Synd og sæle - salme 32

Salme 32,1-2.

Dette er ei botssalme saman med 6 andre i Bibelen, m.a. Salme 51. Det er David som skriv om si eiga erfaring og liv. I tid kjem då Salme 32 etter Salme 51. Salme 51 omtalar bøna og ynskje og trongen etter frelse. Men løysing og svar finn me ikkje der. Det kjem i Salme 32. Då har han opplevd sjølve utløysinga.

David var altså i naud for synda si og viser oss korleis han var fri. Difor er salmen kalla ei læresalme. Alle kan læra noko om vegen til Gud i desse versa. Og alle kristne har opplevd noko av og sjølve hovudsaka i Salme 32. Slik var det me vart frelste og kristne. Dei som ikkje kan kjenna seg att i desse opplevingane, har stor grunn til å ransaka livet sitt og omvendinga. Har me ikkje opplevd eller vore gjennom det Salme 32 talar om, har me ikkje liv i Gud. For er sjølve den tronge porten til Gudslivet omtala. Det finst ingen annan port til livet.

1. Sæl er den, står det.

Det er erfaringa etter at ein har funne fred med Gud. Å vera sæl er den høgste lukka me kan oppleva på jord. Det har ingen ting med eigedom og rikdom og popularitet å gjera. ”Sæl” er eit ord som er knytt til Gud. Det er nytta 26 gonger i Salmane og over 100 gonger i Bibelen.

Det talar ikkje om kjensler og stemningar. Det er å ha det rett med Gud. Ein sæl person står i eit rett forhold til Gud. Difor syng me: ”Alltid salig om ei alltid glad, fer eg vegen heim til Sions stad.”

Difor er sæla eigentleg noko overjordisk, noko som høyrer Gud til, og som me har fått del i. Dei som er bedne til Lammet sitt bryllaup, er sæle. Op. 19,9. Og sæle er dei som hgar vaska kleda sine og går inn i staden gjennom portane, Op. 22,14.

Det tyder altså å vera frelst her og i himmelen. Dei reine av hjarta skal sjå Gud. Mat. 5,8. Og me ser han ikkje rett før me er framme.

2. Er me slik frå me vart fødde?

Svaret er openbert NEI. Etter syndefallet i Eden (1. Mos. 3) er alle utafor Guds rike. Me er fødde me ryggen til Gud. Og det er likt om me har store eller små synder. Det er ikkje storleiken på synda som tel, men AT me er syndarar. I Salme 51 og 32 er det synda med Batseba som er bakgrunn. Den eller dei var alvorlege nok. Men vanlege ”skikkelege” folk står og med skuld for Gud.

3. Kva seier orda her om vegen til Gud?

Fleire ord er nytta. Dei bør me stansa litt ved nå.

a) Våre brot (overtredelse).

Dette er å bryta Guds heilage lov og vilje. Det er å gå over gjerdet, og ikkje leva etter Guds vilje og ord. Ingen gjer det. Difor er ordet brot (overtredelse) ein sterk ’anklage’ mot alle menneske. Me har brote Guds bod og gått utanom hans vilje. Bibelen viser oss klårt kva Gud vil med livet vårt, både ved dei ti boda, ved kjærleiksbodet m.m.

Johannes skriv: Synd er lovbrot, 1. Joh. 3, 4. Når folk syndar viser dei at dei bryt Guds vilje. For Gud ville at me skulle leva eit rett og reint og fullkome liv. Gud skapte oss slik. Men synda kom inn i verda og øydela alt. Difor seier profeten: Misgjerningane dykkar skil mellom dykk og dykkar Gud. Jes. 59, 2.

Jakob skriv slik: Om de held heile lova og bryt eitt bod, har de vorte skuldig i alle. Jak. 2, 10. Gud ser altså lova som ein einskap. Han er ikkje delt opp i einskilde bod. Me kan ikkje seia at me har halde eit bod og difor går me fri. Du som ikkje har drepe nokon, er ikkje frelst av den grunn. Å halda Guds lov tyder å halda alt like perfekt. Og Jesus viste at lova og boda er tenkt åndeleg og ikkje berre konkret. Det er ikkje nok å seia at du ikkje har drepe nokon. Du er ikkje ferdig med Guds bod med det. Det spørst korleis du har tenkt og tala om dette. Å seia eit vondt ord til og om eit anna menneske, er drap. Slik er det med alle boda.

Går du fri då?

b) Synd.

Ordet synd tyder (både på hebraisk og gresk) å ikkje treffa målet, forfeila på den måten. Gud hadde eit mål med livet vårt, både medan me var på jorda og etter døden. Han ville me skulle leva heilt med han. Når livet var slutt, var målet Guds eigen himmel og heim. Der var plass for alle menneske.

Alle synda, seier ord. Rom. 3, 23. Me nådde ikkje opp til det Gud hadde sagt. Og ingen går inn i himmelen ved dødsporten på grunn av sitt eige liv. Ingen har nokon sinne treft målet. Ingen utan ein.

Jesus levde eit slikt liv som me skulle ha gjort. Han er den einaste som Gud har sagt det om: Han som eg har hugnad i, Mat. 3, 17. Me kan heller ikkje gjera noko for å bøta på denne skaden. Me er ikkje i stand til det.

Alt me gjer er ei skam for Gud. Også det beste i oss er skammeleg. Vår kristendom og tru skjemmer ut for Gud, for alt er smitta av egoisme. Slik er me når me prøver med eigne midlar.

c) Utan svik i si ånd, v. 2. David skriv om det.

Det er den tredje sida ved livet vårt. Utan svik er å leggja alt ope fram for Gud. Me prøver ikkje å skjula noko eller bortforklara det. Det er det motsette av fusk.

Dette gjorde David ei tid. Han tagde, v. 3. Det er ikkje godt å gå med sviket i hjarta. Samvitet klagar deg inn for Gud dagleg. Livslysta og krafta svinn og du går taus som kristen. Då er du ikkje sæl og glad og lukkeleg hjå Gud.

4. Vegen ut.

Gud elska denne vrange og syndefulle slekta. Difor har han skapt ein veg ut. Me kom aldri ut på eiga hand. Ingen menneske på jord kunne hjelpa oss til det.

Difor sende han Sonen sin. Han gjorde alt som måtte gjerast.

Difor kan våre brot tilgjevast, v. 1. Og då er saka ordna.

Og synda kan dekkjast til.

Heller ikkje verta tilrekna.

Det er Jesu gjerning som gjorde alt. Han dekkjer synda med sin død og oppstode. Alle synder og ugjerningar er tilrekna han. – Den som opnar seg, vedkjenner seg synda og tek imot Jesus frelse (v. 5) – er fri. -

Hvem er de?

Hvem er de som kommer ut av den store trengsel?

Åp. 7, 13-15

Vi skal ikke nå tale om hvem disse menneskene er, historisk sett. Mange har studert på det, men nytten er ikke så stort for vårt åndelige liv og vekst i nåden.

Derimot skal vi prøve å se på den praktiske og åndelige side ved bibelversene. Slik kan vi la dette ordet stå som et bilde på alle troende og hellige mennesker. Da kommer det oss nær innpå livet når vi spør: Hvem er de? Og hvor kommer de fra?

Vi legger merke til at de kommer ut av en trengsel – den STORE trengsel. Her står ikke at de er kommet ut, som om det var fortid. Heller ikke står det at skal komme ut en gang i framtida. De kommer ut. Det er nåtid, presens, en vedvarende handling. Det er noe som skjer – de kommer.

Har du sett at dette er et bilde på deg? Som kristne er vi på vei – og det i og fra en trengsel. Det minner oss om Jesu ord om den trange port og den smale vei – det er den som fører til livet. Mat. 7, 13-14. Slik er en sann omvendelse og et rett kristenliv. Det er trengsel, og det på flere måter.

1. Omvendelsen

Det var en trengsel da vi kom til Jesus første gang. For da skulle vi inn gjennom omvendelsens trange dør. Da kjente vi at det ikke var lett. Mange ting ville hindre og binde oss. Satan spenner mange sterke bånd omkring oss. Og vi sang med rette, av hjertet: ”Når Satan meg veien vil sperre, og spinner sitt snedige garn.”

I våre dager vil mange bli kristne UTEN å gå inn gjennom denne porten. Men her tar de feil. De vil til himmelen, men vil ikke gå veien som fører dit. Det er ikke logisk. De vil til himmelen, men vil ikke gå inn gjennom den porten som er begynnelsen til veien!

Jesus sier: Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. Joh. 3, 3. De kan ikke se og forstå hva Guds rike er, og langt mindre komme inn i det.

Nei, det var ikke så lett, det kostet å bøye seg. Det var kamp. Tårene rann i lange nattetimer. Vi stred og bad og leste. Men det ble mørkere og mørkere. Tett tåke omhyllet oss, og vi var nær ved å gi opp alt.

Da slo lynet ned i oss, vi fikk se. Lyset fra Golgata strålte mot oss. Vi fikk oppleve den store, salige og frigjørende kraft: Tenk, Jesus henger der, såret, pint og forslått. Og hvorfor? Jo, tenk, det var for MIN skyld han hang på korset. Det var jeg som dømte ham. Det var jeg som slo naglene i hendene hans. Det var jeg! Min synd var det han ble straffet for.

Og dermed er jeg fri! Da kom vi ut av trengselen.

2. Kristenlivet

Det gikk ikke lang tid før vi så og erfarte noe mer: Den troendes liv er en trengsel. Et liv hvor man ”langpines” av fienden.

Paulus sa da han skulle trøste de nyfrelste i Lille-Asia: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Apg. 14,22. VI MÅ! GÅ INN I ! Du kan nok se ut som en kristen, være døpt og konfirmert, gå i kirke og bedehus – og likevel være utenfor. Du kan være respektert som et godt menneske, og folk kan holde deg for et strålende menneske og en god kristen.

Men hør: Har du gått inn gjennom den trange porten der du fikk problem med din synd? Og merker du den samme trengsel i livet som kristen?

Paulus sa: mange trengsler. Mange kristne må gjennomgå mye – før de når himmelporten. Og alle får sin del. Men i vår tid vil mange leve et enkelt og uproblematisk liv som kristen. De synes å ha glemt at ”så mange som vil leve gudfryktig i den nåværende verden, skal bli forfulgt. 2. Tim. 3, 12. De mener det er så ydmykt å være lojal mot verden, slik at vi ikke støter noen. De skal være kamerater og venner. Dermed unngår de trengsel for Guds ords og vitnesbyrdets skyld. Men den som aldri støter noen, vinner heller aldri noen for Gud.

Om trengslene er mange og harde, så skal vi komme gjennom! Ingen har ennå hatt så svære trengsler at de ikke kunne komme gjennom dem. Jesus vil føre oss vel gjennom alle farer når vi lar hans vilje skje. Til vi er helt framme.

3. Den siste trengsel

Den siste og store trengsel vi må gjennom er den kalde dødens flod. ”Dødsskyggens dal” står det om i Salme 23. Da er døden så nær oss at skyggen av den når inn i vårt liv. – Vi sitter ved våre kjæres båre, vi er selv inne i en hard og vanskelig sykdom, og vi opplever at djevelen anfekter vår tro. Vi vandrer i dødsskyggens land.

Men da – er han med oss. Hvor godt det er å eie Jesus ved dødsfloden. Hvor trygt å vite at han er med over alt. Til alle tider. Mat. 28,20.

Rene klær

Det andre som står om de kristne, er at de har tvettet sine kjortler. Det forteller oss at de har vært urene og skitne en gang. Det var synden i vårt liv. Men de ble vasket og renset. Nå står de for tronen med et rent liv. Blir det din opplevelse etter døden?

Johannes sier også: de har gjort dem hvite. Alt urent var borte. Smusset av synd og ugudelighet kan ingen se mer. Tankelivet er blitt rent. De stygge og harde ord er blitt borte. De hadde satt noen fryktelige flekker på kjortelen. I tillegg kom uhederlige gjerninger og handlinger i livet. Har du sett inn i livet ditt og oppdaget noe av dette? Du ser nok ikke alt. Mye ligger gjemt, men kanskje dukker det opp nå og da. Hva gjør du med din synd?

De som kom fram til himmelen, hadde hvite klær. For en forvandling! Og forandring. Noe helt nytt kom i stedet for det gamle.

Hvordan kunne det skje? Hva var ”vaskemidlet” her? Det må ha vært sterkt og kraftig som maktet å gjøre det svarte kvitt. For synden forsvinner ikke ved en og annen forklaring og gode forsetter. Du kan ikke be de bort eller gi så mange pengegaver at de oppveier synden. For synden sitter fast i selve naturen. Her må en ny fødsel og en ny skapning til. Det er ikke nok å forbedre seg.

Jesu blod

Hvordan skjedde det for himmelborgerne? Det skjedde i Lammets blod. Det er den eneste vei til frelse! Det er ikke frelse i noen annen, sa Peter. Apg. 4, 12. Og det navnet blir til evig tid. Salme 72. Lammets blod er renselsesmidlet for deg. Også du kan bli ren – hvit som sne. Blodet er kilden som er åpnet mot all synd og urenhet. Sak. 13, 1.

Senk deg ned i dette blod, i denne kilde. Og du blir ren. Det skjer ved troen på Jesus og hans gjerning. Blodet er uttrykk for Jesu forsoning og seier.

Da er du ingen hykler lenger. For det Jesus gjør, det gjør han helt og fullkomment. Ditt eget strev er ikke verd noe, det holder ikke i dommen. Du er fortapt med alt det du har, også det du tror er godt og nyttig. Du farer til helvede med all din egen rettferdighet. For den er som et skittent klesplagg.

”Det er blodet som renser deg nu.” Den setter din plagede sjel i frihet!

Hvorfor skal du vente lenger? Bøy deg i dag ved korset, og la Jesus frelse deg.

Amen.

Nils Dybdal-Holthe.

Forkynnelsen 3.

Hva har andre sagt om forkynnelsen?

Er det i grunnen så viktig? Ydmykheten vil gjerne lære av andre, for andre tenker noen ganger klarere enn meg selv. Men når vi siterer andre, må vi alltid veie det på Bibelens vekt. Og da kan vi se noe vi ikke var oppmerksom på før.

Vi har nevnt Grundtvig. Han var forresten en merkelig mann. Han skrev noen gode og fine salmer, men ville ikke ”at kristendommen først og fremmest hviler på bibelen, men skal søges i menigheden,” skriver Ernst J. Borup. Og da blir utgangspunktet feil. Grundtvigianismen var og er menneskeorientert. Med tanke på syndefallsteologien blir dette feil.

En annen danske var biskop Erik Pontoppidan. Han skriver i boka ”Collegium Pastorale Practicum”, som er hans pastoralteologi. Om prekenes innhold heter det: ”En evangelisk preken bør handle om synderes frelse, det er omvendelse, helliggjørelse og det som skal til for å bli bevart i nådens stand til evig salighet.” Slik underviste han prestene. De skulle ikke tale om stridsspørsmål og problematiske emner. Videre skriver han: ”Filosofi eller verdslig visdom og blotte fornuftsslutninger er heller ikke det stoff som bør oppta tiden i de kristnes gudstjenester,” selv om det kan ha sin plass i diskusjoner.

Predikantenes fyrste ble Ch. H. Spurgeon kalt. Han skrev sin mektige bok for predikanter: ”Lectures to my students”, i norsk forkortet utgave: Presten hjemme og i kirken. Der sier han: ”Det store mål for alt kristelig arbeid er Guds forherligelse. Forkynnes Jesus Kristus i troskap, er ikke forkynnerens virke forgjeves, enten sjeler blir omvendt eller ei, for det stiger gjennom ham en herlig vellukt opp til Gud, så vel fra de som går fortapt som fra de frelste.... Men i hovedsaken er det prekenens mål å få tilhørerne frelst.”

Og hva skal vi forkynne da? Jo, ”vi må i første rekke for kynne Kristus og ham korsfestet.... Enhver kristen forkynner burde framholde samtlige sannheter som handler om Jesus, hans person og verk, og dernest med største alvor peke på syndens ulykke, som skapte behovet for en frelser. Han bør vise hvordan synden bryter loven, hva som igjen betinger straffen, og at Guds vrede over den er åpenbar. Han må ikke tale om synd som om det bare var en bagatell eller et uhell, men tvert imot omtale den som den store ondskap den er. .. Han bør tale om de enkelte synder detaljert , og særlig da slike som er de vanligste på hans tid.”

Luther skriver også om forkynnelsen. C. Fr. Wisløff har ofte sitert en setning av ham: ”Teologiens mesterstykke er å skjelne rett mellom lov og evangelium, og han kan kalles en doktor i teologi.” Det er i den store Galaterbrevskommentaren Luther skriver dette, til kap. 2, 14. Og Wisløff sier i sin bok om forkynnelsen: ”Prekenens oppgave er å gjøre ordet levende, slik at hver tilhører kan møte Gud.... Møtet med Gud er da prekenens siktepunkt.”

Prof. O. Hallesby skriver også om det i Den kristelige troslære II: ”Menigheten var forvisset om at den ikke bare har fått et bestemt budskap fra Gud og således taler på Guds vegne, men at den taler ord som er Guds ord, fordi Gud selv har virket dem ved sin Ånd.”

Alle er enige om at forkynnelsens innhold er Guds ord. Det fatale skjer når det omtolkes og forvrenges i forkynnelsen. Og den ”er like sterk (i vår tid) som den var i de første århundreder av kirkens historie” (A. Valen-Sendstad). Derfor er det viktig å være like mye på vakt nå som den eldste kirke var. Bare ved trofast vakthold i hvert slektsledd kan det skje. NDH.

Neste gang:

Om forkynnelsen 2.

Et viktig spørsmål er: Kan vi si noe generelt om forkynnelsen i dag? Hvordan er den egentlig?

En sammenligning kan vi bygge på minst to ting her: Først: Hvordan stemmer forkynnelsen med Bibelen? Her tenker jeg på hovedbudskapet i Bibelen, både det sentrale og hele Bibelens budskap sett under ett.

Dernest: Hvordan er forkynnelsen sammenlignet med tidligere tider? Og her mener jeg selvsagt vekkelsestider og perioder da kristendommen stod sterkt. Det er f. eks. reformasjonen ved Luther og andre sentrale forkynnere/prester på den tid. Senere deler av ortodoksien og pietismen hører med.

Skal vi kunne svare, må vi selvsagt ha kunnskap om dette. Og jeg kjenner noe til min begrensning her. Og jeg kjenner heller ikke all forkynnelse i landet vårt. Men jeg må prøve å svare.

Uten å kunne gå i for mange detaljer, kan vi summere det opp slik: Vi har noen gode prester og lekpredikanter. Det er det ingen tvil om. Vi takker dem. Og deres hyrde-og vekkerrøst må ikke forstumme. Dere må holde på, gi ut Ordet.

Svært mange er likevel av en annen kaliber. Det inntrykket kommer vi ikke bort fra.

Noen taler veldig objektivt. Gud elsker alle mennesker, og han har gjort alt for menneskene. Og han vil at alle skal komme til himmelen. Punktum. Hvis vi stanser her, blir det lett vranglære. En halv sannhet er en løgn.

Men så fortsetter noen: Guds kjærlighet skal skape gjenkjærlighet i oss og gjøre oss til bedre mennesker. Guds kjærlighet må få gjøre oss snille og gode og hjelpsomme. Vi skal være vennlige, hjelpe de fattige og ta oss av innvandrerne. Og det er rett – på en måte. Men det blir lett fariseisme.

For det mangler et meget viktig ledd.

Omvendelse og tro på Kristus. Troen er blitt et middel til å etterligne Gud. Tro og kristendom blir en måte å leve på sammen med våre medmennesker. Da trenger vi Guds hjelp. Troen blir å søke den.

Resultatet blir en slektning til Grundtvigs lære som bl. a. hans disippel Christopher Bruun hadde. Og de talte om en lys kristendom uten å nevne synd og dom. Det er en slags positivisme med sosialt engasjement. Da blir det kristendom uten Kristus. Og hva hjelper det? NDH.

Neste gang (nr. 3): Hva har andre sagt om forkynnelsen?

Om forkynnelsen 1.

En kristen forkynner skal tale Guds ord. Det er hovedoppdraget. Og alle predikanter vet det i teorien. Og de fleste tror jeg også vil tale rett og prøver på det.

Men så kan det glippe for oss. Noen blir spesialister på enkelte emner, og de taler stort sett det hvor de er. Andre er blitt redde. De tør ikke tale de skarpe ordene i Bibelen. Og det kan ha flere årsaker. Noen er redde for kritikk og skyr alt som skaper uro eller spørsmål. Andre tenker på kollekten - vil folk gi til min kirke eller organisasjon hvis jeg sier noe skarpt og det som støter det religiøse menneske? Og noen er til og med kommet i tvil om Bibelen mener det den sier - f. eks. om synd og fortapelse eller Jesu blod som eneste frelsesvei.

Ofte taler de da trøsteord som alle liker å høre. For hvem vil ikke ha trøst? En følge av dette er ofte at man ikke skiller klart mellom frelst og ufrelst. Kanskje er man selv uklar og usikker på hvor dette skillet går. Og da siterer man gjerne det som er tillagt Luther: Han drømte at han kom til himmelen og ble forundret over hvem som var der, og hvem som ikke var der. Han hadde ventet noe annet.

En variant av dette er det man kaller den skjulte menighet. Det finnes mange kristne, sier man, som ikke våger å stige fram i dagen. De lever et skjult kristenliv. Men på store festivaler og konserter kan de gå og vise at de er kristne. Å skjule seg i mengden er ikke et vitnesbyrd.

Her må vi tenke bibelsk. Jesus sier tydelig nok at den by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Mat. 5,14. Det er med andre ord en umulighet å leve som anonym og hemmelig kristen.

Dette må forkynnelsen bl.a. avsløre. Gjør vi ikke det, står vi til regnskap for Gud med underbalanse. Det vil både teologer og lekfolk oppleve en dag. Må Gud hjelpe oss i tide å tale rett og sant om Gud og frelsens vei.
NDH.

Nåde – gjerninger – hellighet.

Sjå notisen: Vranglære og frafall, i bloggen: Gudsfolk.

Noen ord om nåde – gjerninger – hellighet.

Av NDH.

Noen sier vi blir frelst av nåde, ved tro. Bare Jesus er vår frelser og intet annet. Og det sier Bibelen også.

Andre sier at troen uten gjerninger er en død tro. Og den gagner ingen. Det samme sier Bibelen. Og så kommer noen i tvil.

Noen sier at vi trenger ingen gjerninger, heller ikke etter at vi er blitt frelst. For det er Jesu gjerninger som gjelder nå. Vi trenger ikke å elske våre fiender, for vi kan det ikke. Og Jesus gjorde det for oss. Og alt hans er mitt. Det sier Bibelen også.

Andre sier at vi må gjøre gode gjerninger etter at vi er blitt frelst. Vi skal elske våre fiender – alle fiender. Det samme sier Bibelen. Og så kommer vi i tvil.

Noen sier at vi eier all vår hellighet i Jesus Kristus, og den er vel fullkommen? Noe mer enn det kan ikke gjøres. Det sier Bibelen også.

Andre sier at vi må strebe etter å leve et hellig liv, et liv som kan bli til ære for Jesus Kristus. Det sier også Bibelen. Og så kommer tvilen. Og misforståelser. Og kanskje kiv og strid, og til og med hat. Kjærligheten blir kald.

Skal vi prøve å forstå hva Bibelen sier her, og se litt nøyere på saken.

1. Nåde.

Bibelen lærer at vi i oss selv, i vår natur, er døde og solgt under synden. Vi er skrøpelige og har ingen kraft i oss. (Ef. 2; Rom. 7; Fork. 8,8; Rom. 5, 6-8.)

Dette sier oss særlig to ting: 1) Vi behøver å bli frelst. (En død mann kan ikke gjøre noe.) 2) Det er umulig å gjøre det selv. Alt eget strev er utelukket. Derfor blir det en selvfølge at skal vi berges, må det skje av nåde. En fange må bli ”benådet” om han skal slippe fri. Vi makter ingen ting. Slik har vi ingen fortjeneste i frelsen. Alt er uforskyldt, Rom. 3, 24. Dette betyr at frelsen er av nåde, uten gjerninger.

2. Gjerninger.

Vi er enige om at for å bli frelst er alle slags gjerninger uten verdi. Ja, forbannet er den som holder seg til gjerninger. Gal. 3, 10. Spørsmålet om gjerninger her må gjelde etter at vi er blitt Guds barn.

Bibelen lærer at Jesus gjorde alt. Han elsket sine fiender, ba for dem og døde for dem. Rom. 5, 6-10. Og vi eier alt i ham. Tit. 3, 7; Rom. 8 m.fl.

Men den taler også om gjerninger for de kristne. Jesus sier at vi skal elske alle mennesker, også dem som hater oss. Mat. 5, 44-48; 1. Joh. 2-3-4; Joh. 15, 12-17. Det kommer vi ikke utenom.

Når Paulus sier i Ef. 2, 10 at vi er skapt til gode gjerninger, så vi skal vandre i dem, så tror vi at det er sant. Vi kan ikke omtolke det. Vi må la det stå slik det er skrevet.

Her er det tale om det kristne livet som en frukt av frelsen. Vi har fått en ny lyst og trang etter å leve rent etter Guds vilje. Og vi får kraft til å gå den smale vei selv om det koster for kjødet.

3. Hellighet.

Det nye liv er et liv i hellighet. Men Bibelen lærer at Kristus ble til rettferdiggjørelse og helliggjørelse for oss. 1. Kor. 1, 30. Den hellighet er fullkommen, og den gjelder for Gud. Her kan vi ikke legge til noe. Hebr. 10, 10. Det er viktig å ha denne tanken klart for seg.

Bibelen sier også at vi skal jage etter helliggjørelse. Hebr. 12, 14. Og den formaner oss sterkt: Vær hellige i all deres ferd, og ferdes i frykt. 1. Pet. 1, 15-17.

Dersom vi eide all hellighet i Jesus, var det da mening i slike ord? Og var det da nødvendig med formaning til hellighet i vår ferd?

Det må være slik: Det er to slags hellighet, for å tale med menneskeord. En gjelder for Gud og den er fullkommen, det er Kristi hellighet. Og en gjelder for mennesker. Det er vår daglige helliggjørelse, vårt liv som kristen her på jorden. Vi er satt her som Kristi sendebud og brev. 2. Kor. 5, 20; 3,3.

Hensikten med denne helliggjørelsen kommer klart fram i Fil. 2. Her gir vi et sammendrag: La Kristi sinn være i dere, v. 5. Vi skal alle bøye kne i Jesu navn en dag, v.10. Derfor: arbeid på frelsen, v. 12. Hensikten er: å være uklanderlige og rene Guds ustraffelige barn, midt i en vrang og forvendt slekt, og vise oss som lys i verden, v. 15.

Dette gode liv skal vi ikke leve for å bli verdige for Gud og slik bli Guds barn. Det er de som allerede ER Guds barn som blir bedt om å leve rent og rett. Og det skal vi gjøre blant verdens mennesker som vi møter til daglig. Der legger Gud det til rette for oss og gir oss anledninger til å vitne og vise i livet at vi hører Gud til. Slik går ordet i Ef. 2, 10 i oppfyllelse: gode gjerninger, som Gud har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Slik forkynnelse til formaning har gått i bølgedaler ned gjennom historien. Jeg tror vi er langt nede nå. Heller ikke blant alle troende er det populært å formane til et hellig liv. Mange vil bare ha trøst. Det er så lett å kalle det ”lovtrelldom” når slike ord lyder.

Men jeg tror at historien viser dette: før store vekkelser har det vært en sterk hellighetsforkynnelse. Og da mener jeg hellighet i hverdagslivet. Ta det nøye med Guds ord i alle ting.

Det ser vi i Haugevekkelsen i Norge – han talte sterkt om livet. Det gjorde også de senere haugianerne. Det samme ser vi i Metodistvekkelsen i England. John Wesley talte mye om det kristne livet (her gikk han nok vel langt i noen uttalelser). Men folk forstod alvoret i å leve og i gudslivet. Frelsesarmeen hadde noe av det samme. William Booth talte om avhold og et nytt liv for de kristne. Og mange lekpredikanter i Norge og Skandinavia har gjort det samme.

Nå trenger vi en ny hellighetsvekkelse i landet vårt!

Troende venner: Vi må synke ned på kne i bønn til den Hellige Gud om nåde og tilgivelse for våre synder og vår sløvhet. Vi behøver stor nåde til å leve et rett liv for Gud. Også nå lever vi midt iblant en vrang og ugudelig slekt. Bibelen ber deg og meg om å være nøye med alle slags synder og gjerninger. Er livet etter Guds vilje?

Ta det nøye, kjære bror og søster, med skatten, med å levere tilbake det du har lånt, vær nøye med hvilke ord du bruker når du taler om andre. Legg tankene dine i de blodige Jesu hender slik at de blir rene. Hvordan bruker du tida di – på arbeidsplassen og hjemme? Vær forsiktig med å bruke Guds navn i utide og djevelens navn m.m.

La oss så be – om at Gud ennå en gang kan gi oss en ny landsvekkelse. Men vi må ha rene hender når vi ber!

Vær så vennlig å ta dette formaningsordet vel opp.

Barneoppdragelse og påvirkning

Oppdragelse og påvirkning

Barna er landets framtid. De er den nye generasjon som skal overta både arbeidsplasser og alle styre og råd. De gamle må etter hvert legge opp.

Hvilken ny generasjon vokser opp blant oss nå?

Det er mye rett og godt å si om barn og unge i vår tid. Vi skal ikke anklage og svartmale alt mulig.

MEN: hvilken tro har de, og hvilket åndelig fundament?

Hvordan har vår generasjon oppdradd og påvirket de små? Det er et alvorlig spørsmål. For vi ser at de fleste hjem ikke regner med noen Gud. Det daglige og det materielle opptar all tid og får hele interessen.

Noen sier: Barna skal få en nøytral oppdragelse. Vi skal ikke påvirke dem i noen retning.

Er det mulig? Da skal vi tenke slik: Måten vi lever på, det vi er opptatt av og viser interesse for, er også en påvirkning. Leser du aldri i Guds ord eller ber en aftenbønn med de små, viser du dem at det ikke er viktig og nødvendig. Det er også en påvirkning og oppdragelse.

Et ord fra Bibelen er her viktig: Den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp, sa Jesus. Mat. 18, 6.

Hvor mange hjem vil ikke dette ramme på dommens dag. Derfor, vend om til din Gud i tide.
NDH.