordan vi skulle bli lykkelige eller få en
mening med livet.
Vekkelsestankene handler om vår evige sjel, om døden og
deretter, og himmel og helvete. Da kommer vi ikke bort fra alvoret. Da er
Luthers spørsmål plutselig blitt mitt: Hvordan skal jeg få en nådig Gud?
Halleluja-sangen er langt borte fra den som er i nød. For da blir synden stor,
og vi begynner å se at vårt eget liv ikke er godt nok. Vi mangler faktisk alt.
Vi klarer ikke engang omvende oss og tro på rett måte.
Bønnen vår om vekkelse må kanskje bli en bønn om nød blant
folk. For mange år siden sa jeg på et
møte: Jeg ber om at dere må få det vondt! Da var det noen troende som reagerte.
De sa: Det er ikke det du skal be om. Men etter en tid ble en kone frelst. Og
hun minte meg om det jeg hadde sagt. Da fikk jeg det skikkelig vondt, sa hun.
Hun ble ført inn i nød for sin sjels frelse. Og da fikk hun se det: Jesus hadde
gjort alt. Etter mitt syn skal det være slik. Da blir ikke frelsen teoretisk –
ved at man bestemmer seg for begynne et nytt liv. «Da blir det ham alene, og ikke
meg og mitt.»
Vi verken kan eller skal bestemme hvordan en vekkelse skal
være i detaljene. Men folk må se at frelse ikke er som å melde seg inn i en
forening eller en kirke. Bibelen sier faktisk at det er å gå over fra mørke til
lys, ja, fra Satans makt til Gud. Apg. 26,18. Det var Paulus’ oppdrag, og det
er vårt. Her har vi sviktet mange ganger.
Vekkelsen i gamle dager var også slik at mange ble berørt.
Det er selvsagt stort at en og to blir frelst. De er dyrebare for Gud. Men her
tenker vi på alle de andre – de som nå går på fortapelsens vei. Og der er
mange. I vekkelsen talte Gud ved sin Ånd til mange av dem. Og det var slik at
det lå en slags åndelig atmosfære over bygda. Det var kanskje en følelse de
troende hadde, fordi de selv var så opptatt av at noen måtte komme.
I en by jeg var for noen år siden og hadde møter, sa en av
de eldre troende til meg en kveld: Før gikk vi og ventet og tenkte når høsten
kom: Nå begynner møtene, og nå kommer vekkelsen! Det lå altså en forventningens
ånd over de troende. Da er også nøden nær og det ærlige bønneropet til Gud.
Er dette borte i dag? Eller har mange troende gitt opp og
tenker: Det er slutt. Det var vel noe av det som møtte meg en gang i ei bygd.
Vi skulle ha møter der, og jeg nevnte litt om vekkelse. Da sa bedehusformannen:
Vekkelsen kommer når Gud vil den, Nils. Vi kan ikke gjøre noe med det. Og det
kom aldri noen vekkelse der. Det er snart 60 år siden.
Jeg spør: Hvordan er det med Guds folk i dag? Er denne
sitrende forventningen etter Guds gjerning borte? Skal ikke Gud få røre ved
noen som er tilsynelatende tilfreds med situasjonen? Det er bønnen nå: Herre,
kan du ikke vekke noen av de troende nå?
Før vekkelsen i Wales i 1904-05 var det en gruppe som kom i
slik nød. De samlet seg til bønnestunder hjemme hos hverandre. Bønneropet var
unisont: Herre, send oss vekkelse, og begynn med meg! En av dem som var med i
slike møter, var en ung mann. Og han ble redskapet Gud brukte den gangen – Evan
Roberts. Hvem skal han få kalle nå?
