2) Forløst i Kristus. Mat. 20, 28.
Det første løftet kom straks etter fallet. Det var vagt uten at en spesiell person var nevnt. Men det er likevel klart nok. Noe skulle skje en gang: Kvinnens sæd, står det. Senere kom mange andre profetord, og de blir klarere etter hvert. Det viser storheten i frelsen og hvor små vi er. Gud åpenbarer litt om gangen, for at vi skal kunne forstå noe av det.
Flere ord er brukt om frelsen i Bibelen. Her har vi valgt å bruke ordet forløst. Det betyr å sette fri mot betaling. En løsesum måtte betales når fangen eller slaven skulle bli fri. Ordet lytron ble brukt da. Fra slavehistorien i f. eks. Amerika er denne framgangsmåten kjent.
Og Bibelen bruker dette om vår frelse. Jesus sa i Mat. 20, 38: Han skulle gi sitt liv til løsepenge (lytron) for mange. (I den latinske Vulgata-oversettelsen er brukt ordet: redemptionem, som betyr løskjøpelse, å kjøpe noen fri. Guds Sønn måtte gi sitt liv om vi skulle bli løst fra synden og fortapelsen. Jesus var kvinnens sæd i 1. Mos. 3, 15 og dermed oppfyllelsen av den profetien. Og forløsningen skjedde objektivt for alle da han ropte ”Fullbrakt!” på korset langfredag.
1. Det var nødvendig.
Hele menneskeheten var kommet bort fra Gud ved Adams fall. Rom. 5, 12. 18. Da ble det sant for hele verden:
a) Alle ble syndere for Gud. Vi er det både i Adams fall og ved egne gjerninger. Alle har syndet og fattes Guds ære, Rom. 3, 23.
b) Alle skal møte Gud i dommen en dag. Johannes ser at alle må møte fram for den hvite trone i himmelen, Åp. 20, 12. Også de døde skal stå for Gud og gjøre regnskap for sitt liv. Det blir en alvorlig stund for mange.
c) Alle uten liv i Kristus, blir fordømt. Ingen går fri.
Da gjorde Gud noe – mens det var nådetid. Han forløste menneskene ved Kristus.
2. Den dypeste årsak til frelsen:
Gud elsket den verden han hadde skapt. Det ser vi klart i den lille bibel, Johs 3, 16: For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne for at hver den som tror på ham., ikke skal fortapes, men ha evig liv. Det gjelder altså hele skaperverket. Gud er glad i nettopp deg. Han ser den enkelte og elsker oss alle like mye. Det er et stort under.
Paulus skriver til romerne slik: ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss VED AT KRISTUS DØDE FOR OSS mens vi ennå var syndere,” Rom. 5, 8.
Og Johannes sier det kanskje enda sterkere: ”Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder,” 1. Johs. 4, 9-10. Og i kap. 3, 16 sier han: ”På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss. Også vi skylder å sette livet til for brødrene.”
Han elsker hele skaperverket. Men han viser sin kjærlighet mot oss mennesker bare på ett sted: Ved korset. Der skjedde forløsningen, forsoningen, frelsesverket.
Alle andre steder er Guds vrede over den syndige verden. Han elsker verden, men vi møter denne kjærlighet til frelse bare når vi kommer til korset. Der åpenbarer han sin frelse for syndere. Og her ser vi at kjærlighet ikke er ord og talemåter, søtprat og mennesketanker om å bli gode og snille og derved rede for himlen. Kjærlighet er offer og død for andres skyld.
3. Forløsningens vesen.
Hovedsaken her er: Hvorledes åpnet Gud himmelen for oss? Hvorfor kan folk bli frelst i dag? Hva er grunnlaget for vår frelse. Jeg tror noen tenker lite på hva grunnen er til at vi er kristne mennesker. Og da er spørsmålet om vi egentlig tror rett. (Det skal vi si litt mer om senere.) Noe av dette skal vi nevne her:
a) Jesus tok all vår straff og dom.
Da Jesus levde og døde oppfylte han alle rettferdighetens krav og stilte Guds vrede over synden. Det var altså noe veldig som skjedde på Golgata denne langfredagen. Og vi har noen sterke ord i Bibelen om det. Vi må sitere dem her – og du må grunne litt ekstra nøye og lenge på dem. Da ser du deg selv slik Gud ser deg.
I Gal 3, 13 skriver Paulus: ”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss.” Det er ett av de dypeste bibelvers vi kjenner. Jesus døde ikke bare som en frihetssoldat i krigen eller en modig mann som reddet et annet menneske ved å utsette seg selv for døden. Han opplevde Guds forbannelse over seg selv. Gud dømte han med den samme strenge dom som han dømmer Hitler og Mao og Stalin og alle andre syndere. Jesus led ikke en mildere dom fordi han var Guds Sønn. På korset måtte han gjennomgå den verste pine et menneske kan oppleve: Gud forlot ham, og Jesus var alene med alle synder. Hans død ble en betaling for oss andre. Derfor kan vi bli kristne.
Paulus skriver videre i 2. Kor. 5, 19 og 21: ”Det var Gud som forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser … ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.” Her ser vi Kristus og hans gjerning for oss. Jesus var syndfri, men ble verdens største synder, som Luther sier. Og det ble han ved å ta på seg alle våre synder og bære dommen for dem. Når straffen for synden var tatt, var vi forlikt med Gud. Våre synder blir ikke lenger tilregnet oss, fordi de ble tilregnet Kristus. – I Kristus er vi som tror på ham, rettferdige for Gud.
At dette skjedde fullt og helt, ser vi f. eks. i Kol. 2, 14: Han utslettet skyldbrevet mot oss. Det er ikke der lenger. Synden er helt tatt bort, og du er skyldfri ved troen på ham.
Profeten Jesaja 53, 5 ser dette i ånden mange hundre år før det skjedde: ”For han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred.”
Luther forklarer den andre artikkelen slik: ”Han er min Herre, som har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død.” – Slik ble vi forløst og porten ble åpnet.
b) Jesus er vår stedfortreder.
Når det står at Jesus gjorde alt dette for oss, betyr det ”i stedet for oss” og ikke bare til beste for oss. Han ble vår ”vikar”, som det heter på nynorsk. Han gjorde det i vårt sted, for det var vi som burde lidd straffen og dommen. Men da hadde ingen blitt frelst. For vi er alle skyldige, og den skyldige lider med rette. Den greske preposisjonen ”hyper” betyr nettopp dette: I en annens sted. Dette betyr altså:
- Vi burde betalt skyldbrevet selv og lidd dommedagen og den evige fortapelsen. For syndens lønn er døden, Rom. 6, 23. Og da menes den evige død i helvete.
- Jesus tok vår plass og dermed vårt ansvar. Han bar dommen og forbannelsen og fortapelsen. Gud ordnet forsoningen ved å ta straffen selv ved sin Sønn. Sangeren synger derfor rett: ”Dommeren selv for den dødsdømte døde…”
- Det skjedde for alle. Det var en universell forsoning, og derfor er det håp for alle. Der er ingen forutbestemmelse som sier at noen kan bli frelst. Alle er like for Gud.
- Hver enkelt av oss må ta imot frelsen personlig. Det skjer ved troen på Kristus. Da får jeg del i den forløsning som allerede er skjedd. (Å ta imot frelsen skal ikke forstås som en lovgjerning, noe vi er pålagt å gjøre. Det er ganske enkelt å åpne hånda og si takk for gaven.)
c) Jesus seiret for oss.
I Kol. 2, 15 skriver Paulus at Kristus viste seg som seiersherre over dem på korset. Han seiret over synden på Golgata, over døden i oppstandelsen og skal en gang seire endelig og alltid over djevelen i dommen. Seieren er sikker alt nå, men da blir det åpenbart for alle.
Da er de frelste evig frelst. Er du medlem i den store hvite skaren da?
