Under i Dresden.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Dresden fikk en underlig skjebne 13. februar 1945. Krigen var snart slutt. De allierte seiret på alle fronter og det var ikke lenger noen fare for at Hitler-Tyskland skulle vinne verdenskrigen. Det var bare et tidsspørsmål når den var slutt.

Likevel skjedde en ubegripelig bombing av Dresden by denne våren. C. A. R. Christensen skriver at bombingen var «et av de voldsomste og mest omstridte angrep» under krigen. Fagfolk sier at den ikke noen strategisk betydning for utfallet av krigen. England og USA ville på en måte demonstrere sin makt og vilje i krig. Den offisielle begrunnelsen var imidlertid at byen var et viktig trafikk-knutepunkt for tyskerne.

Et par ting gjør denne bombingen umenneskelig. Byen var nå full av flyktninger som ville bort fra de sovjetiske troppene som nærmet seg. De hadde ingen steder å gå og søkte ly der de fant noe. Det andre var at bombingen var konsentrert om den såkalte Altstadt, den gamle bydelen med gamle og flotte bygninger av alle slag. Her var store kirker, kongens slott fra gammelt av, en stor opera og flere viktige bygninger med kostbare kunstskatter. Kulturelt sett var det altså den mest betydningsfulle bydelen og stedet i det østre Tyskland.

En bok avslører at dette var en planmessig bombing just der. Man har funnet et kart som engelske flygere brukte. Der er en kvart sirkel inntegnet og flygerne fikk beskjed om å bombe nettopp der. Når vi ser på det kartet, viser det seg at det nettopp er Altstadt som ligger der. De bombet altså med hensikt. Et tredje forhold var at det ennå var jøder i Dresden. Store deler av jødefolket i Tyskland var utryddet. Men bl. a. i Dresden var det både unge eldre jøder.

En bok av M. Gretzschel om Dresden viser en faksimile av et brev skrevet til en jente i byen om å møte til arbeidstjeneste den 16. februar. Flere fikk et slikt brev. Og det var en jøde som skrev brevet – han var jødenes talsmann hos tyskerne. Hun får nøyaktig beskjed om hva hun skal ta med og hav hun ikke skal ta med. Hun måtte utruste seg for 2-3 dagers marsj. Han som skrev brevet var selv usikker om han også måtte ut på reis. Men alle visste at det egentlig betydde en marsj mot døden.

Så legger vi merke til datoen på brevet. Det er skrevet i Dresden 12. februar 1945. Og natta etter kom bomberegnet. En av jødene i Dresden var V. Klemperer. Han var gift med en ikke-jøde og deltok ikke i den jødiske forsamling i synagogen. Men han regnet hele tiden med at han snart ble deportert. Og bomberegnet 13. februar berget antagelig hans liv. Da fikk alle noe helt annet å tenke på.

For denne natta kom 800 britiske fly inn over byen og kastet 650 000 brannbomber over den. Dagen etter kom 1350 amerikanske bombefly og 900 jagere over byen. Og dagen deretter (15/2) kom 1100 amerikanske bombefly.

Hva ble resultatet? Svære ildorkaner over den gamle bydelen med mange drepte. Noen sier 25 000 drepte, mens andre kilder hevder det var 400 000 døde. Men ingen vet sikkert hvor mange som omkom. Men noen av jødene befant seg på et annet sted i byen da det startet. Ironisk nok var det krigen her som reddet jøder fra døden. Det var et under i en ond tid. For ett av målene for denne krigen var nettopp å utrydde jødene.

Et annet resultat var at 15 km² av byen ble lagt i ruiner, 27 000 hus og 7000 bygninger ødelagt. Samtid med ødeleggelsene i denne byen kastet 12-13 000 i løpet av 36 timer 14 000 tonn bomber over andre byer i Tyskland. Før var f. eks. Hamburg og Bremen bombet sønder og sammen. Det var med andre ord massive angrep på dette landet.

Bilder fra denne tiden og senere viser de store ødeleggelsene av f. eks. Dresden. Noen bryr seg lite og ingen ting om at gamle bygninger blir rasert. Kristelig sett betyr det lite om de forsvinner, for vi har en evig bygning av Gud. Men kulturelt sett har det betydning. Den nasjon som forakter og kaster fra seg sin arv fra fedrene, vil snart synke ned og forfalle. Det er en viss sammenheng mellom slektene og mellom nåtid og fortid. Det er nyttig for unge slekter å tenke litt over det. Her vil jeg minne om noe Johan Falkberget sa: «Kaster du fedrenes historie fra deg – som de uvedkommende – da mister du det faste punkt i tilværet. Ille er den faren.»

Nå må vi også si at tyskerne selv gjorde det samme emd andre land. Det hendte i England der f. eks. London ble bombet tett flere ganger, i den lille byen Guernica i baskerland i Spania i 1937 og i Polen og Russland og andre land de okuperte. Det ser ut til å være krigens lov.

Kommunismen som overtok Øst-Tyskland hadde faktisk litt syn for det, slik det også hadde vært i Russland. De bygget opp igjen en del av Altstadt og reiste bygninger i sin opprinnelige form. Da vi vandret om kring i gatene i denne bydelen spurte jeg guiden hvilke hus som kommunistene ikke gjenreiste. Som jeg trodde, svarte hun kontakt: slottet og kirkene. De ble liggende i grus helt til frigjøringen omkring 1990. Først da ble det store og flotte slottet bygget opp igjen sammen med kirkene. Nå er nesten hele gamlebyen gjenreist.

«Vår Frues kirke» (Die Frauenkirche) har en spesiell historie. Slå opp på nettet og du vil finne svært mange bilder fra den, her: https://www.google.no/search?q=Die+Frauenkirche+in+Dresden&client=firefox-a&hs=ZqE&rls=org.mozilla:nb-NO:official&channel=fflb&tbm=isch&tbo=u&source=univ&sa=X&ei=9JT7Udn0Jejj4QSDpIGQCA&ved=0CDEQsAQ&biw=1536&bih=733.

Vi var inne i den og opplevde den ufattelige mengde med gull og andre kostbare ting som var i den – det gjelder særlig alterdelen.

Vår Frue kirke er en stor protestantisk kirke. Kirken ble ødelagt i 1945, men ble etter 1990 restaurert og innviet igjen søndag 30. oktober 2005. Det har stått en kirke her siden 1000-tallet. Den moderne kirken fra 1726 til 1743. Kuppelen er 91 meter høy og var et kjennemerke for byen. Men kirken kunne ikke stå imot bombingen av Dresden den 13. februar 1945 og kuppelen raste sammen to dager senere.

Planene for restaureringen begynte straks etter frigjøringen i 1990. Trompetisten Ludwig Güttler talte på 45-årsdagen for bombingen den 13. februar 1990 om å restaurere kirken. Den traff folket og gjenreisningen begynte..

Rekonstruksjonsarbeidet blir utført med gamle planer og materiale så langt det er mulig. Bortsett fra kuppelen bygges kirken med det opprinnelige materialet fra ruinen. Hver sten blir båret forsiktig vekk, målt, og katalogisert, og med utgangspunkt i hvor den lå i ruinhaugen kan man regne seg frem til dens opprinnelige plassering.

Gammel sten vil bli mørk med årene, mens de nye vil være lyse en tid. Derfor vil man se de nye stenene en tid. Kirken vil dermed minne folk om sin dramatiske historie.

Utvendig ble kirken ferdig 22. juni 2004, og alt ble fullført også innvendig i 2005.

(Noe av teksten er hentet fra Wikipaedia.)