Frafall i Bibelen - del 1.

FRAFALL I BIBELEN (1)

Av Nils Dybdal-Holthe.

Et frafall fra kristen tro forutsetter at man har vært en troende. Et frafall er et fall fra noe. Et fall er et enkelttilfelle som kan rettes opp igjen. Til vanlig kaller vi et varig fall for et frafall, et fall som ikke blir rettet opp igjen.

Frafall henger sammen både med konkrete synder og vranglære og sløvhet og søvn. Under disse overskriftene kan mange ting i menneskelivet være med. Det er viktig å vite at alt som strider mot og kolliderer med Guds ord og tanke, er en potensiell fare for troen. Det må vi alltid ha i minne slik at vi ikke blander inn kulturelle ulikheter og historisk vane, eller noe som er blitt til i årenes løp uten at det går på tvers av Guds vilje. Jeg tror det er viktig å gå forsiktig fram i slike tilfeller.

Her skal vi både se på frafall i Det Gamle og Det Nye testamentet. I Bibelen henger frafall ofte sammen med vranglære som igjen har lært folket å synde. Disse to ting henger sammen. Vi vil begynne med Det Nye Testamentet. Det ligger oss nærmest, og de fleste kjenner det best. Med fare for å bli misforstått og ta noe ut av sin sammenheng, må vi for korthets skyld bruke noen enkeltvers her.

A. Det Nye Testamentet.

NT består både av historie, brev og åpenbaring om de kommende siste tider. Og vi må nå se på det i denne rekkefølge. Da følger vi må samme tid til en viss grad utviklingen og rekkefølgen i tid: Vi begynner med Jesus, fortsetter med apostlenes evangelier og avslutter med utsynet over framtiden helt fram til dommens dag.

1. Evangeliene.

Av de fire evangelier i NT skal vi peke på noen ord særlig hos synoptikerne (Matteus, Markus og Lukas). Der taler Jesus om framtiden for Guds folk her i verden – og det gjelder også oss som lever nå. Det skal vi legge nøye merke til.

a) Mat. 7, 15ff: «Vokt dere for de falske profetene.»

Vi legger merke til at det står umiddelbart etter talen om den trange og vide port i Bergprekenen. Jesus peker på to måter å være religiøs på. Enten går vi på den smale vei som leder til himmelen, eller vi går på den breie som fører folk i fortapelsen. Og da sier han: Vokt dere for de falske!

Den breie vei behøver altså ikke å være de verdslige og ugudelige. Det er heller mennesker som mener de er og vil være kristne, men de følger ikke Jesu ord om troen og kristenlivet. Derfor avsluttes også denne prenene slik: «Derfor – den som hører disse mine ord og gjør etter dem...» v. 24. 'Derfor' viser til en konklusjon. Den sanne tro henger sammen med Jesu ord.

Fortsettelsen etter v. 15 viser bl. a. at «vi skal kjenne dem», v. 20. Videre står det disse menneskene er ukjent for Jesus på dommens dag. De sier at de har talt og gjort mye godt, v. 22. Men Jesus kommer til dem med et skjebnesvangert ord: «Jeg har aldri kjent dere». Frukten for dem var i realiteten fortapelse.

b) Mat. 24, 5f.: «Mange skal komme i mitt navn og si.» Det var som svar og utfylling av noe han sa i v. 4: «Se til at ingen fører dere vill!» Det viser at ikke bare den falske predikanten går fortapt, men også de som hører ham og følger det han sier.

I v. 10f. kommer han tilbake til dette og sier: «Mange skal falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange.» Her kommer det igjen: Både predikant og tilhører går det ille. Derfor skal vi være forsiktige med å lytte til uklare predikanter. Det kan få skjebnesvangre følger for usikre sjeler. I dommen og fortapelsen vil det være mange mennesker som en gang ville være kristne, men som gled bort etter møtet med uklare og falske predikanter.

Et par andre sider ved dette sier han også: De som faller fra har en tendens til å angi andre, sanne kristne og slik prøve å føre dem inn i den samme sekt eller vranglære. I tillegg sier Jesus at mange skal falle fra. Mange falske profeter skal stå fram – og mange skal føres vill.

Etter slike ord må vi virkelig bli engstelige. Er vi selv i fare? Er noen av vår nære slekt i fare? Og deretter: Hvordan står det til med folket vårt?

Hva er det spesielle i vår tid på dette området? Før måtte folk ofte reise til andre steder for å høre vranglærere i tillegg til litteratur. Nå er det annerledes. Der er fremdeles mye litteratur, men det er mye letter å få tak i den. Nå kan vi kjøpe nær alle slags bøker og hefter over internett. Og der er virkelig mye som bys fram. Noe er også helt gratis.

Også på TV kommer slik forkynnelse. For nå kan man kjøpe tid på satelitter og sende ut den teologi og lære som vranglærerne vil ha fram. Det samme gjelder radio. Og slike kanaler har stor påvirkningskraft og har lett for å vinne tilhengere. Noen er svært pågående i sin forkynnelse og har meget sterke ord om hva som skal til å være en sann kristen. Jeg synes at den frie nåde og bare troen kommer lett i bakgrunnen. Tilbake står formaningen om å gjøre noe og å ofre. Det blir meg og mitt og vårt.

Frafallet henger sammen med og kommer av lovløshet og mangel på kjærlighet, v. 12. Lovene regulerer menneskelivet og kjærligheten har både med det indre og ytre livet. Synd og fall får lett fritt spillerom der alle vil gjøre som de vil, og der kritikk og hat har tatt kjærlighetens plass. Da blir også kjærligheten forandret om revidert: Alt som er godt for mennesket blir kjærlighet. Man spør ikke etter sannhet i livet, men etter noe som smaker godt for det menneskelige. Da blir det feil etter Guds tanke.

c) Mat. 25. Fem dårlige jomfruer, står det om her.

De var nokså like de kloke, og de ville det samme. De hadde lamper, de gikk ut for å møte brudgommen, og alle sovnet utover natten. Det var ikke forskjellen.

I Norsk Bibel nyno. ble de dårlige jomfruer kalt for «uvituge»! Det er et godt ord. Det betyr ikke at de nødvendigvis er dårlige moralsk eller at de har lite vett, såkalt «dumme». Men de har ikke vett på åndelige ting slik at de tenker og handler rett.

En stor feil ved de dårlige var at de sørget ikke for å få det som var nødvendig, nok olje. Da var det ikke hjelp i noe av det andre. De opplevde da midnatts-ropet lød, at deres lamper sloknet. De prøvde å ordne det i siste liten, men de kom for sent. Slik vil det gå med noen kristne i den siste tid. Det er tankevekkende at 50 % hadde det slik. Det må bety at en stor gruppe av de nominelle kristne, de navnkristne, ikke er født på ny ved Guds Ånd. Olje er ofte bilde på Ånden.

d) Markus.

Jesu møte med folket i sin hjemby Nasaret, er et eksempel på frafall. Det var jøder som bodde der, og de hadde loven og profetene og kjente Guds vilje. Et par uttrykk i kap. 6 er talende. Han møtte forakt og motstand fordi de kjente ham som en vanlig mann. I v. 4-5 sier Jesus: En profet blir ikke foraktet andre steder enn på sitt hjemsted. Det har mange erfart etter ham også. Men så står det om ham: «Han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der...» Og i verset etter står det: «Han undret seg over deres vantro.» Vantro er altså grunnen til at de tar anstøt av ham, og det er tegn på frafall. Her er det 'Guds folk' som ikke tror. Det er alvorlig. Derfor står det at hans utsendinger i dette kapitlet «forkynte for folket at de skulle omvende seg», v. 12. Det var nødvendig.

I Markus 13 er også gjenkomstalen nevnt, som i Mat. 24. Vi skal her peke på et par andre ting. Disiplene var opptatt av hva tegnet var på Jerusalems fall. Da svarer Jesus: «Se til at ikke noen fører dere vill,» v. 5. Jesus visste at også hans nære venner kunne bli grepet av vranglære og synd. Derfor kommer en slik direkte formaning. Da legger han til en detalj: «Mange skal komme i mitt navn og si: 'Det er meg!' Og de skal føre mange vill», v. 6. Verden vil altså oppleve at noen (mange) vil utgi seg for å være Messias. Og folk følger villig etter. Det er frafall i stor stil. Se også v. 21f.

Den store danske filosofen Søren Kierkegaard sa en gang: «Hvis Staten fik det Indfald at ville indføre f. Ex. den Religion at Maanen er gjort af en grøn Ost, og (...) efter nogle Generationer en Statistikker maatte kunne bevidne at den Religion er den i Landet herskende.» (Fra Øieblikket). Så lett er det å lure folk til å tro hva som helst, ville han si. Derfor vil de falske profeter få en relativt lett oppgave, og de behøver ikke flere generasjoner for må innbille folk hva de skal tro. Med stor frykt tenker vi her på Antikrists oppgave, som vi kommer tilbake til.

Markus avslutter Jesu gjenkomst-tale med et tre gnager «våk» og sier til slutt: «Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!» v. 37. - Dette formaningsordet må vi også ta på alvor.

Folkets spott og vantro kom tydelig fram ved Jesu korsfestelse. I Mark. 15, 29 ff ser vi noe av det. De som gikk forbi, spottet. Det må være jøder, de fleste som bodde i landet var det. De ristet på hodet og spottet. De viste med all klarhet at de ikke trodde Jesu ord om templet som var ham selv. Etter tre dager skulle han stå opp igjen. «På samme måte spottet også yppersteprestene ham seg imellom, sammen med de skriftlærde.» Hvis Jesus kunne stige ned av korset, da ville de tro! Men var det tro? Nei – det var nettopp uttrykk for vantro. Og det er frafall. Men det gjelder ikke bare jøder på den tid. Vårt folk er i samme situasjon.

e) Lukas.

Lukas skriver først et eksempel på noen som virkelig var troende. Det skal vi ta med her. Maria var nok tvilende i begynnelsen, men ble overbevist av engelens ord. Kap. 1. Gamle Simeon og Anna Fanuelsdatter er også eksempler på troende. Så de fantes i Israel. Dessverre var det også andre.

Lignelsen om Såmannen er eksempel på det. Hos Lukas står den i kap. 8. Da han sådde ut kornet, er det nevnt fire steder der det falt. Men bare på ett sted bar det frukt. Det er bilde på Guds ord som blir forkynt, og hvordan det blir mottatt. Og det er betegnende at Ordet faller så mange steder til ingen nytte. I første omgang tenker nok Jesus på sitt eget folk, men det gjelder generelt for hele verden. Bibelens budskap gjelder oss alle. Og frafallet viser seg altså på flere måter. Noen lar djevelen ta bort ordet med en gang. Andre tror til en tid, sier Jesus, men i prøvelsens stund faller de fra, v. 13. Den tredje gruppen lar verden og dens vesen kvele Guds ord og frelse. Derfor sier Jesus: Se derfor til HVORDAN dere hører, v. 18.

Da Jesus sendte ut de sytti for å forberede hans eget komme til dem, sa han bl.a. : Om de ikke tar imot dere, skal dere gå ut... Kap. 10, 10. Han regnet med at noen ikke ville høre og dermed ikke ville omvende seg. Byene Korasin og Betsaida og Kapernaum viste seg å være slike steder. Da skulle de forlate dem og gå til andre.

En gang holdt Jesus en straffetale mot fariseerne, kap. 11, 37ff. De var opptatt av det ytre og tenkte ikke på hjertets tilstand. Jesus sier rett ut: Innvendig er dere fulle av rov og ondskap. Han kaller dem dårer og ropte ve over dem. Jfr. Mat. 23. Det er uttrykk for menneskehjerter som er kommet langt bort fra Guds rike og hans vilje. Vi må kunne si at frafallet i Israel var ganske stort når det gjelder denne «eliten». Det var vanlige folk som fulgte Jesus, og det var mange av dem.

Jesus hadde et stort hjerte for sitt folk. Da han så at de vendte seg bort fra ham, gråt han. Kap. 19, 41. Folket skjønte ikke at Jesus kom for å frelse, det var skjult for dem. Derfor ville dommen komme, for de kjente ikke sin besøkelsestid. v. 43-44. I kap. 21 kommer gjenkomst-talen også her der han viser til flere tegn som skal komme først. Her nevner vi den forfølgelse som skjer av de troende – det er også tegn på frafall hos de andre. Innen samme familie vil de angi noen, til og med av far og mor. Så dypt sitter vantroen i mennesket. Ja, de troende skal bli hatet av alle, kap. 21, 17.

f) Johannes.

Også dette evangeliet begynner med å vise at folk ikke tok imot Jesus, kap. 1, 11. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Det må være jøder på Jesu tid. Dette går dessverre igjen gjennom NT. Men det betyr ikke at alle jøder var frafalne. Det ser vi av v. 12: Alle dem som tok imot ham ... De fleste fortolkere har ment at «sitt eget» betyr Israel, slik både prof. Olav Moe og prof. S. Odland skriver. De var Guds eiendom på en særlig måte som det utvalgte folk. Også Luther taler om dette slik. Han viser ut fra 2. Mos 19, 5 at Israel er Guds egen eiendom framfor alle folk – hvis de ville høre og holde hans pakt.

Når vi går til kap. 5, ser vi Jesus si samtale med jøder som anklager ham. Jesus svarte bl. a. slik: «Dere tar ikke imot meg,» v. 43. Slik behandlet de sin Messias. De forkastet ham, og da skulle de møte sin dommer, kap. 12, 48. Det er alltid alvoret ved å forkaste Jesus også for oss. Vårt evige ve og vel avhenger helt av vårt forhold til Ham.

Joh. 6. I dette kapitlet opplever Jesus et stort frafall blant sine tilhengere. De var kanskje ikke rette troende, men mer tilhengere som ble begeistret for Jesus under og tale i begynnelsen. Men så talte Jesus om seg selv som skulle dø for synden og de måtte «ete hans kjød». Det ble for tung kost for mange. De kunne ikkke forstå at Jesus var det Guds brød som kom ned til Israel i ørkenen. De tenkte bare jordisk og konkret og skjønte ikke at Jesus talte i bilder om seg og sitt frelsesverk.

Da står det: Mange av disiplene hans som hørte dette ... Etter dette trakk mange av disiplene hans seg tilbake, v. 60 og 66. Også de tolv (!) fikk spørsmålet og ble stilt på et nytt valg: Vil også dere gå? v. 67. Selv de4r i en så liten flokk var det en forræder, v. 70-71.

Flere ganger var det strid om hvem Jesus var, kap. 7-8. Det kulminerte foreløpig i kap. 8, 59: Da tok de steiner opp for å kaste på ham. Det var en frafallen gruppe som kunne gjøre det. Og det fortsatte i kap. 10, 31. Motstanden mot Jesus var virkelig hard. Selv om mange nye trodde på ham (kap. 11, 45), besluttet de ledende i Israel å drepe ham, (11. 53). Den umiddelbare årsak da var at Lasarus var vekt opp fra de døde. Frafallet var nå fullstendig for dem.

2. Acta – Apostlenes gjerninger.

Her følger vi de kristne etter Jesu død og himmelfart. I første del av denne boken er det Peter som er hovedperson, mens Paulus stiger fram som leder i den andre delen. Og det er særlig jødene som er motstandere av Jesus og de kristne i denne boken. Denne striden begynte jo med Jesus selv da de skriftlærde og fariseerne anklaget ham for vranglære og kjempet mot ham, særlig det siste året.

I første del ser vi Peter og Johannes som blir forfulgt for Jesu navns skyld. Det kan vi se på som uttrykk for at frafall hos jødene når de ikke så at Jesus oppfylte profetiene i GT. Det var ikke bare at de ikke ville tro, men de var så formørket i sitt sinn at de ikke forstod at det var Messias. Det er også dette forholdet som går igjen mange ganger senere i kirkens historie. Noen kirkeledere så ikke at en vekkelse var et Guds verk og prøvde å stanse den. Det er ofte frafallet som stanser vekkelse. Noen kristne skjønner ikke hva som er Guds gjerning.

Etter pinsedag taler Peter til folket og ber dem om å vende om, Apg. 3, 6. Han gjør under og taler om Jesus som den eneste frelser, kap. 4, 12. Da griper myndighetene inn og fengsler dem. Men det er ikke romerne og de verdslige myndigheter som gjør det. Det er Rådsherrene og Israels eldste, kap. 4, 8. Grunnen må ligge i deres eget åndelige liv. De som skulle lede folket til Messias, ser ikke selv at Jesus er Messias. Det er også de samme som anklager Stefanus, kap. 6-7. Det er ypperstepresten som spør ham ut. Og en av fariseerne samtykket i mordet, Saul, kap. 8, 1. Han hadde selv vært med ved steiningen og passet på klærne til bødlene.

Spørsmålet om omskjærelsen førte også til strid. Men det var mer et teologisk spørsmål som de ikke hadde fått lys over. Vi ser at det blir ordnet innen menigheten på apostelmøtet i Jerusalem år. 48.

Heretter reiser Paulus ut i tjenesten igjen på sin andre misjonsreise. Da kom han omsider til Filippi. Til en viss grad skifter motstanden karakter. Nå er det styremaktene i byen som angriper og kaster ham i fengsel, «vi som er romere», v. 21. Noen steder tok de imot og gransket Ordet, som i berøa, kap. 17, 11. Noen ganger fikk de motstand fra jødene og andre ganger fra romerne.

Vi ser snart at det lå et latent frafall hos noen jøder. I Milet talte Paulus til de eldste i Efesus og sier bl.a.: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, ... ja, blant dere skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg.» Kap. 20, 29f. Det er et tydelig frafallstegn. Det er medlemmer av deres egen menighet i Efesus som har fått et annet syn enn det Paulus hadde talt, og de vil vinne andre for sitt syn. Det er typisk for frafalne: De vil vinne folk for sitt syn og ikke for Kristus som hovedsak. Og hva gjør Paulus i den situasjonen? Han overgir folket til Gud og til hans ord. Vil de bare holde seg til Guds ord, vil de bli berget. Det gjelder til alle tider.

Etter denne kortfattede beskrivelsen av frafallet på Jesu og apostlenes tid i de historiske bøker, går vi over til brevlitteraturen.

----

Selvransakelse.

Det er tid til selvransagelse for Folkekirken.

Av Immanuel Fuglsang, Danmark.

Jeg antager, at en meget stor andel af Herning Folkeblads daglige læsere regelmæssigt deltager i  søndagens gudstjeneste. Derfor vil overskriften over dette læserindlæg også være vedkommende for mange mennesker.

Ved gudstjenesten 2. søndag i advent blev der højst sandsynligt mange steder brugt en indledningsbøn (den såkaldte kollektbøn), hvor præsten bl.a. fremsiger disse ord: ”…vi beder dig (Gud), at du ved din Helligånd vil bevare os fast i dit ord i en ret tro, nådigt vogte os for synd og bevare os i nød og fristelser…”.

Dette er ikke tilfældige ord, som vore kirkefædre har formuleret, men de var/er helt sikkert forbundet med  kirkens kamp for at blive bevaret som en sand og troværdig kirke, selv om den står i stor nød og fristelser af mange slags.

Der kan derfor med rette stilles dette spørgsmål: ”Hvad er kirkens nød og fristelse nu her i 2011?”. Og der ville givetvis komme mange forskellige svar i den anledning.

Ved den gudstjeneste jeg deltog i, udlagde præsten den foreliggende tekst  på en meget enkelt og klar måde. Han fremhævede nogle af de forhold, som Bibelen indeholder tydelige oplysninger om, f. eks. med disse citater fra Romerbrevets første kapitel:  ”De udskiftede Guds sandhed med løgnen og dyrkede og tjente skabningen i stedet for skaberen”. Og videre står der i samme kapitel: ”Derfor prisgav Gud dem til vanærende lidenskaber: Deres kvinder udskiftede den naturlige omgang med den naturstridige, og ligeså opgav mændene den naturlige omgang med kvinden og optændtes af deres begær efter hinanden; mænd levede skamløst med mænd og pådrog sig derved den straf for deres vildfarelse, som de fortjente”.

Her er det vigtigt  at understrege, at Romerbrevet er skrevet af en apostel med fuldmagt fra den levende Gud og Skaber. Og  det er dermed forpligtende for mennesker til alle tider og på alle steder. Og det var derfor meget klargørende at den pågældende præst også med stor overbevisning og fuld tillid til Bibelen tydeligt ville sige til menigheden, at vi ikke skal lytte til biskopperne, når de tilsidesætter Bibelens meget vigtige og forpligtende udlægning af, hvordan vi mennesker skal leve livet her i denne verden  – herunder også når det gælder samliv og ægteskab.

Jeg kan i sagens natur ikke vide om kirkeministeren og biskopperne læser Herning Folkeblad. Men jeg vil gerne slutte mit indlæg med at rette denne appel til jer alle – og det gælder faktisk også provster, præster og menighedsråd: ”Tænk på det store ansvar I har hver på sin plads. I er forpligtede på Bibelen og vor kirkes bekendelse. Også på det anførte område af menneskelivet må I ganske enkelt sige med disse ord fra Gamle Testamente: ”Dine ord er en lygte for min fod, et lys på min sti”. Salme 119, vers 105.

Læresvakhet og frafall.

Læresvakhet og frafall.
Til alle tider har det vært mennesker som mener at læren er uvesentlig. Vi holder oss til Jesus og Bibelen, sier de nå. Hva skal vi med dogmer? 
 
Men hvem er Jesus?
Og: Hva sier Bibelen? 

Er ikke det vesentlig. Det er dette vi skal holde oss til og tro. Historien viser oss at der læresynet er svakt, får sekter og nye strømninger lettest inngang. Og da er frafallet nær. For det begynner i det små og eter om seg som dødt kjøtt.

Hva slags lære er i faresonen i vår tid? Kanskje det er flere som vi ennå ikke har sett komme til overflaten. Her vil jeg peke på en som nå blomstrer på alle måter, og som tilhengerne ikke skammer seg over.

Egil Haraldsen i Oktober forlag sa om den nye bibeloversettelsen fra Bibelselskapet i VL 26. okt: "Men når man blir redd for å lage noe som kan støte noen, gleder man heller ingen" (Det var tale om omslaget på den nye Bibelen der). Der peker han på en trend i samfunnet og i kirken. Og designer Mona Nordahl sier samme sted noe fornuftig og klart: "Det virker som kirken i dag tenker at de må forandre seg for å nå ut til samfunnet. ... I konfirmantundervisningen prater man for eksempel ikke så mye om Gud og det hellige, men om ungdomsproblemer. Man demper hva Bibelen dreier seg om, for å lokke til seg folk."

Ja, slik er det nå. Hun treffer rett. Det er tendensen i vår tid. Og vår langt når kirken ut på den måten? Og et enda viktigere spørsmål er: Hva når de ut til folket med? Det gjelder ikke bare om å nå ut til folket, men å nå ut med det rette og sanne budskap. Og det gjør man aldri ved å avdempe budskapet
Presten Sunniva Gylver sier noe i VL 24.okt. som nettopp følger denne trenden: "Jeg tror Bibelen er menneskers ord, inspirert av Gud." Hva betyr inspirert i dette tilfelle? Og der taler hun om Livets to Utganger. Hun begynner å skrive noe fornuftig: Det er to utganger av livet, og vi skal omvende oss, og vi kan ikke gjøre annet enn å legge liv og tro i Guds hender, sier hun. Og hun fastholder at Jesus er veien, sannheten og livet.

Men så kommer det: Bibelens materiale ... er svært sammensatte og til dels motsetningsfylte. Hun undrer seg over flere ting. Og da kommer hun på glattisen: «Det er litt rart, sier hun, dersom svært mange av Guds elskede skapninger skulle ende i evig pine. Hvorfor skulle Gud ønske det?» 

 

Men har Bibelen sagt det? Det står tvert om at han vil at alle skal bli frelst.

Det er slike tanker som skaper uklarhet. Utrygghet om Guds ord fører til uklar tro der frafallet blir en konsekvens.
Nils Dybdal-Holthe
(Art. i Dagen 15. nov. 2011.)

TILLEGG (som ikke var med i Dagen).

Det har lenge vært kjent at relativt mange teologer har et uklart syn på Bibelen og svikter det gamle bibelsyn fra apostlenes tid. Tidligere var det gjerne slik at mange holdt det for seg selv. Det talte og skrev om om de trodde alt i Bibelen. Kritikken ble gjerne omtalt blant kollegaer og andre likesinnede. Etter hvert har mange blitt mer frimodige på dette området. De står freidig fram og sier det de tror.

En grunn til en slik tvil på Bibelen tror jeg er at Guds ord ikke stemmer med vår menneskelige fornuft. Det ser så urimelig ut det Gud har bestemt, både om våre synder, at vi er udugelige til selv å bli frelst og om de to utganger av livet. Og så sier man dette til folk, skriver om det – og sår dermed tvil hos andre, gjerne ubefestede og svake sjeler som mangler den kunnskap som gir ballast i slike situasjoner. Noen mennesker ser det også slik at hvis en prest, teolog og professor sier noe, MÅ det være sant. Det er en farlig innstilling. Da opphøyer man menneskets tanke på en usann måte. Og man tar ikke syndefallet på alvor. For ved syndefallet ble mennesket ført bort fra Gud og ut av Edens hage. Det er også en symbolsk handling for at vår natur («kjødet») er fiendtlig mot Gud. Det viser seg stadig at menneskets fornuft verken forstår eller er i overensstemmelse med Guds tanke. Vi ble ikke skapt slik, men syndefallet har gjort sitt verk i oss.

Vi kan gjerne sitere Pontoppidan her. Han svarer på spørsmålet: «Hvordan har da synden særlig ødelagt menneskets sjel?» i boken «Sannhet til gudfryktighet», sp. 383. Svar: «1) Den har formørket forstanden, som i menneskelige tinger blitt halvblind og i guddommelige ting helt blind, ja, tilbøyelig til alle villfarelser og falske meninger om det som hører Gud til.

2) Den har røvet viljen dens hellighet og gjort den fiendsk mot Gud.

3) Den har voldt forstyrrelse i begjæringene, i sinnets følelser og tillike i samvittighetens fred. Rom. 8, 7: Kjødets attrå er fiendskap mot Gud. Efes. 4, 18; 1. Kor. 2, 14.»

Her kan vi stole på Pontoppidan fordi han viser til klare bibelvers om saken. Det er da vi er på trygg grunn. For vi må ta synden alvorlig både i våre personlige liv og at vår natur ikke er etter Guds plan etter syndefallet. Det skulle gjøre oss ydmyke og små, også i forhold til våre egne meninger.

NDH.

Balfour

Balfour-deklarasjonen
I dag, 2. nov., er det 94 år sidan Balfourdeklarasjonen vart til. Det var ein viktig dag for Israels folk i eldre tid. Nå er dagen gløymt av mange. Mange jødar seg på dette dokumentet som oppfylling av bibelske profetiar og byrjinga på staten Israel. Dei viser då m.a. til Esek. 37, 21.
Balfour-dokumentet frå 1917 fekk namn etter den britiske utanriksminister i første verdskrigen, Arthut James Balfour. Han fekk jødiske samfunn til å tru at Storbritannia ville støtta opprettinga av ei jødestat i Midt-Austen.

Lord Balfour
Balfour sende brev til Baron Walter Rothschild, som var ein leiar i det britiske jødesamfunnet. Han gjekk inn for å oppretta ein stat som jødiske heimland i det som då var kalla «Palestina». Med det tok zionismen et stort steg framover for at jødane skulle få eit land å bu i. Og dette var lenge før nazistane og utryddingsleirane i 1940-åra. Nokre jødar ser difor England som sjølve fødestaden for staten Israel.
Nå har det ikkje gått så lett som Balfour meinte og kanskje trudde. Men det viser m.a. At tanken om Israel som land for jødar ikkje er så ny som somme synest å tru. Og gjennom heile soga frå tida då jødefolket måtte ut or landet har jødar helsa kvarandre med «Neste år i Jerusalem» ved nyårstider.

Løvhyttefesten slutt.

Shalom!

I dag 20. okt er den siste dag i Løvhyttefesten i Israel, og da feirer de egentlig to fester som vi nevner nedenfor. Nå skal vi straks vise til NT der denne dagen omtales i Joh. 7, 37f: «På den siste, den store dag i høytiden, sto Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann.»
På denne festen spilte vannet en stor rolle. Man tror at denne seremonien har sitt opphave i det andre tempels tid da Ypperstepresten (hebr.: Cohen haGadol) hentet vann fra Siloadammen og helte vannet ut på alteret som et vann-offer. Folket fulgte presten til Siloadammen med sang, dans og glederop mens de siterte salmer, de såkalte 'hallel tehillim' fra Salme 113-118 og 120-134. De brukte også ordene i Jesaja 12, 3: «De skal øse vann med glede av frelsens kilder.»


De bærer fram Lovrullen (Sefer Torah) ved Klagemuren (Vest-muren) i Jerusalem.

Også i dag feirer man Løvhyttefresten over hele verden blant jødene. De tre festdagen i høytiden er: Den store frelse (Hoshana Rabah), Den åttende dag (Shemini Atzeret) og Lovens glede (Simchat Torah). 

På den store frelsesdagen ropte folket ut: Frels oss, Herre! (hebr. Hoshiana Adonai), og det er en bønn som Gud vil besvare. Jfr. Joel 2, 32 og Rom. 10, 13. Det er frelsens vann man synger om, og vi må be om at Israels folk må se at Jesus Messias er det levende vann som kom for alle menneskers skyld. De som kaller på hans navn, skal bli frelst, står det.
Etter rabbinsk tradisjon sier at på den åttende dag, Shemini Atzeret, skal Gud dømme verden. Det er den siste dag i høytiden, og dommen er dne siste dag på den gamle jord. 
 
Men hvorfor er vannet så viktig?
Vi vet at jorden trenger vann, og det gjør alle skapninger både mennesker, dyr og planter.Vannet er livsviktig. I tillegg betyr vannet her strømmer av velsignelse og særlig understreker det håpet og løftet om Messias. Etter en lang, tørr sommer i Israel, er det stort behov for vann i jorden og for alt som lever og gror der.
Slik er det også behov for åndelig vann over folket, både i Israel og blant oss hedninger. Derfor er bønnen om disse strømmer av vann viktig for alle mennesker nå. Her er visst mye åndelig tørke.
****

I Salme 22, 14 – som er en messiansk salme om Jesus – står det så betegnende: «Jeg er utøst som vann...» Det er Messias selv som sier det. Og Jesus sa selv til den samaritanske kvinne i Joh. 4 at han kunne gi henne levende vann, v. 10. Hos ham er det evig liv som varer alltid, her i tiden og inn i evigheten. Det er derfor vi forkynner Jesus til alle. Det er ikke nok med moral og helsearbeid og opplysning. Menneskene må få hør og ta imot den eneste Frelser her på jord – Jesus.
***

Når kvelden kommer og de to første festene er slutt, begynner den siste festen, Torah-festen, Loven. Høsttiden er slutt og gleden over Guds ord og budskap begynner for alvor. Torah er ikke bare lov og regler, den er lære og instruksjon om Gud. Den er som et tre som vokser opp av jorden og gir frukt (slik jødene ser det). Og på Nytestamentlig grunn ser vi at Jesus er det treet. Han er den som gir verden liv.
Må alle få se det! Ndh.Ref.: Messianic Bible.

NY Studiebibel.

En ny stor studiebibel er kommet på markedet nå. Det er Norsk Bibel som står bak prosjektet med å oversette og tilrettelegge en engelsk studiebibel på norsk (bokmål). Den kalles på norsk "Bibelen Resurs" og er på 2380 sider. Her er mye godt stoff  for bibellesere og predikanter. Jeg har lest en del i den engelske utgaven som nå heter: "NKJV Study Bible" (forkorstelse for New King James...). Her er mange forklaringer som er nyttige for å forstå og tilegne seg Bibelens budskap, også teoretisk - f. eks. historisk og kulturelt. Det har visstnok aldri vært utgitt en så stor studiebibel på norsk i ett bind før. Der er over 15000 vers-for-vers kommentarer. I Bibelen (KJ) er det 31173 vers. Vi får 150 notater om  forhold på bibelsk tid, sier Fakta-noten i Dagen. Her er også 114 artikler om bibelske tema og 350 ordforklaringer. I tillegg kommer mange kart, diagrammer og tabeller.

Vi vet at det er Guds Ånd som må forklare tekstens åndelige innhold. Men det er nyttig å kjenne noen fakta i Bibelen. Denne Studiebibelen er også slik at den stanser ikke ved fakta, men vinkler innholdet mot vårt eget liv. Derfor er det en åndelig skattkiste for oss. 

I snitt utgjør Bibelteksten halve siden øverst, og kommentarene resten nederst på siden. Henvisninger til andre skriftsteder i bibelteksten er satt etter hvert vers som i flere andre norske bibel. I den engelske utgaven står de som en smal midtspalte. Og kommentarene er satt med Arial-typer, som er godt leselige - selv om jeg skulle ønske de var en smule større. 

Vi skal heller ikke glemme å nevne at en bibelordbok kommer på slutten av boken. Her er også emneregister og flere oversikter f. eks. over Messiasprofetier, Jesu lignelser og han undergjerninger, bønner og Bibelatlas. 
Lykke til med studiet av Bibelen! 
NDH. 

Løvhyttefesten.

Shabbat Shalom !
(Sjabbat sjalom) er den vanlige hilsen i Israel på en sabbat og kan bety ønske en fredelig sabbat. De har faste tekster fra Bibelen (GT) som leses hver sabbat gjennom året slik vi har det i den norske kirke. Men på sabbaten i Sukkot (løvhyttefesten) bruker de andre tekster. I tillegg til tekster fra loven (Torah) og profetene (Haftorah) blir hele Forkynnerens bok lest (Sefer Kohelet) høyt i synagogene etter Askenasi-tradisjonen (som er østlige jøder til forskjell fra vestlige jøder – sefarder). Andre skriftesteder som blir lest nå er 2. Mos. 33, 12-34, 26; Esekiel 38,18-39, 16.




Ved Vestmuren i Jerrusalem.

I 2. Mos. 34, 10 leser vi: «Se, jeg vil gjøre en pakt: For hele ditt folks øyne vil jeg gjøre underfulle ting, slikt som det ikke har vært maken til på hele jorden eller hos noe folkeslag. Og hele det folket som du lever iblant, skal se Herrens gjerning, hvor forferdelig den er, den som jeg vil gjøre for deg.»
Moses ber om at Gud må være nær folket, og det lover Han. Det er da Moses ber om å få se Guds herlighet. Nå blir også Moses invitert opp på Sinai berg igjen og fikk lovtavlene på nytt. Slik viste Herren at han stod bak sitt ord og var med sitt folk selv om de syndet.
På disse lovens tavler stod de ti bud. Innholdet er delt i to: Vårt forhold til Gud og vårt forhold til andre mennesker. Slik har de betydning for alle folk om de ville ta hensyn til dem. Ingen blir frelst ved å prøve å holde loven – den kan intet menneske overholde, men de kan gjøre forholdet mellom mennesker bedre.
I forkant av dette var det Moses ba om å få se Guds herlighet. Da svarte Gud: Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn ... Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve. Da sier Herren: Se, her, tett ved meg er et sted, still deg der på klippen.... og jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi... Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se. 2. Mos. 33, 18-23.
Det er en flott bibeltekst. Herren har lagt i stand et sted for oss, på klippen. Der skal vi se og oppleve Guds godhet mot oss. Og i ettertid – bakfra – kan vi forstå at det var Gud som ledet oss gjennom livet, selv om det var vanskelig mange ganger.


Gog og Magog
«Men på den samme dagen Gog kommer over Israels land, sier Herren Herren, da skal min harme stige opp i mitt åsyn.» (Esekiel 38,18)
Avsnittet fra profeten Esekiel er om Gog og Magog, og det handler åpenbart om de siste tider. Tolkingen har vært ulik, men det vil skje i endens tid. Gud skal ennå en gang vise sin makt for verden, og han skal seire. Det er i alle fall klart.
Vi kan spørre hvorfor dette avsnittet blir lest nettopp i Løvhyttefesten? Etter rabbinsk tradisjon vil krigen komme i den måned Løvhyttefesten feires. Og på første dag av Løvhyttefesten blir Sakarja 14 lest, og det mener man handler om den samme krigen.
Også Salme 27 har sammenheng med Sukkot og at Gud skal bevare Israel, v. 5: For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. Det hebraiske ordet for telt (sukkah) blir oversatt med tabernakel (telt).




En løvhytte på en balkong i Herzlia, Israel.

(Etter 'Messianic Bible'.)