Kristne arbeidsmetoder.
Av Nils Dybdal-Holthe.
Alle kristne er kalt til å være arbeidere i Guds store bedrift på jord. Gud har en plan og et mål for alt han gjør. Vi skal bare følge hans instrukser. En slik sammenligning med jordiske arbeidsplasser kan være nyttig et steg på vei.
Vi skal likevel tenke at Guds arbeid er unikt og ligger på et annet nivå enn det jordiske. Denne delen må vi aldri glemme.
Da kan vi kanskje si det slik: Noen av arbeidsmetodene henter vi fra menneskelivet, mens andre er av åndelig karakter. De må vi hente fra Guds ord.
Jordiske arbeidsmetoder er alle praktiske ting. Det er trolig ingen uenighet om dette. Til større et arbeid er menneskelig sett, til mer forarbeid er nødvendig.
Farer
Likevel er det farer knyttet til menneskelige arbeidsmetoder. Ivrige ledere og tjenere kan tenke at dette er det viktigste. Alle krefter blir kanskje satt inn på å gjøre arbeidet så godt som mulig, med en bønn om at Gud må velsigne vårt arbeid.
Etter mitt skjønn vil dette skape en utvikling der det ytre arbeidet blir vesentlig. Bak slike tanker ligger trolig den moderne filosofi som heter modernitet. Den er nok ikke ny, men har fått et oppsving de siste tiår. En hovedtanke i moderniteten er verdien av menneskets fornuft. Man godtar det man forstår og kan forklare. Det som ligger utenfor vår fatteevne, blir snart ignorert.
Amerika er et godt eksempel på hvordan det fungerer i kristent arbeid. I de senere år er det kommet flere store evangelikale kirker ledet av sterke karismatiske personligheter. De preker og arbeider etter prinsippet om at kristendom er en vare som skal selges på markedet. I den anledning framstiller de kristendommen på en måte som tiltaler mennesker og noe som de ønsker.
Denne ”pragmatisme” fører lett til at de upopulære sidene ved troen blir fortiet, og man tegner et lykkebilde av kristendommen. For pragmatismen betyr resultatet mest. Måten det skjer på, er mer uvesentlig. En vesentlig side ved slike ”resultater” er kvantitet. Det gjelder om å få så mange som mulig med seg.
Noen kristne blir litt blendet av dette og mener at der det er mange mennesker, der må det være rett. Slike samlinger må være av Gud. Her må vi imidlertid tenke litt på selve innholdet både i forkynnelse og sanger og hva det fører med seg i troslivet.
Forkynnelsen
Hvis innholdet i forkynnelsen blir avslipt og tynn, vil det føre til en tynn kristendom. Det er forkynnelsen som skaper troen. Hvis forkynnelsen er ensidig og lett, blir de kristne også det. Det har vi sett i noen vekkelser.
Da Jesus sendte ut sine disipler etter oppstandelsen, gav han dem egentlig en hovedoppgave: Forkynne Guds ord. Noen sier vi bare skal forkynne evangeliet, og da blir ordet evangelium gjerne forstått som gode trøsteord i vårt jordiske liv. Man bruker ordet nåde og sier det skjer ved tro.
Det man gjerne glemmer i denne sammenheng er evangeliets og nådens forutsetning. Noen amerikanske ”mega-kirkers” program på TV og internett er åpne kanaler. Og der er ”forutsetningen” temmelig fraværende. Jeg mener her først en sann og grundig forkynnelse av syndefallet og dets følger. Uten den vil et menneske ikke skjønne nødvendigheten av frelse i bibelsk forstand.
Dernest er Jesu død en forutsetning. Men den blir nevnt som en vanlig død, at det var en stor gjerning av Jesus for å vise oss Guds kjærlighet til oss slik som vi er. Men det er en tynn og for enkel (og egentlig feil) forkynnelse av langfredag. Vi hører sjelden om at Guds vrede ble stilt da Jesus døde. Det gjelder også vårt land. Selv om man bruker ord som ”Jesu blod” og korset, er spørsmålet hva man mener med det, og det må komme fram i forkynnelsen.
Autoritet
En annen side ved moderniteten som hører med her, er spørsmålet om autoritet. Hvem skal ha det siste ord. Det er kjent at noen ledere er autoritære og vil styre mye i menighetene. Det kan henge sammen med en svekket tillit til og underordning under autoriteten ved Guds ord. Bibelen brukes flittig, men bøyer vi oss for det vi ikke liker der?
Når fornuften blir opphøyet til ledestjerne for menneskene, vil automatisk Bibelen bli nedgradert. Og det gjelder særlig i vanskelige spørsmål som vår tanke stusser ved og kanskje reagerer mot. Dette gjelder ofte saker som er populære i verden og som folk flest liker. Det stemmer med vår natur. Vi kan nevne skilsmisse og gjengifte, fast samliv uten ekteskap, tanken på en evig fortapelse i helvete for alle ufrelste, små tyverier som ingen oppdager, løgn og baktalelse, søndagsarbeid, respekt for foreldre og ledere, abort som er drap av uskyldige og mye mer.
Vi blir små og ydmyke når vi ser hva Guds ord sier om oss selv, og det som han bestemmer for oss. Vår falne natur har ikke lett for å bøye seg.
Arbeidsmetoder
Det som er skissert opp her i kortversjon, får følger for arbeidet i Guds rike. Når vi innser hva Gud har sagt om arbeidet og hvordan mennesket er av natur, må arbeidet legges opp med tanke på å avdekke folkets synd og frelsens nødvendighet.
Det er ikke nok at folk skal trives i kirken eller på bedehuset. Forkynnelsen er heller ikke god nok om den bare inneholder en vennlig innbydelse fra Gud til alle syndere. Som forkynnere må vi også komme bort fra den tanken at alle mennesker ønsker å bli kristne og lengter etter Guds frelse.
Sier Guds ord noe om dette?
Et grunnleggende og klart ord her er Rom. 8, 6ff. Der står bl. a.: ”Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det.” Både i NO-78 og oversettelsen ved Gunnes oversetter ”kjødet” med ”vår onde natur” eller ”den syndige natur”. Av natur er altså menneskene fiender av Gud og ønsker ikke å ha noe med ham å gjøre. Og til korinterne skriver den samme Paulus at ordet om Kristus korsfestet er til anstøt for jødene og en dårskap for hedningene. 1. Kor. 1, 22f. Det må menneskene se ved Ånden.
Litt senere sier han: ”Et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til”, 1. Kor. 2, 14. Det er mennesket slik det er av natur før det er gjenfødt. Det er naivt å tro at mennesket blir frelst fra sin synd og gjenfødt ved en ”snill” forkynnelse som spiller på at mennesket egentlig er godt. Det kan like godt føre til åndelig trelldom og fariseisme. Det bør alle forkynnere være redd for. Ludvig Hope skrev f. eks. i ”I liv og i død”: Den som ikke gjennom Guds hellige krav til mennesket ser sin synd … får aldri synet åpnet for verdens frelser.” Forkynnelsen skal føre mennesket dit, nå mer enn noen gang før.
(DagenMagazinet 10. mai 2010.)
