Synkretisme.
Av Nils Dybdal-Holthe.
I 1960 ga dr. Philos. Sverre Norborg ut boken «Moderne religionsblanding». Det var egentlig to forelesninger ved Menighetsfakultetet i Oslo. Første del var om sekter og samfunn utenfor de evangeliske kristne. Her trekker han faktisk inn likestillingstanken som da var kommet fra FN.
I andre del taler han om kjetteri innen kirken. Det skal vi si noe om her. Men Norborg er klar og framsynt og er redd sammenblandingen som allerede da var begynt.
Synkretisme betyr nettopp å blande sammen ulike trosformer. Det kan en se på både som et ideal og som en fare. Den evangeliske kirke har vanligvis sett på det som en fare, selv om det ofte er noen som bryter ut.
Samarbeid.
Sammenblandingen kan skje i flere og ulike stadier og former. Noen vil rett og slett slå sammen alle kirker og slik få en enhetlig kristen menighet på jord. Den romersk-katolske kirke har alltid hatt dette som et ideal og mål. Vi har også sett at Kirkenes Verdensråd har arbeidet for det. Ikke minst kjempet Carl Fr. Wisløff mot dette i utallige artikler.
Andre vil samarbeide med alle, og særlig i noen etiske og politiske saker. «Vi må kunne stå sammen akkurat her,» sier de gjerne. Vi har særlig sett slike tanker i forbindelse med sosiale tiltak, nødhjelp m.m. Men det er også framme når kirker og organisasjoner blir små og mister givere. Da er det lett å tenke at man blir mer slagkraftig om man slår seg sammen med andre. I noen tilfelle er det sikkert rett, og vi har sett eksempler på det som trolig er vellykket. Da er det nødvendig at samarbeidet blir mellom parter som er nær hverandre ikke minst teologisk. Atter andre vil slå sammen noen kirker, de som ligner hverandre mest. Det ser vi nå eksempel på i Sverige.
Og atter andre vil hente det beste fra alle og lage noe nytt som alle kan enes om. Det har vi eksempler på i andre religioner. Baha'i-bevegelsen har slike tendenser der alle religioner er like, men guddommen har ulike navn. Der er også grupper innen islam som tenker på samme vis. Allah og vår Gud er egentlig den samme, sier de. En kristen kan ikke være enig i det.
Historiske eksempler
Det høres fint ut. Ved å lese litt mer historie f. eks. om den tiden da den katolske kirke var enerådende i Europa, var det i alle fall ikke en tid til etterfølgelse. Så snart noen grupper eller personer opponerte, ble de effektivt «tatt vare på».
Og det samme så vi også i vårt land da lutherdommen var enerådende. Da var det f. eks. ikke plass til Hans Nielsen Hauge. Frikirker som ville etablere seg i landet, fikk det heller ikke lett. Enkeltpersoner som hadde vært i utlandet og blitt grepet av nye retninger, fikk ofte hard medfart både av myndigheter og av folket. Eksemplene på dette er mange da f. eks. Frelsesarmeen kom til landet i 1888. Slikt vitner ikke om et kristens sinn eller kjærlighet. Som kristne må vi skamme oss over at det har skjedd i vårt land.
Det kan lett gå slik også i framtida. Makt har som kjent en berusende effekt, både politisk og religiøst. Enhetstanken i Joh. 17 sier ikke noe om ytre enhet. Den er åndelig.
Faren
Den største faren ved religionsblanding er likevel ikke slike ytre reaksjoner. De fleste har taklet det. Faren ligger etter mitt skjønn i at man slår av på sannheter, slik at de ikke lenger er livsnødvendige. «Vi kan være kristne uten å være enig med alle.» Løsningen har blitt at det går an å ha to syn på en sak og likevel være kristen. Det skjedde med kvinneprester, og nå skjer det ved homofili. Er det mulig?
Det verste er at alt dette kommer snikende og umerkelig. Trinn for trinn blir vi ført inn i en ny tankegang. Folk begynner å tenke slik: Det er kanskje ikke så farlig, vi får tolerere det. Men Gud gråter i himmelen. Det var ikke derfor han sendte Sønnen til jord. La oss finne tilbake til kilden – det Bibelen sier.
Sv. Norborg skriv i boka: "Det moderne menneske i alle land er intolerant. Det kan ikke tåle et kristent budskap om en uforanderlig og åpenbart sannhet." Der traffa han blink som ennå er gyldig.
