FRAFALL I BIBELEN (1)
Av Nils Dybdal-Holthe.
Et frafall fra kristen tro forutsetter at man har vært en troende. Et frafall er et fall fra noe. Et fall er et enkelttilfelle som kan rettes opp igjen. Til vanlig kaller vi et varig fall for et frafall, et fall som ikke blir rettet opp igjen.
Frafall henger sammen både med konkrete synder og vranglære og sløvhet og søvn. Under disse overskriftene kan mange ting i menneskelivet være med. Det er viktig å vite at alt som strider mot og kolliderer med Guds ord og tanke, er en potensiell fare for troen. Det må vi alltid ha i minne slik at vi ikke blander inn kulturelle ulikheter og historisk vane, eller noe som er blitt til i årenes løp uten at det går på tvers av Guds vilje. Jeg tror det er viktig å gå forsiktig fram i slike tilfeller.
Her skal vi både se på frafall i Det Gamle og Det Nye testamentet. I Bibelen henger frafall ofte sammen med vranglære som igjen har lært folket å synde. Disse to ting henger sammen. Vi vil begynne med Det Nye Testamentet. Det ligger oss nærmest, og de fleste kjenner det best. Med fare for å bli misforstått og ta noe ut av sin sammenheng, må vi for korthets skyld bruke noen enkeltvers her.
A. Det Nye Testamentet.
NT består både av historie, brev og åpenbaring om de kommende siste tider. Og vi må nå se på det i denne rekkefølge. Da følger vi må samme tid til en viss grad utviklingen og rekkefølgen i tid: Vi begynner med Jesus, fortsetter med apostlenes evangelier og avslutter med utsynet over framtiden helt fram til dommens dag.
1. Evangeliene.
Av de fire evangelier i NT skal vi peke på noen ord særlig hos synoptikerne (Matteus, Markus og Lukas). Der taler Jesus om framtiden for Guds folk her i verden – og det gjelder også oss som lever nå. Det skal vi legge nøye merke til.
a) Mat. 7, 15ff: «Vokt dere for de falske profetene.»
Vi legger merke til at det står umiddelbart etter talen om den trange og vide port i Bergprekenen. Jesus peker på to måter å være religiøs på. Enten går vi på den smale vei som leder til himmelen, eller vi går på den breie som fører folk i fortapelsen. Og da sier han: Vokt dere for de falske!
Den breie vei behøver altså ikke å være de verdslige og ugudelige. Det er heller mennesker som mener de er og vil være kristne, men de følger ikke Jesu ord om troen og kristenlivet. Derfor avsluttes også denne prenene slik: «Derfor – den som hører disse mine ord og gjør etter dem...» v. 24. 'Derfor' viser til en konklusjon. Den sanne tro henger sammen med Jesu ord.
Fortsettelsen etter v. 15 viser bl. a. at «vi skal kjenne dem», v. 20. Videre står det disse menneskene er ukjent for Jesus på dommens dag. De sier at de har talt og gjort mye godt, v. 22. Men Jesus kommer til dem med et skjebnesvangert ord: «Jeg har aldri kjent dere». Frukten for dem var i realiteten fortapelse.
b) Mat. 24, 5f.: «Mange skal komme i mitt navn og si.» Det var som svar og utfylling av noe han sa i v. 4: «Se til at ingen fører dere vill!» Det viser at ikke bare den falske predikanten går fortapt, men også de som hører ham og følger det han sier.
I v. 10f. kommer han tilbake til dette og sier: «Mange skal falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange.» Her kommer det igjen: Både predikant og tilhører går det ille. Derfor skal vi være forsiktige med å lytte til uklare predikanter. Det kan få skjebnesvangre følger for usikre sjeler. I dommen og fortapelsen vil det være mange mennesker som en gang ville være kristne, men som gled bort etter møtet med uklare og falske predikanter.
Et par andre sider ved dette sier han også: De som faller fra har en tendens til å angi andre, sanne kristne og slik prøve å føre dem inn i den samme sekt eller vranglære. I tillegg sier Jesus at mange skal falle fra. Mange falske profeter skal stå fram – og mange skal føres vill.
Etter slike ord må vi virkelig bli engstelige. Er vi selv i fare? Er noen av vår nære slekt i fare? Og deretter: Hvordan står det til med folket vårt?
Hva er det spesielle i vår tid på dette området? Før måtte folk ofte reise til andre steder for å høre vranglærere i tillegg til litteratur. Nå er det annerledes. Der er fremdeles mye litteratur, men det er mye letter å få tak i den. Nå kan vi kjøpe nær alle slags bøker og hefter over internett. Og der er virkelig mye som bys fram. Noe er også helt gratis.
Også på TV kommer slik forkynnelse. For nå kan man kjøpe tid på satelitter og sende ut den teologi og lære som vranglærerne vil ha fram. Det samme gjelder radio. Og slike kanaler har stor påvirkningskraft og har lett for å vinne tilhengere. Noen er svært pågående i sin forkynnelse og har meget sterke ord om hva som skal til å være en sann kristen. Jeg synes at den frie nåde og bare troen kommer lett i bakgrunnen. Tilbake står formaningen om å gjøre noe og å ofre. Det blir meg og mitt og vårt.
Frafallet henger sammen med og kommer av lovløshet og mangel på kjærlighet, v. 12. Lovene regulerer menneskelivet og kjærligheten har både med det indre og ytre livet. Synd og fall får lett fritt spillerom der alle vil gjøre som de vil, og der kritikk og hat har tatt kjærlighetens plass. Da blir også kjærligheten forandret om revidert: Alt som er godt for mennesket blir kjærlighet. Man spør ikke etter sannhet i livet, men etter noe som smaker godt for det menneskelige. Da blir det feil etter Guds tanke.
c) Mat. 25. Fem dårlige jomfruer, står det om her.
De var nokså like de kloke, og de ville det samme. De hadde lamper, de gikk ut for å møte brudgommen, og alle sovnet utover natten. Det var ikke forskjellen.
I Norsk Bibel nyno. ble de dårlige jomfruer kalt for «uvituge»! Det er et godt ord. Det betyr ikke at de nødvendigvis er dårlige moralsk eller at de har lite vett, såkalt «dumme». Men de har ikke vett på åndelige ting slik at de tenker og handler rett.
En stor feil ved de dårlige var at de sørget ikke for å få det som var nødvendig, nok olje. Da var det ikke hjelp i noe av det andre. De opplevde da midnatts-ropet lød, at deres lamper sloknet. De prøvde å ordne det i siste liten, men de kom for sent. Slik vil det gå med noen kristne i den siste tid. Det er tankevekkende at 50 % hadde det slik. Det må bety at en stor gruppe av de nominelle kristne, de navnkristne, ikke er født på ny ved Guds Ånd. Olje er ofte bilde på Ånden.
d) Markus.
Jesu møte med folket i sin hjemby Nasaret, er et eksempel på frafall. Det var jøder som bodde der, og de hadde loven og profetene og kjente Guds vilje. Et par uttrykk i kap. 6 er talende. Han møtte forakt og motstand fordi de kjente ham som en vanlig mann. I v. 4-5 sier Jesus: En profet blir ikke foraktet andre steder enn på sitt hjemsted. Det har mange erfart etter ham også. Men så står det om ham: «Han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der...» Og i verset etter står det: «Han undret seg over deres vantro.» Vantro er altså grunnen til at de tar anstøt av ham, og det er tegn på frafall. Her er det 'Guds folk' som ikke tror. Det er alvorlig. Derfor står det at hans utsendinger i dette kapitlet «forkynte for folket at de skulle omvende seg», v. 12. Det var nødvendig.
I Markus 13 er også gjenkomstalen nevnt, som i Mat. 24. Vi skal her peke på et par andre ting. Disiplene var opptatt av hva tegnet var på Jerusalems fall. Da svarer Jesus: «Se til at ikke noen fører dere vill,» v. 5. Jesus visste at også hans nære venner kunne bli grepet av vranglære og synd. Derfor kommer en slik direkte formaning. Da legger han til en detalj: «Mange skal komme i mitt navn og si: 'Det er meg!' Og de skal føre mange vill», v. 6. Verden vil altså oppleve at noen (mange) vil utgi seg for å være Messias. Og folk følger villig etter. Det er frafall i stor stil. Se også v. 21f.
Den store danske filosofen Søren Kierkegaard sa en gang: «Hvis Staten fik det Indfald at ville indføre f. Ex. den Religion at Maanen er gjort af en grøn Ost, og (...) efter nogle Generationer en Statistikker maatte kunne bevidne at den Religion er den i Landet herskende.» (Fra Øieblikket). Så lett er det å lure folk til å tro hva som helst, ville han si. Derfor vil de falske profeter få en relativt lett oppgave, og de behøver ikke flere generasjoner for må innbille folk hva de skal tro. Med stor frykt tenker vi her på Antikrists oppgave, som vi kommer tilbake til.
Markus avslutter Jesu gjenkomst-tale med et tre gnager «våk» og sier til slutt: «Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!» v. 37. - Dette formaningsordet må vi også ta på alvor.
Folkets spott og vantro kom tydelig fram ved Jesu korsfestelse. I Mark. 15, 29 ff ser vi noe av det. De som gikk forbi, spottet. Det må være jøder, de fleste som bodde i landet var det. De ristet på hodet og spottet. De viste med all klarhet at de ikke trodde Jesu ord om templet som var ham selv. Etter tre dager skulle han stå opp igjen. «På samme måte spottet også yppersteprestene ham seg imellom, sammen med de skriftlærde.» Hvis Jesus kunne stige ned av korset, da ville de tro! Men var det tro? Nei – det var nettopp uttrykk for vantro. Og det er frafall. Men det gjelder ikke bare jøder på den tid. Vårt folk er i samme situasjon.
e) Lukas.
Lukas skriver først et eksempel på noen som virkelig var troende. Det skal vi ta med her. Maria var nok tvilende i begynnelsen, men ble overbevist av engelens ord. Kap. 1. Gamle Simeon og Anna Fanuelsdatter er også eksempler på troende. Så de fantes i Israel. Dessverre var det også andre.
Lignelsen om Såmannen er eksempel på det. Hos Lukas står den i kap. 8. Da han sådde ut kornet, er det nevnt fire steder der det falt. Men bare på ett sted bar det frukt. Det er bilde på Guds ord som blir forkynt, og hvordan det blir mottatt. Og det er betegnende at Ordet faller så mange steder til ingen nytte. I første omgang tenker nok Jesus på sitt eget folk, men det gjelder generelt for hele verden. Bibelens budskap gjelder oss alle. Og frafallet viser seg altså på flere måter. Noen lar djevelen ta bort ordet med en gang. Andre tror til en tid, sier Jesus, men i prøvelsens stund faller de fra, v. 13. Den tredje gruppen lar verden og dens vesen kvele Guds ord og frelse. Derfor sier Jesus: Se derfor til HVORDAN dere hører, v. 18.
Da Jesus sendte ut de sytti for å forberede hans eget komme til dem, sa han bl.a. : Om de ikke tar imot dere, skal dere gå ut... Kap. 10, 10. Han regnet med at noen ikke ville høre og dermed ikke ville omvende seg. Byene Korasin og Betsaida og Kapernaum viste seg å være slike steder. Da skulle de forlate dem og gå til andre.
En gang holdt Jesus en straffetale mot fariseerne, kap. 11, 37ff. De var opptatt av det ytre og tenkte ikke på hjertets tilstand. Jesus sier rett ut: Innvendig er dere fulle av rov og ondskap. Han kaller dem dårer og ropte ve over dem. Jfr. Mat. 23. Det er uttrykk for menneskehjerter som er kommet langt bort fra Guds rike og hans vilje. Vi må kunne si at frafallet i Israel var ganske stort når det gjelder denne «eliten». Det var vanlige folk som fulgte Jesus, og det var mange av dem.
Jesus hadde et stort hjerte for sitt folk. Da han så at de vendte seg bort fra ham, gråt han. Kap. 19, 41. Folket skjønte ikke at Jesus kom for å frelse, det var skjult for dem. Derfor ville dommen komme, for de kjente ikke sin besøkelsestid. v. 43-44. I kap. 21 kommer gjenkomst-talen også her der han viser til flere tegn som skal komme først. Her nevner vi den forfølgelse som skjer av de troende – det er også tegn på frafall hos de andre. Innen samme familie vil de angi noen, til og med av far og mor. Så dypt sitter vantroen i mennesket. Ja, de troende skal bli hatet av alle, kap. 21, 17.
f) Johannes.
Også dette evangeliet begynner med å vise at folk ikke tok imot Jesus, kap. 1, 11. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Det må være jøder på Jesu tid. Dette går dessverre igjen gjennom NT. Men det betyr ikke at alle jøder var frafalne. Det ser vi av v. 12: Alle dem som tok imot ham ... De fleste fortolkere har ment at «sitt eget» betyr Israel, slik både prof. Olav Moe og prof. S. Odland skriver. De var Guds eiendom på en særlig måte som det utvalgte folk. Også Luther taler om dette slik. Han viser ut fra 2. Mos 19, 5 at Israel er Guds egen eiendom framfor alle folk – hvis de ville høre og holde hans pakt.
Når vi går til kap. 5, ser vi Jesus si samtale med jøder som anklager ham. Jesus svarte bl. a. slik: «Dere tar ikke imot meg,» v. 43. Slik behandlet de sin Messias. De forkastet ham, og da skulle de møte sin dommer, kap. 12, 48. Det er alltid alvoret ved å forkaste Jesus også for oss. Vårt evige ve og vel avhenger helt av vårt forhold til Ham.
Joh. 6. I dette kapitlet opplever Jesus et stort frafall blant sine tilhengere. De var kanskje ikke rette troende, men mer tilhengere som ble begeistret for Jesus under og tale i begynnelsen. Men så talte Jesus om seg selv som skulle dø for synden og de måtte «ete hans kjød». Det ble for tung kost for mange. De kunne ikkke forstå at Jesus var det Guds brød som kom ned til Israel i ørkenen. De tenkte bare jordisk og konkret og skjønte ikke at Jesus talte i bilder om seg og sitt frelsesverk.
Da står det: Mange av disiplene hans som hørte dette ... Etter dette trakk mange av disiplene hans seg tilbake, v. 60 og 66. Også de tolv (!) fikk spørsmålet og ble stilt på et nytt valg: Vil også dere gå? v. 67. Selv de4r i en så liten flokk var det en forræder, v. 70-71.
Flere ganger var det strid om hvem Jesus var, kap. 7-8. Det kulminerte foreløpig i kap. 8, 59: Da tok de steiner opp for å kaste på ham. Det var en frafallen gruppe som kunne gjøre det. Og det fortsatte i kap. 10, 31. Motstanden mot Jesus var virkelig hard. Selv om mange nye trodde på ham (kap. 11, 45), besluttet de ledende i Israel å drepe ham, (11. 53). Den umiddelbare årsak da var at Lasarus var vekt opp fra de døde. Frafallet var nå fullstendig for dem.
2. Acta – Apostlenes gjerninger.
Her følger vi de kristne etter Jesu død og himmelfart. I første del av denne boken er det Peter som er hovedperson, mens Paulus stiger fram som leder i den andre delen. Og det er særlig jødene som er motstandere av Jesus og de kristne i denne boken. Denne striden begynte jo med Jesus selv da de skriftlærde og fariseerne anklaget ham for vranglære og kjempet mot ham, særlig det siste året.
I første del ser vi Peter og Johannes som blir forfulgt for Jesu navns skyld. Det kan vi se på som uttrykk for at frafall hos jødene når de ikke så at Jesus oppfylte profetiene i GT. Det var ikke bare at de ikke ville tro, men de var så formørket i sitt sinn at de ikke forstod at det var Messias. Det er også dette forholdet som går igjen mange ganger senere i kirkens historie. Noen kirkeledere så ikke at en vekkelse var et Guds verk og prøvde å stanse den. Det er ofte frafallet som stanser vekkelse. Noen kristne skjønner ikke hva som er Guds gjerning.
Etter pinsedag taler Peter til folket og ber dem om å vende om, Apg. 3, 6. Han gjør under og taler om Jesus som den eneste frelser, kap. 4, 12. Da griper myndighetene inn og fengsler dem. Men det er ikke romerne og de verdslige myndigheter som gjør det. Det er Rådsherrene og Israels eldste, kap. 4, 8. Grunnen må ligge i deres eget åndelige liv. De som skulle lede folket til Messias, ser ikke selv at Jesus er Messias. Det er også de samme som anklager Stefanus, kap. 6-7. Det er ypperstepresten som spør ham ut. Og en av fariseerne samtykket i mordet, Saul, kap. 8, 1. Han hadde selv vært med ved steiningen og passet på klærne til bødlene.
Spørsmålet om omskjærelsen førte også til strid. Men det var mer et teologisk spørsmål som de ikke hadde fått lys over. Vi ser at det blir ordnet innen menigheten på apostelmøtet i Jerusalem år. 48.
Heretter reiser Paulus ut i tjenesten igjen på sin andre misjonsreise. Da kom han omsider til Filippi. Til en viss grad skifter motstanden karakter. Nå er det styremaktene i byen som angriper og kaster ham i fengsel, «vi som er romere», v. 21. Noen steder tok de imot og gransket Ordet, som i berøa, kap. 17, 11. Noen ganger fikk de motstand fra jødene og andre ganger fra romerne.
Vi ser snart at det lå et latent frafall hos noen jøder. I Milet talte Paulus til de eldste i Efesus og sier bl.a.: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, ... ja, blant dere skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg.» Kap. 20, 29f. Det er et tydelig frafallstegn. Det er medlemmer av deres egen menighet i Efesus som har fått et annet syn enn det Paulus hadde talt, og de vil vinne andre for sitt syn. Det er typisk for frafalne: De vil vinne folk for sitt syn og ikke for Kristus som hovedsak. Og hva gjør Paulus i den situasjonen? Han overgir folket til Gud og til hans ord. Vil de bare holde seg til Guds ord, vil de bli berget. Det gjelder til alle tider.
Etter denne kortfattede beskrivelsen av frafallet på Jesu og apostlenes tid i de historiske bøker, går vi over til brevlitteraturen.
----
