Frafall i Bibelen (4).
Frafall i Det Gamle testamentet.
Når vi leser i Bibelen, møter vi flere ganger ulydighet og synd og fall blant Israels folk. Og det skjer i flere tidsperioder, både i eldre og senere tid. Vi kan ikke ta plass til altfor mye av dette fra GT. Vi skal finne noen korte glimt om Israel under ørkenvandringen, i kongetiden, i profetbøkene.
1. Israel i ørkenen.
Ørkenvandringen varte i 40 år, og det er ikke så underlig at mange ble trette og tenkte på bedre tider. Vi har et bibelvers som viser at Gud forutså og regnet med at Israel kunne ønske seg tilbake til Egypt. Utgangen fra Egypt er skildret i 2. Mos. 12. Så kommer noen lover og regler for folket. I kap. 13, 17f leser vi noe: «Da nå farao lot folket fare, førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste (og altså korteste vei). For Gud sa: Folket kunne angre seg når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt. Men Gud førte folket omveien gjennom ørkenen mot Rødehavet.» Menneskene er ikke alltid stabile. Og Herren tok sine forholdsregler også med tanke på fremtiden. Vi er selv i fare og skal forstå folket når motgangen kommer.
Men kort etter utgangen knurrer folket for første gang. De hadde opplevd påsken og befrielsen fra Egypt. Nå nærmet de seg havet, og de ble oppmerksom på egypterne og farao som forfulgte dem. Da grep redsel og frykt dem og de anklaget Moses for at han hadde ført dem ut av landet, 2. Mos. 14, 10ff. Det er i og for seg ikke et frafall, men kan bli en sterk begynnelse til det.
Deretter ledet Herren ved Moses folket gjennom havet og de kom trygt og sikkert til den andre siden mens egypterne druknet. Da Israel så Guds mektige hånd, fikk de ærefrykt for herren, står det, v. 31. Og de trodde på Herren og på Moses, Spørsmålet er om det var en ekte og sann tro. Vi ser at den bygd på synet og Guds under, og det er alltid en skjør tro. For da ser de Guds gjerning. Troens kjennetegn er at den ikke ser men holder seg til Guds tale. Fremtiden viser hvordan det går.
Kort etter møter de en ny hindring, bittert vann ved Mara, kap. 15, 22ff. Da knurrer de igjen. Og slik holder de på hele veien. Elleve ganger er det notert at Israel knurret under vandringen. Verst er det kanskje ved Sinai da Moses var på fjellet og fikk lovens tavler. Da var fallet så dypt at de laget seg sin egen gud av gull. Til og med Aron var med på det. Kap. 32. Aron sa til folket: Dette er guden din, som førte deg opp fra Egypt.
Det er et dypt frafall. At Aron senere ble yppersteprest for den sanne Gud, viser bare hvor stor Guds nåde er. Vi skal ikke følge Israels mange fall videre, men bare vise til den siste gang det er sagt. Det er ved ørkenen sin. 4. Mos. 21. Da står det at folket talte mot Gud og mot Moses, v. 5. De var utålmodige og stilte spørsmål ved Guds og Moses’ ledelse: Hvorfor har det ført oss opp fra Egypt? Da er troen borte. Men igjen viser Gud sin langmodighet – det er nå kopperslangen ble reist.
2. Israel i kongetiden.
Vi går nå langt fram i tid. Israel ville være som de andre folkene i området og få sin egen kongen. De var ikke fornøyd med dommerne som hadde styrt landet etter Josva. Og Gud gav dem det, selv om det var mot hans vilje. På den måten skulle han lære folket noe.
Den første kongen i Israel var Saul. Han begynte godt, og profeten sa: Gud er med deg. 1. Sam. 10, 7. Men han svikta, litt etter litt og enda i et stort frafall. Han gjorde Gud imot og løy og døde som en usling.
Da ville Gud finne en mann etter sitt eget hjerte, 1. Sam. 13, 14. Det var David. Han ble en god og stor konge. Selv om han syndet og gjorde feil, ydmyket han seg og fikk nåde. Salme 51 og 32. Det er en rett utvikling. Men han fikk en begrensning i sin tjeneste: Han skulle ikke bygge templet, det skulle sønnen gjøre.
Salomo ble dermed den tredje kongen. Og mye gikk bra i hans tid, men også han hadde svikt og synd da han tok seg hedenske hustruer. Da han ble gammel, vendte de hans hjerte til andre guder. 1. Kong. 11, 1-6ff. Han fikk faktisk folket med seg og tilbad hedenske guder som Astarte, 1. Kong. 11, 33. Slik kan det gå med en Guds mann. Vi legger også merke til at han ikke er med i listen over troshelter i Hebr. 11, selv om ikke alle navn er med der.
På grunn av hans synd og fall, ble riket delt etter hans tid. Men for Davids skuld skulle en part av riket fremdeles tilhøre slekten. Sønnen Rehabeam ble konge i Sør-riket – nå kalt Juda, mens Jeroboam ble konge i nord, kalt Israel. Og nå begynner problemene og frafallet i Israel med etterfølgende dom.
Først kommer riket i nord med mange ugudelige konger som førte folket på avveier. Resultatet vet vi ble at folket ble ført bort til Assyria og kom aldri tilbake som et folk. Sørriket Juda fikk noe lenger tid i sitt land, men synd og frafall førte også dette folket i fangenskap i Babel.
En slik gudløs konge var Akab med dronning Jesabel. Om ham heter det at «det har aldri vært noen som Akab, han som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans kone Jesabel egget ham», 1. Kong. 21, 25. Hans ferd var over all måte avskyelig, v. 26. Det er en veldig attest. Mange i Israel falt bort fra Herren i denne tiden. Det er en av de mørke kapitler i deres historie.
3. Israel hos profetene.
Profetene talte og virket vanligvis i kongetiden i Israel. Men vi har eksempler på profeter før kongetiden og i Babel etter den egentlige kongetid. Og Israel hadde profeter i en lang periode av sin historie. De talte til folket, men også direkte til konger. Vi ser også at det var både falske og sanne profeter blant folket. Det gjorde saken ennå verre. Ikke alle klarte å skille mellom de sanne og de falske. De kunne tale så likt og godt til folket. Men i nedgangstider åndelig talt, var det ofte slik at de som talte gode ord til konger og folk, var falske. De sanne profeter hadde et klart syn for sin tid og visste at Gud reagerte på synd og gudløshet. Derfor måtte de tale om det.
Grovt skissert kan vi si at profettiden varte fra 800 til 400 f. Kr. Det er en lang periode. Amos var trolig den første og virket omkring 770-750 f. Kr. i nordriket. Han var en vanlig gjeter som ble kalt til å tale Guds vilje til folket. Hans tid var en økonomisk oppgangstid der mange levde i luksus og overflod, men umoral og gudløshet florete i landet. Nordriket hadde sin hovedhelligdom i Betel (kap. 7, 10). Han anklager folket for at de ikke omvendte seg til Herren. Det var Guds budskap, og nå måtte de gjøre seg rede til å møte sin Gud, kap. 4, 12.
Hoseas er den neste og virket omkring 755-715 i Nord-riket. Han er kalt for kjærlighetens apostel i GT. Stillingen var om lag den samme som i Amos’ tid, men Hoseas talte om at Gud elsket dem på tross av synden og fallet. Men han taler også skarpt om synden og frafallet. Det var i begynnelsen av hans tid at Jonas var profet. Hoseas opplevde at folket i nord ble bortført til Assyria på grunn av sitt fall, og det hadde han advart folket mot. «Du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn,» Kap. 4, 6b. Men helt til det siste bad han Israel om å vende om til Gud, kap. 14, 2. Men de ville ikke og måtte betale for sin synd. Kap. 14, 1. Det er en Guds «naturlov». Nordriket er borte og kom aldri tilbake slik Sør-riket gjorde.
Jesaja og Mika er de to neste profetene – og de var i Juda eller Sør-riket. Begge virket omkring 750-680/90 f. Kr. Begge er evangelister og taler om en kommende Messias. Mika taler likevel om Jakobs frafall, 1, 5. mange folkeslag samla seg mot folket, 4, 11. Dommen må komme, fordi den fromme er blitt borte og folket synder.
Også Jesaja kaller folket til omvendelse på grunn av deres synd og utroskap. Allerede i kap. 1 kommer sterke ord om det. De har satt seg opp mot meg, mitt folk har ikke forstått noe. De har forlatt Herren, fra fotsåle til hode er ingenting helt. Det sier han ikke til hedninger, men til Juda stamme i og omkring Jerusalem. Noe alvorlig er galt med folket. Herren ber folket om å rense seg og vende om – uttrykk for Guds frelse. Jesaja selv måtte gjøre det, kap. 6. Han taler om flere naboland, men en hovedsak er profetien om en frelser som skal komme. Selv om de må bort i landflyktighet, er ikke alt håp ut. Herren er nådig mot de som vender om, kap. 44, 22.
Sørriket Juda ble bortført til Babel i årene 597-587 ved Nebukadnesar. Profeten Jeremia talte sterkt og mye om frafall og synd blant Guds folk og kalte dem til omvendelse. Hans tid var både før og etter bortførelsen. Et av de sterkeste ordene her er kap. 8, 5: Hvorfor er folket her i Jerusalem falt fra med et evig frafall? Da er det ikke mye håp igjen. Og derfor måtte de til Babel – det var Guds reaksjon og svar. Han er kalt den gråtende profet, jfr. Kap. 9, 1.
- Her kan vi avslutte denne korte gjennomgangen og vise til vårt eget folk i vår tid. Her er mye synd og ulydighet. Folk flest er verdslige i sinn og gjerning. De som leder landet vårt sier åpenlyst at de ikke tror på Gud.
Jeg tror Guds reaksjon må komme også til oss som til Samaria og Juda. Men ennå kan enkeltpersoner reddes. Det skjer som før ved anger og tro, omvendelse til Gud med bekjennelse av synd og svikt og tro på det slaktede lam. Alt er av nåde, og vi kan bare takke og tilbe vår Frelser. Må Gud få lov ved sin Ånd å hjelpe mange til det. Amen.
