Vanskelige tider.

Om de siste dager skriver Paulus at det skal bli vanskelige tider (2. Tim. 3, 1ff). Og han knytter disse tidene til menneskene på jorden på den tid. Da skal de være slik at det blir lite hyggelig å leve.

Dette uttrykket "vanskelige tider" (NO-30) er oversatt litt forskjellig. Ordet vanskelig kan bety flere ting. I NB er det oversatt med "farlige tider". Det legger et ekstra alvor over folket på denne tida. For det er menneskene som er slik at det blir farlig for andre mennesker å leve. Vi påvirker andre ved måten vi lever på.Det følger alltid et ansvar med å leve. Vi lever ikke isolert fra andre mennesker.

Dette er i tråd med Bibelen Guds ord som oversetter "harde tider". I den engelske King James er det oversatt med ordet "perilous" som betyr farlige og risikable tider. En interessant oversettelse er den syriske  Peshitta-utgaven som bl. a. er oversatt til engelsk av G. M. Lamsa. Der står I de siste dager skal det komme katastrofale tider.

Menneskene
Som nevnt ovenfor er de vanskelige og farlige tidene menneskeskapte. Det er vi selv som gjør det farlig og skaper disse katastrofene. Gud ville det ikke slik. La oss lese gjennom denne lista Paulus har fått nåde fra Gud til å skrive til Timoteus: "For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. De har skinn av gudfryktighet, men fornekter dens kraft." 

Som overskrift eller uttrykk for hovedinnholdet kan vi gjerne bruke ordet "egoisme". Det dekker det moderne menneskes natur og oppførsel. Alt dette menneske gjør har som mål å få noe selv, hevde seg selv og å være sentrum. Det blir få tanker igjen til andres behov og trang.

Mot slutten av denne tids husholdning skal det bli slik. Når vi ser oss omkring, legger vi merke til mennesker som har noen eller alle av disse kjennemerker. Det skulle vise at vi er nær endens tid.

Hedenskap
Her må vi tenke på en annen side ved denne sannheten. Slår vi opp i Rom. 1, 29ff, finner vi at hedenskapet har noen av de samme kjennetegn. Den siste tid kan slik minne om hedenskapets mørke. De gamle ugudelige tider kommer igjen. Og vi vet fra historien at hedenskapet er en mørk og vond tid for menneskene. Det gjelder særlig de svake og små.

I det gamle viking-Norge ble uønska spebarn satt ut i skogen som mat til de ville dyr. Husfaren kunne avgjøre det med et nikk med hodet eller å nekte å ta det i fang. I dag har vi det enklere. Abortklinikken ordner det med godkjenning av den norske lov.

Hedenskapet er preget av grove ord og skjemt. De kan så å si tale om alt. Skammen er borte bare vi selv får stige fram med vårt. I dag er det godt norsk å banne grovt, i TV, radio og blant folk flest. Barna er "ulydige mot foreldre," sier Paulus. Noen steder har jeg hørt folk si: I det huset er det barna som styrer. Du merker kanskje likheten?

Esekiel ble sendt bl. a. til "barna med de frekke ansikter" (Esek. 2, 4). En ny generasjon steg fram som hadde liten eller ingen respekt for det som hadde vært. De ville gjøre sin vilje og gå sin vei, og dermed forkastet de både fedrene og Gud. Romerbrevet taler om at de ikke "brydde seg om å eie Gud i kunnskap". Da går det galt. Er det slik nå også?

Paulus skrev til Timoteus at han skulle vende seg fra dem. 2. Tim. 3, 5. Det kommer tider i historien da det er viktigere enn ellers å følge det rådet. Vi skal ikke være ukjærlige, men klare på vårt ståsted og tro. Vi må tenke gjennom denne problemstillingen nå.

Prester - og Allah.

Så har det skjedd igjen. En norsk prest står frimodig fram og sier at vår Gud og muslimenes gud Allah, er den samme. Der er bare en gud, sier han - i denne konteksten. Det vil han gjøre tydelig, melder DM i dag torsdag.

Det er bra at han er tydelig. Så vet vi hvor vi har han. Han vil be sammen med muslimer, for de ber ikke til forskjellige guder. Og han står for sitt syn.

Ja. Men da tenker jeg: Hva har han lært - han har gått flere år og lest teologi. Også dette må vi tenke: Har han personlig møtt den ene sanne Gud? Har han forstått med hjerte hvem Gud er. For en troende er det nesten umulig å tenke seg inn i hans tanker. Har vi møtt den treenige Gud ved troen på den korsfestede Jesus Kristus, da må vi vel se at Allah er noe helt annet. Muslimene fornekter ikke bare at Gud har en sønn, men også at denne sønn døde for våre synder og oppstod den tredje dag som seierstegnet for oss.

Og jeg tenker videre: Kan et slikt menneske egentlig være prest i kirken? Hva vil han si til en muslim som kommer i sjelenød? I vår nåværende norske kirke kan jo nesten alle bli prester om de bare har en eksamen for det. Det er grunn til å bli skremt menneskelig talt av slike utspill. Vi må bare legge det i Guds hender og be om at han griper inn på sin måte. Kirkestyrelsen gjør det ikke. Og så må vi be for slike prester at de må få det rett. Jfr. Sørnett.no.

Min kommentar på Sørnett.no: 

18. februar, 2011 klokken 11:32

Nei – Gud og Allah er ikke den samme og ikke i slekt engang. Det ser vi av deres gjerninger og tale og vesen. Vår Gud er den treenige Gud med Sønnen som sin representant på jord. Han døde og oppstod for at menneskene skulle kunne bli frelst. Uten ham er vi fortapt. Det trodde jeg en prest visste.

Guds menighet i dag – og Dawn.

Guds menighet i dag – og Dawn.


Noen avisoppslag denne etterjulsvinteren har pekt på en mulig tendens. De kristne frimenigheter og organisasjoner dør ut, i alle fall de små. De viser til Dawn-rapporten om dette. Nå er det vanskelig å vite hvor mye som er sant og hvordan det stemmer. Det spørs litt hvor vi bor og hva de har brukt som grunnlag.



Vårt land hadde både en lederartikkel og et oppslag om saken 20. jan. Lederen begynner med å si at ”fremtiden er dyster for et stort antall frikirkemenigheter”. Og ”mange menigheter er døende”.



Hvis det er sant, er det dyster dom. I alle tilfelle må vi ta det alvorlig. For det gjelder også i høyeste grad bedehusarbeidet. Vi kjenner en rekke bedehus som nå står tomme i vårt distrikt, og flere er solgt til andre formål. Vi kan vel spå litt og si at det er en tendens som vil fortsette en tid framover.



La oss først si at den åndelige og virkelige Guds menighet på jord skal aldri dø. Den vil vare ved til den siste dag på denne jord. Men med den ytre, synlige menighet er det nok annerledes. Geografisk kan det se ut som om den er borte noen steder. Der er ingen møter lenger, få kommer til den offentlige gudstjeneste, og der er ingen frimenigheter som vi kjenner til der.



En annen side ved dette er at folk flest er mye mer mobile i vår tid i forhold til noen få tiår tilbake. Nå kan folk kjøre lange strekninger på kort tid for å gå på møte. Og det er nok tilfelle noen steder. Faren ved det er at det er bare de mest interesserte og brennende som gjør det. Og de som ingen bil har, gruer seg for å be om plass i bilen for ofte.



Det er også et faktum at det fins mange møter – både skriftlig og muntlig – på nettet. Mange har vært flinke til å samle sammen eldre forkynnelse og lagt ut på nettet. De som vil høre en ”god” tale og kjente forkynnere, har bedre anledning til nå enn noen gang før. Og det synes vi er bra. Det er nok ikke alltid den moderne forkynnelsen er så grundig og dyp som ønskelig. En fare ved det er at det legges ut en del useriøs forkynnelse også. Det må man være oppmerksom på.



Likevel kan ikke slike ”møter” erstatte det hellige samfunn av troende. Der er noen bånd som knyttes mellom Guds folk som også er til styrke og gir nytt mot.



Jeg skal ikke gå dypere inn i mulige årsaker til dette her. Men jeg vil gjerne peke på at vi har et ansvar for den synlige menighet. Derfor må vi be og håpe og tro at den yngre garden av kristne ser det klart nok og er villige til å prioritere Guds rike. Det er rike løfte som følger med det.



Vi skal ikke svartmale. Men vi skal heller ikke være naive. Om det er bra noen steder og i ”vår” by, er ikke det hele bildet. Vi må faktisk se hele landet under ett og tenke menigheten i forhold til folketallet. Antall mennesker har jo økt ganske mye de siste tiår. Har Guds rike også hatt denne ”veksten”?



Det er ikke vi som skal få det til å vokse, ved organisering og ekstrainnsats. Slik sett er alt Guds gjerning. Men han har bedt oss om noe mens vi lever. Vi skulle be for alle mennesker, sier Ordet. Og vi skal forkynne Guds ord – ikke våre tanker og meninger, men Ordet. Det har kraften i seg til å skape nye tider. Og vårt liv er lys og salt – begge deler er nødvendig for at Guds rike skal vokse. Gud bruker mennesker som sine redskap. Er vi villige til det?

-

Ny general i FA.

• Linda Bond ny general

Kommandør Linda Bond er valgt til ny verdensleder for Frelsesarmeen, skriver Geir Smith-Solevåg og Jarle Stokland på Frelsesarmeen.no. Vi sakser noe fra dette innlegget:

General Linda Bond.

Linda Bond blir dermed den 19. generalen i Frelsesarmeen, og den 3. kvinnelige verdenslederen i Frelsesarmeens historie. 

64 år gamle Linda Bond er i dag territorialleder i Australias øst-territorium.
Kanadieren har tidligere tjenestegjort i Storbritannia,og vært nestleder i hjemlandet, territorialleder i USA vest samt tjenestegjort ved det internasjonale hovedkvarteret.
I en kort tale uttalte den nyvalgte generalen at det er relasjonen til Jesus som er det avgjørende, både for henne personlig og for Frelsesarmeen.
- Det er relasjonen til Jesus som gjør oss effektive, sa hun.

Linda Bond vil overta som verdensleder 1. april, da går general Shaw Clifton av med pensjon.