IV av V.
4) Rettferdig ved troen alene. Rom. 3, 28.
Rettferdiggjørelse ved tro alene er rett luthersk og evangelisk teologi. Frelsen er ikke ved troen samt noen gode gjerninger i tillegg. Frelsen er aldeles uten gjerninger. Det har alltid vært den rette kristne kirkes teologi. Det er kjennetegn på sann kristendom.

Både rettferdiggjørelsen og gjenfødelsen er Åndens gjerning, derfor har vi ingen ting å rose oss av. Like mye som skapelsen er Guds verk alene, er frelsen det. La oss se på noen sider ved dette – uten at det kan bli fullstendig i alt.

1. Gud er fullkommen rettferdig.
Det er det ingen tvil om. Han er hellig, rettferdig og god i alt. Der er ingen mangler ved Gud. Det er hele Bibelens vitnesbyrd. I GT har vi noen store ord om vår Gud. I 5. Mos. 10, 17 står det: ”For Herren deres Gud, han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud.” Og i 3. Mos. 19, 2 står det: Jeg, Herren deres Gud, er hellig.

Har vi nåtidskristne glemt det? Jeg er redd for at folk lurer seg selv og tenker: Det er ikke så farlig. Gud er snill og vil nok hjelpe oss gjennom døden – hvis han eksisterer.

Men hør: Det er den Gud som var på Mose tid, som lever nå! Og det er ham vi skal stå til regnskap en dag, og han har vi med å gjøre hver dag i livet. Gud lever på tross av alle som fornekter ham og lever på tvers av hans vilje. Guds krav og vilje er like reelle som i gamle dager.


2. Vi er derimot ufullkomne.
Vi ser ikke det så lett om vi sammenligner oss med andre mennesker eller lager våre egne lover og regler for livet. Det er ofte feilen med menneskene. Du vil alltid finne noen som er verre enn deg selv, og det er ikke vanskelig å finne feil hos folk. Det har vi alle mange av.

Men hva er speilet vi skal se oss selv i? Svar: Gud selv! Jesus sa det så tydelig i bergpreika Mat. 5, 48: Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen. Og vi vet godt at Gud ikke mangler noe. Han har alle kvaliteter. Han kan si med sannhet: Jeg er fullkommen og hellig.

Når vi bruker ham som speil for vårt eget liv, ser vi snart forskjellen. Og Jesus har forklart hvem Gud er, Johs 1, 18. Når vi leser om Jesu liv og gjerning, leser vi om Gud. Der han var vennlig og god, er vi ofte vrange og onde. Der han hjalp alle han møtte, drar vi oss ofte bort. Der han talte synden og uretten imot, er vi ofte feige og mer redd for mennesker enn for Gud.

På korset bad han for sine fiender, mens vi ofte tenker på hevn. I en sum: Der han bare tok hensyn til sin fars vilje som i Getsemane), der tar vi alltid hensyn til oss selv og vår vilje.

Slik Jesus levde, skal vi leve. Det er målet og standarden. Johs skriver: ”Den som sier at han blir i ham, han er også skyldig til å vandre slik som han vandret.” 1. Johs 2, 6. Det er et sterkt ord på grunnteksten her: Det betyr å være skyldig, noe du må. Og vi vet at Jesus forklarte Guds bud strengt, Mat. 5.

Når vi ser dette, blir det klart at det ikke er nok med en slags religiøsitet eller tanker om Gud og hans vennlighet. Heller ikke er det nok med fin moral, kirkegang og noe respekt for det åndelige.

Vi har så lett for å ta noe bort fra Guds strenge ord slik at det passer til våre evner. Vi slår av på kravet fordi vi mener at Gud ikke kan ha ment det slik. Det er jo uoppnåelig! Og så lager menneskene seg en frelsesvei som de klarer å følge. Det blir hykleri. Guds frelsesvei er den strengeste av alle i verden. For der er alle våre egne anstrengelser utelukket.

3. Klarer vi det da?
Noen prøver på det, ved lovens vei. De er ofte ærlige og prøver med sin beste vilje. De er alvorlige i bønnen og andaktslivet. De tar det nøye med kristenlivet til hverdags og er flittige i kirken. De kan gjerne gi mye til en god sak og ofre tid og krefter for andre.

Noen slike mener de får det til. De gjør så godt de kan, og da kan ikke Gud kreve mer – tenker de. Og det høres rimelig og fornuftig ut. Gud kan ikke kaste slike mennesker i fortapelsen, er omkvedet.

Det er bare fariseerne som er fornøyd med seg selv. De tror for visst at slik er kristendommen. De har slått av på kravet og gjort veien så enkel og brei at de lett kan leve der.

Ludvig Hope fortalte en historie om dette. Det var en som ville bygge ei bru over en bekk. Han hogde ned noen trær og lagde planker til å legge over elva. Han målte bredden og fant så ut at alle stokkene var for korte. Men han var lur – han kuttet av målet slik at det var likt med stokkene. Og da skulle det vel gå bra?

Har du gjort det kanskje? Gud mente det vel ikke så alvorlig med budene. Du kan stjele litt på arbeidsplassen eller i butikkene – der er jo nok til alle likevel. Og det er vel ikke så nøye med sannheten hvis den ikke vil skade andre? Du sier litt om andre mennesker som ikke er helt sant, men det er så spennende – og ikke langt fra sannheten. Og det må vi tåle.

Slik lager du dine egne bud og din egen vei til frelse. Problemet er bare at den veien går til fortapelsen. Du kommer aldri til himmelen med slike tanker og slikt liv. Det er djevelen selv som har lurt deg.

Den som er sann og ærlig vil alltid klage og si: Dette klarer jeg ikke. Jeg får det ikke til, min kristendom er ubrukbar. Jeg er fortapt allerede her på jord og har ingen ting å forsvare meg med. Munnen blir lukket til. Rom. 3, 19.

Ja! Det er virkelig veien! Du som gir opp, er virkelig på rett vei.

4. Kristus er svaret.
Den som ikke har noe selv, får alt i møte med Kristus. Bibelen sier: Den jeg vil se til, det er den elendige og den som har en nedbrutt ånd og er forferdet over mitt ord. Jes. 66, 2.

Vår elendighet er vår synd. Og vi blir forferdet over Guds ord når vi ser at vi ikke kan gjøre noe med det. Vi står hjelpeløse overfor en hellig Gud. Vi vet at synden må bort, ellers går vi fortapt. Og vi kan ikke gjøre noe selv. Da får vi i sannhet en nedbrutt ånd som ikke greier å tenke mer.

Da hender det utrolige – et mirakel skjer.

Når synderen i denne nød vender seg til Kristus, hender dette: han blir fullkommen og får alt det han trenger. Det skjer ikke ved å pynte på seg selv eller å forbedre seg moralsk og kristelig. Ingen blir bra nok av det.

Nei, vi får det av Gud, som gave, gratis for ingen ting. Gud tilregner oss hele Kristi rettferdighet, fordi han tilregnet Kristus alle våre synder på korset. Jesaja har forkynt om det: Dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling. Jes. 55, 1.

Kristus har allerede betalt. Så gaven ligger der, du kan hente den. Jesus sa til oss: Søk først Guds rike og dets rettferdighet. Mat. 6, 33. Og han bad oss om å gå inn gjennom den trange porten, Mat. 7, 13f.

Det er omvendelsens vei til frelse. Da blir du en personlig kristen. Porten er trang bl. a. fordi du ikke kan ta med deg noe av ditt eget. ”Mitt eget er bare en skam,” synger vi. Og hvorfor skulle du dra noe av det med deg inn i himmelriket?

Da er du rettferdig for Gud. Rosenius sier til Rom. 3, 24: ”Rettferdiggjørelsen er en slik domsavgjørelse. Den Gud har rettferdiggjort er så totalt frifunnet for all skyld innfor loven, som om det aldri skulle ha vært noen synd i hele hans vesen. Egentlig blir han dømt som om han var Kristus – altså hellig, ren og fullkommen som Kristus.”

Og Øivind Andersen sier til Rom. 3: ”Rettferdiggjørelsen betyr at Gud dømmer oss som om vi var Kristus, likesom han i sin tid dømte Kristus som om han var oss.” Da har vi fått en ny stilling og alt er vel. Og det fikk vi ved troen, slik både Abraham og David ble rettferdige for Gud. Rom. 4.

5. Livet vårt?
Hva så med livet vårt og det vi kaller ”livets rettferdighet”? Betyr ikke det noe? Selvsagt gjør det det. Men vi skal ikke leve rett og godt for å bli rettferdige for Gud. Det skjer bare ved troen. Men vi skal leve rett for å være sanne vitner om Gud for våre medmennesker – samtidig som det er blitt en del av vår nye natur. Det er selvfølgelig at vi skal leve rett. Vi er jo Guds barn her i verden.