King James-bibelen

Kong Jakobs Bibel.

I år er det 400 år siden England fikk sin berømte bibeloversettelse. Den kalles vanligvis ”King James”, siden den engelske kongen James I (Jakob) stod bak arbeidet. Men det var over 50 av Englands lærdeste teologer og språkfolk som utførte arbeidet, og de holdt på i ca. 7 år. Det er sagt at denne bibelen er den mest innflytelsesrike boka som påvirket det engelske språket, slik Luthers tyske bibel gjorde i hans land. Offisielt kalles denne bibelen for ”den autoriserte oversettelsen”.

Felles for disse biblene var at de ikke var de første i sitt slag. Det hadde vært forsøk på bibeloversettelse både i Tyskland og i England. Men de var ikke skrevet på folkets språk slik Luthers og Jakobs bibler var. Det er i alle fall en av likhetene. I tillegg fikk de begge stor innflytelse på kristendommen i sine land. For begge bøkene ble folkelesning. Og når folk leser Bibelen får det følger og betydning for deres kristne tro.

Språket var enkelt, men klart og leserne fikk tak i innholdet. Innholdet var det vesentlige, men den skulle også være lojal mot grunnteksten. Og dette var lenge før man fikk flere ”grunntekster”, slik som Tischendorfs utgave og Westcott og Hort og dermed den reviderte engelske bibelen. NT kom i 1881, og mange ble veldig begeistret for den og godtok revisjonen. I realiteten brukte de en annen grunntekst noen steder i Bibelen. Den svenske prest og leder P. Waldenstrøm (som en tid var sammen med Rosenius og førte hans verk videre før han sluttet der) skrev f. eks. en tobinds utgave av NT som studiebibel i 1886 med mange noter og forklaringer. Her bruker han mange av endringene i den reviderte engelske bibelen. Han viser sågar til de nevnte menn. Dermed bryter han på noen steder med King James.

På engelsk må man særlig merke seg William Tyndales NT i 1526 og den såkalte ”Matthews Bible” (og Coverdale) fra 1537, som noen mener la grunnen for den autoriserte bibelen. Før disse var John Wycliffes arbeide i 1380 kjent.

Det var i januar 1604 det begynte. Etter sju års arbeid skulle den ut på markedet. Det hadde vært en turbulent og urolig tid, både politisk og religiøst. I England var det flere grupper kristne protestanter ved siden av den katolske, bl. a. puritanerne, kalvinister og lutheranere. Tanken var kanskje at alle skulle få den samme bibel som kunne forene eller i det minste skape ro og fred.

Selve utgivelsen av King James er et kapittel for seg. De manglet penger til trykking. Manuskriptet ser ut til å ha vært i flere deler, og feil oppstår underveis. Og litt om senn ble de gamle bibelutgaver i kirkene byttet ut med den nye. Den ble så enerådende, og det var den også ment som. På tittelbladet står trykt: Bestemt til å leses i kirkene. Det er noe an betydningen av at den var autorisert. Alle skulle bruke den.

Det er klart at språket i en bok fra 1611 kan være fremmed for folk i dag. Det har man ordnet litt med ved å gi ut en revisjon av den gamle, Den kalles ”Den nye King James”. Her er språket modernisert og oppdatert uten at innholdet er endret.

På norsk er det kommet en oversettelse av den gamle King James til nyere norsk. Den kom ikke i allmenn bruk. Også bibelutgaven ”Bibelen Guds ord” på Hermon forlag ble presentert som ”Den norske King James-oversettelsen av 1997” på tittelbladet.

Mange bibeltroende kristne i engelsktalende land verdsetter og bruker King James framfor nyere bibler. Tanken er at den er den mest troverdige og nøyaktige oversettelse.

NDH.

Kvinneprestsaka

Det er 50 år sidan den første kvinneprest vart ordinert og etter kvart fekk kall. Det var Ingrid Bjerkås. Etter fem år i prestegjerning i Troms, døydde mannen og ho reiste sørover att. Då skreiv ho ei bok om seg sjølv: Mitt liv. Nå feirar dei altså dette med store bokstavar, særleg i Hamar bispedøme der ho vart vigsla.

Ser me saka i litt historielys, ser me noko merkeleg. I 1961 sa alle biskopane i ei fellesuttaling: "Vi finner det umulig å forene kvinner i prestetjeneste med Det nye testamentet." Eg vil tru at ein biskop ikkje var samd i det, Schjelderup i Hamar.

Nå er det ikkje ein lyd frå den kanten.

Dette kan me sjå i samanheng med den nye overbispen som skal vera i Trondheim. Det vart ei kvinne. Og det ser ut til at alle biskopane er med og er samd i det. Kollegiet har i alle fall heia på henne. Kor er det blitt av Det nye testamentet? Eller har dei skrive eit NYnytt testamente? (Utan at me skal fleipa om det.)

50 år har altså endra heile teologien på dette område, og dei set mange vers i NT til side. På den måten hevar dei seg over Guds ord og meiner dei har funne den nye tolkinga. Kvinneprestsaka er ikkje lenger ei "sak". Det er historie - og ferdig med den.

Dinest ser me at det første den nye overbispen (i mangel av eit anna ord nå) gjer, er å gå inn for ei velsigning av homofile par. Her må dei laga eit rituale, seier ho nå. Ennå nokre vers i Bibelen er strokne ut.

Her er mykje å sørga over og be Gud om nåde for. Fråfallet er fall frå Guds ord. Og i vår tid går det fort. Men det er litt underleg at det er den kristne kyrkja sine leiarar som går i front. Skulle ikkje dei heller gått i front for få folk til å halda Bibelen heilag? Nå vanhelgar dei ordet frå Gud.

Eg meiner ikkje å vera ufin med nokon. Me har alle vårt å slita med, og ingen av oss er fullkomne. Men kan me ikkje heller bøya oss for det himmelske Ordet og erkjenna at me skjønar så lite av Guds tankar. Men me kan bøya oss for det.
.

Vanskelige tider.

Om de siste dager skriver Paulus at det skal bli vanskelige tider (2. Tim. 3, 1ff). Og han knytter disse tidene til menneskene på jorden på den tid. Da skal de være slik at det blir lite hyggelig å leve.

Dette uttrykket "vanskelige tider" (NO-30) er oversatt litt forskjellig. Ordet vanskelig kan bety flere ting. I NB er det oversatt med "farlige tider". Det legger et ekstra alvor over folket på denne tida. For det er menneskene som er slik at det blir farlig for andre mennesker å leve. Vi påvirker andre ved måten vi lever på.Det følger alltid et ansvar med å leve. Vi lever ikke isolert fra andre mennesker.

Dette er i tråd med Bibelen Guds ord som oversetter "harde tider". I den engelske King James er det oversatt med ordet "perilous" som betyr farlige og risikable tider. En interessant oversettelse er den syriske  Peshitta-utgaven som bl. a. er oversatt til engelsk av G. M. Lamsa. Der står I de siste dager skal det komme katastrofale tider.

Menneskene
Som nevnt ovenfor er de vanskelige og farlige tidene menneskeskapte. Det er vi selv som gjør det farlig og skaper disse katastrofene. Gud ville det ikke slik. La oss lese gjennom denne lista Paulus har fått nåde fra Gud til å skrive til Timoteus: "For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. De har skinn av gudfryktighet, men fornekter dens kraft." 

Som overskrift eller uttrykk for hovedinnholdet kan vi gjerne bruke ordet "egoisme". Det dekker det moderne menneskes natur og oppførsel. Alt dette menneske gjør har som mål å få noe selv, hevde seg selv og å være sentrum. Det blir få tanker igjen til andres behov og trang.

Mot slutten av denne tids husholdning skal det bli slik. Når vi ser oss omkring, legger vi merke til mennesker som har noen eller alle av disse kjennemerker. Det skulle vise at vi er nær endens tid.

Hedenskap
Her må vi tenke på en annen side ved denne sannheten. Slår vi opp i Rom. 1, 29ff, finner vi at hedenskapet har noen av de samme kjennetegn. Den siste tid kan slik minne om hedenskapets mørke. De gamle ugudelige tider kommer igjen. Og vi vet fra historien at hedenskapet er en mørk og vond tid for menneskene. Det gjelder særlig de svake og små.

I det gamle viking-Norge ble uønska spebarn satt ut i skogen som mat til de ville dyr. Husfaren kunne avgjøre det med et nikk med hodet eller å nekte å ta det i fang. I dag har vi det enklere. Abortklinikken ordner det med godkjenning av den norske lov.

Hedenskapet er preget av grove ord og skjemt. De kan så å si tale om alt. Skammen er borte bare vi selv får stige fram med vårt. I dag er det godt norsk å banne grovt, i TV, radio og blant folk flest. Barna er "ulydige mot foreldre," sier Paulus. Noen steder har jeg hørt folk si: I det huset er det barna som styrer. Du merker kanskje likheten?

Esekiel ble sendt bl. a. til "barna med de frekke ansikter" (Esek. 2, 4). En ny generasjon steg fram som hadde liten eller ingen respekt for det som hadde vært. De ville gjøre sin vilje og gå sin vei, og dermed forkastet de både fedrene og Gud. Romerbrevet taler om at de ikke "brydde seg om å eie Gud i kunnskap". Da går det galt. Er det slik nå også?

Paulus skrev til Timoteus at han skulle vende seg fra dem. 2. Tim. 3, 5. Det kommer tider i historien da det er viktigere enn ellers å følge det rådet. Vi skal ikke være ukjærlige, men klare på vårt ståsted og tro. Vi må tenke gjennom denne problemstillingen nå.

Prester - og Allah.

Så har det skjedd igjen. En norsk prest står frimodig fram og sier at vår Gud og muslimenes gud Allah, er den samme. Der er bare en gud, sier han - i denne konteksten. Det vil han gjøre tydelig, melder DM i dag torsdag.

Det er bra at han er tydelig. Så vet vi hvor vi har han. Han vil be sammen med muslimer, for de ber ikke til forskjellige guder. Og han står for sitt syn.

Ja. Men da tenker jeg: Hva har han lært - han har gått flere år og lest teologi. Også dette må vi tenke: Har han personlig møtt den ene sanne Gud? Har han forstått med hjerte hvem Gud er. For en troende er det nesten umulig å tenke seg inn i hans tanker. Har vi møtt den treenige Gud ved troen på den korsfestede Jesus Kristus, da må vi vel se at Allah er noe helt annet. Muslimene fornekter ikke bare at Gud har en sønn, men også at denne sønn døde for våre synder og oppstod den tredje dag som seierstegnet for oss.

Og jeg tenker videre: Kan et slikt menneske egentlig være prest i kirken? Hva vil han si til en muslim som kommer i sjelenød? I vår nåværende norske kirke kan jo nesten alle bli prester om de bare har en eksamen for det. Det er grunn til å bli skremt menneskelig talt av slike utspill. Vi må bare legge det i Guds hender og be om at han griper inn på sin måte. Kirkestyrelsen gjør det ikke. Og så må vi be for slike prester at de må få det rett. Jfr. Sørnett.no.

Min kommentar på Sørnett.no: 

18. februar, 2011 klokken 11:32

Nei – Gud og Allah er ikke den samme og ikke i slekt engang. Det ser vi av deres gjerninger og tale og vesen. Vår Gud er den treenige Gud med Sønnen som sin representant på jord. Han døde og oppstod for at menneskene skulle kunne bli frelst. Uten ham er vi fortapt. Det trodde jeg en prest visste.

Guds menighet i dag – og Dawn.

Guds menighet i dag – og Dawn.


Noen avisoppslag denne etterjulsvinteren har pekt på en mulig tendens. De kristne frimenigheter og organisasjoner dør ut, i alle fall de små. De viser til Dawn-rapporten om dette. Nå er det vanskelig å vite hvor mye som er sant og hvordan det stemmer. Det spørs litt hvor vi bor og hva de har brukt som grunnlag.



Vårt land hadde både en lederartikkel og et oppslag om saken 20. jan. Lederen begynner med å si at ”fremtiden er dyster for et stort antall frikirkemenigheter”. Og ”mange menigheter er døende”.



Hvis det er sant, er det dyster dom. I alle tilfelle må vi ta det alvorlig. For det gjelder også i høyeste grad bedehusarbeidet. Vi kjenner en rekke bedehus som nå står tomme i vårt distrikt, og flere er solgt til andre formål. Vi kan vel spå litt og si at det er en tendens som vil fortsette en tid framover.



La oss først si at den åndelige og virkelige Guds menighet på jord skal aldri dø. Den vil vare ved til den siste dag på denne jord. Men med den ytre, synlige menighet er det nok annerledes. Geografisk kan det se ut som om den er borte noen steder. Der er ingen møter lenger, få kommer til den offentlige gudstjeneste, og der er ingen frimenigheter som vi kjenner til der.



En annen side ved dette er at folk flest er mye mer mobile i vår tid i forhold til noen få tiår tilbake. Nå kan folk kjøre lange strekninger på kort tid for å gå på møte. Og det er nok tilfelle noen steder. Faren ved det er at det er bare de mest interesserte og brennende som gjør det. Og de som ingen bil har, gruer seg for å be om plass i bilen for ofte.



Det er også et faktum at det fins mange møter – både skriftlig og muntlig – på nettet. Mange har vært flinke til å samle sammen eldre forkynnelse og lagt ut på nettet. De som vil høre en ”god” tale og kjente forkynnere, har bedre anledning til nå enn noen gang før. Og det synes vi er bra. Det er nok ikke alltid den moderne forkynnelsen er så grundig og dyp som ønskelig. En fare ved det er at det legges ut en del useriøs forkynnelse også. Det må man være oppmerksom på.



Likevel kan ikke slike ”møter” erstatte det hellige samfunn av troende. Der er noen bånd som knyttes mellom Guds folk som også er til styrke og gir nytt mot.



Jeg skal ikke gå dypere inn i mulige årsaker til dette her. Men jeg vil gjerne peke på at vi har et ansvar for den synlige menighet. Derfor må vi be og håpe og tro at den yngre garden av kristne ser det klart nok og er villige til å prioritere Guds rike. Det er rike løfte som følger med det.



Vi skal ikke svartmale. Men vi skal heller ikke være naive. Om det er bra noen steder og i ”vår” by, er ikke det hele bildet. Vi må faktisk se hele landet under ett og tenke menigheten i forhold til folketallet. Antall mennesker har jo økt ganske mye de siste tiår. Har Guds rike også hatt denne ”veksten”?



Det er ikke vi som skal få det til å vokse, ved organisering og ekstrainnsats. Slik sett er alt Guds gjerning. Men han har bedt oss om noe mens vi lever. Vi skulle be for alle mennesker, sier Ordet. Og vi skal forkynne Guds ord – ikke våre tanker og meninger, men Ordet. Det har kraften i seg til å skape nye tider. Og vårt liv er lys og salt – begge deler er nødvendig for at Guds rike skal vokse. Gud bruker mennesker som sine redskap. Er vi villige til det?

-

Ny general i FA.

• Linda Bond ny general

Kommandør Linda Bond er valgt til ny verdensleder for Frelsesarmeen, skriver Geir Smith-Solevåg og Jarle Stokland på Frelsesarmeen.no. Vi sakser noe fra dette innlegget:

General Linda Bond.

Linda Bond blir dermed den 19. generalen i Frelsesarmeen, og den 3. kvinnelige verdenslederen i Frelsesarmeens historie. 

64 år gamle Linda Bond er i dag territorialleder i Australias øst-territorium.
Kanadieren har tidligere tjenestegjort i Storbritannia,og vært nestleder i hjemlandet, territorialleder i USA vest samt tjenestegjort ved det internasjonale hovedkvarteret.
I en kort tale uttalte den nyvalgte generalen at det er relasjonen til Jesus som er det avgjørende, både for henne personlig og for Frelsesarmeen.
- Det er relasjonen til Jesus som gjør oss effektive, sa hun.

Linda Bond vil overta som verdensleder 1. april, da går general Shaw Clifton av med pensjon.

Nyttårsbønner.

Ja, så er det nye året kommet - og jeg vil ønske kjente og ukjente alt vel i dette året også: Godt nytt år! Og jeg har et stort ønske og bønn til Gud: At mange må bli frelst i dette året. Mange nye troende er løsningen for landet vårt. Det er en ulykke at så mange - ser det ut til - sløvner og slokner og lever i og for verden. Nyttårsropet må være: Våkn opp! 


Og det må lede oss til bønn. Mange bønner fra mange mennesker. Gud er på tronen ennu og han kommer sine i hu. Hans løfte er å lytte til våre bønner og høre og svare i sin tid og på sin måte. Kan vi ikke bruke litt mer tid på å tale med Gud dette året? Og kanskje mindre tale med mennesker om unyttige ting. 


Hva skal og kan vi be om? La oss tenke litt over det nå:


1. Fred.
Det er mye uro og krig og ufred i verden nå. En følge av det er at mange mennesker har det vondt, de lider, har lite mat og lever i stadig usikkerhet. Gud ville ikke det skulle være slik. 


Vi vet nok at det ikke blir varig fred verken i Midt-Østen eller i verden ellers før Jesus kommer igjen. Det er rett. Men vi vet også fra historien at det har vært landefred mange steder i lang tid. Alle som kjenner litt til krig, vet noe om hvilke lidelser det medfører. Ingen av oss troende ønsker slikt over noen. Og vi har mulighet for å be til vår gode Gud. La oss gjøre mer av det i dette året og be om fred i vårt eget land - og ute i verden. 

Det står et underlig ord i Bibelen om dette. Abraham ba for Sodoma, 1. Mos. 18. Herren skulle ødelegge byen på grunn av all synd som var der. Menneskene var ugudelige. Hvis det var femti rettferdige der, ville Gud rive dem bort sammen med de gudløse? Nei, sa Herren. Og han gikk nedover helt til ti rettferdige. Da sa Herren: "For de tis skyld vil jeg ikke ødelegge den." v. 32. 


De troende i et land er altså med på å berge landet fra undergang. Slik ser jeg dette. Om det er få troende, vil Gud ikke ødelegge byen og landet. Kan vi stille oss sammen med Abraham nå og be for Norge og for andre land om noe av det samme? 


Jesus talte også om dette. Om de siste dager sa han at det skal bli mye vondt. Bl. a. sier han da: be om at det ikke må skje om vinteren, Mark. 13, 18. Han gav oss altså lov til å be om at trengselen må mildnes i noen grad. Og i et par vers nedenfor dette sier han: For de utvalgtes skyld, dem som han har utvalgt, har han forkortet de dagene. v. 20. 


La oss bruke denne anledning til å be for land og folk.


2. Frelse.
Dernest kan og vil vi be om frelse for mange mennesker. Det sikter ikke på bare evigheten, men også på dette livet. Det er godt å leve som en kristen, ja, det beste livet vi har og kan få. Og det ønsker vi at mange skal få del i. Det gir oss en bedre trygghet enn noe annet i verden. Vi får leve hver dag i syndenes forlatelse - ja, som sangeren synger: I syndsforlatelsens verden. 


Og når livet er slutt, går vi inn i den evige trygghet og salighet i Guds himmel. Ønsker vi ikke at mange skal komme dit? Skal vi ikke bruke den arbeidsmåten som alle troende kan være med på: Å sende bønner opp til Gud om frelse for våre egne og for alle i hele verden. Det står at vi skal be for alle mennesker. 1. Tim. 2, 4. 

Jeg vil peke på en viktig side ved dette. I en vekkelse ber vi om at folk må bli frelst. Det betyr at de får det rett med Gud og slik blir "skikket" til å være i himmelen. Det er ikke nok med en ny moral og et bedre liv som menneske. Det er heller ikke nok å slutte seg til en forsamling eller en gruppe kristne. Det går godt an å tilhøre en kristen menighet og likevel være utenfor Guds rike. 


Vi må komme tilbake til den gamle forkynnelsen om synd og nåde. Det er veien. Jeg er redd for at det ikke alltid er tilfelle. Her er det ikke snakk om å kunne tale fint og godt slik at en "treffer folk", som det heter. Spørsmålet er om folk ser sin sanne stilling uten Gud: at de er fortapt og står skyldig innfor den hellige og levende Gud. Skal de bli frelst, må det skje av nåde og ikke noe av oss selv. Og vi hører det lett på vitnesbyrdet om de har fått tak i det. Vi skal ikke være for mye kritisk til det ytre, men om de har fått tak i kjernen av budskapet.


3. Forkynnere.
Det har alltid vært slik at det er få arbeidere i Guds rike. Noen ganger er det mange tilsatte og folk som "jobber" i kirke og misjon. Men er de arbeidere? Det er spørsmålet. For en arbeider sliter og strever og gjør nettopp det hans Herre sier. Han vil gjerne gjøre arbeidet slik at hans Herre er fornøyd - så langt det går an. Han gjør ikke det han selv mener er best, men bare det han har fått beskjed om. 


I Guds rike skal arbeiderne arbeide for én ting: at mennesker må vinnes for Jesus. Han har selv sagt at høsten er stor og arbeiderne er få - be derfor høstens Herre om å drive arbeidere ut. Mat. 9, 37-38. 


Det er viktig å se hva Jesus sier: Gud må drive dem ut, sende dem og plassere dem. Det betyr at det ikke er nok med bibelskole eller teologieksamen. Det kan være nyttig nok, vi skal ikke si noe om det. Men en arbeider for Gud blir du bare ved at han kaller og sender, som med Jesaja og Jeremias og andre opplevde det. 


Da spør en arbeider ikke etter lønn og fritid og gode arbeidsvilkår. Blir det for mye fokus på dette, har det en tendens til mindre fokus på det ene nødvendige. Luk. 10, 42.Og det er nødvendig nå mer enn noen gang før: Folk må bli frelst. 
.