FRAFALL I BIBELEN (3)
e) Hebreerbrevet.
Vi vet ikke hvem som har skrevet dette brevet. Men det må være en som er godt kjent i Skriftene (GT). Han kommer med noen sterke formaninger mot frafall. Hovedfrafallet i dette brevet er fra kristendom tilbake til jødedom. Men samtidig er tanken den samme i alle frafall: Man forlater noe for å gå tilbake til noe man hadde før. Hovedsaken er at man forlater troen på Jesus som frelser og forsoner, for å prøve noe annet.
Alvorlige begynner i kap. 2, 1ff. Vi må holde fast ved det vi har hørt, for at vi ikke skal drive bort derfra. Det er altså mulig å komme bort Jesus og ordet om ham på en lett og ubemerket måte. Vi kan drive bort. Her er det nettopp ordet det er tale om og tanken er nok lovens ord om straff.
I kap. 3, 1 fortsetter han talen om farene for en kristen og kommer samtidig med løsning: Gi akt på Jesus. Det kommer han tilbake til i kap. 12, 2: med blikket festet på Jesus. Før stod det her: idet vis er på Jesus. Men hovedsaken er den samme: I livets strid både mot synd og vrang lære er Jesus løsningen.
Lenger nede i samme kapittel finner vi et nytt sterkt uttrykk. Og det kommer nettopp i sammenhengen etter formaningen om å se på Jesus. Da viser forfatteren til en hendelsen de kjente fra GT under ørkenvandringen, v. 8. Da fristet fedrene Gud og satte ham på prøve, «enda de så mine gjerninger i førti år», v. 9. Se 4. Mos. 14, 22 og 5. Mos. 6, 16. Også mennesker som har opplevd Guds nåde i lengre tid, kan falle i synd. Nå er det viktig for forfatteren av brevet å formane leserne slik at de ikke forherder seg, og at det ikke er et ondt og vantro hjerte hos dem så de faller fra den levende Gud, v. 12. Det er klare ord. En troende i det nye testamentets tid kan falle fra Gud. Vi må ikke svekke dette ordet, da fører vi lett folk ut i forførelse. Derfor må vi formane hverandre hver dag, v. 13.
I kap. 4, 11 ber han oss om å gjøre oss umak for å komme inn til hvilen så vi ikke faller. Og det er da han viser til at Guds ord er skarpt. Etter at han har skrevet mye om Jesus gjerning, hans lidelse og død og om trosheltene i den gamle pakt, fortsetter han i kap. 12, 1: Så la oss derfor … legge av alt som tynger og synden … med blikket festet på Jesus. Mot slutten av kapitlet blir det tydelig: «Se til at dere ikke avviser ham som taler! For unnslapp ikke de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi unnslippe om vi vender oss fra ham som taler fra himmelen,» v. 25.
Forfatteren har omsorg har omsorg for vennene og han vet at de er i fare. Det er også vi i vår tid. Det er ikke underlig at han ber dem ta denne formaningen vel opp, kap. 13, 22. Og avslutter så brevet med ønske om nåde! Det er frelsen, og den finnes bare hos Jesus.
f) Åpenbaringen.
Denne bibelboken begynner med sju sendebrev til sju menigheter i Lille-Asia (det nåværende vestre Tyrkia). De har et så sterkt budskap om frafall at vi må bruke tid på dem. Men vi skal ikke ta dem enkeltvis og kommentere alt i brevene. Vi skal heller se på hvilken taktikk djevelen bruker når han forfører menneskene og leder dem til frafall. Det er alltid aktuelt selv om også han bruker ulike metoder til ulike tider til en viss grad. Han er i alle fall meget dyktig til å tilpasse seg tiden. Men i hovedsak går han fram slik vi finner det i disse brevene.
Vi skal altså se litt på kristenlivets farer i den siste tid, og på hvilken taktikk djevelen bruker da. Nå er det slik at kristenlivet og vår tro er alltid i fare. Djevelen går alltid omkring, 1. Pet. 5, 8. Folk erfarte nok mer av dette før og kom i sterk anfektelse om sin kristentro. Det kan være et svakhetstegn i dag. For mange synes det å være så selvfølgelig at de er kristne. De synes ikke å ha en skjelvende tro og rennende tårer over seg selv. Betyr det at djevelen er snillere i dag enn før? Eller betyr det at han har lurt en del mennesker til å tro at de er kristne uten at de er det? Da får de jo være i fred for Den Onde.
Sendebrevene belyser noe av dette. Men i dette ligger nok også at det vil forsterke seg i den siste tid, ettersom Åpenbaringen i stor grad handler om den siste tid og det som leder fram til avslutningen. Johannes skriver at Djevelen vet at han bare har en liten tid igjen, Åp. 12, 12. Då gjør han en spesiell innsats for å føre folk i fortapelsen. Alle midler og tider er brukbare for ham da. Han gjør som noen sekter og samfunn, bl.a. den katolske inkvisisjonen. Hensikten helliger midlet.
Nå skal vi prøve å peke på noe som skjedde i Lille-Asia ca. år 95-100 e. Kr.
1. Djevelen angriper hjertelivet.
Vi finner noe om det i brevet til Efesus, Åp. 2, 4: Du har forlatt din første kjærlighet. Kjærligheten er ikke store gaver og fine ord. Den henger sammen med hjertelivet. Det var mye aktivitet for herren i Efesus. Der var synlig frukt, og fasaden var fin. De hadde tålmodighet o stor iver i kampen mort det onde. Og der forstod at noen levde i falskhet som kristne. Vi ville kanskje sagt: Dette er en fullkommen menighet.
Men – Jesus så mer. Han er ikke fornøyd med en fin fasade og mange gode gjerninger i Guds navn. Han så hvordan det var på innsiden. Og det er det viktigste i Guds rike. Dette lærer oss at de kan være galt og meget alvorlig med et menneske, selv om det har mye godt på mange måter.
Kirkehistorikeren Heggtveit skriv i et vers:
«Ditt hjertelig må fremfor alt bevares,
Din barnetro, ditt håp, din kjærlighet.»
Og den svenske kommentatoren J. Ternstedt sier om dette: Den første kjærlighet er brudens forhold til brudgommen. Et godt kjennetegn på brudekjærligheten er at hun er bare opptatt av ham! Hvis hun begynner og spør etter bankkonto og hvor stort hus han har, da er skjøgen krøpet inn i bruden. Brudebildet er nevnt i Mat. 25, 1-10.
Nei, for et sant Guds barn betyr Jesus alt. Der er et inderlig og åpent forhold som tenker og synger slik: «Når eg og Jesus åleine er, kven kan då standa imot oss her.» Salme 25, 14 sier no om det samme, som viser at dette hjertelivet er likt før og nå: Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham. Der dette fortrolige samfunnet er borte, er det store fare for selve gudslivet er borte. Og da er det naturlig å tenke at djevelen angriper de troende nettopp på det punktet. Paulus skriver også noe om sitt eget gudsliv i Fil. 3, 8-10: «For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap for at jeg kan vinne Kristus… så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet…»
Hovedsaken er da: Hvordan har du det med Jesus? Det er ikke tanken på hvor mye du har gjort for Jesus. Vi må skjønne forskjellen på det. Her sviktet forstander og leder i Efesus og kanskje en del av menigheten også. For da ligger skjøgen nær vårt hjerte. Skjøgen er ikke fornøyd med den ene. Hun vil ha mange, og hun vil gaver av alle som kommer. Det er uttrykk for gjerningsstrevet. Ø. Andersen skriver om dette slik: «Sinnet ble opptatt av den kristne virksomhet og tjeneste.»
Når brudekjærligheten mangler, blir alt det andre feil. Vår første og kanskje største fare er at arbeidet for Gud kan ta Jesu plass. Misjon er viktig, nødhjelp er viktig og møtevirksomhet likeså. Men har det fått den plass som Jesus alene skal ha? Da inntrer den kristne tomhet. Da gjelder Jesu ord: «Kom avsides med meg,» Mark. 6, 31. Eller i en annen oversettelse: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være for oss selv.» Det er lønnkammeret i utvidet forstand.
2. Faren ved vranglære.
Flere slags vranglære er nevnt i Bibelen, og de er alltid framstilt som en fare for gudslivet. Derfor må vi ta dem på alvor. Heller ikke vår tid er fritatt for det. I brevet til menigheten i Efesus møter vi en vranglære, og i brevet til Pergamum møter vi den igjen og enda en. Det er nikolaittene og Bileams lære. Vi ser at det henger sammen med lære. En nye lære kan føre folk vill. Da er det trist og alvorlig at noen kristne er så lite opptatt av læren. De sier gjerne at de holder seg til Jesus og det som står i Bibelen.
Lære og liv og dermed gjerninger hører sammen. Falsk lære vil med tiden medføre et ubibelsk liv og gjerninger. Det er ikke sikkert at det skjer med det samme. Den falske lære vil virke på sikt der livet og troen forandres. Derfor kan en uklar lære være farligere enn et åpent frafall. Den er et undergravningsarbeid som skjer i det stille. La oss se på disse to som er nevnt her:
a) Nikolaittene.
Denne lære er nevnt i to brev, men er relativt ukjent for oss. Om efeserne står det (kap. 2, 6) at de hatet denne læren, det gjorde også Jesus. Da må vi også ta den på alvor. For vi vet litt om innholdet i den. Og i brevet til Pergamum står det at «noen holder fast ved» denne læren, Åp. 2, 15. Det kan ofte være slik i en forsamling: noen bryter ut og holder seg til en annen lære. Og det er ikke sikkert at alle forstår det, de kan holde det skjult.
Hva gjorde den så farlig? Vi vet ikke sikkert hva denne lære var, men det ser ut til at den ligner noe på Bileams lære nedenfor. Noen mener at den stammer fra diakonen Nikolaus i Apg. 6, 5. Kirkefaderen Irenæus sier at han var såkalt libertiner og var fri til å leve etter sin egen vilje. Se mer om det nedenfor.
b) Bileams lære.
Den andre vranglæren har en lang historie og går helt tilbake til ørkenvandringen, 4. Mos. 22ff. Som sagt brøt de to av Guds bud, det første og de sjette bud. Når de kristne advares mot det, viser det også at de første kristne tok lovens bud alvorlig, selv om de ikke alltid nevnte dem ved navn. I Pergamum nevnes både nikolaittene og Bileams lære.
Bileam skulle forbanne Israel og gikk altså sammen med fienden. Men han ble tvunget til å velsigne Israel. Da forsøkte Bileam å forføre Israel, 4. Mos. 25, 1 og 31, 16. Det gjorde han ved å lokke folket til å ofre til avguder og å drive hor. Disse to ting var ofte knyttet sammen i hedenskapet. Men skjedde da? Israel mistet velsignelsen fra Gud. Ofte er det slik at den ene synden drar andre synden med seg. «Synd føder synd,» heter det.
Også nå har vi mennesker som mener de har frihet til å gjøre som de vil, og så glemmer man at vi har en syndig vilje. De mener de har kristelig frihet til alt. Og denne kjødelige frihet blir deres fall. Olav Moe skriver noe interessant i sin kommentar her: «De ville ved sin toleranse både selv bli tolerert og vinne andre.» Og så siterer han Bengel: «Istedenfor å vinne verdensmenneskene mister man ofte kristendommen.» Det er en nyttig erfaring å ta med seg i den siste frafallstid. Her er så mange som vil vinne verden ved å bli lik verden. Det har aldri lykkes.
Her er flere farer for oss i dag. Vi vinner ikke hedningene ved selv å bli hedning. Hvorfor skulle de bli som oss når vi er blitt lik dem? Da kan de bare fortsette sitt gamle liv. Og slapphet i Guds vilje fører både til tapt velsignelse og frafall. Da er vi unyttige for Gud på tross av stor aktivitet. Det er nødvendig med større klarhet over forskjellen mellom frelst og ufrelst, både i lære og praktisk liv.
3. Toleranse.
Vi må si noe mer om toleranse, for det ser ut til å være en hovedsak i frafallet. Det ser så bra ut – vi må akseptere andre på alle måter. Toleranse er også å akseptere avvik i lære og liv. Og slike avvik begynner alltid i det små og i enkeltsaker. Da er det lettest å få gjennomslag og aksept for det. Og toleransen fører ofte til en utvidelse: flere og flere ting må aksepteres. Kan vi si ja til det ene, må vi også kunne si ja til noe annet. Slik tenker man. Det er just faren.
I Tyatira-menigheten tolererte de kvinnen Jesabel. «Du tåler kvinnen Jesabel,» v. 20. Men Jesus aksepterte ikke det. Herren finner her «føyelig ettergivenhet der hvor ubøyelig strenghet hadde vært mer på sin plass» (Lars Eritsland i Bibelverket).
Hvordan var hun? I kap. 2, 20 står det flere ting om henne:
- Hun sier hun er en profet. Han har tatt seg et embete hun ikke har rett til.
- Hun lærer – galt.
- Hun forfører Guds tjenere til synd.
- Hun ville ikke omvende seg.
En slik person hadde de i menigheten! Ja, de lar henne råde. Hun har fått makt over de kristne og en slik autoritet at de lytter til henne. Man tror at det er et dekknavn for en virkelig kvinne. Med det føres tanken til dronning Jesabel i Israel, kong Akabs hustru. 1. Kong. 16, 31ff. Begge var ugudelige. Og nå har Guds menighet fått en nye «dronning». Det er den samme ånd som nå inntar Guds menighet i Tyatira. Det kan bare gå en vei – bort fra Gud.
Noe verre!
Det var galt nok at en syndens profetinne hadde fått feste i en Guds menighet. Men hva gjorde menigheten med det, og hvor var forstanderen? De lot det skje. Det står ikke et ord om at de grep inn med å tale henne til rette eller ren menighetstukt. Det våget de ikke. Og der tukten uteblir, kommer frafallet ganske snart inn.
Også nå er det slik: Falsk toleranse og unnfallenhet er vår fare. Vi er så få og er redde for å miste noen. Derfor må vi akseptere at folk lever på en annen måte nå enn før. Det gjelder for så vidt for alle bud i Guds lov. Nå sier man at de er sagt i og til en helt annen tid. Nå må vi være romslige og snille. I hovedstaden var det for noen år siden en politiker som stod fram og sa: Vi er for dumsnille! Men han fikk ikke mye gehør for det.
Tyatira er helt motsatt Efesus. Der hadde de prøvd dem som kaller seg selv apostler og funnet at de var løgnere, kap. 2, 2. Det er den rette veien. I en sann menighet må det altså være nådegaver til å prøve åndene. Men er det slik? Er det slik i en statskirkemenighet som skal samle alle, eller i frikirker som kanskje strever med å beholde medlemmene?
E. Osnes skriver (i Mellom lysestakene) at forstanderen må ha evne til skjelne og skille mellom det som er sant og det som ikke er det. Jesabel var egentlig fortsettelsen av Pergamum: Det var kjødelig frihet som nikolaittene med avgudsdyrkelse og hor. Dypest sett er dette brudd og forakt for Guds vilje og bud. Menneskene i verden vil helst leve etter sine lyster, og de gjør det når de får anledning til det. Det er altså hedenskapet i praksis.
De to siste farene for frafall i denne sammenheng er sterke saker som går rett inn i vårt gudsliv. Her skal vi være på vakt.
4. Den døde tro, kap. 3, 1.
Det er i brevet til Sardes at den døde tro omtales. De har altså en tro, men er unyttig. De har navn av å leve og blir dermed regnet som kristne av de andre. Men de er åndelig døde, altså i sitt fo0rhold til Gud. Her er vi ved et fryktelig alvor: De vet ikke om sin sanne stilling kristelig sett. De såkalte kristne i Sardes var en kopi av kristendom, en etterlikning. De var som en papirblomst uten liv og som klaka graver som ser vakre ut.
Også her er noe verre: De andre så det ikke. De forstod ikke at noe var galt, for utsiden var så fin. Og dermed kunne de ikke advares. Forstanderen forstod ikke at mange i hans forsamling var uten liv i Gud! Han manglet nådegave til å prøve åndene, og skulle kanskje aldri vært forstander. Eller kanskje han selv var grepet av dette fallet og var selv åndelig død. Og da er det naturlig at han ikke oppdaget falskheten.
Eller: En annen mulighet er at ha ikke våget å advare og tale om slike ting i møtene. Det er mest behagelig å la det være og håpe på forandring en gang i fremtiden. Det koster mye for en predikant og prest å si sannheten. Da får man uvenner, ofte der man ikke trodde der var mulig.
Her er altså en dobbel fare:
- Navnkristendom og den åndelige død. De går fortapt. De hadde formene, minnene om en god tid, kirken, organisasjonen og gjerningene. Me de var uten sann tro.
- Lederskapet var uten åndelig forstand og dømmekraft – og kanskje uten vilje til å ta fatt i det. Da blir ikke folket ledet rett.
Dette kan misforstås – som unødvendig dømmesyke eller overdrivelse. Men jeg er virkelig redd for at dette er vår store fare i Norge og Skandinavia i dag.
5. Lunkenhet, kap. 3, 15.
Denne femte fare gjelder menigheten i Laodikea. Den er også temmelig spesiell. Og jeg skulle ønske at vi langt borte fra den. Men er vi det?
Det var ikke en verdslig menighet og ikke brennende. Den var noe midt imellom, litt her og litt der. Ø. Andersen sier at det er det mest alvorlige i alle brevene.
Lunkenhet – er flere ting. Det er selvtilfredshet, slik det står i v. 17: Du sier: Jeg er…. Men lunkenhet er en selvtilfredshet som ikke kjenner seg selv. Herren må si til dem: Du vert ikke at du er… Når noen sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – da er det ikke mulig med forandring menneskelig sett.
Men lunkenhet er også sløvhet og søvn og uoppmerksom på farene som legg tett ved veien. Og den lunkne predikant og forstander ser heller ikke om noen andre sovner og dør. Jfr. Matt. 25.
Dette er et hovedkjennemerke på de kristne i den siste tid. Her skjelver jeg mange ganger: Lever jeg midt i en sovende menighet? Og er lunkenheten så sterk at de beste kan bli grepet og fanget av den, da er vi virkelig i fare. Her er mye arbeid og aktivitet og mange avisoppslag om det som gjøres. Men har vi troen? Må Gud forbarme seg ennå en gang over mor Norge! «Nådens Hellig Ånd må forstyrre din søvn, salig er du om du våkner.» Kan dette være et vekker rop til deg?
Frafallet! Ja, resten av Åpenbaringen kan også leses som en skildring av kristenheten mot slutten av denne tid. Da ser vi Antikrist komme. Og det blir lett for han å vinne tilhengere – i en sovende og sløv kristenhet og med alle tekniske hjelpemidler som nå står til rådighet. Han vil gjøre nytte av alt han kan.
Veien ut?
Jeg mener ikke at alle med kristennavn er lunkne og sløve. Men de finnes. Er det noen vei ut? Hvert av sendebrevene har en felles setning: «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene.» Åp. 2, 7 m.fl. Løsningen er å høre. Men vi skal høre det Ånden sier og ikke det folket mener. Kallet til Laodikea er typisk for alle kall: En dør og et kall lyder. Gud selv taler til oss og ber oss om å vende om i tide, bekjenne synden og komme som du er til Jesus. Det er å åpne døren. Når han går inn, betyr det at du på nytt får tro at blodet renser deg fra all synd, også sløvheten i ditt liv. Fornyelsen er å komme som første gang. Også nå er alt av nåde for Jesu skyld.
