Balfour

Balfour-deklarasjonen
I dag, 2. nov., er det 94 år sidan Balfourdeklarasjonen vart til. Det var ein viktig dag for Israels folk i eldre tid. Nå er dagen gløymt av mange. Mange jødar seg på dette dokumentet som oppfylling av bibelske profetiar og byrjinga på staten Israel. Dei viser då m.a. til Esek. 37, 21.
Balfour-dokumentet frå 1917 fekk namn etter den britiske utanriksminister i første verdskrigen, Arthut James Balfour. Han fekk jødiske samfunn til å tru at Storbritannia ville støtta opprettinga av ei jødestat i Midt-Austen.

Lord Balfour
Balfour sende brev til Baron Walter Rothschild, som var ein leiar i det britiske jødesamfunnet. Han gjekk inn for å oppretta ein stat som jødiske heimland i det som då var kalla «Palestina». Med det tok zionismen et stort steg framover for at jødane skulle få eit land å bu i. Og dette var lenge før nazistane og utryddingsleirane i 1940-åra. Nokre jødar ser difor England som sjølve fødestaden for staten Israel.
Nå har det ikkje gått så lett som Balfour meinte og kanskje trudde. Men det viser m.a. At tanken om Israel som land for jødar ikkje er så ny som somme synest å tru. Og gjennom heile soga frå tida då jødefolket måtte ut or landet har jødar helsa kvarandre med «Neste år i Jerusalem» ved nyårstider.

Løvhyttefesten slutt.

Shalom!

I dag 20. okt er den siste dag i Løvhyttefesten i Israel, og da feirer de egentlig to fester som vi nevner nedenfor. Nå skal vi straks vise til NT der denne dagen omtales i Joh. 7, 37f: «På den siste, den store dag i høytiden, sto Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann.»
På denne festen spilte vannet en stor rolle. Man tror at denne seremonien har sitt opphave i det andre tempels tid da Ypperstepresten (hebr.: Cohen haGadol) hentet vann fra Siloadammen og helte vannet ut på alteret som et vann-offer. Folket fulgte presten til Siloadammen med sang, dans og glederop mens de siterte salmer, de såkalte 'hallel tehillim' fra Salme 113-118 og 120-134. De brukte også ordene i Jesaja 12, 3: «De skal øse vann med glede av frelsens kilder.»


De bærer fram Lovrullen (Sefer Torah) ved Klagemuren (Vest-muren) i Jerusalem.

Også i dag feirer man Løvhyttefresten over hele verden blant jødene. De tre festdagen i høytiden er: Den store frelse (Hoshana Rabah), Den åttende dag (Shemini Atzeret) og Lovens glede (Simchat Torah). 

På den store frelsesdagen ropte folket ut: Frels oss, Herre! (hebr. Hoshiana Adonai), og det er en bønn som Gud vil besvare. Jfr. Joel 2, 32 og Rom. 10, 13. Det er frelsens vann man synger om, og vi må be om at Israels folk må se at Jesus Messias er det levende vann som kom for alle menneskers skyld. De som kaller på hans navn, skal bli frelst, står det.
Etter rabbinsk tradisjon sier at på den åttende dag, Shemini Atzeret, skal Gud dømme verden. Det er den siste dag i høytiden, og dommen er dne siste dag på den gamle jord. 
 
Men hvorfor er vannet så viktig?
Vi vet at jorden trenger vann, og det gjør alle skapninger både mennesker, dyr og planter.Vannet er livsviktig. I tillegg betyr vannet her strømmer av velsignelse og særlig understreker det håpet og løftet om Messias. Etter en lang, tørr sommer i Israel, er det stort behov for vann i jorden og for alt som lever og gror der.
Slik er det også behov for åndelig vann over folket, både i Israel og blant oss hedninger. Derfor er bønnen om disse strømmer av vann viktig for alle mennesker nå. Her er visst mye åndelig tørke.
****

I Salme 22, 14 – som er en messiansk salme om Jesus – står det så betegnende: «Jeg er utøst som vann...» Det er Messias selv som sier det. Og Jesus sa selv til den samaritanske kvinne i Joh. 4 at han kunne gi henne levende vann, v. 10. Hos ham er det evig liv som varer alltid, her i tiden og inn i evigheten. Det er derfor vi forkynner Jesus til alle. Det er ikke nok med moral og helsearbeid og opplysning. Menneskene må få hør og ta imot den eneste Frelser her på jord – Jesus.
***

Når kvelden kommer og de to første festene er slutt, begynner den siste festen, Torah-festen, Loven. Høsttiden er slutt og gleden over Guds ord og budskap begynner for alvor. Torah er ikke bare lov og regler, den er lære og instruksjon om Gud. Den er som et tre som vokser opp av jorden og gir frukt (slik jødene ser det). Og på Nytestamentlig grunn ser vi at Jesus er det treet. Han er den som gir verden liv.
Må alle få se det! Ndh.Ref.: Messianic Bible.

NY Studiebibel.

En ny stor studiebibel er kommet på markedet nå. Det er Norsk Bibel som står bak prosjektet med å oversette og tilrettelegge en engelsk studiebibel på norsk (bokmål). Den kalles på norsk "Bibelen Resurs" og er på 2380 sider. Her er mye godt stoff  for bibellesere og predikanter. Jeg har lest en del i den engelske utgaven som nå heter: "NKJV Study Bible" (forkorstelse for New King James...). Her er mange forklaringer som er nyttige for å forstå og tilegne seg Bibelens budskap, også teoretisk - f. eks. historisk og kulturelt. Det har visstnok aldri vært utgitt en så stor studiebibel på norsk i ett bind før. Der er over 15000 vers-for-vers kommentarer. I Bibelen (KJ) er det 31173 vers. Vi får 150 notater om  forhold på bibelsk tid, sier Fakta-noten i Dagen. Her er også 114 artikler om bibelske tema og 350 ordforklaringer. I tillegg kommer mange kart, diagrammer og tabeller.

Vi vet at det er Guds Ånd som må forklare tekstens åndelige innhold. Men det er nyttig å kjenne noen fakta i Bibelen. Denne Studiebibelen er også slik at den stanser ikke ved fakta, men vinkler innholdet mot vårt eget liv. Derfor er det en åndelig skattkiste for oss. 

I snitt utgjør Bibelteksten halve siden øverst, og kommentarene resten nederst på siden. Henvisninger til andre skriftsteder i bibelteksten er satt etter hvert vers som i flere andre norske bibel. I den engelske utgaven står de som en smal midtspalte. Og kommentarene er satt med Arial-typer, som er godt leselige - selv om jeg skulle ønske de var en smule større. 

Vi skal heller ikke glemme å nevne at en bibelordbok kommer på slutten av boken. Her er også emneregister og flere oversikter f. eks. over Messiasprofetier, Jesu lignelser og han undergjerninger, bønner og Bibelatlas. 
Lykke til med studiet av Bibelen! 
NDH. 

Løvhyttefesten.

Shabbat Shalom !
(Sjabbat sjalom) er den vanlige hilsen i Israel på en sabbat og kan bety ønske en fredelig sabbat. De har faste tekster fra Bibelen (GT) som leses hver sabbat gjennom året slik vi har det i den norske kirke. Men på sabbaten i Sukkot (løvhyttefesten) bruker de andre tekster. I tillegg til tekster fra loven (Torah) og profetene (Haftorah) blir hele Forkynnerens bok lest (Sefer Kohelet) høyt i synagogene etter Askenasi-tradisjonen (som er østlige jøder til forskjell fra vestlige jøder – sefarder). Andre skriftesteder som blir lest nå er 2. Mos. 33, 12-34, 26; Esekiel 38,18-39, 16.




Ved Vestmuren i Jerrusalem.

I 2. Mos. 34, 10 leser vi: «Se, jeg vil gjøre en pakt: For hele ditt folks øyne vil jeg gjøre underfulle ting, slikt som det ikke har vært maken til på hele jorden eller hos noe folkeslag. Og hele det folket som du lever iblant, skal se Herrens gjerning, hvor forferdelig den er, den som jeg vil gjøre for deg.»
Moses ber om at Gud må være nær folket, og det lover Han. Det er da Moses ber om å få se Guds herlighet. Nå blir også Moses invitert opp på Sinai berg igjen og fikk lovtavlene på nytt. Slik viste Herren at han stod bak sitt ord og var med sitt folk selv om de syndet.
På disse lovens tavler stod de ti bud. Innholdet er delt i to: Vårt forhold til Gud og vårt forhold til andre mennesker. Slik har de betydning for alle folk om de ville ta hensyn til dem. Ingen blir frelst ved å prøve å holde loven – den kan intet menneske overholde, men de kan gjøre forholdet mellom mennesker bedre.
I forkant av dette var det Moses ba om å få se Guds herlighet. Da svarte Gud: Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn ... Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve. Da sier Herren: Se, her, tett ved meg er et sted, still deg der på klippen.... og jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi... Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se. 2. Mos. 33, 18-23.
Det er en flott bibeltekst. Herren har lagt i stand et sted for oss, på klippen. Der skal vi se og oppleve Guds godhet mot oss. Og i ettertid – bakfra – kan vi forstå at det var Gud som ledet oss gjennom livet, selv om det var vanskelig mange ganger.


Gog og Magog
«Men på den samme dagen Gog kommer over Israels land, sier Herren Herren, da skal min harme stige opp i mitt åsyn.» (Esekiel 38,18)
Avsnittet fra profeten Esekiel er om Gog og Magog, og det handler åpenbart om de siste tider. Tolkingen har vært ulik, men det vil skje i endens tid. Gud skal ennå en gang vise sin makt for verden, og han skal seire. Det er i alle fall klart.
Vi kan spørre hvorfor dette avsnittet blir lest nettopp i Løvhyttefesten? Etter rabbinsk tradisjon vil krigen komme i den måned Løvhyttefesten feires. Og på første dag av Løvhyttefesten blir Sakarja 14 lest, og det mener man handler om den samme krigen.
Også Salme 27 har sammenheng med Sukkot og at Gud skal bevare Israel, v. 5: For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. Det hebraiske ordet for telt (sukkah) blir oversatt med tabernakel (telt).




En løvhytte på en balkong i Herzlia, Israel.

(Etter 'Messianic Bible'.)

Israels nyttår.!

Shalom

Shanah Tovah – Godt nytt år - 5772!

Rosh ha-shanah! I kveld begynner nyttår i Israel og blant jødene. Da hilser de hverandre med Tovah shanah! og Shalom. (Trykk på siste stavelse.) Det nye året er 5772 for dem. Den nye dagen og det nye året begynner i kveld ved solnedgang. Vi vil hilse dette spesielle gudsfolket et godt nytt år - med fred i landet og Guds fred i hjertet. Det behøver vi alle.

Det begynner altså i kveld dette året. Som kjent for mange er det jødiske nyttåret om høsten. I år er det 28. sept. Og deres tidsregning begynner ved bibelens skapelse etter bibelsk tidsregning. - Nyttår er en av de store og helligste dagene for jødefolket. Over hele verden samles de i synagogene, og de blåser i hornet (shofar, som er et bukkehorn) omkring 100 ganger. Uttrykket Rosh ha-shanah betyr forresten «årets hode», dvs. Begynnelsen, der «ha-» er bestemt artikkel.

Nyttåret er begynnelsen på en ti dager lang periode som ender med Den store Forsoningsdagen, kalt Yom kippur på hebraisk. Det er tid for ransakelse og innsyn i seg selv: Hvordan har jeg vært i det siste året?

Den første kvelden samles vanligvis familien til et måltid med mye tradisjon og betydningsfulle handlinger. Her håper de og ønsker at det skal bli en nytt år uten sorger og vansker. Bl. a. blir Mika 7, 18-19 lest: «Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet. Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.»

Symbolsk betyr dette at de skal kaste av seg sine synder og derved begynne et nytt liv.
Den andre kvelden eter de granateple – etter jødisk tradisjon har det 613 frø, like mange som det er bud i Loven (torah) mens de siterer og ber: «Velsignet være deu, Herre vår Gud, universets herre, som har holdt oss i live, holdt oss oppe og ført oss hit. Amen.»

Bukkehornet (shofar) blir brukt for å vekke Guds folk av åndelig søvn slik at de ser tegn i tiden og minne dem om deres åndelige tilstand. Det blir også brukt for å slå alarm (Joel 2. 1f) og å kalle sammen folket (Joel 2, 15).

Shofar blir også brukt i krig som når de inntok Jeriko, Josva 6, 20: De blåste i hornene og folket satte i et stort rop – og bymuren falt.
---
Også messianske jøder bruker shofaren som uttrykk for åndelig krig. I NT finner vi den igjen i Åp. 8, 7: Den første engel blåste i basunen (hebr.: ba-sjofar) .... Da er det den siste tid og ikke bare et nytt år skal komme, men en helt ny tid når Kristus selv er her på jord.

Slik står det i 1. Tes. 4, 16: «For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun (hebr.: uveshofar ælohim), og de døde i Kristus skal først oppstå.» Jfr. Også 1. Kor. 15, 51-52.

Vi skal avslutte denne nyttårsdag ved nettopp å minne om framtiden som ligger foran. Den er ukjent og vi vet ikke tid eller dag for hans komme. Det gjelder å være rede til enhver tid. Og det kan vi bare være ved troen på Jesus og hans frelsesverk. Og det må vi arbeide for at også andre må bli. NDH.
Delvis kilde: Bibles for Israel.

Synkretisme.

Synkretisme.

Av Nils Dybdal-Holthe.

I 1960 ga dr. Philos. Sverre Norborg ut boken «Moderne religionsblanding». Det var egentlig to forelesninger ved Menighetsfakultetet i Oslo. Første del var om sekter og samfunn utenfor de evangeliske kristne. Her trekker han faktisk inn likestillingstanken som da var kommet fra FN.

I andre del taler han om kjetteri innen kirken. Det skal vi si noe om her. Men Norborg er klar og framsynt og er redd sammenblandingen som allerede da var begynt. 

Synkretisme betyr nettopp å blande sammen ulike trosformer. Det kan en se på både som et ideal og som en fare. Den evangeliske kirke har vanligvis sett på det som en fare, selv om det ofte er noen som bryter ut. 

Samarbeid.

Sammenblandingen kan skje i flere og ulike stadier og former. Noen vil rett og slett slå sammen alle kirker og slik få en enhetlig kristen menighet på jord. Den romersk-katolske kirke har alltid hatt dette som et ideal og mål. Vi har også sett at Kirkenes Verdensråd har arbeidet for det. Ikke minst kjempet Carl Fr. Wisløff mot dette i utallige artikler. 

Andre vil samarbeide med alle, og særlig i noen etiske og politiske saker. «Vi må kunne stå sammen akkurat her,» sier de gjerne. Vi har særlig sett slike tanker i forbindelse med sosiale tiltak, nødhjelp m.m. Men det er også framme når kirker og organisasjoner blir små og mister givere. Da er det lett å tenke at man blir mer slagkraftig om man slår seg sammen med andre. I noen tilfelle er det sikkert rett, og vi har sett eksempler på det som trolig er vellykket. Da er det nødvendig at samarbeidet blir mellom parter som er nær hverandre ikke minst teologisk. Atter andre vil slå sammen noen kirker, de som ligner hverandre mest. Det ser vi nå eksempel på i Sverige. 

Og atter andre vil hente det beste fra alle og lage noe nytt som alle kan enes om. Det har vi eksempler på i andre religioner. Baha'i-bevegelsen har slike tendenser der alle religioner er like, men guddommen har ulike navn. Der er også grupper innen islam som tenker på samme vis. Allah og vår Gud er egentlig den samme, sier de. En kristen kan ikke være enig i det. 

Historiske eksempler

Det høres fint ut. Ved å lese litt mer historie f. eks. om den tiden da den katolske kirke var enerådende i Europa, var det i alle fall ikke en tid til etterfølgelse. Så snart noen grupper eller personer opponerte, ble de effektivt «tatt vare på». 

Og det samme så vi også i vårt land da lutherdommen var enerådende. Da var det f. eks. ikke plass til Hans Nielsen Hauge. Frikirker som ville etablere seg i landet, fikk det heller ikke lett. Enkeltpersoner som hadde vært i utlandet og blitt grepet av nye retninger, fikk ofte hard medfart både av myndigheter og av folket. Eksemplene på dette er mange da f. eks. Frelsesarmeen kom til landet i 1888. Slikt vitner ikke om et kristens sinn eller kjærlighet. Som kristne må vi skamme oss over at det har skjedd i vårt land. 

Det kan lett gå slik også i framtida. Makt har som kjent en berusende effekt, både politisk og religiøst. Enhetstanken i Joh. 17 sier ikke noe om ytre enhet. Den er åndelig.

Faren

Den største faren ved religionsblanding er likevel ikke slike ytre reaksjoner. De fleste har taklet det. Faren ligger etter mitt skjønn i at man slår av på sannheter, slik at de ikke lenger er livsnødvendige. «Vi kan være kristne uten å være enig med alle.» Løsningen har blitt at det går an å ha to syn på en sak og likevel være kristen. Det skjedde med kvinneprester, og nå skjer det ved homofili. Er det mulig?

Det verste er at alt dette kommer snikende og umerkelig. Trinn for trinn blir vi ført inn i en ny tankegang. Folk begynner å tenke slik: Det er kanskje ikke så farlig, vi får tolerere det. Men Gud gråter i himmelen. Det var ikke derfor han sendte Sønnen til jord. La oss finne tilbake til kilden – det Bibelen sier. 

Sv. Norborg skriv i boka: "Det moderne menneske i alle land er intolerant. Det kan ikke tåle et kristent budskap om en uforanderlig og åpenbart sannhet." Der traffa han blink som ennå er gyldig.

 

Taushet om Gud.

Taushet om Gud.

Mange fine ord er sagt om det norske folk, og om dei unge på Utøya og medarbeidarane i Høgblokka i Oslo.

Og det er vakkert og fint og rett at folk kjem med blomar og hyller dei døde på den måten. Det norske folk har synt seg frå ei god side denne veka. Men Norge sine høgste leiarar seier ikkje eit ord om Gud. Dei seier berre at døden er det siste og syrgjer over det. Gud er totalt fråverande hjå talsmenn for landet vårt.

Då kan me dra den slutning at Han ikkje er viktig for dei. Ja, at dei fleste som talar kanskje ikkje trur på Han. - Det er slik med trua på Gud at me kan ikkje gøyma den bort – like lite som ein by på berget kan vera skjult. Det sa Jesus.

Men det er også slik at me alle har med Gud å gjera, anten me trur på han eller ikkje. Ingen kan røma unna han. Det må òg vera klårt i desse tider.

Då har alle – særleg leiarar – eit veldig ansvar. Ved å gøyma Gud bort frå det offentlege liv, fører dei folk vill. Det gjorde ikkje bonden som sa til ein tillitsvald på veg til Eidsvoll i 1814: «Hugs at Gud er attåt.» La oss gjera det.

Nils Dybdal-Holthe.

(Dagen 5/8-2011.)