Guds Bibel.

Bibelen - Guds bok.

Bibelen er ikke som andre bøker. Både i form og innhold er boken annerledes. Du trenger ikke sammenligne den med så mange andre før du ser det. Ja, du kan ta så mange bøker du vil og se etter. Det gjelder lærebøker så vel som romaner og lett lektyre.

Og Bibelen selv sier noe om det. Vi har flere bibelvers som viser hvorledes boken er og hva den vil. La oss først ta dette:

«For Guds ord er levende og virksomt (kraftig) og kvassere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.»  Hebr. 4, 12f.

Guds ord blir sammenliknet med flere ting i Bibelen. Her er det likt et sverd. Og det minner oss om krig og kamp og strid. Hvem skal seire? Når Bibelen blir sammenliknet med et sverd, er det åndskampen i verden som kommer i fokus. Da må vi ha et sterkere våpen enn den menneskelige tanke og fornuft. Det strekker ikke til.

Jo nærmere vi kommer den siste tid og bl. a. Antikrists rike med dens åndskamp, til mer tilspisser denne striden seg. Og den blir hardere med årene. For Antikrist vil virke inn på alle områder i menneskelivet og verden. Til slutt vil han erobre selve kirken og ta mange til fange, åndelig talt.

Der menigheter og Guds folk ikke er bibeltro, vil Anti-Krists ånd lettere komme til og få makt. I vår tid begynner denne påvirkningen allerede i skoletiden. De bøkene som brukes, og skal brukes, er fulle av bibelkritikk og dermed anklager mot sann kristendom. Derfor må vi være på vakt på alle områder.

Verden krever stadig bevis, for alt skal være vitenskapelig. Mange vil ikke tro før de ser håndfaste bevis. Men i Guds rike er det annerledes. Og vi kan ikke gjøre noe med det. For Gud har ordnet det slik at her gjelder troen og ikke fornuften. I en rettssak og før dommen får den anklagede ordet. Hva kan vi svare i en så alvorlig stund? Har vi noe annet enn det Gud selv har sagt? Personlig kan jeg bare si: Jeg tror fordi det står skrevet. Og hva sier Guds ord om seg selv – andre har jo ingen myndighet til det.

1. Guds ord er levende.

Guds ord er det samme i dag som før. Til alle tider har det vært likt og like viktig og gyldig for menneskene. Ikke alle ser dette og misser dermed både velsignelse og hjelp i livet. For, ”den Gud som var på Mose tid er likedan i dag.”

a) Bibelen er dermed uforanderlig. Den er ikke ”tidsbestemt” slik mange vil ha det til. Det kan nok være enkelte ting som var skrevet for en bestemt folkegruppe og tid, f. eks. i den gamle pakt. Men generelt sett er Bibelen uforanderlig.  1. Pet. 1, 23-25 sier noe om det. Her taler han først om gress som visner og faller av. Det blir til intet. ”Men Herrens ord blir til evig tid,” sier han. Da har den evig gyldighet og forplikter alle mennesker.

Jesus sa det samme. I Bergprekenen slår han det fast: ”Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.” Mat. 5, 18. Derfor skal vi være forsiktige med å forandre noe i Bibelen, slik man kan gjøre ved å tolke alvoret bort f. eks.

Og Bibelen blir avsluttet med å si det så sterkt som det går an: ”Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne boken. Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige by, som det er skrevet om i denne bok.” Åp. 22, 18-19.

Det uforanderlige skal vi ikke forsøke å forandre.

b) Bibelen er livgivende. Slik Jesus med et ord kunne reise opp døde mennesker, kan ord fra Bibelen gi åndelig liv til åndelige døde. Alle mennesker er åndelig døde av natur. Ef. 2, 1f. Verken våre egne gjerninger, gudsdyrkelse eller de største offer kan frelse et menneske. Det er lovens gjerninger som ikke har kraft i seg.

Vi som er blitt frelst av nåde, har opplevd litt av det: Da alt så forgjeves ut og vi ga opp alle forsøk på å bli frelst og få fred i sjelen, hørte eller leste vi et ord fra Guds bok. Det hadde evne i seg til å løse oss fra synden og dommen. Ved troen på Jesus fikk vi sjelefred. Håpet ble tent i vårt hjerte: Himmeldøren er åpen, og jeg skal få være med inn der. ”For ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hu.”

Kol. 2, 13 sier det klart: ”Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilga oss alle våre overtredelser.” Grunnlaget for frelsen er Jesus og hans død på korset, som v. 14 taler videre om. Så er det ikke jeg som skal gjøre det. Frelsesverket er allerede ferdig. Vi kan få tro og ta imot alt dette.

2. Bibelen er kraftig.

Det er ikke kraftig i den betydning at alt det Bibelen taler om skjer automatisk. Da ville hele verden vært frelst. For Gud vil det. På en måte er Bibelen som mat: vi får bare nytte av det som vi tar til oss. Derfor er det så viktig å lese mye i Bibelen. Da ser du stadig nye ting som du får lov å tro. Det blir din eiendom.

Men vi kan si noe om kraften i Guds ord:

a) Gud står bak ordet – det er hans ord. Og det sier oss at vi har med Gud å gjøre i vårt liv. Guds ord har dermed Guds egen kraft i seg. Og den viste han første gang ved selve skapelsen. Et ord fra ham var nok til å skape alt. Og dette ordet har samme gyldighet og kraft i seg i vår tid.

b) Guds ord kan løse syndere fra synden og selveste dommedag. Frelse er frelse fra synd, det er den store hindringen og skilleveggen mellom oss og Gud. Bibelen forteller at det var en som tok vår dommedag på seg. Videre sier Guds ord: ”Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.” Joh. 6, 37. Og i Jes. 1, 18 kommer innbydelsen: La oss gå i rette med hverandre – for å ta et oppgjør med vår synd. Da må vi kalle synden for synd og ikke unnskylde den. Gud må få rett og vi innse at vi er skyldige. Jesus sa også: Sannheten skal frigjøre dere. Joh. 8, 32. Guds ord om Jesus kan frigjøre deg uansett hvor skyldig du er når du slipper ham til. Han har kraft til det.

c) Gud kan bevare oss i troen på Jesus, det sier Ordet. Han tilgir og hjelper oss hele livet så sant vi er av sannheten. Og Guds ord veieleder oss og gir oss råd om hverdagslivet vårt og tjenesten vår her i verden. Joh. 10, 28-29.

3. Bibelen er skarp.

Den er skarpere enn noe tveegget sverd, står det. Det taler om to vesentlige ting ved Guds ord. Jfr. Hos. 6, 1.

a) Først dømmer den oss og avslører vårt indre liv. Den viser oss synda i alle former og avkler oss vår egen rettferdighet. Den godtar ingen bortforklaringer eller unnskyldninger. Og den er så skarp at den sier rett ut: Du skal dø i synden, du går evig fortapt om du ikke omvender deg. Bibelen sier mye av utgangen av livet. Dens budskap er ikke slik mange mennesker mener og tenker den er. Den er ikke lys og noe vakkert og sommerlandet, som man taler om nå. Den sier at vi skal gjøre regnskap for våre liv for den Allmektige Guds åsyn. På dommens dag skal alle mennesker møte fram, døde og levende. Se her Åp. 20, 12-15.

b) Dernest frigjør den fra synden. Den er så skarp at Bibelen viser oss dette: Gud kan og vil løse alle syndere fra all skyld og skam om de kommer til ham. Det var jo Jesu gjerning, slik vi ser det i Luk. 4, 18 og i profetien i Jes. 61. Og Johanne skriver om dette slik: ”Til dette er Guds Sønn åpenbart at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger.” 1. Joh. 3, 8.

Det betyr at den største synder kan bli frelst. Det er ingen begrensninger til det. Jesus kan løse deg fra de styggeste og verste synder som kan nevnes. Kjeltringer av alle slag kan komme til Jesus, og de blir mottatt på samme måte som konger og storfolk. Gud gjør ikke forskjell på folk. Av bare nåde gir han oss hele frelsen og ikler oss Guds rettferdighet som er fullkommen.

Har Guds ord blitt din eiendom slik? La Gud vise deg alt det onde og så forkynne deg alt det gode. Frelsen er din. Du får den gratis.

Amen.

Dei siste dagar?

Det skjer så mykje i verda i dag, og mykje av det stemmer godt med bibelske profetiar om endetida. Nå har folk sagt det mange gonger før, særleg ved store katastrofar eller hendingar: Nå kjem Jesus att! Slik var det t. d. i 1905. Då tala dei mykje om Jesu atterkome og dei siste tider. Under siste verdskrigen var det også slik. Eg hugsar korleis dei vaksne sat og tala om profetiane i t.d. Esekiel 37f.
Likevel: Det ER noko sant i dette. Det er faktisk teikn på at me er vakne. Og me må ikkje slå oss til ro med at dette er sagt før. Bibelen seier at det kjem ein siste dag på jord. Og me skal minna folk om det gong etter gong. Blir denne påminningta slutt, kjem søvn og åndeleg død.

Høyr det difor igjen: Det er fleire ting som talar for at tida er nær. Me kan ta feil om tidspunktet, det har Jesus sagt noko om. Men han vil at me skal vita når det er nær-. Israel er i brennpunktet som aldri før. Me høyrer om krig og uro. Naturkatastrofar kjem i mange land. Jfr. Mat. 24.

Og mest av alt: Den åndelege situasjonen er uklår, og pila peikar nedover. For hundre år sidan var det kanskje slik at dei lærde var liberale. Nå er lekfolket blitt det meir og meir. Guds ord er ikkje autoritet for mange. Det er alvorlege teikn i tida. Lat oss venda attende til Gud og hans ord og vilje. Det er vegen.
NDH.

Norge - -

Norge, 17. mai og Gud.
Det er nasjonaldagen vår, 17. mai- Me fekk ny konge og ny grunnlov - og somme trudde at det ville bli slik framover. Ei heilt ny tid skulle ta til i 1814. Det gjorde det og på ei vis, om ikkje nett slik alle ville tru og vona.

Napoleon skapte problem. Han herja i Europa i fleire år og la mange land under seg. Men i Russland knekte han mest nakken, slik Hitler gjorde seinare. Folket hans, soldatane, døydde i tusental. Og stormaktene kasta lodd om Norge. Me skulle gå frå Danmark - o g til Sverige. Likevel vart tilhøvet til Sverige eit anna, me vart nok eit friare folk og noko meir sjølvstendig enn i einevaldstida under Danmark. Me skulle ha felles konge med Sverige. Og det gjekk stort sett bra.

17. mai skulle me halda - som feiring av grunnlova. Det hadde vore lover i Norge før, heilt frå Gulatingslova m.fl. Men nå kom ei hovudlov for landet som skulle setja kursen framover. Og denne lova gjaldt berre Norge. Grunnlova er noko norsk. Den var nok påverka av andre land og lover, men her vart ho sett inn i norske fjell og fjordar.

Men Gud? Var han med. Eller var det berre Dovre-fjellet dei tenkte på?

Om ikkje Gud er nemnd så mykje, er han der. Den gjennomsyra det som vart skrive og vedteke. Ikkje minst skuldast det dei 14 prestane som var på Eidsvoll. Og mange av bøndene som møtte fram der var nok gudfryktige. Skysskaren som frakta ein stormann til Eidsvoll frå Oslo er truleg representant for mange sin tankegang. Han sa: Hugs at Gud er attåt! Haugianervekkinga hadde gått over landet i åra før, og folk tenkte i andre banar enn før. Dei rekna ikkje berre med hånda, men med Ånda.

I dag ser me kanskje det motsette. Folk flest og dei leiande reknar mykje med det menneske kan makte og teknikk og data skal hjelpe dei med det. Det er på tide å tenkja som ein songar:

Får Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja.

Folket må attende dit, også regjering og storting.

Det var nok svake punkt i grunnlova, t.d. om jødane. Det er ein skamplett me tek inn over oss. Men det hindrar oss ikkje i å sjå stort på denne lova. Den var og er viktig for oss.

NDH.

Forkynning.

Vår forkynning.

Eg har høyrt ein del forkynning i kyrkjer og bedehus i mange år. Det som altså slår meg nå, er at talen om konkret synd har stilna mykje av.

Ein talar nå om menneskeleg godleik og hjelpsemd. Mange talar villig om tilgjeving. Og Gud gjev alltid det, seier dei. For Jesus døde for oss.

Då spør eg: Kvifor skal me ha tilgjeving når me ikkje høyrer at me har synda mot Gud? Det er dette saka gjeld. Alle veit at dei har feiltrinn i livet og gjort noko galt mot andre. Men veit folk at dei står skuldige for den heilage Gud? Og det er me, sjølv om me ikkje tenkjer på det. Ein gong skal me svara for alt det me er og har gjort. Då nyttar det ikkje med gode gjerningar eller tårer.

Det skal sterk lut til å vaska synda bort frå oss. Det eine me treng er Jesu blod. Men då må prest og lekmann tala slik at folk ser si synd mot Gud, at dei treng denne tilgjeving frå Gud.. Og det gjeld Guds vilje med oss, både at folk ikkje trur og alt det me har gjort mot Guds bod. Det er sona hjå Gud, men du og eg treng tilgjeving for det. Eg saknar denne sterke tonen.

Nils Dybdal-Holthe.

Gud og helvete.

Gud og helvete.

Gong etter gong kjem spørsmålet opp: Korleis kan ein god Gud kasta folk i fortaping? For tanken er det umogleg å skjøna. Og det er vanskeleg å forklara det logisk.

Kan eg berre få nemna ein ting her: Me må ikkje gløyma dette: Fortapinga heng saman med syndefallet. Utan å sjå det, kan me ikkje skjøna Guds handlemåte. Det viser klårt at mennesket sjølv vel å gå bort frå Gud og er sjølv skuld i sin lagnad. Paulus si forklaring viser at det gjeld alle menneske. Rom. 5. Utan det bibelske grunnlag vil me aldri skjøna noko av Guds tankar.

Det er vondt at folk går fortapt, mange eller få. Men det er ein realitet. Og det må me forkynna – i kjærleik og omsut, men med alvor.
(Lesarinnlegg i Dagen 4. mars 2014.)

Nils Dybdal-Holthe.

Frimerke 3. mai 1973 - Israel.

Israels frimerke 3. mai 1973: Uavhengighetserklæringen på hebraisk.

Israels frimerkehistorie.

Israels frimerkehistorie.

Av Nils Dybdal Holthe.   

Alle land har sin historie. Den gjenspeiler seg ofte i landets frimerker. Man bringer landets fortid – særlig høydepunktene – fram i nåtida. Det er utvilsomt en form for nostalgi, en form for opptatthet av fortida. I vårt land har det første frimerke (Norge nr. 1) den norske løve som motiv. Og i 1914 ble det utgitt tre Eidsvoldsmerker  i anledning av 100-års jubileet for Norges grunnlov. Noe tilsvarende finner vi trolig i alle land.

Israel har både en kort og en lang historie. Den moderne staten Israel (på hebraisk: Eretz Israel) har sin fødselsdag fredag 14. mai 1948 (og trådte i kraft 15. mai). Likevel har Israel en historie som går flere tusen år tilbake i tid. Om det kan det ikke være tvil. Begge disse «historier» er motiv på frimerker i det moderne Eretz Israel. Er dette bare uttrykk for passiv nostalgi, eller gir det uttrykk for et bevisst politisk og nasjonalt budskap?

La oss gå gjennom noen motiv på israelske frimerker uten å kunne tilstrebe fullstendighet (antall israelske frimerker var nærmere 1000 stk i 1982 (da denne artikkelen ble skrevet).

Staten Israels behov for å knytte forbindelse med det antikke Israel vises ganske tydelig på de første frimerkene som ble utgitt (her tar vi ikke hensyn til en del interimsmerker våren 1948). De var trykt før man visste hva statens navn ville bli. Derfor har de påskriften «Doar ivri» (dvs. hebraisk post). Utgivelsesdagen er dagen etter at staten var begynt å fungere. ) forskjellige merker er sendt ut 16. mai 1948. Men hva var motivet? I 1948 befant Israel seg i en kritisk periode – en fantastisk frihetskamp ble utkjempet e nærmeste månedene. Denne krigen varte faktisk helt til en «våpenstillstand» ble inngått med Syrias 20. juli 1949 – selv om den ikke brakte noen egentlig fred.

Denne utviklingen var han sikkert klar over på forhånd. Og man forberedte seg på en slik uavhengighetskrig. Det gjenspeiles på de første frimerkene: Alle har bilder av gamle jødiske mynter. De er fra to viktige frihetskriger i Israel: Den første oppstand mot romerne i årene 66-70 e. Kr. da templet ble ødelagt, og fra Bar-Kochbas oppstand i årene 132-135 e. Kr. Samme motiv ble gjentatt på en 4-blokk året etter, og på bruksmerker i 1949, 1950-52, 1954 – men da med navnet Israel med hebraiske, arabiske og latinske bokstaver. På tjenestemerker og portomerker har samme motiv vært brukt. – At dette ikke er valgt tilfeldig, er åpenbart. Israel var i samme desperate situasjon. Det stod om liv og død. Og jødene selv var trolig oppmerksom på symbolikken – de er et «historisk» folk.

Den andre serie frimerker i Eretz Israel ble utgitt 26. sept. 1948 i anledning det første jødiske nyttår (Hasjanah Chadasjah) i den nye staten – år 5709 etter jødisk tidsregning. Og bildene på merkene er et gammelt jødisk segl (den flyvende rull) funnet ved arkeologisk utgraving. Igjen en direkte kontakt med fortiden.

Konstitueringen av Parlamentet i Jerusalem fikk sitt merke 16. febr. 1949 med bilde av Judeas bergland med Citadellet og Davidsstjerner i bakgrunnen. Gjennom fjellene går en vei opp mot byen -. Også det er trolig symbolsk: Veien til deres egen by kan ennå bli lang og b ratt. Men der går en vei. Nasjonens flagg – den blå Davidsstjernen – fikk sitt merke 31. mars 1949. Også det er et nasjonalsymbol som kaller fram fortida.

Til den 23. sionistkongressen i Jerusalem 1948 ble det også utgitt et merke. Og selvfølgelig måtte Theodor Herzl få sitt portrett på det. Framfor noen var han sionistlederen som kjempet fram tanken om folket og landet et halvt hundre år før det ble virkelighet i Israel. I 1954 fikk han et nytt merke 50 år etter sin død. Og det kom enda ett i 1960 som var hundre år etter hans fødsel. Og hva er mer naturlig enn at han også må være med på 30 årsjubileets merke for staten Israel i 1978? Hans kongstanke var faktisk oppfylt.

Vi har nevnt symbolet Davidsstjernen. Det går igjen i flere merker. Et annet symbol er den sjuarma lysestaken (menorah), selve riksvåpenet i Israel. Det finnes avbildet på Titusbuen i Roma med innskriften: «Bytte fra Jerusalem». Vi finner det på 7-8 merker, mest symbolsk på sjuårsdagen for statens uavhengighet i 1955. Sju lys brenner i staken. På tiårsdagen er igjen Menorahen der ei grein med sju grønne blad springer ut av staken. Staten og landet var levedyktig. Det spirte og grodde. På den tid hadde Israel gått seirende ut av deres første store krig etter frigjøringen – Sinaifelttoget i 1956-57.

Fra og med 2. året for uavhengigheten ble det utgitt merker hvert år til minne om den fram til 1973. Det året ble det utgitt en frimerkeblokk med hele uavhengighetserklæringen trykt på hebraisk med alle 37 underskrifter av de som grunnla staten. Blant dem var David, Ben-Gurion og Golda Meir.

Man følte seg trolig nå sikre på at verket var fullendt. Den berømte seksdagers-krigen i 1967 var også lagt bak, og lite visste de om den blodige Yom-kippur-krigen som skulle komme samme høst. Man tar en pause i å utgi uavhengighetsmerker til 1978 – på 30-årsdagen. Dette jubileet ble behørig feiret med seks frimerkeserier med i alt 17 merker – alle med portrett av kjente jødiske personligheter.

Flere av uavhengighetsmerkene har blomster som motiv. Et tydelig eksempel er merket på 5-årsdagen for uavhengighet i 1953: en bukett med fem røde anemoner: en flerårig vårblomst som bilde på den unge nasjonen. Og det er utvilsomt et merke for optimisme og håp. Det skal spire i ørkenen. Hvert år gis det ut nyttårsmerker – vel og merke til det jødiske nyttår som er om høsten. Forståelig nok blir det ikke gitt ut julemerker.

De religiøse og bibelske motivene spiller en vesentlig rolle. De skal tjene to formål: å knytte kontakt med den gamle bibelske historie i Israel, og å gi uttrykk for jødenes dype religiøse lengsel. Flere ganger blir emblemer eller merker for Israels 12 stammer avbildet. Det er et tydelig vitnesbyrd om at nasjonen regner seg som legitime arvtagere til den gamle mosaiske religion og folk. Her er ikke tale om tostammeriket som var i Babel og returnerte derfra (i alle fall en del av det). Det moderne Israel er hele folket. Det er kommet til fedrenes jord og deres rette land. På nyttårsmerkene august 1981 er da også Moses og utvandringen av Egypt hovedmotiv. På ett av dem står skrevet bibelordet(på tabs-en): «La mitt folk fare» (2. Mos. 3, 1). Også i 1972 var dette skrevet på et merke – med tydelig adresse til Sovjet om å la jødene reise tu av landet.

Man kan heller ikke al være å tenke symbolsk om nyttårsmerket fra 1954: to speidere bærer drueklasen fra Esjkoldalen med seg (4. Mos. 13, 23). Herren hadde gitt dem et rikt land – nå var de i ferd med å innta det.

Hva så med kristne motiv? Blant de mange vakre merkene fra fester og landskap m.m. er ingen med spesifikke kristne motiv. Sett i historisk lys er det egentlig ikke så rart. Jødene har lidd mye i såkalte kristne land. Likevel har det funnet sted en viss oppmykning de siste årene. Et tegn på det kan være at man utga et merke til 100-årsdagen/jubileet for KFUM i Jerusalem i 1978, og et merke året etter om de tre store verdensreligioner i Jerusalem: jøder, muslimer og kristne. Typisk nok var bildene på merkene maleri av barn-. Den unge oppvoksende slekt har kanskje et friere syn?

Så kjemper folket videre. For selvstendighet og fred. Og de har rett til det. Det er en grunnleggende menneskerett som hvert menneske burde respektere som selv vil eie den retten.

(Dagen 28. jan. 1982.) Jeg har ikke gått videre med denne historien her, men legger den ut slik den var skrevet for over 30 år siden. Men kampen for frihet fortsetter.