III av V.
3) Nådens under. 1. Pet. 5, 10.12.
Nåde betyr at alt er av Gud. Og da er det et under. Hvem kan forstå at en fordømt synder skal få tilgitt alt og bli fullstendig frikjent uten å gjøre noe som helst? Det handler nåden om. Vi kan faktisk ikke bruke for sterke ord når vi skal omtale Guds nåde.
Nåde heter på gresk kjaris og på latin gratia. Det siste er et interessant ord. For vårt ord gratis kommer av det. Og vi vet at å få noe gratis er å få det som gave. Du fortjener det ikke og det er uten vederlag. Slik er Guds frelse.
Hele Bibelen er gjennomsyret av tanken på nåde. Du ser det over alt. Og det er ikke underlig, for alt er Guds nåde og gave. Selve livet fikk vi som gave og alt som handler om frelse og himmel.
Paulus sier at han skal vitne om nådens evangelium, Apg. 20, 24. Han hadde selv opplevd det og ville vise andre den samme nåde. Og Peter taler om Guds mangfoldige nåde og all nådes Gud, 1. Pet. 4, 10 og 5, 10. Når Paulus skal forklare frelsen, taler han om syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom, Ef. 1, 7. Gud gav oss rikelig av denne nåde. Det er nok for alle og for alt vi behøver.
Nåden har mange sider og deler i Guds frelsesråd. Vi skal ta fram noe av det her:
1. Jesu komme er nåde. Johs 1, 14. 16.
Jesu komme til denne verden kalles i teologien for inkarnasjonen, som betyr at Gud kom til verden i kjød, dvs. som menneske. Og det var en nådeshandling av Gud. Julenatt var ufortjent for menneskeheten. For den var blitt motstandere av Gud på grunn av synden. Vi ville ikke gjøre Guds vilje, men var faktisk fiendsk innstilt til Gud.
Skulle vi da vente at Gud ville komme oss i møte? Etter våre tanker var det umulig. Fiender pleier ikke å vise hverandre godhet, de skyter på hverandre i krig.
Men Gud er ikke menneske. Han elsker fordi han er kjærlighet. Og han sendte sin egen Sønn til jord for å berge så mange som mulig. Mye hendte da Jesus kom, her understreker vi bare dette ene: Det var nåde av Gud. Da viste han verden hvorledes han egentlig var!
2. Golgata.
Det var et grusomt sted. Der møtte både menneskeheten og Satan med hele sin åndehær fram for å knuse Guds Sønn og Messias. Den Onde hadde ikke bare tenkt å såre ham litt. Jesus skulle tas av dage og ryddes ut av de levendes land for evig og alltid.
Men Jesus var ikke bare menneske, han var Gud. Derfor ble hans død et nådens under. Det kom nok uventa på alle. Ingen spurte etter korset og ville ikke ha noen forsoning. Djevelen hadde gjort oss blinde for alle åndelige sannheter slik at vi ikke forstod vårt beste. Det måtte et under til for å vekke oss.
Dessuten var vi syndere. Og da fortjente vi ingen frifinnelse. Vi hadde bare Guds dom i vente. Det er den en synder fortjener. Og den ligger over den ufrelste verden samtidig som Han elsker den inderlig.
Men med Golgata kom de gode nyheter til jord. Ropet fra korset: Det er fullbrakt, betyr at dommen over synden nå er tatt. Og det skjedde uten vår hjelp eller uten vår fortjeneste. Derfor er Golgata nåde over nåde. Vi har mange bibelvers som sier det.
Vi har nevnt Johs 19, 30: Det er fullbrakt. Og Peter er flink til å tale om dette. Han sier i sitt første brev flere ting. I kap. 1, 18f står det så flott: Vi ble kjøpt fri – med Kristi dyrebare blod, ved lammets blod. Jesus ble vårt offerlam og betalte med sitt liv. Det er nåde.
I kap. 2, 24 sier han at Jesus bar våre synder på sitt legeme opp på (kors)treet. Han forkynner det ikke bare for oss andre, men tar seg selv med: våre synder. Peter visste så vel at han hadde syndet. Han kunne nok ikke glemme at han fornektet sin Frelser i øvsteprestens forgård. Derfor tar han seg selv med, og er overlykkelig for at nåden også gjelder ham.
Og i kap. 3, 18 står det at Kristus led en gang for synder – det var nok det som Jesus gjorde. Vi behøver ikke en ny frelser eller andre hjelpemidler for å nå himmelen. Det understreker også Hebr. 10 så nøye (v. 10. 12. 14). Han var den rettferdige Guds Sønn som led for oss urettferdige syndere. Målet var å føre oss fram til Gud, sier han. Dit kommer vi bare ved å tro på det korset forkynner.
3. Kallet var nåde.
Gud kaller menneskene til omvendelse og frelse og gjenfødelse. De ulike ordene viser at frelsen har mange fasetter og at det ikke er vårt eget verk. Det er Gud som griper inn. Men det betyr ikke at alle blir frelst. Gud må få sin vilje med oss.
Jesus kalte Matteus (Levi) da han var midt i sitt arbeid som toller ved Kapernaum, Mat. 9, 9. Det var et enkelt og bestemt kall: Følg meg! Det samme opplevde Paulus utenfor Damaskus, Apg. 9, 2: Plutselig strålte et lys for ham. Paulus leita ikke etter Jesus som sin frelser. Han forfulgte Jesus venner. Men han fikk kallet.
Vi er alle borte fra Gud etter naturen. Vi er som en sau, et pengestykke og en forkommen ungdom i fremmede land, Luk. 15. Det var heller ikke selvsagt for meg, selv om jeg vokste opp i en kristen heim. Mange har gjort det, men lever som ufrelste på vei mot fortapelsen.
Alt dette sier oss noe om at kallet er nåde. Det var ikke selvfølgelig fra vår side. Røveren på korset var så nær helvetes port som noen kan være. Det var bare et pust igjen. Så fikk han et uventet møte med Guds egen Sønn. Og det forstod han, og benyttet anledning ved å rope: tenk på meg! Der og da fikk han himmelriket. Det var Guds nåde mot ham.
En sanger synger slik:
Å, jeg undres hvorfor Jesus stanset meg og opp meg tok.
Han forlot meg mine synder, skrev mitt navn i livsens bok.
4. Guds bevarende nåde.
I gammel tid talte de om ”Guds bevarende nåde”. Det var ikke selvfølgelig for dem å bli bevart på himmelveien. Ikke sett fra deres side. Men Guds nåde er mektig til å bevare sitt folk gjennom alle trengsler. Det viser kirkehistorien.
Det er mange farer på veien. Sangeren synger så rett: Jeg går i fare hvor jeg går--- . Og selv har vi ikke resurser til å møte dem. Vi behøver den himmelske armé ved vår side. Og vi kjenner en del som sviktet i prøvens stund: Judas og Demas og Saul og Salomo. Peter sviktet også, men fikk ta imot den bevarende nåde.
Jesus advarte sine disipler og viste samtidig at seieren var nær: I verden har dere trengsel, men jeg har overvunnet verden. Johs 16, 33. Og han ber for oss alle: ikke at Gud skal ta oss ut av verden, men bevare oss fra det onde, Johs 17, 15.
Hans Nielsen Hauge hadde mange prøvelser. Men på hans grav står det skrevet: ”Jeg har svoret Den hellige Ånd troskap, og han har hjulpet meg til å være mitt løfte tro.” Da han hadde sin sterke opplevelse i 1796, sang han ute på åkeren: ”Styrk meg rett kraftig i sjelen der inne, at jeg må kjenne hva Ånden formår.” Og det fikk han i sannhet gjøre i mange år.
Og i 1799 skrev han i fengslet i Trondheim: ”Guds nåde nu oss styrke og stå oss kraftig bi, at vi ham rett kan dyrke og følge sannhets sti.” – Guds bevarende nåde er også for oss.
5. Tjenesten.
I 1. Pet. 5, 10 skriver Peter bl. a. at Gud skal dyktiggjøre oss – og det gjelder tjenesten. Og når han skal dyktiggjøre, er det ikke vår egen duelighet som teller. ”Da blir det ham alene og ikke meg og mitt, og hvis jeg så får tjene, da er det (også) nåde blitt.”
Vi kan ikke tjene Gud rett av oss selv. Det føler vi hver dag vi som har vært i tjenesten for Gud. Og vi fortjente ikke å tjene ham. Med årene ser vi det bedre: Det var nåde – og et under at en synder kan tjene Gud. Hvorfor valgte han ikke feilfrie engler? tenker vi noen ganger. I slike stunder synger vi gjerne slik:
”Det er bare nåde å være et redskap i Mesterens hånd.
Det er bare nåde å give sitt liv og sin tid i hans hånd.”
Det gir frimodighet og bevarer oss fra hovmod. Og vi forstår Paulus når han sier: ”Av Guds nåde er jeg det jeg er. Og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. .. For jeg er den ringeste av apostlene, og jeg er ikke en gang verd å kalles apostel.” (1. Kor. 15, 10 og 9).
6. Himlen.
Paulus skriver i 1. Kor. 2, 9 et vers som har flere betydninger. Vi kan også lese det om målet for livet, både her i livet og til slutt i evigheten. Da er det slik: ”Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.”
Noe av dette så Johannes på Patmos: ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom” Johs Åpb. 21, 1-2. – Det Johannes da så, hadde nok aldri kommet opp i hans hjerte eller tanke. Noe slikt hadde han ikke sett før.
Men det er kallets mål: den evige herlighet. Da skal vi se og forstå fullt ut det vi ante her: Det er et nådens under at vi nådde fram. Da tror jeg alle andre tanker forsvinner, for da ser vi Jesus på en måte som vi heller ikke kunne forestille oss.
Det var nåde at vi møtte ham. Da skal vi takke i all evighet.
