Om å be sammen.
Det har lenge vært kjent at kirkeledere ber sammen og har nattverd sammen på stormøter. Noen har også bedt sammen med ledere fra andre religioner, som f. eks. Islam.
Her stiller vi spørsmål. Kan det være rett? Nylig fikk jeg høre at lutherske misjonærer på lokalplan ber sammen med muslimer – for å skape vennskap og ikke støte dem. Hva skjer egentlig da i åndens verden?
I samme rom og atmosfære ber en til den levende Gud i himmelen – og en annen til en fremmed gud – det Bibelen kaller en avgud. Åndsmaktene vil være der å påvirke og selvsagt skape konflikt. Det er ikke ufarlig for en kristen. For dette påvirker tanke og hjerte til frafall.
Bibelen har noen ord om dette, og vi gjør vel i akte på dem. I salme 31, 7 sier David at han hater dem som akter på tomme avguder. Det er egentlig Messias som sier det. Du behøver altså ikke å tilbe avgudene, bare akte på dem for å være under dommen. Og Esekiel 14, 5 sier at hele landet hadde veket bort fra Herren ved avgudene. Det begynte i det små – og fikk store konsekvenser.
Paulus er klar her som alltid: Hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? 2. Kor. 6, 16. Nei der er bare motsetning, uansett hva avgudene heter. Vi må lære oss til, kjære kristne venner, å bruke Bibelen som veileder i alle ting. Som en gammel mann skriver Johannes til sine venner: ”Mine barn, ta dere i vare (vokt dere) for avgudene!” 1. Joh. 5, 21. Bare da er vi på trygg grunn.
Nils Dybdal-Holthe
