Hva har andre sagt om forkynnelsen?
Er det i grunnen så viktig? Ydmykheten vil gjerne lære av andre, for andre tenker noen ganger klarere enn meg selv. Men når vi siterer andre, må vi alltid veie det på Bibelens vekt. Og da kan vi se noe vi ikke var oppmerksom på før.
Vi har nevnt Grundtvig. Han var forresten en merkelig mann. Han skrev noen gode og fine salmer, men ville ikke ”at kristendommen først og fremmest hviler på bibelen, men skal søges i menigheden,” skriver Ernst J. Borup. Og da blir utgangspunktet feil. Grundtvigianismen var og er menneskeorientert. Med tanke på syndefallsteologien blir dette feil.
En annen danske var biskop Erik Pontoppidan. Han skriver i boka ”Collegium Pastorale Practicum”, som er hans pastoralteologi. Om prekenes innhold heter det: ”En evangelisk preken bør handle om synderes frelse, det er omvendelse, helliggjørelse og det som skal til for å bli bevart i nådens stand til evig salighet.” Slik underviste han prestene. De skulle ikke tale om stridsspørsmål og problematiske emner. Videre skriver han: ”Filosofi eller verdslig visdom og blotte fornuftsslutninger er heller ikke det stoff som bør oppta tiden i de kristnes gudstjenester,” selv om det kan ha sin plass i diskusjoner.
Predikantenes fyrste ble Ch. H. Spurgeon kalt. Han skrev sin mektige bok for predikanter: ”Lectures to my students”, i norsk forkortet utgave: Presten hjemme og i kirken. Der sier han: ”Det store mål for alt kristelig arbeid er Guds forherligelse. Forkynnes Jesus Kristus i troskap, er ikke forkynnerens virke forgjeves, enten sjeler blir omvendt eller ei, for det stiger gjennom ham en herlig vellukt opp til Gud, så vel fra de som går fortapt som fra de frelste.... Men i hovedsaken er det prekenens mål å få tilhørerne frelst.”
Og hva skal vi forkynne da? Jo, ”vi må i første rekke for kynne Kristus og ham korsfestet.... Enhver kristen forkynner burde framholde samtlige sannheter som handler om Jesus, hans person og verk, og dernest med største alvor peke på syndens ulykke, som skapte behovet for en frelser. Han bør vise hvordan synden bryter loven, hva som igjen betinger straffen, og at Guds vrede over den er åpenbar. Han må ikke tale om synd som om det bare var en bagatell eller et uhell, men tvert imot omtale den som den store ondskap den er. .. Han bør tale om de enkelte synder detaljert , og særlig da slike som er de vanligste på hans tid.”
Luther skriver også om forkynnelsen. C. Fr. Wisløff har ofte sitert en setning av ham: ”Teologiens mesterstykke er å skjelne rett mellom lov og evangelium, og han kan kalles en doktor i teologi.” Det er i den store Galaterbrevskommentaren Luther skriver dette, til kap. 2, 14. Og Wisløff sier i sin bok om forkynnelsen: ”Prekenens oppgave er å gjøre ordet levende, slik at hver tilhører kan møte Gud.... Møtet med Gud er da prekenens siktepunkt.”
Prof. O. Hallesby skriver også om det i Den kristelige troslære II: ”Menigheten var forvisset om at den ikke bare har fått et bestemt budskap fra Gud og således taler på Guds vegne, men at den taler ord som er Guds ord, fordi Gud selv har virket dem ved sin Ånd.”
Alle er enige om at forkynnelsens innhold er Guds ord. Det fatale skjer når det omtolkes og forvrenges i forkynnelsen. Og den ”er like sterk (i vår tid) som den var i de første århundreder av kirkens historie” (A. Valen-Sendstad). Derfor er det viktig å være like mye på vakt nå som den eldste kirke var. Bare ved trofast vakthold i hvert slektsledd kan det skje. NDH.
Neste gang:
