FRAFALL I BIBELEN (2)
2. Brevene.
(Først et Tillegg til Joh. ev.:)
a) Paulus som forfatter.
Vi skal følge noen av Paulus' brev som viser frafallet i denne første kristentid. I første omgang gjelder det jøder ute i Romerriket. Etter hvert kom også motstand fra hedningene, men det er ikke tema her.
Romerbrevet er Paulus store lærebrev til en menighet som han ikke kjente, selv om han kanskje hadde møtt noen fra Rom på sine reiser. Og det er egentlig ikke noe om frafall her. Det er et lærebrev der han viser at alle er syndere for Gud, også jødene.
Brevene til Korint taler om flere fall i Guds menighet. De troende har syndet på til dels grov måte. Det er fall, men trolig ikke et frafall. Det var strid iblant dem, hor og verdslige rettssaker m.m. Men han frykter for at de skal falle i vranglære, 2. Kor.11, 3. Han vet om noen som forkynner noe annet enn ham, og det vil lede dem bort fra Jesus. For de er falske apostler, og han har selv vært i fare blant falske brødre. Alle synder kan tilgis om de vil omvende seg. Det er en hovedregel, og brevet slutter med velsignelsen.
Galaterbrevet er annerledes. Der var fallet kommet langt for noen. Dette er det eneste brev til en menighet der Paulus ikke takker. For hvem vil takke for et frafall? Leserne er trolig delt i to grupper – noen holder ennå fast på frelsen, mens andre er falt fra. I kap. 1, 6 sier han: Jeg undrer meg over at dere så snart vender der bort fra ham som kalte dere... Noen i Galatia var i alle tilfelle på vei bort fra Jesus. Hovedproblemet i dette distriktet var trolig judaisme. Det var mennesker som mente at man skulle holde loven i tillegg til å tro på Jesus. Jøder var en viktig faktor her. Dermed forvrengte de evangeliet, v. 7. Jfr. Også Apg. 15, 1 og 5.
Når de gikk så sterkt mot Paulus, er noe av grunnen at de ikke regnet ham som en apostel på linje med de tolv (11). Han hadde ikke autoritet til å tale dogmatisk som han gjorde. Det kunne bare jesu apostler være. Derfor bruker han en del tid på å forklare sitt apostelembete. Det blir et vitnesbyrd om hans egen tro.
Da finner han at galaternes tro ikke er slik. De hadde fått en rett forkynnelse om Kristus og hans død. De begynte rett – i Ånd. Men så begynte frafallet og Paulus kaller dem «uforstandige». Kap. 3. Vi kan ikke av plasshensyn gå inn i alt det han skriver. Men hovedtanken er at vi lever i en ny pakt der Mose lov og pakten med Gud på grunnlag av den, ikke gjelder for de kristne slik som for jødene før. Moralen i loven er ikke opphevet, men den pakt er oppfyllelsen av alt det loven sa (for å si det kort).
I kap. 5 viser han resultatet av det. Til frihet har Kristus frigjort oss, v. 1. Det må de stå fast på og ikke gå tilbake til den gamle mosaiske pakt. En del av den gamle pakt var omskjærelsen som også innebar at de var forpliktet til å holde hele loven, v. 3. Men det førte også med seg at Kristus ikke ville gagne dem, 2, og de var skilt fra Kristus og falt ut av nåden, v. 4. Så alvorlig var det. Da var de virkelig frafalne. Paulus' lære var klar her: Den rettferdighet som gjelder for Gud, er bare troens rettferdighet. Alt som smaker av gjerninger skal bort her.
Det er noe uklart om de var kommet så langt, eller om de fleste var i en prosess der de var nær frafallet. Prof. D. A. Frøvig kaller det frafall i innledningen til sin kommentar: «Paulus var høylig overrasket over at frafallet grep så hurtig om seg som tilfellet var.» Prof. S. Odland tenker nok at fallet er begynt, men at Paulus «frykter åpenbart det verste, et fullstendig frafall fra evangeliet». Det ser ut til at galaterne hadde begynt å følge jødenes lov ved å holde de jødiske fester, kap. 4, 10. men de hadde ennå ikke latt seg omskjære. Det viser kap. 5, 2: Hvis dere lar dere omskjære... Frafallet var begynt, og de var på vei til å fullføre det.
Martin Luther har skrevet en stor kommentar til galaterbrevet (1535). Han mener at både papistene og svermerne på hans tid er slike vranglærere som fører folket vill. Og han taler til leserne som om de var en flokk. Han mener trolig at de fleste er gått med i dragsuget fra vranglæerene. Men Luther hadde forelesninger over dette brevet allerede i 1516-17 som han fikk trykt i 1519 (hans «lille kommentar»). Der sier han til kap. 1, 6: «Paulus sier at de ikke har feilet eller syndet; Han sier at de ved et større onde er blitt ført fullstendig utenfor evangeliet og er blitt fullstendig fjernet fra Gud.» Der behanlder han alle under ett.
Kap. 5, 4 er et sterkt ord: Dere er falt ut av nåden. Frøvig mener at det ikke er sagt til alle lesere, for ellers kunne han ikke omtale dem som brødre. Han regner med at noen allerede er falt fra, og de ar falt ut av Guds nåde. For vi kan ikke bygge vår frelse på gjerninger + nåde. Her gjelder bare nåden. Men vi vet ikke hvor stor denne gruppen var i Galatia.
Det er trolig rett å tenke slik: Vranglærerne hadde stor framgang med sin forkynnelse om gjerninger som var nødvendige til frelse. En (kanskje stor) flokk bøyde av og fulgte dem, mens noen andre holdt fast ved nåden.
Kolosserbrevet er også skrevet mot vranglære og der frafall. Men her var det noe annet, nærmest en vranglære som trengte seg inn i menigheten. Frafallet kom ikke ved at folket fikk en annen frelsesgrunn. Disse vranglærerne mente heller at deres kristendom ikke var god nok, de manglet noe som de nå skulle få i tillegg til sin kristne tro. De skulle med andre ord vokse og bli mer modne i troen. Og det høres alltid forlokkende ut. Da skulle de få hjelp av åndeverden der engler skulle bli mellommenn mellom dem og Gud. Ingredienser i denne nye tro var askese med avhold fra mat og drikke, og de skulle bli «uavhengig av sanseligheten» med f. eks. mishandling av legemet (etter S. Odland). Se kap. 2, 4 og 20ff.
Vi ser ikke at kolosserne har falt ifra Herren. Paulus kommer med sin adavarsel mens det ennå er i begynnelsen, og slik kunne han redde fra fallet.
I Tessalonikerbrevene finner vi egentlig lite om frafallet, ettersom de er skrevet midt i vekkelsen. Det Paulus' første brev. Men i 2. brev og 2. kapittel kommer en profeti og advarsel om framtida. Den hører med her. Det spesielle er at noen har sagt at Jesu gjenkomst er nær i deres egen tid. De prøvde å skremme de kristne, v. 2. Jesus var umiddelbart for døren. Noen forkynnere hadde skrevet i Paulus' navn for å gi det autoritet. Nå forklarer Paulus litt om endetiden, at noe bestemt må skje før Jesus kommer. Det er da han forkynner det store frafall som må komme, om Antikrist som skal forføre verden og de mange skal falle fra. Det framtidsperspektivet må alle troende ha. Og i mellomtiden, sier han, skal de leve et normalt liv.
Timoteusbrevene er derimot hans siste brev. De er skrevet over ti år etter de første. I 1. Tim. 4, 1ff gjentar han tanken om frafallet. Det er Ånden som har vist ham det med klare ord. I de kommende tider blir det hykleri og forførelse av stort format. Tanken går nok gjennom hele kirkehistorien mot de siste dager.
I det andre brevet forsterker dette seg. I kap. 3 taler han direkte om de siste tider og beskriver hvordan menneskene da skal bli. Dette kan vi gjerne sammenlikne med beskrivelsen av hedenskapet i Rom. 1, 29ff. Det henger også sammen med vranglære. Da skal det bli tunge og vanskelige tider fordi menneskene lar sin medfødt ondskap få fritt løp. Her er det viktig å se at han straks etter skriver om Skriften som er inspirert av Gud, kap. 3, 16f. Bare den kan holde oss på rett spor. Disse versene skal tjene til å forberede oss på det som skal komme. Også vi står i fare.
b) Peter og Judas.
Peter skrev to brev med fint evangelisk stoff, det gjelder særlig første brevet til Peter. De kristne levde nå trengsel og behøvde trøst. I det andre brevet tales om Jesu gjenkomst og formaning til et hellig liv. Men her er også ord om vranglære i kap. 2. Her kan vi sammenligne med Judas brev som trolig taler om samme sak.
Vi møter altså en sterk vranglære og et derpå følgende frafall i disse brevene. Etter kirkefedrene led Peter martyrdøden år 64 under keiser Nero. Dermed ser vi her også at vranglære og frafall begynte ganske tidlig i kirkens historie. Og det var forførere som lurte inn en feil lære som førte til feil tro og liv.
Vranglæren var etter Olaf Moe at «de beherskes av urene begjæringer, kjødslyst og havesyke, samtidig som de hever seg over alle autoriteter og roser seg av sin frihet». Judas har i tillegg henvisning til to andre bøker, Moses' opptagelse til himmelen og Enoks bok. Vranglæren beskrives også som Kains vei, Bileams villfarelsen og Korahs gjenstridighet. Det viser både til deres synjd og at frafallet har lange og dype røtter i historie. Det er ikke noe nytt som skjer i endetiden. Det har skjedd før. Men i endens tid vil det om mulig bli enda sterke og farligere. «Judas' brev bekjemper en misbruk av den kristelige forkynnelse om nåden og friheten som stadig på ny kommer igjen» (O. Moe).
c) Johannes.
Johannes' første brev handler også om en vranglære som nektet at Jesus var Kristus og Guds sønn kommet i kjød. Læren er trolig påvirket av og kanskje en del av gnotisismen. Det er en falsk kunnskap, som kirkefedre sier. Kerint er et viktig navn. Han lærte at Jesus bare var et menneske og at Kristus Guds Sønn kom over ham i dåpen. Men Guds Sønn forlot Jesus før hans død, og dermed døde ikke Jesus som Guds Sønn og sonet våre synder. En følge av dette synes å være et moralsk frihet fra lov og bud.
De gamle lærde skjønte snart at dette bar galt avsted. Det ville føre til en annen kristendom og dermed til frafall. Det så ut som kristendom, men var bare et skinn av den sanne tro. Johannes skrev sitt brev antagelig etter år 90 og viser dermed at de kristne kjempet mot vranglære i lange tider.
d) Jakob
En viktig hovedtanke hos Jakob er at livet vårt som kristen må tilsvare troen på Jesus. Og det er tråd med Jesu ord til kvinnen som var grepet i hor: Gå bort og synd ikke mer. Joh. 8, 11. Det er dette Jakob meiner i hovedsak i kap. 2, 17: Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv. Han tenker ikke på lovgjerninger, men på frukt av troen. En del frafall er trolig kommet på denne måten. Man ville tro og være en kristne, men ville samtidig leve etter sitt eget kjød. All umoral i vår tid, avdekker manglende tro – også hos såkalte kristne.
